Livshistorie

«Jeg ville ikke ha gjort noe annerledes!»

FORTALT AV GLADYS ALLEN

Jeg får noen ganger spørsmålet: «Hvis du kunne leve livet ditt om igjen, hva ville du da ha gjort annerledes?» Jeg kan helt oppriktig svare: «Jeg ville ikke ha gjort noe annerledes!» La meg forklare hvorfor jeg føler det på denne måten.

SOMMEREN 1929, da jeg var to år, opplevde far, Matthew Allen, noe spesielt. Han fikk brosjyren Millioner af nulevende Mennesker skal aldrig dø, utgitt av de internasjonale bibelstudenter, som Jehovas vitner da var kjent som. Etter ivrig å ha lest bare noen få sider utbrøt han: «Dette er det beste jeg noen gang har lest!»

Kort tid etter skaffet far seg mer litteratur fra bibelstudentene. Han begynte med én gang å fortelle alle naboene om det han lærte. Men det var ingen menighet av Jehovas vitner på landsbygda, der hvor vi bodde. Far forstod hvor viktig det er å komme regelmessig sammen med kristne, og hele familien flyttet til Orangeville i Ontario i Canada i 1935, fordi det var en menighet der.

På den tiden ble ikke alltid barna oppmuntret til å være til stede på menighetens møter; de pleide vanligvis å være utenfor møtelokalet og leke til de voksne var ferdige med møtet. Dette likte ikke far. Han resonnerte som så: «Hvis det er bra for meg å være på møtene, da er det også bra for barna mine.» Så selv om far var ny i menigheten, sa han at broren min, Bob, søstrene mine, Ella og Ruby, og jeg skulle være sammen med de voksne på møtene, og det var vi. Snart var det flere av barna til de andre i menigheten som også var til stede på møtene. Det å være til stede på  møtene og delta i dem ble en viktig del av livet vårt.

Far elsket Bibelen, og han hadde en herlig måte å dramatisere bibelhistorier på. På den måten innprentet han i vårt unge hjerte viktige sannheter som jeg fortsatt husker med stor glede. En av dem er at Jehova velsigner dem som er lydige mot ham.

Far lærte oss også å forsvare vår tro ved hjelp av Bibelen. Vi pleide å gjøre det til en slags lek. Far kunne si: «Jeg tror jeg kommer til himmelen når jeg dør. Nå må dere overbevise meg om at jeg ikke gjør det.» Da pleide Ruby og jeg å lete i bibelordboken etter skriftsteder som vi kunne bruke for å motbevise den oppfatningen. Etter at vi hadde lest de skriftstedene vi hadde funnet, ville far si: «Det var interessant, men jeg er fortsatt ikke overbevist.» Så måtte vi lete i bibelordboken igjen. Dette pågikk ofte i flere timer, helt til far var fornøyd med de svarene vi gav ham. Resultatet var at Ruby og jeg ble flinke til å bruke Bibelen og til å forsvare vår tro.

Jeg overvinner menneskefrykt

Til tross for den gode opplæringen jeg fikk hjemme og på menighetens møter, må jeg innrømme at det var sider ved det å være en kristen som jeg syntes var vanskelige. Som de fleste unge likte jeg ikke å skille meg ut, og spesielt ikke å være annerledes enn klassekameratene mine. En tidlig trosprøve kom i forbindelse med det vi kalte informasjonsmarsjer.

De gikk ut på at en gruppe brødre og søstre gikk gjennom byens hovedgater med plakater som det stod slagord på. Alle kjente hverandre i byen vår, hvor det bodde omkring 3000. I én informasjonsmarsj gikk jeg bakerst i rekken med en plakat hvor det stod «Religionen er en snare og et bedrag». Noen fra skolen fikk øye på meg og begynte å gå bak meg, mens de sang nasjonalsangen «God Save the King». Hvordan taklet jeg dette? Jeg bad inderlige bønner om styrke til å fortsette. Da marsjen endelig var slutt, skyndte jeg meg til Rikets sal for å levere tilbake plakaten og gå hjem. Men den som hadde ansvaret, fortalte meg at en ny marsj akkurat skulle til å starte, og at de trengte enda en til å bære en plakat. Så jeg gikk ut igjen, mens jeg bad mer inderlig enn noen gang. Men da hadde de fra skolen gått lei og dratt hjem. Mine bønner om styrke ble til bønner med takksigelse! — Ordspråkene 3: 5.

