Livshistorie

Min glederike andel i teokratiets vekst etter krigen

FORTALT AV FILIP S. HOFFMANN

Det var i 1945. I mai hadde den annen verdenskrig tatt slutt, og i desember samme år kom Nathan H. Knorr, som førte tilsyn med Jehovas vitners verdensomfattende forkynnelsesarbeid, til Danmark sammen med sin 25-årige sekretær, Milton G. Henschel. Det ble leid en stor hall i anledning dette etterlengtede besøket. Vi unge syntes at bror Henschels tale var særlig spennende, ettersom han var på vår alder og hadde valgt temaet «Tenk på din Store Skaper i din unge manndoms dager». — Forkynneren 12: 1.

UNDER dette besøket fikk vi høre at det var blitt truffet spennende tiltak for å fremme det verdensomfattende forkynnelsesarbeidet, og at vi hadde muligheten til å dra nytte av dem. (Matteus 24: 14) Det var for eksempel blitt opprettet en ny skole i USA der unge menn og kvinner ble utdannet til misjonærer. Bror Knorr understreket at hvis vi ble innbudt, ville vi «bare få en enkeltbillett», og vi ville ikke få vite på forhånd hvor vi kom til å havne. Noen av oss sendte likevel inn en søknad.

Før jeg kommer nærmere inn på hva jeg har opplevd i årene etter den annen verdenskrig, har jeg lyst til å fortelle om noen hendelser før og under krigen som fikk stor betydning for livet mitt.

«Familiens sorte får» gjør meg kjent med sannheten

Jeg er født i 1919. Da mor gikk gravid med meg — sitt første barn — bad hun om at barnet måtte bli misjonær hvis det ble en gutt. Broren  hennes var bibelstudent, som Jehovas vitner ble kalt den gangen, men de andre i familien betraktet ham som familiens sorte får. Vi bodde i nærheten av København, og når bibelstudentene hadde sine årlige stevner der, lot mor onkel Thomas, som bodde i Kolding, få bo hos oss. Hans imponerende bibelkunnskap og logiske argumenter førte til at også mor ble bibelstudent i 1930.

Mor elsket Bibelen. I samsvar med påbudet i 5. Mosebok 6: 7 underviste hun søsteren min og meg ’når hun satt i sitt hus, når hun gikk på veien, når hun la seg, og når hun stod opp’. Med tiden begynte jeg selv å forkynne fra hus til hus. Jeg likte å drøfte slike emner som læren om sjelens udødelighet og helveteslæren, som kirken forkynte. Jeg kunne lett vise ut fra Bibelen at slike læresetninger ikke er sanne. — Salme 146: 3, 4; Forkynneren 9: 5, 10; Esekiel 18: 4.

Familien blir forent

Etter stevnet i København i 1937 var det behov for midlertidige arbeidere på litteraturlageret ved Jehovas vitners danske avdelingskontor. Jeg hadde akkurat fullført utdannelsen ved en handelsskole og var fri og frank, så jeg tilbød meg å hjelpe til. Da jeg var ferdig på lageret, ble jeg bedt om å hjelpe til på kontoret. Kort tid senere flyttet jeg inn på avdelingskontoret i København som fast medlem av staben, selv om jeg ennå ikke var blitt døpt. Daglig samvær med modne kristne hjalp meg til å gjøre åndelige framskritt. Året etter, den 1. januar 1938, ble jeg døpt i vann som symbol på min innvielse til Jehova Gud.

I september 1939 begynte den annen verdenskrig, og den 9. april 1940 ble Danmark okkupert av tyske tropper. Ettersom danskene fikk beholde ganske stor personlig frihet, kunne vi fortsette vårt forkynnelsesarbeid.

Under krigen hendte det noe svært glederikt. Far ble et aktivt og lojalt Jehovas vitne, noe som gjorde vår familielykke fullstendig. Da jeg, sammen med fire andre dansker, ble innbudt til å gjennomgå Gilead-skolens åttende klasse, hadde jeg derfor hele familiens støtte. Det fem måneder lange kurset,  som begynte i september 1946, ble holdt i vakre omgivelser like utenfor South Lansing i staten New York.

