Livshistorie

Gammel og mett av dager

FORTALT AV MURIEL SMITH

Hard banking fikk ytterdøren min til å riste. Jeg hadde akkurat kommet hjem for å spise lunsj etter en travel formiddag i forkynnelsesarbeidet. Som vanlig holdt jeg på å koke vann til en kopp te og skulle akkurat til å sette meg ned for å ta en halvtimes pause. Bankingen hørtes svært bestemt ut, og mens jeg gikk mot døren, lurte jeg på hvem det kunne være som banket på på denne tiden. Det fant jeg snart ut. De to mennene på trappen fortalte at de var fra politiet. De sa at de var kommet for å ransake huset mitt etter litteratur framstilt av Jehovas vitner — en forbudt organisasjon.

Hvorfor var Jehovas vitner forbudt i Australia? Og hvordan var jeg blitt en av dem? Det hele startet med en gave jeg fikk av mor i 1910, da jeg var ti år.

FAMILIEN min bodde i et trehus i Crows Nest, en forstad til North Sydney. En dag da jeg kom hjem fra skolen, stod mor og snakket med en mann ved inngangsdøren. Jeg lurte på hvem denne fremmede, dresskledde mannen var, som hadde vesken full av bøker. Jeg unnskyldte meg sjenert og gikk inn. Men bare noen minutter senere ropte mor på meg. Hun sa: «Denne mannen har noen fine bøker, og alle handler om Bibelen. Siden du snart har fødselsdag, kan du velge om du vil ha en ny kjole eller disse bøkene. Hva har du lyst på?»

 «Å, mamma, jeg vil gjerne ha bøkene,» svarte jeg.

Så ti år gammel fikk jeg de tre første bindene av Studier i Skriften av Charles Taze Russell. Mannen som stod ved døren, sa til mor at hun måtte hjelpe meg med å forstå bøkene, for de var trolig for vanskelige for meg. Mor sa at hun med glede skulle gjøre det. Dessverre døde mor like etter dette. Far tok seg godt av min bror og min søster og meg, men jeg fikk større ansvar, og jeg følte at det ble for mye for meg. Men enda en tragedie var like rundt hjørnet.

Den første verdenskrig brøt ut i 1914, og bare ett år senere ble vår kjære far drept. Nå var vi altså foreldreløse. Min bror og søster ble sendt til noen slektninger for å bo der, og jeg ble sendt på en katolsk kostskole. Noen ganger følte jeg meg forferdelig ensom. Men jeg er allikevel takknemlig for den muligheten jeg fikk til å utvikle min kjærlighet til musikk, spesielt til pianospill. Årene gikk, og jeg ble ferdig med kostskolen. I 1919 giftet jeg meg med Roy Smith, som solgte musikkinstrumenter. I 1920 fikk vi vårt første barn, og igjen ble jeg oppslukt av dagliglivets gjøremål. Men hva med disse bøkene?

En nabo kommer med åndelige sannheter

Gjennom alle disse årene hadde jeg alltid hatt «bibel-bøkene» med meg. Selv om jeg aldri hadde lest dem skikkelig, visste jeg innerst inne at de inneholdt et viktig budskap. Så en dag i slutten av 1920-årene kom Lil Bimson, en av naboene, på besøk. Vi satte oss i stuen og drakk te.

«Å, du har de bøkene!» utbrøt hun plutselig.

«Hvilke bøker?» spurte jeg forvirret.

Hun pekte på Studier i Skriften, som stod i bokhyllen. Lil lånte dem med seg hjem den dagen, og hun leste dem ivrig. Hennes begeistring for det hun leste, ble snart svært tydelig. Lil fikk tak i mer litteratur fra bibelstudentene, som Jehovas vitner da var kjent som. Dessuten klarte hun ikke å la være å fortelle oss om alt det hun lærte. En av de bøkene hun skaffet seg, var Guds Harpe, og snart havnet den hjemme hos oss. Da jeg tok meg tid til å lese disse bibelske publikasjonene, begynte jeg omsider å tjene Jehova. Endelig fikk jeg svar på grunnleggende spørsmål som kirken min ikke hadde vært i stand til å gi meg.

