Spørsmål fra leserne

Hvilken veiledning gir Bibelen angående barneoppdragelse når den ene av foreldrene er et av Jehovas vitner, og den andre ikke er det?

Når det gjelder barneoppdragelse, er det to sentrale prinsipper i Bibelen som kan være til nytte for et Jehovas vitne som har en ikke-troende ektefelle. Det ene er: «Vi må adlyde Gud som vår hersker mer enn mennesker.» (Apostlenes gjerninger 5: 29) Det andre er: «En mann er sin hustrus hode, slik Kristus også er menighetens hode.» (Efeserne 5: 23) Det siste gjelder ikke bare hustruer som har en troende ektemann, men også de som har en ikke-troende ektemann. (1. Peter 3: 1) Hvordan kan en forelder som er et av Jehovas vitner, ha likevekt mellom disse prinsippene når han eller hun underviser barna?

Hvis mannen er et av Jehovas vitner, er han forpliktet til å sørge for at familien får det den trenger både åndelig og materielt. (1. Timoteus 5: 8) Selv om hans ikke-troende kone tilbringer mer tid sammen med barna, må han som barnas troende far gi dem åndelig opplæring hjemme og ta dem med på kristne møter, hvor de får moralsk veiledning og oppbyggende omgang.

Men hva om mannens ikke-troende kone insisterer på å ta barna med til det stedet hvor hun tilber, eller undervise dem i sin tro? Landets lover gir henne kanskje rett til å gjøre det. Hvorvidt barna føler seg tilskyndt til å delta i tilbedelseshandlinger på slike steder, vil i stor grad avhenge av kvaliteten av farens åndelige undervisning. Etter hvert som barna blir eldre, bør den bibelske undervisningen som faren har gitt dem, kunne hjelpe dem til å følge sannheten i Guds Ord. Tenk hvor glad den troende ektemannen vil bli om barna bestemmer seg for å ta standpunkt for sannheten!

Hvis det er moren som er et av Jehovas vitner, må hun respektere prinsippet om lederskap og samtidig være opptatt av barnas evige ve og vel. (1. Korinter 11: 3) En ikke-troende ektemann har i mange tilfeller ikke noe imot at hans kone gir barna moralsk og åndelig veiledning, og den undervisningen som blir gitt på møtene til Jehovas folk, vil være en hjelp i den forbindelse. Moren kan hjelpe sin ikke-troende ektemann til å se hvilket gagn barna deres har av den oppbyggende opplæringen de får gjennom Jehovas organisasjon. I betraktning av at barna lever i en moralsk fordervet verden, kan hun på en taktfull måte peke på verdien av å innprente barna Bibelens moralprinsipper.

Den ikke-troende ektemannen kan imidlertid forlange at barna skal utøve hans religion, at de skal bli med ham til det stedet hvor han tilber, og bli opplært i hans tro. Eller en ektemann kan være imot all religion og nekte barna enhver form for religiøs opplæring. Som familiens overhode er det i første rekke han som bestemmer dette. *

Selv om hustruen som en innviet kristen må respektere sin manns lederskap, må hun også tenke på den innstilling apostlene Peter og Johannes hadde. De sa: «Vi for vår del kan ikke  holde opp med å tale om de ting vi har sett og hørt.» (Apostlenes gjerninger 4: 19, 20) Av hensyn til barnas åndelige ve og vel bør en troende mor være våken for anledninger til å gi dem moralsk veiledning. Hun er forpliktet overfor Jehova til å lære andre det hun vet er sant, og barna bør ikke være noe unntak i så henseende. (Ordspråkene 1: 8; Matteus 28: 19, 20) Hvordan kan en troende mor takle et slikt dilemma?

Ta for eksempel spørsmålet om tro på Gud. En troende hustru får kanskje ikke ledet noe formelt bibelstudium med barna fordi mannen forbyr henne det. Men bør hun av den grunn la være å snakke med barna sine om Jehova? Nei. Hennes tro på Skaperen bør naturligvis gjenspeile seg i det hun sier og gjør. Barna har sikkert spørsmål om emnet. Hun bør føle seg fri til å benytte seg av sin religionsfrihet og gi uttrykk for sin tro på Skaperen, også overfor barna. Selv om hun kanskje ikke kan lede noe bibelstudium med barna eller ta dem med på møtene regelmessig, kan hun gi dem kunnskap om Jehova Gud. — 5. Mosebok 6: 7.

Paulus skrev om forholdet mellom en troende og hans eller hennes ikke-troende ektefelle: «Den ikke-troende mann er helliget i forbindelse med sin hustru, og den ikke-troende hustru er helliget i forbindelse med broren; ellers ville jo deres barn være urene, men nå er de hellige.» (1. Korinter 7: 14) På grunn av den troende ektefellen betrakter Jehova både det ekteskapelige forholdet og barna i et slikt forhold som noe hellig. Den troende hustruen bør gjøre sitt ytterste for å hjelpe barna til å forstå sannheten, og hun bør overlate det endelige utfallet til Jehova.

Etter hvert som barna blir eldre, må de selv ta et standpunkt på grunnlag av det de har lært av foreldrene sine. Det kan være at de lar seg lede av Jesu ord: «Den som nærer større hengivenhet for far eller mor enn for meg, er meg ikke verd.» (Matteus 10: 37) De får også rådet: «Dere barn, vær lydige mot deres foreldre i forening med Herren.» (Efeserne 6: 1) Mange unge har bestemt seg for å ’adlyde Gud som sin hersker’ mer enn en ikke-troende forelder, til tross for at denne skaper vanskeligheter. Tenk hvor glederikt det er for en troende forelder å se barna bestemme seg for å tjene Jehova trass i motstand!

[Fotnote]