Heltidstjenere var alltid velkomne hjemme hos oss. De utgjorde en glad gruppe og var en glede å ha som gjester. Så langt tilbake som jeg kan huske, har foreldrene våre alltid holdt fram for oss barn at heltidstjenesten var den aller beste karriere.

Jeg fulgte deres oppfordringer og begynte på min karriere i heltidstjenesten i 1945. Senere sluttet jeg meg til min søster Ella, som var pioner i London i Ontario. Der ble jeg gjort kjent med en gren av tjenesten som jeg trodde jeg aldri skulle klare å utføre. Brødrene pleide å gå fra bord til bord på stedets barer for å tilby gjestene Vakttårnet og Ny Verden (nå Våkn opp!). Heldigvis ble dette gjort på ettermiddagen om lørdagene, så jeg hadde  hele uken til å be om mot til å gjøre dette. Denne grenen av tjenesten var ikke lett for meg, men den var givende.

Jeg lærte også hvordan man skulle levere spesielle numre av Ny Verden som tok opp forfølgelsen av brødrene våre i nazistenes konsentrasjonsleirer. Vi gikk spesielt inn for å kontakte framstående kanadiske forretningsmenn, innbefattet ledere for store selskaper. I årenes løp har jeg erfart at Jehova alltid støtter oss så lenge vi stoler på at han vil gi oss styrke. Som far pleide å si, velsigner Jehova dem som er lydige mot Ham.

Jeg tar imot oppfordringen til å tjene i Quebec

Den 4. juli 1940 ble Jehovas vitners arbeid forbudt i Canada. Senere ble forbudet opphevet, men vi ble fortsatt forfulgt i den romersk-katolske provinsen Quebec. Det ble satt i gang en spesiell kampanje som gikk ut på å dele ut en traktat som het «Quebec’s Burning Hate for God and Christ and Freedom Is the Shame of All Canada» (Quebecs brennende hat til Gud og Kristus og friheten er en skamplett på Canada). Den inneholdt et kraftig budskap og rettet oppmerksomheten mot hvor dårlig brødrene våre ble behandlet der. Nathan H. Knorr, et medlem av Jehovas vitners styrende råd, holdt et møte med flere hundre pionerer i Montreal for å fortelle hva som kunne bli følgene av det vi nå skulle gjøre. Bror Knorr sa at hvis vi ble med på denne kampanjen, måtte vi forvente å bli arrestert og satt i fengsel. Og slik gikk det. I løpet av et visst tidsrom ble jeg arrestert 15 ganger. Når vi gikk ut i felttjenesten, passet vi på å ta med oss tannbørste og kam i tilfelle vi måtte tilbringe natten i fengsel.

I begynnelsen utførte vi det meste av arbeidet på kveldstid for å vekke så liten oppmerksomhet som mulig. Jeg pleide å ha med meg ekstra traktater i en veske som jeg hengte rundt halsen under kåpen. Vesken, som var full av traktater, var ganske tykk og gjorde at jeg så gravid ut. Dette var til min fordel når jeg gikk på en trikk som var fylt til trengsel, for å komme til distriktet. Mer enn én høflig mann har reist seg og tilbudt den «gravide» kvinnen plassen sin.

Etter hvert begynte vi å utføre dette arbeidet på dagtid. Vi leverte traktater ved tre eller fire dører, og så gikk vi til et annet område. Det fungerte vanligvis bra. Men hvis en romersk-katolsk prest fikk vite at vi var i området, kunne vi regne med problemer. I ett tilfelle hisset en prest opp en pøbelflokk på 50—60 voksne og barn og fikk dem til å kaste tomater og egg på oss. Vi tok tilflukt hjemme hos en kristen søster og måtte sove på gulvet hos henne den natten.

Det var stort behov for pionerer som kunne forkynne for de fransktalende innbyggerne i Quebec, så søsteren min Ruby og jeg begynte å lære oss fransk i desember 1958. Etterpå ble vi tildelt flere fransktalende områder i provinsen. Hver tildeling gav oss en unik opplevelse. Ett sted gikk vi fra dør til dør i åtte timer hver dag i to år, uten at noen lukket opp! Folk kom bare ut til døren og drog ned persiennene. Men vi gav ikke opp. I dag er det to blomstrende menigheter i den byen.

