«Frelsen tilhører Jehova»

I TIDER med nasjonale kriser og internasjonal spenning venter folk at de som har makten, skal gi dem sikkerhet og beskyttelse. Regjeringene på sin side setter i gang og intensiverer tiltak som skal sikre dem folkets støtte. Jo mer de patriotiske følelsene blir fremmet ved hjelp av slike tiltak, jo oftere og mer entusiastisk samles folk til patriotiske seremonier.

Under en nasjonal krise kan ofte patriotisk glød gi innbyggerne en følelse av enhet og styrke og fremme samarbeidsvilje og samfunnsånd blant dem. Men «patriotismen er like uforutsigbar som en hvilken som helst annen følelse,» stod det i en artikkel i The New York Times Magazine. «Når den får fritt utløp, kan den komme til uttrykk på uhyggelige måter.» Normale måter å gi uttrykk for patriotisme på kan forandres til handlinger som krenker borgerrettighetene og religionsfriheten til enkelte av landets innbyggere. De sanne kristne blir spesielt utsatt for press til å gå på akkord med sin tro. Hvordan bør de forholde seg når en slik atmosfære oppsluker verden rundt dem? Hvilke bibelske prinsipper hjelper dem til å handle med innsikt og å bevare sin ulastelighet overfor Gud?

«Du skal ikke bøye deg for dem»

Iblant blir det å hilse nasjonalflagget en populær måte å vise sine patriotiske følelser på. Men flaggene har ofte framstillinger av noe i himmelen, som stjerner, og også av ting på jorden. Gud viste sitt syn på det å bøye seg for slike ting da han befalte sitt folk: «Du skal ikke lage deg et utskåret bilde eller noe som er formet som noe oppe i himlene eller nede på jorden eller i vannene under jorden. Du skal ikke bøye deg for dem og ikke la deg forlede til å tjene dem, for jeg, Jehova din Gud, er en Gud som krever udelt hengivenhet.» — 2. Mosebok 20: 4, 5.

Bryter man virkelig påbudet om å vise Jehova Gud udelt hengivenhet hvis man hilser flagget, som representerer nasjonen, eller kneler foran det? Israelittene i gammel tid hadde riktignok ’tegn’, eller bannere, som avdelinger på tre stammer samlet seg rundt da de var i ødemarken. (4. Mosebok 2: 1, 2) McClintock og Strongs Cyclopedia sier om de hebraiske ordene som blir brukt om slike bannere: «Ingen av dem uttrykker den tanke som ordet ’banner’ gir oss, nemlig flagg.» Israels bannere ble dessuten ikke sett på som hellige, og det var heller ikke noen seremonier knyttet til bruken av dem. De tjente rett og slett et praktisk formål, nemlig å vise hvor folk skulle samle seg.

I tabernaklet og i Salomos tempel var det bilder og figurer som forestilte kjeruber, men de skulle ganske enkelt framstille de himmelske kjerubene. (2. Mosebok 25: 18; 26: 1, 31, 33; 1. Kongebok 6: 23, 28, 29; Hebreerne 9: 23, 24) Det at disse framstillingene av kjeruber ikke skulle tilbes, framgår tydelig av det faktum at folk i sin alminnelighet aldri fikk se dem. Engler skal dessuten ikke tilbes. — Kolosserne 2: 18; Åpenbaringen 19: 10; 22: 8, 9.

 Tenk også på den kobberslangen som profeten Moses laget mens israelittene oppholdt seg i ødemarken. Den var et symbol og hadde profetisk betydning. (4. Mosebok 21: 4—9; Johannes 3: 14, 15) Den ble ikke tilbedt eller brukt i tilbedelsen. Men flere århundrer etter Moses’ tid begynte israelittene uberettiget å tilbe kobberslangen, og de brente til og med røkelse for den. Det var derfor Hiskia, Judas konge, måtte knuse den. — 2. Kongebok 18: 1—4.

