Glade for at de har lært å lese og skrive!

NOEN steder på Salomonøyene har opptil 80 prosent av dem som nå er Jehovas vitner, slitt med analfabetisme. Det har begrenset deres mulighet til å delta i de ukentlige menighetsmøtene, og det har gjort det vanskelig for dem å gjøre andre kjent med sannheten om Guds rike. Er det virkelig mulig for voksne som aldri har holdt i en blyant, å lære å lese og skrive?

Brosjyren «Lær deg å lese og skrive», som er utgitt av Jehovas vitner, er blitt brukt på lese- og skrivekurser som Jehovas vitner har arrangert i nesten alle sine menigheter på Salomonøyene. De nedenstående eksemplene illustrerer hvordan svært mange har kunnet forbedre sine lese- og skriveferdigheter ved hjelp av disse kursene. Og slike ferdigheter har framfor alt hjulpet dem til bedre å kunne avlegge vitnesbyrd om sin tro. — 1. Peter 3: 15.

En misjonærsøster som tilhørte en menighet hvor det var over hundre Rikets forkynnere, la merke til at det var få som hadde sitt eget eksemplar av Vakttårnet under det ukentlige studiet av Bibelen ved hjelp av dette bladet, og enda færre som kommenterte. Hva var grunnen til det? De kunne ikke lese. Da det ble opplyst at menigheten skulle arrangere et lese- og skrivekurs, meldte misjonæren seg med glede til å undervise på kurset. Til å begynne med kom det bare noen få, men etter hvert begynte det å komme 40 stykker i alle aldere.

Hva førte dette til? Misjonærsøsteren forteller: «Kort tid etter at kurset var kommet i gang, gikk jeg på torget klokken seks om morgenen for å kjøpe mat til misjonærhjemmet. Der så jeg at noen av elevene, til og med de helt unge, solgte kokosnøtter og grønnsaker. Hvorfor?  Fordi de trengte penger for å kunne kjøpe blyant og notisbok til lese- og skrivekurset! Det at de gikk på kurs, ansporet dem dessuten til å skaffe seg sitt eget eksemplar av bladet Vakttårnet.» Hun sier videre: «Nå svarer både unge og gamle på Vakttårn-studiet, og vi har livlige drøftelser.» Denne misjonærsøsteren ble svært glad da fire av elevene på kurset spurte om de kunne få delta i det offentlige forkynnelsesarbeidet, for, som de sa, de var «ikke nervøse lenger».

Det positive ved disse kursene er ikke bare det at elevene har lært å lese og skrive. En brors ikke-troende kone hadde for eksempel i mange år vært årsak til bekymring for menigheten. Hun kastet stein på folk ved den minste provokasjon og gikk til og med til angrep på andre kvinner med en stokk. Fra tid til annen ble hun med mannen sin på kristne møter. Hun var imidlertid så sjalu at han måtte bruke solbriller for ikke å bli beskyldt for å se på andre kvinner.

Men like etter at lese- og skrivekurset var kommet i gang, spurte hun stille og rolig: «Kan jeg også få være med på kurset?» Svaret var ja. Fra da av var hun alltid til stede, både på kurset og på menighetens møter. Hun anstrengte seg hardt og gjorde imponerende framskritt, noe som gjorde henne svært glad. Det neste hun spurte om, var: «Kan jeg få et bibelstudium?» Mannen hennes begynte med glede å studere med henne, og hun blir stadig flinkere til å lese og skrive og til å ta til seg kunnskap om Bibelen.

For en 50-åring som aldri har tatt i en blyant, kan bare det å holde en blyant i hånden og skrive bokstavene i alfabetet, være forferdelig vanskelig. Noen av elevene trykker til å begynne med blyanten så hardt mot papiret at de får blemmer på fingrene. Men etter å ha strevd i flere uker med å holde og håndtere blyanten sier noen av dem henrykt og med et stort smil: «Nå kan jeg føre hånden lett og uanstrengt over papiret!» Lærerne synes også det er gledelig å se at elevene gjør framskritt. Én lærer sa: «Det er en fornøyelse å undervise på disse kursene, og elevene er oppriktig glad for dette tiltaket fra Jehovas side, noe de ofte gir uttrykk for ved å klappe etter timen.»

Misjonærene og de nå lese- og skrivekyndige brødrene og søstrene gleder seg. Hvorfor? Fordi de kan bruke sine lese- og skriveferdigheter til å bringe ære til Jehova.

[Bilder på sidene 8 og 9]

Både unge og gamle setter pris på lese- og skriveundervisningen