De fortsetter å vandre i sannheten
De fortsetter å vandre i sannheten
«Jeg har ingen større grunn til takknemlighet enn dette, at jeg får høre at mine barn fortsetter å vandre i sannheten.» — 3. JOHANNES 4.
1. Hva fokuserer «det gode budskaps sannhet» på?
JEHOVA godkjenner bare dem som tilber ham «med ånd og sannhet». (Johannes 4: 24) Det er mennesker som adlyder sannheten; de godtar hele den kristne lære som er basert på Guds Ord. Dette «gode budskaps sannhet» fokuserer på Jesus Kristus og på hevdingen og rettferdiggjøringen av Jehovas overherredømme ved hjelp av Riket. (Galaterne 2: 14) Gud tillater at «en villfarelsens virksomhet» når dem som foretrekker usannhet, men for å bli frelst må man tro på det gode budskap og vandre i sannheten. — 2. Tessaloniker 2: 9—12; Efeserne 1: 13, 14.
2. Hva var apostelen Johannes spesielt takknemlig for, og hvilket forhold stod han i til Gaius?
2 Forkynnere av Riket er «medarbeidere i sannheten». De holder besluttsomt fast ved sannheten og vandrer i den, akkurat som apostelen Johannes og hans venn Gaius gjorde. Med Gaius i tankene skrev Johannes: «Jeg har ingen større grunn til takknemlighet enn dette, at jeg får høre at mine barn fortsetter å vandre i sannheten.» (3. Johannes 3—8) Selv om det ikke var Johannes som først hadde lært Gaius sannheten, var det i betraktning av apostelens høye alder, kristne modenhet og faderlige hengivenhet passende at han betraktet denne tydeligvis yngre mannen som et av sine åndelige barn.
Sannheten og den kristne tilbedelse
3. Hvorfor kom de første kristne sammen på møter, og hvilket gagn hadde de av det?
3 De første kristne kom sammen som menigheter, ofte i private hjem, for å lære om sannheten. (Romerne 16: 3—5) På den måten fikk de oppmuntring, og de oppglødet hverandre til kjærlighet og gode gjerninger. (Hebreerne 10: 24, 25) Tertullian (cirka 155 til etter 220) skrev om dem som senere bekjente seg til kristendommen: «Vi kristne samles . . . Vi nærer vår tro ved den hellige Skrift, og vi bygger opp vår moral ved å høre på de guddommelige bud.» — Forsvarsskrift for de kristne.
4. Hvilken betydning har sang hatt på kristne møter?
4 De første kristne sang sannsynligvis når de kom sammen på møter. (Efeserne 5: 19; Kolosserne 3: 16) Professor Henry Chadwick skriver at kritikeren Celsus, som levde på 100-tallet, syntes at de tydeligvis melodiøse sangene til dem som bekjente seg til kristendommen, var «så vakre at han ergret seg over deres følelsesmessige virkning». Chadwick sier også: «Clemens av Alexandria var den første kristne skribenten som tok opp hva slags musikk som var passende for de kristne å bruke. Han sa at det ikke kunne være det slaget som ble forbundet med erotisk dansemusikk.» (Den tidiga kyrkans historia) I likhet med de første kristne, som etter alt å dømme sang når de kom sammen, synger Jehovas vitner ofte sanger som er basert på Bibelen, deriblant mektige lovsanger som priser Gud og Riket.
5. a) Hvordan ble det gitt åndelig veiledning i de første kristne menighetene? b) Hvordan har de sanne kristne fulgt Jesu ord i Matteus 23: 8, 9?
5 I de første kristne menighetene underviste tilsynsmenn i sannheten, og menighetstjenerne hjalp sine trosfeller på forskjellige måter. (Filipperne 1: 1) Et styrende råd som stolte på Guds Ord og hans hellige ånd, gav åndelig veiledning. (Apostlenes gjerninger 15: 6, 23—31) Det ble ikke gjort bruk av religiøse titler, for Jesus hadde sagt til disiplene: «Dere skal ikke la dere kalle rabbi, for én er deres lærer, mens dere alle er brødre. Dessuten skal dere ikke kalle noen på jorden deres far, for én er deres Far, den himmelske.» (Matteus 23: 8, 9) I disse og i mange andre henseender er det paralleller mellom de første kristne og Jehovas vitner.
Forfulgt fordi de forkynte sannheten
6, 7. Hvordan er de sanne kristne blitt behandlet, selv om de forkynner et fredelig budskap?