Gilead og videre opplæring

På Gilead fikk jeg mange gode venner. En kveld da jeg ruslet rundt på skolens område sammen med Harold King fra Storbritannia, snakket vi om hvor vi kunne komme til å bli sendt når kurset var over. «Jeg tror ikke jeg har sett Dovers hvite klipper for siste gang,» sa Harold. Det hadde han heller ikke, men det tok 17 år før han så dem igjen, og fire og et halvt av de årene tilbrakte han i enecelle i et kinesisk fengsel. *

Etter avslutningshøytideligheten ble jeg sendt til Texas som reisende tilsynsmann for å besøke Jehovas vitners menigheter og styrke dem åndelig sett. Jeg ble mottatt med åpne armer. Brødrene i Texas syntes det var spennende å bli kjent med en ung europeer som nettopp hadde gjennomgått Gilead-skolen. Men etter bare sju måneder i Texas ble jeg bedt om å komme til Jehovas vitners hovedkontor i Brooklyn i New York. Der satte bror Knorr meg i arbeid på kontoret, med beskjed om at jeg skulle lære arbeidsgangen i alle avdelingene. Når jeg så vendte tilbake til Danmark, skulle jeg sette ut i livet det jeg hadde lært, og passe på at alt ble gjort på samme måte som i Brooklyn. Tanken var å innføre de samme rutinene på avdelingskontorene i hele verden for å gjøre arbeidet mer effektivt. Etter at jeg hadde vært en tid i Danmark, overflyttet bror Knorr meg til det tyske avdelingskontoret i Wiesbaden.

Jeg bruker det jeg har lært

Da jeg kom til Wiesbaden i juli 1949, lå mange tyske byer fremdeles i ruiner. De som tok ledelsen i forkynnelsesarbeidet, var brødre som var blitt forfulgt siden 1933, da Hitler kom til makten. Noen hadde sittet i fengsel og konsentrasjonsleir i åtte—ti år eller lenger. Jeg arbeidet sammen med slike trofaste tjenere for Jehova i tre og et halvt år. Deres enestående eksempel minner meg om noe den tyske historikeren Gabriele Yonan har skrevet: «Hadde vi ikke hatt dette eksemplet på et standhaftig, kristent trossamfunn under det nasjonalsosialistiske diktaturet, ville vi etter Auschwitz og holocaust ha vært nødt til å tvile på om det overhodet er mulig å følge Jesu kristne lære.»

Min oppgave på det tyske avdelingskontoret var den samme som den hadde vært i Danmark: å introdusere en ny, ensartet måte å ta seg av organisasjonsmessige saker på. Så snart de tyske brødrene forstod at justeringene slett ikke var noen kritikk av deres innsats, men at tiden var inne til å knytte de forskjellige avdelingskontorene og hovedkontoret nærere sammen, viste de begeistring og samarbeidsvilje.

I 1952 kom det et brev fra bror Knorr med beskjed om at jeg skulle flytte til avdelingskontoret i Bern i Sveits. Jeg ble utnevnt til å tjene som avdelingstilsynsmann der fra den 1. januar 1953.

 Nye gleder i Sveits

Kort tid etter at jeg hadde kommet til Sveits, ble jeg kjent med en ung søster på et stevne. Hun het Esther, og vi forlovet oss. I august 1954 bad bror Knorr meg komme til Brooklyn, der jeg fikk høre om en ny, spennende arbeidsoppgave. Ettersom det var blitt opprettet mange nye avdelingskontorer rundt om i verden, og ettersom mange avdelingskontorer var blitt mye større, ble det innført en ny ordning. Verden ble inndelt i soner, og hver av dem skulle betjenes av en sonetilsynsmann. Jeg ble tildelt to av disse sonene, Europa og Middelhavsområdet.

Etter mitt korte besøk i Brooklyn reiste jeg tilbake til Sveits og forberedte meg til å begynne å reise i sonetjenesten. Esther og jeg giftet oss, og hun begynte å tjene sammen med meg på avdelingskontoret i Sveits. Min første rundreise til misjonærhjem og avdelingskontorer førte meg til Italia, Hellas, Kypros, land i Midtøsten og langs den nordafrikanske kysten, Spania og Portugal — i alt 13 land. Etter et opphold i Bern reiste jeg videre for å besøke alle de andre europeiske landene vest for jernteppet. Det første året vi var gift, var jeg på reise i seks måneder for å tjene våre kristne brødre.

En ny livssituasjon

I 1957 oppdaget Esther at hun var gravid, og ettersom et avdelingskontor ikke egner seg for barnefamilier, bestemte vi oss for å flytte til Danmark, der far tok gjestfritt imot oss i sitt hjem. Esther tok seg av både datteren vår, Rakel, og far, mens jeg hjalp til med arbeidet på det nybygde avdelingskontoret. Jeg tjente som lærer på Kurs i Rikets tjeneste for de eldste i menighetene og fortsatte også å tjene som sonetilsynsmann.

Sonetjenesten medførte omfattende reisevirksomhet, noe som dessverre betydde at jeg var borte fra datteren vår i lange perioder. Det hadde sine følger. En gang tilbrakte jeg en del tid i Paris, der vi opprettet et lite trykkeri. Esther og Rakel reiste med tog for å besøke meg og kom til stasjonen Gare du Nord. Léopold Jontès fra avdelingskontoret og jeg drog for å ta imot dem. Rakel stod på togvognens stigtrinn, kikket først på Léopold, deretter på  meg og igjen på Léopold, og så kastet hun seg i armene på Léopold!

