Å oppdra barn i et fremmed land — utfordringene og velsignelsene

DET er millioner av mennesker som flytter utenlands i håp om å få en ny start. I Europa er det nå over 20 millioner innvandrere, i USA bor det flere enn 26 millioner som er født i utlandet, og i Australia er mer enn 21 prosent av innbyggerne født i et annet land. Disse innvandrerfamiliene må ofte streve med å lære et nytt språk og tilpasse seg en annen kultur.

Barn lærer ofte raskt det språket som snakkes i det landet de har flyttet til, og de begynner å tenke på det nye språket. Foreldrene bruker kanskje lengre tid på å lære seg et nytt språk. Etter hvert som barna vokser opp i et land som er fremmed for foreldrene, kan språkproblemer føre til at det oppstår en kommunikasjonskløft, som det kan være vanskelig å bygge bro over.

Det er ikke bare det nye språket som påvirker den måten barna tenker på, men kulturen i det nye landet kan også ha innvirkning på hvordan de føler det. Det kan være at foreldrene synes det er vanskelig å forstå barnas reaksjoner. Innvandrerforeldre som prøver å oppdra barna sine i «Jehovas tukt og formaning», står derfor overfor spesielle utfordringer. — Efeserne 6: 4.

En utfordring å nå både sinn og hjerte

Kristne foreldre ønsker å lære barna sine sannhetens ’rene språk’, og det er også et ansvar som er pålagt dem. (Sefanja 3: 9) Men hvis barna bare har begrenset kjennskap til foreldrenes språk, og hvis det er vanskelig for foreldrene å uttrykke seg tilstrekkelig tydelig på det språket som barna er blitt vant til, hvordan skal foreldrene da greie å innprente Jehovas lov i barnas hjerte? (5. Mosebok 6: 7) Barna forstår kanskje de ordene som foreldrene sier, men hvis det som blir sagt, ikke når deres hjerte, kan barna bli som fremmede i sitt eget hjem.

Pedro og Sandra flyttet fra Sør-Amerika til Australia, og de står overfor denne utfordringen i oppdragelsen av sine to tenåringssønner. * Pedro sier: «Når en snakker om åndelige ting, er hjertet og følelsene inne i bildet. Du må gi uttrykk for tanker som er dypere og mer meningsfylte, og da trenger man et større ordforråd.» Sandra tilføyer: «Hvis barna våre ikke har en grundig forståelse av sitt morsmål, kan det ha en uheldig innvirkning på deres åndelige liv. De kan komme til å miste sin forståelse og verdsettelse av sannheten og ikke få tak i det grunnleggende prinsippet  i forbindelse med det de lærer. Deres åndelige skjelneevne kan bli svekket, og det kan gå ut over deres forhold til Jehova.»

Gnanapirakasam og Helen flyttet fra Sri Lanka til Tyskland og har nå to barn. Begge sier: «Vi mener det er veldig viktig at barna våre snakker vårt morsmål samtidig med at de lærer å snakke tysk. Det er viktig for dem at de kan snakke med oss om sine følelser, og at de kan snakke rett fra hjertet.»

Miguel og Carmen som utvandret fra Uruguay til Australia, sier: «Foreldre som er i samme situasjon som oss, må anstrenge seg mer. Enten må de lære seg det nye språket så godt at de forstår og kan forklare åndelige ting på det språket, eller så må de lære barna sine å mestre foreldrenes språk.»

En avgjørelse familien må ta

Noe som vil ha grunnleggende betydning for den åndelige helsen til enhver innvandrerfamilie, er å bestemme seg for hvilket språk familien skal velge å bruke for å bli «lært av Jehova». (Jesaja 54: 13) Hvis det er en menighet i nærheten som har møtene på det språket som er familiens morsmål, kan det hende at familien velger å støtte denne menigheten. På den annen side kan det være at de velger å tilhøre en menighet som har møtene på det språket som er mest vanlig i det landet de har flyttet til. Hvilke faktorer vil ha innvirkning på denne avgjørelsen?