6 Selv om det var det fredelige budskapet om Riket de første kristne forkynte, ble de forfulgt, slik Jesus også var blitt. (Johannes 15: 20; 17: 14) Historikeren Johann L. von Mosheim omtalte de kristne i det første århundre som «en gruppe mennesker med den mest harmløse og fredelige karakter som aldri nærte noe ønske eller noen tanke i sitt sinn som ville være til skade for staten». Dr. Mosheim sa at det som «hisset opp romerne mot de kristne, var enkelheten i de kristnes gudsdyrkelse, som ikke hadde noe til felles med noen av de hellige seremonier som andre folk overholdt». Han sa også: «De hadde ingen altere, ingen templer, ingen bilder, ingen orakler og ikke noe prestevesen, og dette var nok til å utsette dem for hånsord fra den uopplyste massen, som mente at hvis slike ting manglet, var det ingen religion i det hele tatt. De ble derfor sett på som en slags ateister, og i de romerske lover ble de som kunne anklages for ateisme, betraktet som samfunnets utskudd.»
7 Prester, håndverkere og andre som hadde inntekter av avgudsdyrkelse, hisset opp folkemengden mot de kristne, som ikke var med på avguderiske handlinger. (Apostlenes gjerninger 19: 23—40; 1. Korinter 10: 14) Tertullian skrev: «Allikevel påstår man at [de kristne] er skyld i alt ondt som hender. Dersom Tiberfloden går over sine bredder, eller hvis Nilen ikke stiger, hvis det er tørke eller jordskjelv eller hungersnød eller pest, så roper man: Kast de kristne for løvene!» De sanne kristne ’vokter seg for avguder’, uansett hvilke følger det får. — 1. Johannes 5: 21.
Sannheten og religiøse høytider
8. Hvorfor feirer ikke de som vandrer i sannheten, jul?
8 De som vandrer i sannheten, feirer ikke høytider som er i strid med Bibelen, for ’lys har ikke fellesskap med mørke’. (2. Korinter 6: 14—18) De feirer for eksempel ikke jul. Aschehoug og Gyldendals Store Norske leksikon sier om den 25. desember at den etter hvert er «blitt etablert som ’Jesu fødselsdag’, selv om denne i virkeligheten er ukjent». Et amerikansk oppslagsverk sier: «Saturnalia, en romersk høytid som ble feiret midt i desember, var opphav til mange av de lystige juleskikkene.» (The Encyclopedia Americana, 1956) Et bibelsk og teologisk oppslagsverk sier: «Julefeiringen er ikke innstiftet av Gud, og den har heller ikke sin opprinnelse i NT [Det nye testamente].» (M’Clintock og Strongs Cyclopædia) Og en bok om dagliglivet på Jesu tid (Daily Life in the Time of Jesus) sier: «Hjordene . . . tilbrakte vinteren under tak; og bare dette viser at det er lite trolig at den tradisjonelle datoen for julen, om vinteren, er riktig, ettersom evangeliet sier at hyrdene var ute på marken.» — Lukas 2: 8—11.
9. Hvorfor har de sanne kristne både før og nå latt være å feire påske?
9 Det sies at den «kristne» påske blir feiret til minne om Kristi oppstandelse, men pålitelige kilder knytter mange påskeskikker til falsk tilbedelse. På engelsk kalles påske «Easter». Et bibelleksikon sier at påske (Easter) opprinnelig var «vårfesten til ære for den teutoniske gudinnen for lys og vår som blant angelsakserne ble kalt Eastre», eller Eostre. (The Westminster Dictionary of the Bible) Og et annet oppslagsverk sier: «Det finnes ingen hentydning i Det nye testamente til noen feiring av Easter.» (The Encyclopædia Britannica, 11. utgave) De første kristne feiret altså ikke påske, og det gjør heller ikke Jehovas folk i dag.
10. Hvilken høytid innstiftet Jesus, og hvem er det som feirer den på riktig måte?
10 Jesus befalte ikke sine etterfølgere å feire verken hans fødsel eller hans oppstandelse, men han innstiftet høytiden til minne om sin offerdød. (Romerne 5: 8) Dette er det eneste som han befalte disiplene å feire. (Lukas 22: 19, 20) Jehovas vitner feirer fremdeles denne høytiden, som også kalles «Herrens aftensmåltid», én gang i året. — 1. Korinter 11: 20—26.
Sannheten blir forkynt over hele verden
11, 12. Hvordan har de som vandrer i sannheten, alltid støttet forkynnelsesarbeidet?
11 De som kjenner sannheten, ser det som et privilegium å vie sin tid og energi og sine andre ressurser til arbeidet med å forkynne det gode budskap. (Markus 13: 10) De første kristnes forkynnelsesvirksomhet ble støttet av frivillige bidrag. (2. Korinter 8: 12; 9: 7) Tertullian skrev: «En felles kasse har vi vel, enhver bringer sitt bidrag til den på en bestemt dag hver måned, eller når han vil og om han vil og kan. Ingen tvinges, alt gis frivillig.» — Forsvarsskrift for de kristne.