Er nasjonalflagg noe som helt enkelt tjener et praktisk formål? Hva symboliserer de? «Flagget er nasjonalismens største trossymbol og sentrale gjenstand for tilbedelse,» skrev forfatteren J. Paul Williams. Oppslagsverket The Encyclopedia Americana sier: «Flagget er i likhet med korset hellig.» Flagget symboliserer staten. Det å bøye seg for det eller å hilse det er derfor en religiøs handling som gir ære til staten. En slik handling tilskriver staten frelsen og harmonerer ikke med det Bibelen sier om avgudsdyrkelse.

Bibelen sier klart: «Frelsen tilhører Jehova.» (Salme 3: 8) Frelsen må ikke tilskrives menneskelige institusjoner eller deres symboler. Apostelen Paulus formante sine trosfeller: «Mine elskede, flykt fra avgudsdyrkelse.» (1. Korinter 10: 14) De første kristne deltok ikke i tilbedelseshandlinger rettet mot staten. I boken Those About to Die skriver Daniel P. Mannix: «De kristne nektet å . . . ofre til [den romerske] keiserens skytsånd — noe som i dag stort sett svarer til å nekte å hilse flagget.» Slik er det også med de sanne kristne i dag. Fordi de ønsker å vise Jehova udelt hengivenhet, avstår de fra å hilse noen nasjons flagg. Ved å gjøre det setter de Gud først, samtidig som de har respekt for myndighetene og dem som styrer. De erkjenner naturligvis at de må underordne seg de «høyere myndigheter» her på jorden. (Romerne 13: 1—7) Hva er så det bibelske synet på det å synge patriotiske sanger, som nasjonalsanger?

Hva er nasjonalsanger?

«Nasjonalsanger gir uttrykk for patriotiske følelser og inneholder ofte en bønn om at Gud må lede og beskytte folket eller deres herskere,» sier The Encyclopedia Americana. En nasjonalsang er i virkeligheten en hymne eller en bønn for en nasjon. Vanligvis anmoder slike sanger om at nasjonen må få materiell velstand og bestå i lang tid. Bør de sanne kristne delta i slike følelsesytringer?

Profeten Jeremia levde blant et folk som sa at de tjente Gud. Allikevel gav Jehova ham denne befalingen: «Be ikke for dette folket, oppløft heller ikke for deres skyld et inntrengende rop eller en bønn og treng ikke inn på meg, for jeg kommer ikke til å lytte til deg.» (Jeremia 7: 16; 11: 14; 14: 11) Hvorfor fikk Jeremia denne befalingen? Fordi samfunnet var gjennomsyret av tyveri, mord, ekteskapsbrudd, falske eder og avgudsdyrkelse. — Jeremia 7: 9.

Jesus Kristus skapte en presedens da han sa: «Jeg kommer ikke med en anmodning angående verden, men angående dem du har gitt meg.» (Johannes 17: 9) Bibelen sier at «hele verden ligger i den ondes makt» og «forsvinner». (1. Johannes 2: 17; 5: 19) Hvordan kan da de sanne kristne med god samvittighet be om at en slik ordning må ha velstand og bestå?

Selvfølgelig inneholder ikke alle nasjonalsanger bønner til Gud. «Tankene i nasjonalsangene varierer,» sier Encyclopædia Britannica, «fra bønner for monarken til hentydninger til kamper eller oppstander som har vært viktige for nasjonen . . . til uttrykk for patriotiske følelser.» Men kan de som ønsker å behage Gud, egentlig være glad for noen nasjons kriger eller revolusjoner? Jesaja forutsa angående de sanne tilbedere: «De skal smi sine sverd om til plogskjær og sine spyd til beskjæringskniver.» (Jesaja 2: 4) Og apostelen Paulus skrev: «For selv om vi vandrer i kjødet, fører vi ikke krig etter det vi er i kjødet.  Vår krigførings våpen er jo ikke kjødelige.» — 2. Korinter 10: 3, 4.

Nasjonalsanger gir ofte uttrykk for nasjonal stolthet eller følelsen av overlegenhet. En slik holdning har ikke noe bibelsk grunnlag. Apostelen Paulus sa i sin tale på Areopagos: «[Jehova Gud] dannet av ett menneske enhver nasjon av mennesker til å bo på hele jordens overflate.» (Apostlenes gjerninger 17: 26) Og apostelen Peter sa at «Gud ikke er partisk, men i enhver nasjon er den som frykter ham og øver rettferdighet, antagelig for ham». — Apostlenes gjerninger 10: 34, 35.