Heldigvis var også Roy svært interessert i Bibelens budskap, og vi ble begge ivrige bibelstudenter. Tidligere hadde Roy vært frimurer. Nå ble familien vår samlet om den sanne tilbedelse, og to ganger i uken kom en av brødrene for å lede et bibelstudium med hele familien. Enda mer oppmuntring fikk vi da vi begynte å overvære bibelstudentenes møter. I Sydney ble det holdt møter i en liten leid sal i forstaden Newtown. På den tiden var det færre enn 400 vitner i hele landet, noe som betydde at de fleste av dem måtte reise langt for å overvære møtene.

 Vår familie måtte regelmessig krysse Sydneys havn for å komme på møtene. Før broen, Sydney Harbour Bridge, ble bygd i 1932, måtte vi krysse havnen med en bilferge. Til tross for at reisen både tok tid og kostet penger, anstrengte vi oss for ikke å gå glipp av noen av de åndelige måltidene Jehova sørget for at vi fikk. Det var virkelig nødvendig at vi anstrengte oss for å bli solid grunnfestet i sannheten, for den annen verdenskrig var i anmarsj, og spørsmålet om nøytralitet ville komme til å berøre familien vår direkte.

En tid med prøvelser og velsignelser

Begynnelsen av 1930-årene var spennende for familien min og meg. Jeg ble døpt i 1930, og i 1931 var jeg til stede på det uforglemmelige områdestevnet hvor vi alle reiste oss og gav uttrykk for at vi var enige i å ta navnet Jehovas vitner. Roy og jeg anstrengte oss for å leve opp til dette navnet ved å delta i alle former for forkynnelse og kampanjer som organisasjonen oppmuntret til. I 1932 var vi for eksempel med på en spesiell bokkampanje som var rettet mot de folkeskarene som kom for å se åpningen av Sydney Harbour Bridge. Et spesielt høydepunkt for oss var bruken av høyttalerbiler, og vi var så heldige at bilen vår ble utstyrt med et høyttaleranlegg. Ved hjelp av denne teknologien fylte vi gatene i Sydney med lyden av opptak av bibelske foredrag holdt av bror Rutherford.

Men tidene forandret seg igjen og ble stadig vanskeligere. I 1932 var Australia blitt alvorlig rammet av den store depresjonen, så Roy og jeg bestemte oss for å leve enklere. En av de måtene vi gjorde det på, var å flytte nærmere menigheten, og på den måten ble reiseutgiftene våre betraktelig redusert. Men det økonomiske presset bleknet fullstendig da den annen verdenskrig brøt ut.

Fordi Jehovas vitner adlød Jesu befaling om ikke å være en del av verden, ble de forfulgt over hele jorden, og Australia var ikke noe unntak. Opphisset av krigshysteriet var det noen som stemplet oss som kommunister. Disse motstanderne påstod at Jehovas vitner brukte de fire radiostasjonene de eide i Australia, til å sende meldinger til den japanske hær.

Unge brødre som ble innkalt til militærtjeneste, ble utsatt for mye press fra dem som ville ha dem til å inngå kompromiss. Jeg er glad for å kunne si at alle de tre sønnene våre tok standpunkt for det de trodde på, og bevarte sin nøytralitet. Den eldste sønnen vår, Richard, fikk 18 måneders fengselsstraff. Vår nest eldste sønn, Kevin, ble registrert som militærnekter. Men vår yngste sønn, Stuart, omkom i en motorsykkelulykke da han var på vei til retten for å fullføre sitt forsvar i spørsmålet om nøytralitet. Denne tragedien gikk hardt inn på oss. Men det at vi fokuserte på Riket og Jehovas løfte om en oppstandelse, hjalp oss til å holde ut.