12 Jehovas vitners verdensomfattende forkynnelsesarbeid blir også støttet av frivillige bidrag. I tillegg til vitnene er det mange takknemlige interesserte som er glad for å kunne støtte denne virksomheten med økonomiske bidrag. Her er det også likhetstrekk mellom de første kristne og Jehovas vitner.
Sannheten og livsførsel
13. Hvilken veiledning som Peter kom med angående oppførsel, tar Jehovas vitner alvorlig?
13 De første kristne, som vandret i sannheten, fulgte apostelen Peters veiledning: «Fortsett å ha en god oppførsel blant nasjonene, for at de, i forbindelse med det som de anklager dere som ugjerningsmenn for, kan ære Gud på den dag da han inspiserer, som følge av deres gode gjerninger, som de er øyenvitner til.» (1. Peter 2: 12) Jehovas vitner legger seg disse ordene på sinne.
14. Hvilket syn har de kristne på umoralsk underholdning?
14 Også etter at frafallet hadde begynt å gjøre seg gjeldende, tok de som kalte seg kristne, avstand fra umoral. W.D. Killen, professor i kirkehistorie, skrev: «På 100- og 200-tallet var teatret i alle store byer et trekkplaster. Skuespillerne var generelt sett personer som levde et svært umoralsk liv, og deres teaterforestillinger appellerte hele tiden til datidens fordervelige lyster. . . . Alle sanne kristne hadde avsky for teatret. . . . De skydde dets uanstendighet, og de stadige bønnene til hedenske guder og gudinner krenket deres religiøse overbevisning.» (The Ancient Church) Jesu sanne etterfølgere i dag tar også avstand fra uanstendige og moralsk fordervede former for underholdning. — Efeserne 5: 3—5.
Sannheten og «de høyere myndigheter»
15, 16. Hvem er «de høyere myndigheter», og hvordan har de som vandrer i sannheten, sett på dem?
15 Trass i de første kristnes gode oppførsel tok de fleste av de romerske keiserne feil av dem. Historikeren E.G. Hardy sier at keiserne betraktet dem som «litt foraktelige svermere». Korrespondanse mellom Plinius den yngre, som var stattholder i Bitynia, og keiser Trajan viser at de herskende klasser i det store og hele var uvitende om kristendommens sanne natur. Hvordan ser de kristne på de verdslige myndigheter?
16 I likhet med Jesu første etterfølgere underordner Jehovas vitner seg i relativ forstand under de verdslige «høyere myndigheter». (Romerne 13: 1—7) Hvis det er konflikt mellom et menneskelig påbud og Guds vilje, inntar de standpunktet: «Vi må adlyde Gud som vår hersker mer enn mennesker.» (Apostlenes gjerninger 5: 29) En bok sier: «Selv om de kristne ikke var med på å tilbe keiseren, var de ikke oppviglere, og selv om deres religion var annerledes og noen ganger støtende sett fra et hedensk synspunkt, utgjorde den ikke noen virkelig trussel mot riket.» — After Jesus—The Triumph of Christianity.
17. a) Hvilket styre var de første kristne forkjempere for? b) Hvordan har Kristi sanne etterfølgere levd etter ordene i Jesaja 2: 4?
17 De første kristne var forkjempere for Guds rike, akkurat som patriarkene Abraham, Isak og Jakob hadde vist tro på den lovte ’byen som har Gud til opphavsmann’. (Hebreerne 11: 8—10) I likhet med sin Herre var Jesu disipler «ikke en del av verden». (Johannes 17: 14—16) Og med hensyn til menneskers kriger og stridigheter hadde de søkt fred ved å «smi sine sverd om til plogskjær». (Jesaja 2: 4) Geoffrey F. Nuttall, universitetslektor i kirkehistorie, kommenterte en interessant parallell: «Den holdningen som de første kristne hadde til krig, er mer lik holdningen til dem som kaller seg Jehovas vitner, enn vi liker å innrømme.»
18. Hvorfor har ikke myndighetene noen grunn til å frykte Jehovas vitner?
18 De første kristne var nøytrale og underordnet seg under «de høyere myndigheter», så de var ingen trussel mot noen politiske makter — og det er heller ikke Jehovas vitner. En nordamerikansk redaktør har skrevet: «Man må ha en skinnhellig og paranoid forestillingsevne for å tro at Jehovas vitner utgjør noen som helst slags trussel mot noe politisk regime; de er så lite statsfiendtlige og så fredselskende som en religiøs gruppe kan være.» Velinformerte myndigheter vet at de ikke har noe å frykte fra Jehovas vitner.