En annen stor forandring inntraff da jeg i en alder av 45 år sluttet i heltidstjenesten for å få meg en jobb så jeg kunne forsørge familien. Med min erfaring fra forskjellige oppgaver i menighetsorganisasjonen klarte jeg å få en jobb som eksportsjef. Etter at jeg hadde arbeidet for det samme firmaet i omkring ni år og Rakel var ferdig med skolegangen, bestemte vi oss for å følge oppfordringen om å flytte til et sted der det var større behov for Rikets forkynnere.

Jeg undersøkte forholdene i Norge og forhørte meg på et arbeidsformidlingskontor om mulighetene til å få en jobb. Svaret var nedslående. Det var lite håp for en som var 55 år. Jeg kontaktet likevel avdelingskontoret i Oslo og leide så et hus i nærheten av Drøbak, i tillit til at jeg nok skulle klare å finne en jobb. Det gjorde jeg også, og vi tok fatt på en glederik tid med forkynnelse i Norge.

Høydepunktet for menigheten var når så godt som alle drog nordover om sommeren for å arbeide i ledig distrikt. Vi leide hytter på en campingplass, og hver dag besøkte vi spredte gårder i de vakre fjellene. Det var en ren fornøyelse å fortelle disse vennlige og lydhøre menneskene om Guds rike. Vi leverte mye litteratur, men vi måtte vente med gjenbesøkene til året etter. Folk glemte oss likevel ikke. Esther og Rakel snakker ennå om hvordan de ble tatt imot med omfavnelser som om de var lenge savnede medlemmer av familien. Etter tre år i Norge reiste vi tilbake til Danmark.

Familielivets gleder

Rakel ble snart forlovet med Niels Højer, en ivrig heltidsforkynner. Etter at de hadde giftet seg, fortsatte de som pionerer til de fikk barn. Niels har både vært en god ektemann og en god far, som har vært levende interessert i familien. Tidlig en morgen tok han sønnen sin med seg på sykkelen og drog ned til stranden for å se på soloppgangen. En nabo spurte gutten hva de hadde gjort der. Han svarte: «Vi bad til Jehova.»

Noen år senere var Esther og jeg vitne til at de to eldste barnebarna våre, Benjamin og Nadja, ble døpt. Niels var selvfølgelig også til stede, og plutselig stod han ansikt til ansikt med meg. Han så på meg og sa: «Ekte mannfolk gråter ikke.» Men i neste øyeblikk gråt vi begge to. Jeg er glad for å ha en svigersønn som jeg både kan le og gråte sammen med.

Enda flere tilpasninger

Enda en velsignelse kom da Esther og jeg ble bedt om å begynne å tjene på det danske avdelingskontoret igjen. På det tidspunktet var man i gang med å planlegge byggingen av et mye større avdelingskontor i Holbæk. Jeg fikk det privilegiet å være med på å føre tilsyn med byggearbeidet, som helt og holdent ble utført av frivillige. Trass i en streng vinter var prosjektet i alt vesentlig fullført i slutten av 1982, og vi var alle glade for å kunne flytte inn i nye og bedre bygninger.

Jeg ble snart engasjert i oversettelsesarbeid, som jeg likte svært godt, mens Esther betjente sentralbordet. Med tiden måtte hun imidlertid gjennomgå en hofteoperasjon, og halvannet år senere fikk hun fjernet galleblæren. Personalet på avdelingskontoret viste oss stor omtanke, men vi fant ut at det ville være best for alle parter om vi sluttet på avdelingskontoret. Vi flyttet til den menigheten som datteren vår og hennes familie tilhørte.

I dag er Esthers helse ikke særlig god. Jeg kan likevel oppriktig si at i alle de årene vi har tjent Jehova sammen, med så mange forandringer i livssituasjonen, har hun vært en fantastisk livsledsager og støtte for meg. Trass i sviktende helse har vi begge fremdeles en beskjeden andel i forkynnelsesarbeidet. Når jeg ser tilbake på livet mitt, tenker jeg med takknemlighet på salmistens ord: «Gud, du har lært meg opp fra min ungdom av.» — Salme 71: 17.

[Fotnote]

[Bilde på side 24]

Tyskland 1949: Avdelingskontoret, som er under bygging, tar imot en litteraturforsendelse

[Bilde på side 25]

Jeg arbeidet sammen med brødre som disse, som hadde vært i konsentrasjonsleir

[Bilder på side 26]

Esther og jeg i dag og den dagen vi giftet oss på Betel i Bern i oktober 1955