De fant ikke det viktigste

I januar 1941 ble Jehovas vitner forbudt i Australia. Men i likhet med Jesu apostler adlød Roy og jeg Gud som vår hersker mer enn mennesker, og i to og et halvt år fortsatte vi å arbeide under jorden. Det var i denne tiden de to sivilkledde politimennene, som jeg fortalte om tidligere, banket på døren min. Hva skjedde?

Vel, jeg bad dem inn. Da de hadde kommet inn, spurte jeg: «Er det i orden at jeg drikker opp teen min før dere søker igjennom huset?» Utrolig nok sa de ja til det, og jeg gikk inn på kjøkkenet for å be til Jehova og samle tankene. Da jeg kom tilbake, gikk en politimann inn der vi pleide å studere, og tok alt han kunne se som hadde Vakttårnets logo på, innbefattet litteraturen i feltvesken min og Bibelen min.

«Er du sikker på at dere ikke har noe mer litteratur gjemt bort i kartonger?» spurte han så. «Vi har informasjon om at dere deltar på et  møte hver uke i en sal i enden av denne veien, og at dere tar med dere mye litteratur dit.»

«Det er sant,» svarte jeg, «men det er ikke noe der nå.»

«Vi vet det, fru Smith,» sa han. «Vi vet også at litteraturen blir oppbevart i folks hjem rundt om i distriktet.»

På soverommet til sønnen vår fant de fem kartonger med brosjyren Freedom or Romanism? (Frihet eller romanisme?)

«Er du sikker på at du ikke har noe mer i garasjen?» spurte han.

«Ja, det er ingenting der,» sa jeg.

Han åpnet et skap i spisestuen. Der fant han blanketter som ble brukt til å fylle ut menighetens rapport. Han tok disse og insisterte på å få se i garasjen.

«Kom her, da,» sa jeg.

De fulgte meg ut i garasjen, og etter å ha undersøkt den drog de til slutt.

Disse politimennene syntes de hadde gjort et kupp da de fant de fem kartongene! Men de fant ikke det viktigste. I den tiden tjente jeg nemlig som menighetens sekretær, og jeg hadde listen over menighetens forkynnere og annen viktig informasjon i huset. Heldigvis hadde brødrene advart oss om at vi måtte være forberedt på slike husundersøkelser, og jeg hadde gjemt disse dokumentene omhyggelig. Jeg hadde puttet dem i konvolutter og lagt dem i bunnen av boksene med te, sukker og mel. Jeg hadde også gjemt noen i et stort fuglebur like ved garasjen. Politiet hadde gått rett forbi akkurat den informasjonen de var ute etter.

Vi begynner i heltidstjenesten

I 1947 hadde de eldste barna våre stiftet sine egne familier. Da fant Roy og jeg ut at det var mulig for oss å begynne i heltidstjenesten. Det var behov i distriktet i Sør-Australia, så vi solgte huset og kjøpte en campingvogn som vi gav navnet Mispa, som betyr «Vakttårn». Vår nye livsstil gav oss anledning til å forkynne i avsidesliggende områder. Ofte forkynte vi i landdistrikter som ikke var tildelt noen menighet. Jeg har mange gode minner fra den tiden. Et av de studiene jeg ledet, var med en ung kvinne som het Beverly. Hun flyttet før hun hadde gjort så store framskritt at hun kunne bli døpt. Forestill deg min begeistring da en søster flere år senere kom bort til meg på et områdestevne og fortalte at hun var Beverly! For en glede det gav meg etter alle disse årene å se henne tjene Jehova sammen med sin mann og barna deres!

I 1979 var jeg så heldig å få gå på pionertjenesteskolen. En av de tingene som ble vektlagt på skolen, var at man må ha en god rutine for personlig studium for å klare å fortsette som pioner. Jeg har virkelig funnet ut at det er sant. Det å studere, være på møter og delta i tjenesten har vært hele mitt liv. Jeg føler det som en ære å ha kunnet tjene som alminnelig pioner i mer enn 50 år.