Demetrios og Patroulla, som utvandret fra Kypros til Storbritannia og oppdrog fem barn der, forteller hva som påvirket deres avgjørelse: «Til å begynne med gikk familien vår i en gresktalende menighet. Dette var til stor hjelp for oss foreldre, men det viste seg at det hindret barnas åndelige utvikling. Selv om de hadde en grunnleggende forståelse av det greske språket, hadde de problemer med å forstå de finere detaljer i forbindelse med åndelige ting. Dette framgikk tydelig av deres forholdsvis langsomme åndelige utvikling. Hele familien flyttet til en engelsktalende menighet, og det varte ikke lenge før vi så at det var bra for barna. De er blitt åndelig styrket. Det var ikke lett å bestemme seg for å flytte, men i vårt tilfelle var det en klok avgjørelse.»

Familien fortsatte å holde ved like foreldrenes morsmål og høstet rike velsignelser. Barna sier: «Det er en fordel å ha kjennskap til mer enn ett språk. Selv om engelsk er det språket vi vanligvis snakker, har vi funnet ut at vår kjennskap til gresk har gjort det mulig for oss å ha et sterkt og nært forhold til andre i familien, spesielt til våre besteforeldre. Det har også ført til at vi har fått større forståelse for innvandrere, og det gav oss tillit til at vi kunne lære oss enda et språk. Så da vi ble eldre, flyttet hele familien for å hjelpe til i en albansktalende menighet.»

 Christopher og Margarita flyttet også fra Kypros til Storbritannia, og der har de oppdratt tre barn. De valgte å støtte den gresktalende menigheten. Sønnen deres Nikos, som nå tjener som eldste i en gresktalende menighet, sier: «Vi ble oppmuntret til å slutte oss til den nyopprettede greske menigheten. Familien vår så på dette som et teokratisk oppdrag.»

Margarita sier: «Da de to guttene var sju og åtte år gamle, meldte de seg på den teokratiske tjenesteskolen. Som foreldre var vi litt bekymret for deres begrensede kjennskap til gresk. Men hvert oppdrag var et familieprosjekt, og vi brukte mange timer på å hjelpe dem når de skulle forberede elevtalene sine.»

Datteren deres, Joanna, sier: «Jeg kan huske at far lærte oss gresk ved å skrive ned alfabetet på en tavle hjemme, og det måtte vi lære oss grundig. Mange bruker flere år på å lære et språk, men siden mor og far hjalp oss, lærte vi gresk uten å bruke altfor mye tid på det.»

Noen familier ønsker å tilhøre en menighet hvor de snakker det samme språket som i hjemlandet, fordi foreldrene mener at hvis de skal bli fylt med «åndelig forståelse» og gjøre framskritt, må de bli undervist på sitt morsmål. (Kolosserne 1: 9, 10; 1. Timoteus 4: 13, 15) Eller det kan være at familien ser på sine språkkunnskaper som en mulighet til å hjelpe andre innvandrere til å bli kjent med sannheten.

På den annen side føler kanskje en familie at det er til mest nytte for dem å tilhøre en menighet hvor de snakker det språket som er mest vanlig i det landet de har flyttet til.  (Filipperne 2: 4; 1. Timoteus 3: 5) Når familieoverhodet har drøftet situasjonen med familien, er det opp til ham å treffe en avgjørelse under bønn. (Romerne 14: 4; 1. Korinter 11: 3; Filipperne 4: 6, 7) Hvilke forslag kan være til hjelp for disse familiene?

Noen praktiske forslag

Pedro og Sandra, som er nevnt tidligere, sier: «Vi har en regel om bare å snakke spansk hjemme, slik at vi ikke glemmer morsmålet vårt. Det er vanskelig å holde seg til regelen, siden guttene våre vet at vi forstår engelsk. Men hvis vi ikke holder fast ved denne regelen, kan de fort glemme det spanske språket.»

Miguel og Carmen, som også er nevnt tidligere, anbefaler: «Hvis foreldrene har et regelmessig familiestudium og hver dag drøfter dagsteksten på sitt morsmål, kommer barna til å lære mer enn bare grunnleggende ord og uttrykk — de vil også lære å uttrykke åndelige tanker på det språket.»

Miguel foreslår også: «Gjør forkynnelsesarbeidet morsomt. Distriktet vårt omfatter en stor del av en storby, og vi bruker mye tid på å reise med bil for å finne mennesker som snakker det samme språket som oss. Vi bruker tiden til å leke bibelske leker og snakke om viktige ting. Jeg prøver å planlegge forkynnelsen slik at vi får foretatt flere fine gjenbesøk. På slutten av dagen har barna vært engasjert i minst én meningsfylt samtale.»