På bakgrunn av sin forståelse av Bibelen er det mange som tar den personlige avgjørelse at de vil avstå fra det å delta i flagghilsning og å synge patriotiske sanger. Men hvordan forholder de seg når de kommer opp i situasjoner hvor de blir stilt ansikt til ansikt med disse spørsmålene?

Avstå på en respektfull måte

I et forsøk på å styrke enheten i sitt rike stilte kong Nebukadnesar i det gamle Babylon opp en enorm gullstøtte på Dura-sletten. Deretter arrangerte han en innvielsesseremoni, som han inviterte satrapene, prefektene, stattholderne, rådgiverne og andre høytstående tjenestemenn til. Ved lyden av musikk skulle alle de som var samlet, bøye seg og tilbe støtten. Blant dem som var til stede, var det tre unge hebreere — Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego. Hvordan viste de at de ikke deltok i denne religiøse seremonien? Da musikken begynte og de som var samlet, kastet seg ned foran støtten, ble de tre hebreerne stående. — Daniel 3: 1—12.

I dag er det vanlig at man hilser flagget med utstrakt arm eller med hånden holdt mot pannen eller over hjertet. Til tider inntar man en spesiell stilling. I noen land forventes det at skolebarn skal knele og kysse flagget. Ved å stå stille mens andre hilser flagget, viser de sanne kristne tydelig at de er respektfulle iakttakere.

Men hva om en flagghilsningsseremoni blir holdt på en slik måte at man gir inntrykk av å delta bare ved det at man står? Sett at en  skoleelev blir valgt ut til å representere hele skolen, og at han hilser flagget ved en flaggstang ute, mens det ventes at de andre elevene står i giv akt inne i klasserommet. Bare det å reise seg i dette tilfellet viser at man er enig i at den ene eleven som er utenfor, representerer hver enkelt når han hilser flagget. Det at man reiser seg, viser i seg selv at man deltar i seremonien. Hvis dette er situasjonen, vil de som bare ønsker å være respektfulle iakttakere, bli sittende rolig. Men hva om klassen allerede står når seremonien begynner? Hvis man da blir stående, gir man ikke inntrykk av at man deltar.

Sett at man ikke blir bedt om å hilse flagget, men bare om å bære det eller holde det, enten i et opptog eller i klasserommet eller et annet sted, slik at andre kan hilse det. Det ville ikke bety at man ’flyktet fra avgudsdyrkelse’, som Bibelen formaner oss til, men snarere at man befant seg i midtpunktet for seremonien. Det samme gjelder det å marsjere i patriotiske opptog. Fordi man ved å gjøre dette gir sin støtte til det som blir æret av opptoget, vil de sanne kristne avstå av hensyn til sin samvittighet.

Når nasjonalsangen blir spilt, vil det vanligvis være nok å reise seg for å vise at en støtter de tankene som kommer til uttrykk i den. I slike tilfeller blir en kristen sittende. Men hvis de allerede står når nasjonalsangen blir spilt, er det ikke nødvendig å sette seg. De har ikke reist seg for nasjonalsangen. Hvis det på den annen side forventes at en gruppe skal reise seg og synge, vil en reise seg for å vise sin respekt. Men en vil vise at en ikke støtter de tankene som kommer til uttrykk i sangen, ved å la være å synge.

«Bevar en god samvittighet»

Etter å ha beskrevet hvor unyttige og virkningsløse menneskelagde ting som blir æret, er, sier salmisten: «De som lager dem, skal bli akkurat som dem, alle de som setter sin lit til  dem.» (Salme 115: 4—8) Derfor er det tydelig at et hvilket som helst arbeid som er direkte tilknyttet det å lage gjenstander for tilbedelse, innbefattet nasjonalflagg, vil være uakseptabelt for dem som tilber Jehova. (1. Johannes 5: 21) Det kan også oppstå andre situasjoner på arbeidet hvor de kristne respektfullt må vise at de verken tilber flagget eller det som det representerer, men bare Jehova.

