Hva man kan lære av storken

«SELV storken under himmelen kjenner godt sine fastsatte tider . . . Men mitt folk har ikke lært Jehovas dom å kjenne.» (Jeremia 8: 7) Med disse ordene kunngjorde profeten Jeremia Jehovas dom over det frafalne folket i Juda, som hadde forlatt Jehova sin Gud og begynt å tilbe fremmede guder. (Jeremia 7: 18, 31) Hvorfor valgte Jeremia å henvise til storken som et godt eksempel som de troløse jødene burde ha tatt lærdom av?

For israelittene var storken, og særlig den hvite storken, et kjent syn på sine trekk gjennom bibelske land. Det hebraiske navnet på denne store, langbente vadefuglen er hunkjønnsformen av et ord som betyr «en som er lojal; en som viser kjærlig godhet». Dette navnet passer godt, for i motsetning til de fleste andre fugler inngår hann- og hunnstorker parforhold som varer livet ut. Etter å ha overvintret i varmere strøk vender de fleste storker tilbake år etter år, ofte til det samme reiret som de har brukt tidligere.

Storkens instinktive atferd anskueliggjør egenskapen lojalitet også på andre bemerkelsesverdige måter. Både hannen og hunnen er med på ruge ut eggene og mate ungene. Boken Our Magnificent Wildlife sier: «Som foreldre er storker usedvanlig trofaste. En hannstork i Tyskland kom borti noen høyspentledninger og ble drept av det elektriske støtet. Maken hans fortsatte å ruge på eggene alene i tre dager, og i løpet av den tiden forlot hun reiret bare én gang en kort stund for å finne mat. . . . I et annet tilfelle der en hunnstork ble skutt, tok faren seg av ungene.»

Ettersom storken instinktivt er trofast mot sin make hele livet og tar seg godt av ungene sine, lever den virkelig opp til betydningen av navnet sitt — «en som er lojal». De troløse og egensindige israelittene hadde derfor mye å lære av denne fuglen.

Mange mennesker i dag ser på lojalitet og trofasthet som gammeldagse begreper og mener at de beskriver noe som er beundringsverdig, men ikke praktisk. Det at stadig flere skiller seg, forlater sin familie, begår underslag eller opptrer svikefullt på andre måter, viser at lojalitet ikke lenger er en verdsatt egenskap. Bibelen, derimot, legger stor vekt på lojalitet som er motivert av kjærlighet og godhet. Den formaner de kristne til å «ta på den nye personlighet, som ble skapt i samsvar med Guds vilje i sann rettferdighet og lojalitet». (Efeserne 4: 24) Ja, den nye personlighet får oss til å være lojale, men vi kan også lære noe om lojalitet av storken.