Problemer med helsen

De siste tiårene har jeg stått overfor noen spesielle utfordringer. I 1962 fikk jeg diagnosen  grønn stær. På den tiden var behandlingstilbudet begrenset, og synet mitt ble raskt verre. Roys helse ble også dårligere, og i 1983 fikk han et alvorlig slag som gjorde ham delvis lam og ute av stand til å snakke. Han døde i 1986. Han gav meg så mye praktisk støtte i heltidstjenesten, og jeg savner ham veldig.

Til tross for disse tilbakeslagene forsøkte jeg å fortsette å ha en god åndelig rutine. Jeg kjøpte meg en robust bil, en som passer for felttjenesten her i landdistriktet vårt, og fortsatte som pioner med hjelp fra min datter Joyce. Synet mitt ble gradvis dårligere, helt til jeg mistet det helt på det ene øyet. Legene erstattet det med et glassøye. Men jeg var fortsatt i stand til, ved hjelp av forstørrelsesglass og litteratur med stor skrift, å studere tre—fire timer hver dag ved hjelp av det lille synet jeg fortsatt hadde igjen på det ene øyet.

Jeg har alltid syntes at den tiden jeg har brukt til å studere, har vært dyrebar. Så du kan sikkert tenke deg hvilket forferdelig sjokk det var en ettermiddag da jeg satt og studerte — helt plutselig kunne jeg ikke se noen ting. Det var akkurat som om noen hadde slått av lyset. Nå var synet helt borte. Hvordan har jeg fortsatt å studere? Selv om jeg hører veldig dårlig, bruker jeg kassetter og får kjærlig hjelp av familien til å holde meg åndelig sterk.

Holder ut til enden

Nå, som 100-åring, har jeg flere helseproblemer, og jeg har måttet sette ned tempoet betraktelig. Noen ganger føler jeg meg litt bortkommen. Og noen ganger, siden jeg ikke kan se noe, er jeg faktisk kommet bort! Jeg skulle ønske at jeg kunne lede et bibelstudium med noen igjen, men slik helsen min er nå, kan jeg ikke lenger gå ut for å finne noen. Til å begynne med gjorde dette meg deprimert. Jeg måtte lære meg å akseptere mine begrensninger og å være fornøyd med det jeg kan klare å gjøre. Det har ikke vært lett. Men det er en glede at jeg hver måned kan rapportere noe tid som jeg har brukt på å snakke om vår store Gud, Jehova. Jeg griper de anledningene jeg får, til å snakke om Bibelen med sykepleiere, selgere og andre som kommer innom — på en taktfull måte, selvfølgelig.

En av mine største gleder er å se fire generasjoner av min familie tjene Jehova trofast. Noen av disse tjener som eldste eller menighetstjenere eller på Betel eller som pionerer på steder hvor det er stort behov. I likhet med mange andre i min generasjon trodde jeg selvfølgelig at avslutningen på denne ordning ville ha kommet mye tidligere. Men for en økning jeg har sett i løpet av mine 70 år i tjenesten! Det gir meg stor tilfredshet å ha vært med på noe så stort.

Sykepleierne som kommer til meg, sier at det må være troen min som får meg til å holde det gående. Jeg er enig med dem. Det å være aktiv i Jehovas tjeneste gir det beste liv man kan ha. I likhet med kong David kan jeg virkelig si at jeg er i en god alderdom og mett av dager. — 1. Krønikebok 29: 28.

(Søster Muriel Smith døde 1. april 2002, da denne artikkelen ble redigert. Søster Smith, som bare én måned senere ville ha blitt 102 år, var virkelig et eksempel ved sin trofasthet og utholdenhet.)

[Bilder på side 24]

Et bilde som ble tatt da jeg var omkring 5 år, og ett da jeg var 19 og møtte mannen min, Roy

[Bilde på side 26]

Bilen vår og campingvognen som vi kalte Mispa

[Bilde på side 27]

Sammen med Roy i 1971