Hvordan takle kulturelle forskjeller

Guds Ord oppmuntrer de unge og sier: «Hør, min sønn, på din fars tukt, og forlat ikke din mors lov.» (Ordspråkene 1: 8) Men det kan oppstå vanskeligheter når farens tukt og morens «lov» er påvirket av en kultur som er annerledes enn den barna er omgitt av.

Det er selvfølgelig opp til hvert enkelt familieoverhode å bestemme hvordan han skal lede sin egen husstand, og han bør ikke la seg bli for påvirket av andre familier. (Galaterne 6: 4, 5) Hvis det er god kommunikasjon mellom foreldrene og barna, kan det imidlertid gjøre det lettere for foreldrene å godta nye skikker og en ny livsform.

 Men mye av det som er utbredt i industrilandene, er skadelig for de kristnes åndelige helse. Seksuell umoral, griskhet og opprørskhet blir ofte fremmet gjennom populær musikk og underholdning. (Romerne 1: 26—32) Kristne foreldre kan ikke unndra seg det ansvar de har for å føre tilsyn med barnas valg av musikk og underholdning, bare fordi de har problemer med å forstå språket. De må gi klare retningslinjer. Men det kan være en utfordring.

Carmen sier: «Ofte forstår vi ikke tekstene til den musikken som barna våre hører på. Melodien kan høres helt fin ut, men hvis ordene i teksten har dobbelt betydning eller inneholder umoralske slanguttrykk, ville det ikke være mulig for oss å vite det.» Hvordan har de håndtert denne situasjonen? Miguel sier: «Vi bruker mye tid på å lære barna våre hvilke farer som er forbundet med å lytte til umoralsk musikk, og vi prøver å hjelpe dem til å velge musikk som Jehova ville ha godkjent.» Ja, man må være årvåken og rimelig for å kunne takle kulturelle forskjeller. — 5. Mosebok 11: 18, 19; Filipperne 4: 5.

Man kan høste velsignelser

Det er ingen tvil om at det å oppdra barn i et fremmed land krever både tid og anstrengelser. Men både foreldre og barn kan høste ytterligere velsignelser av de anstrengelsene de gjør seg.

Azzam og hans kone, Sara, flyttet fra Tyrkia til Tyskland, hvor de oppdrog tre barn. Den eldste sønnen deres tjener nå ved Jehovas vitners avdelingskontor i Selters i Tyskland. Azzam sier: «Noe som er en stor fordel for barna, er at de kan utvikle gode egenskaper på bakgrunn av at begge kulturer har sine sterke sider.»

Antonio og Lutonadio flyttet fra Angola til Tyskland og oppdrar ni barn der. Familien snakker lingala, fransk og tysk. Antonio sier: «Det at familien vår snakker forskjellige språk, har gjort det mulig for oss å forkynne for mennesker fra mange land. Det gir oss virkelig stor glede.»

To av barna til et japansk ektepar som flyttet til Storbritannia, synes at de har stor fordel av å kunne både japansk og engelsk. De sier: «Det at vi kan begge språkene, hjalp oss til å få et arbeid. Vi har hatt utbytte av de store stevnene på engelsk. Vi har også det privilegium å få tjene i en japansktalende menighet der det er stort behov.»

Dere kan klare det

Det å oppdra barn når man bor blant mennesker som ikke har de samme kulturelle verdier som en selv, er en utfordring som Guds tjenere har stått overfor helt siden bibelsk tid. Foreldrene til Moses klarte det, til tross for at Moses ble oppdratt i Egypt. (2. Mosebok 2: 9, 10) Mange landflyktige jøder i Babylon oppdrog barn som var villige til å reise tilbake til Jerusalem for å gjenopprette den sanne tilbedelse. — Esra 2: 1, 2, 64—70.

Kristne foreldre i dag kan også klare det. De blir kanskje belønnet med å få høre barna sine si det samme som et ektepar hørte barna sine si: «På grunn av den kjærlige omtanke som far og mor viser, er vi en godt sammensveist familie, som alltid har hatt god kommunikasjon. Vi er glad for å være en del av en verdensomfattende familie som tjener Jehova.»

[Fotnote]

[Bilde på side 24]

Når dere bare snakker morsmålet hjemme, får barna deres en grunnleggende forståelse av det språket

[Bilde på side 24]

Et felles språk bevarer båndene mellom besteforeldre og barnebarn

[Bilde på side 25]

Det at dere studerer Bibelen med barna deres, gjør at de blir fylt med «åndelig forståelse»