Jehova støttet oss på alle måter

Vi ble spesialpionerer i 1965. I en tildeling vi hadde som spesialpionerer, forstod vi den fulle betydningen av Paulus’ ord som er nedskrevet i 1. Timoteus 6: 8: «Derfor, når vi har mat og klær og husly, skal vi være tilfreds med disse ting.» Vi måtte følge et stramt budsjett for å klare alle utgiftene. Vi satte av penger til varme, husleie, strøm og mat. Når dette var betalt, hadde vi igjen 25 kanadiske cent (omkring kr 1,50) som vi kunne bruke til hva vi ville, resten av måneden.

Siden vi hadde begrensede midler, hadde vi bare råd til å ha på varmen i noen få timer om kvelden. Derfor var det aldri mer enn 15 grader på rommet vårt, og ofte var det mye  kaldere. En dag fikk vi besøk av sønnen til en av dem Ruby studerte Bibelen med. Da han kom hjem, må han ha fortalt moren sin at vi holdt på å fryse i hjel, for etter dette sendte hun oss 10 kanadiske dollar (omkring 52 kroner) hver måned til å kjøpe olje for, slik at vi kunne ha på varmen hele tiden. Vi følte aldri at vi gikk glipp av noe på noen måte. Vi var ikke rike, men vi hadde alltid det vi trengte. Og vi følte at hvis vi hadde noe ekstra, var det en gave. Ordene i Salme 37: 25 er virkelig sanne: «En ung mann har jeg vært, og jeg er også blitt gammel, og likevel har jeg ikke sett den rettferdige forlatt eller hans avkom lete etter brød.»

Til tross for den motstanden vi møtte, hadde jeg gleden av å se at flere av dem jeg studerte Bibelen med, tok imot sannheten. Noen av dem gjorde heltidstjenesten til sin karriere, noe som har gledet meg spesielt.

Jeg møter nye utfordringer

I 1970 ble Cornwall i Ontario vår nye tildeling. Omtrent et år etter at vi kom til Cornwall, ble mor syk. Far døde i 1957, og mine to søstre og jeg byttet på å ta oss av mor til hun døde i 1972. Våre spesialpionerpartnere, Ella Lisitza og Ann Kowalenko, hadde en stabiliserende innflytelse på oss og gav oss kjærlig støtte i denne tiden. De tok seg av dem vi studerte Bibelen med, og andre forpliktelser mens vi var borte. Hvor sanne er ikke ordene i Ordspråkene 18: 24: «Det finnes kamerater som er tilbøyelige til å bryte hverandre i stykker, men det finnes en venn som henger fastere ved enn en bror»!

Livet er så visst fylt av prøvelser. Med Jehovas kjærlige støtte har jeg vært i stand til å komme meg igjennom dem. Jeg er fortsatt lykkelig opptatt i heltidstjenesten. Bob, som døde i 1993, var pioner i mer enn 20 år, innbefattet 10 verdifulle år som pioner sammen med sin kone, Doll. Min eldste søster, Ella, som døde i oktober 1998, var pioner i over 30 år og bevarte alltid en pionerånd. I 1991 fikk den andre søsteren min, Ruby, vite at hun hadde kreft. Allikevel brukte hun sine begrensede krefter til å forkynne det gode budskap. Hun bevarte også sin humoristiske sans helt til den morgenen hun døde, 26. september  1999. Selv om jeg ikke lenger har mine søstre, har jeg en åndelig familie av brødre og søstre som hjelper meg til å bevare min humoristiske sans.

Når jeg ser tilbake på livet mitt, er det da noe jeg ville ha gjort annerledes? Jeg har aldri giftet meg, men jeg har vært velsignet med kjærlige foreldre og en bror og to søstre, som satte sannheten først i sitt liv. Jeg ser fram til snart å treffe dem alle igjen i oppstandelsen. Jeg kan allerede kjenne fars omfavnelse og se mors tårer når vi gir hverandre en god klem. Ella, Ruby og Bob vil hoppe av glede.

I mellomtiden er jeg fast bestemt på å fortsette å bruke den helse og de krefter jeg har igjen, til å prise og ære Jehova. Heltidstjenesten som pioner er et godt og givende liv. Det er som salmisten sa om dem som går på Jehovas veier: «Lykkelig skal du være, og det skal gå deg vel.» — Salme 128: 1, 2.

[Bilder på side 26]

Far elsket Bibelen. Han lærte oss å bruke den til å forsvare vår tro

[Bilde på side 28]

Fra venstre: Ruby, jeg, Bob, Ella, mor og far i 1947

[Bilde på side 28]

Forreste rad, fra venstre: Jeg, Ruby og Ella på et områdestevne i 1998