19. Hva kan sies om de første kristne og om Jehovas vitner med hensyn til det å betale skatt?
19 De første kristne viste respekt for «de høyere myndigheter» blant annet ved å betale skatt. Da Justinus martyr skrev til den romerske keiser Antoninus Pius (år 138—161), hevdet han at de kristne betalte sine skatter «mer villig enn alle andre». (First Apology, kapittel 17) Og Tertullian sa til de romerske herskerne at skatteoppkreverne deres stod i «takknemlighetsgjeld til de kristne» fordi disse så samvittighetsfullt betalte skatt. (Apology, kapittel 42) Pax Romana, den romerske fred, som sørget for lov og orden, gode veier og forholdsvis trygge sjøreiser, var til nytte for de kristne. De erkjente at de stod i gjeld til samfunnet, og tok Jesu ord alvorlig: «Betal tilbake til keiseren de ting som keiserens er, men til Gud de ting som Guds er.» (Markus 12: 17) Jehovas vitner i dag følger denne veiledningen, og de er blitt rost for sin ærlighet, for eksempel med hensyn til det å betale skatt. — Hebreerne 13: 18.
Sannheten — et forenende bånd
20, 21. Hva kan man si om både de første kristne og Jehovas tjenere i dag når det gjelder et fredelig brorskap?
20 De første kristne var forent i et fredelig brorskap fordi de vandret i sannheten, og det er Jehovas vitner i dag også. (Apostlenes gjerninger 10: 34, 35) Et brev som ble gjengitt i The Moscow Times, sa: «[Jehovas vitner er] kjent som meget hyggelige, vennlige og ydmyke mennesker som er lette å ha med å gjøre, som aldri legger press på andre, og som alltid søker fred i sitt forhold til andre . . . Det er ingen av dem som tar imot bestikkelser eller misbruker alkohol eller narkotika, og forklaringen på det er enkel: De forsøker bare å la seg lede av sin bibelske overbevisning i alt de sier og gjør. Hvis alle mennesker i verden i det minste prøvde å leve etter Bibelen slik Jehovas vitner gjør, ville vår grusomme verden ha vært helt annerledes.»
21 Et oppslagsverk sier: «Oldkirken så på seg selv som en ny menneskehet, der tidligere fiendtlige grupper, jøder og hedninger, kunne leve forent sammen i fred.» (Encyclopedia of Early Christianity) Jehovas vitner er også et fredselskende, internasjonalt brorskap — en ny verdens samfunn. (Efeserne 2: 11—18; 1. Peter 5: 9; 2. Peter 3: 13) Da sikkerhetssjefen ved et stort anlegg i Pretoria i Sør-Afrika så hvordan Jehovas vitner av alle raser kom fredelig sammen på et stevne, sa han: «Alle var og er høflige, de tiltaler hverandre på en hyggelig måte, og den holdningen som er vist i løpet av de siste dagene — alt vitner om hvilken kaliber folk i deres selskap er av, og om at alle lever sammen som én lykkelig familie.»
Velsignet fordi de lærer sannheten
22. Hva har skjedd fordi de kristne har gjort sannheten kjent?
22 Paulus og andre kristne ’gjorde sannheten kjent’ ved sin oppførsel og forkynnelse. (2. Korinter 4: 2) Er du ikke enig i at Jehovas vitner gjør det samme, og at de lærer alle nasjonene sannheten? Folk over hele verden begynner å utøve den sanne tilbedelse, og det er stadig flere som strømmer til «fjellet der Jehovas hus står». (Jesaja 2: 2, 3) Hvert år er det flere tusen som blir døpt som symbol på at de har innviet seg til Gud, og det fører til at det blir opprettet mange nye menigheter.
23. Hvordan ser du på dem som lærer alle nasjonene sannheten?
23 Selv om de som tilhører Jehovas folk, har forskjellig bakgrunn, er de forent i den sanne tilbedelse. Den kjærligheten de har, viser at de er Jesu disipler. (Johannes 13: 35) Klarer du å se at ’Gud virkelig er iblant dem’? (1. Korinter 14: 25) Har du tatt standpunkt sammen med dem som lærer alle nasjonene sannheten? Måtte du i så fall vise varig takknemlighet for sannheten og få det privilegium å vandre i den for alltid.
Hva svarer du?
• Hvilke likhetstrekk er det mellom de første kristne og Jehovas vitner når det gjelder form for tilbedelse?
• Hvilken høytid er den eneste de som vandrer i sannheten, feirer?
• Hvem er «de høyere myndigheter», og hvordan ser de kristne på dem?
• Hvordan virker sannheten som et forenende bånd?
[Studiespørsmål]
[Bilde på side 21]
De kristne møtene har alltid vært en kilde til glede for dem som vandrer i sannheten
[Bilder på side 23]
Jesus befalte sine etterfølgere å feire høytiden til minne om hans offerdød
[Bilde på side 24]
I likhet med de første kristne viser Jehovas vitner respekt for «de høyere myndigheter»