En arbeidsgiver kan for eksempel be en ansatt om å heise eller fire flagget utenfor en bygning. Om en vil gjøre det eller ikke, avhenger av ens personlige syn på omstendighetene. Hvis det å heise eller fire flagget er en del av en seremoni hvor det står folk rundt for å se på eller for å hilse flagget, så vil det å gjøre dette være det samme som å delta i seremonien.

Men hvis det på den annen side ikke følger noen seremoni med det å heise eller fire flagget, da vil det å gjøre dette ikke bety noe mer enn det at en tar seg av slike oppgaver som å låse dørene opp og igjen eller å åpne og lukke vinduene. I slike tilfeller blir flagget ganske enkelt betraktet som et symbol for nasjonen, og om man vil heise eller fire det samtidig som man tar seg av andre rutinemessige oppgaver, må man personlig avgjøre ut fra en samvittighet som er oppøvd i samsvar med Bibelen. (Galaterne 6: 5) Én kristen vil kanskje på grunn av sin samvittighet spørre arbeidsgiveren sin om en annen ansatt kan heise og fire flagget. En annen kristen føler kanskje at hans samvittighet tillater ham å ordne med flagget så lenge det ikke er forbundet noen seremoni med det. Uansett hva de sanne kristne velger å gjøre, bør de ’bevare en god samvittighet’ innfor Gud. — 1. Peter 3: 16.

Det finnes ingen bibelske innvendinger mot å arbeide i eller å oppholde seg i offentlige bygninger hvor det flagges, som kommunale kontorer og skoler. Det kan også være flagg på frimerker, bilenes kjennemerker eller nasjonalitetsmerker eller andre ting som myndighetene får laget. Det at en bruker slike ting, betyr ikke at en viser flagget noen spesiell hengivenhet. Det som er viktig, er ikke om det forekommer et flagg, men hvordan man opptrer overfor det.

Mange steder er det vanlig å ha flagg i vinduer, på dører, på biler, på skrivebord, eller lignende. Man får også kjøpt klær med flagg på. I noen land er det forbudt å gå med slike ting. Selv om det ikke skulle være forbudt der en bor, kan en spørre: Hva ville det at en har slike ting, vise angående vår holdning til verden? Jesus Kristus sa om sine etterfølgere: «De er ikke en del av verden, liksom jeg ikke er en del av verden.» (Johannes 17: 16) De sanne kristne må heller ikke overse den virkning det kan ha på deres trosfeller. Kunne det skade noens samvittighet? Kunne deres beslutning om å forbli faste i troen, bli svekket? Paulus gav de kristne dette rådet: «[Forviss] dere om de viktigere ting, slik at dere kan være plettfrie og ikke får andre til å snuble.» — Filipperne 1: 10.

«Mild mot alle»

Etter hvert som verdensforholdene stadig blir verre i disse «kritiske tider», vil sannsynligvis folks patriotiske følelser bli sterkere. (2. Timoteus 3: 1) Måtte de som elsker Gud, aldri glemme at frelsen bare tilhører Jehova. Han fortjener udelt hengivenhet. Da Jesu apostler ble bedt om å gjøre noe som ikke var i harmoni med Jehovas vilje, svarte de: «Vi må adlyde Gud som vår hersker mer enn mennesker.» — Apostlenes gjerninger 5: 29.

«En Herrens slave trenger ikke å stride, men må være mild mot alle,» skrev apostelen Paulus. (2. Timoteus 2: 24) De kristne bestreber seg derfor på å være fredelige, respektfulle og milde, og de stoler på sin samvittighet, som er oppøvd i samsvar med Bibelen, når de tar personlige avgjørelser angående flagghilsen og det å synge nasjonalsanger.

[Bilde på side 23]

Besluttsomt, men likevel respektfullt, valgte tre hebreere å behage Gud

[Bilde på side 24]

Hvordan bør en kristen forholde seg under en patriotisk seremoni?