Livshistorie

Vi har blitt i vårt tildelte distrikt

FORTALT AV HERMANN BRUDER

Jeg hadde bare to valgmuligheter: enten å tjene fem år i den franske fremmedlegionen eller å bli sperret inne i et marokkansk fengsel. La meg fortelle hvordan jeg havnet i denne vanskelige situasjonen.

JEG ble født i Oppenau i Tyskland i 1911, bare tre år før den første verdenskrig startet. Foreldrene mine, Joseph og Frida Bruder, hadde 17 barn. Jeg var nummer 13.

Det første jeg husker fra barndommen, er et militærorkester som marsjerte ned hovedgaten i hjembyen vår. Tiltrukket av den livlige marsjen fulgte jeg etter orkestret til stasjonen, akkurat i tide til å se far og andre menn, som var kledd i militæruniform, gå om bord på toget. Da toget gikk, var det noen kvinner på perrongen som brast i gråt. Kort tid etter holdt presten en lang preken i kirken og leste opp navnene på fire menn som hadde dødd mens de forsvarte fedrelandet. «Nå er de i himmelen,» sa han. En kvinne som stod like ved meg, besvimte.

Far fikk tyfoidfeber mens han tjenestegjorde ved den russiske fronten. Han kom hjem sterkt svekket og ble innlagt på det lokale sykehuset. «Gå til kapellet ved siden av gravlunden og framsi Fadervår 50 ganger og Ave Maria 50 ganger,» anbefalte presten, «så vil faren din bli frisk igjen.» Jeg fulgte rådet hans, men far døde dagen etter. Selv for en liten gutt var krigen en svært vond opplevelse.

 Hvordan jeg fant sannheten

Det var vanskelig å få arbeid i Tyskland mellom de to verdenskrigene. Men etter at jeg var ferdig med skolen i 1928, klarte jeg å få arbeid som gartner i Basel i Sveits.

I likhet med far var jeg en trofast katolikk. Mitt mål var å bli kapusinermunk i India. Da broren min Richard, som var blitt et av Jehovas vitner, fikk høre om disse planene, kom han ens ærend til Sveits for å forsøke å fraråde meg dette. Han advarte meg om farene ved å stole på mennesker, spesielt presteskapet, og oppmuntret meg til å lese Bibelen og å stole på den alene. Til tross for mine betenkeligheter skaffet jeg meg et nytestamente og begynte å lese det. Litt etter litt gikk det opp for meg at mye av det jeg trodde på, ikke stemte overens med det som stod i Bibelen.

En søndag i 1933 da jeg var hjemme hos Richard i Tyskland, presenterte han meg for et ektepar som var Jehovas vitner. Da de fikk vite at jeg leste Bibelen, gav de meg en brosjyre som het «Krisen». * Det var nesten midnatt da jeg endelig la fra meg brosjyren. Jeg var overbevist om at jeg hadde funnet sannheten!

Jehovas vitner i Basel gav meg to bind av Studier i Skriften * sammen med blad og andre publikasjoner. Det jeg leste, gjorde inntrykk på meg. Jeg kontaktet presten på stedet og bad om å få navnet mitt fjernet fra kirkeboken. Presten ble sint og advarte meg om at jeg var i ferd med å miste troen. Faktum var at ingenting kunne ha vært fjernere fra sannheten enn det! For første gang i mitt liv begynte jeg å få sann tro.

Brødrene i Basel planla å reise over grensen til Frankrike for å forkynne den helgen. En av brødrene forklarte meg vennlig at jeg ikke var blitt invitert fordi jeg helt nylig hadde begynt å komme sammen med menigheten. Jeg ville ikke la meg stanse av det og fortalte ham om mitt sterke ønske om å delta i forkynnelsesarbeidet. Etter at han hadde drøftet det med en annen eldste, gav han meg et distrikt i Sveits. Tidlig søndag morgen syklet jeg av gårde til en liten landsby i nærheten av Basel med 4 bøker, 28 blad og 20 brosjyrer i feltvesken. De fleste som bodde der, var i kirken da jeg kom fram. Allikevel var vesken min tom innen klokken elleve.

Da jeg fortalte brødrene at jeg ønsket å bli døpt, hadde de en alvorlig samtale med meg og stilte meg inngående spørsmål om sannheten. Jeg ble imponert over deres nidkjærhet og lojalitet overfor Jehova og hans organisasjon. Siden det var vinter, ble jeg døpt i et badekar hjemme hos en av de eldste. Jeg husker at jeg følte en ubeskrivelig glede og stor indre styrke. Dette var i 1934.

Arbeid på Selskapets gård

I 1936 fikk jeg vite at Jehovas vitner hadde kjøpt en eiendom i Sveits. Som gartner tilbød jeg meg å hjelpe til. Til min glede ble jeg innbudt til å arbeide på Selskapets gård, som lå ved Steffisburg, omkring tre mil fra Bern. Når jeg hadde mulighet til det, hjalp jeg også andre med deres arbeid på gården. Betel lærte meg hvor viktig det er å ha en samarbeidsvillig innstilling.

 Et høydepunkt i løpet av mine år på Betel var da bror Rutherford besøkte gården i 1936. Da han så størrelsen på tomatene våre og hvor store avlingene var, smilte han og gav uttrykk for at han var fornøyd. Han var en avholdt bror.

Da jeg hadde arbeidet på gården i litt over tre år, ble det en dag ved frokosten lest opp et brev fra Jehovas vitners hovedkontor i USA. Brevet understreket betydningen av forkynnelsesarbeidet og oppfordret alle som ønsket å tjene som pionerer utenlands, til å melde seg. Uten å nøle meldte jeg meg frivillig. I mai 1939 fikk jeg vite at jeg ville bli sendt til Brasil!

På den tiden gikk jeg på møtene i Thun menighet, som var i nærheten av gården. Om søndagene pleide en gruppe av oss å forkynne i Alpene, en totimers sykkeltur fra Thun. Margaritha Steiner var med i gruppen. En tanke slo meg plutselig: Hadde ikke Jesus sendt ut disiplene to og to? Da jeg lett henkastet fortalte Margaritha at jeg skulle sendes til Brasil, fortalte hun at hun også hadde lyst til å tjene der behovet var større. Vi giftet oss den 31. juli 1939.

Et uventet opphold

Vi seilte fra Le Havre i Frankrike i slutten av august 1939, med kurs for Santos i Brasil. Alle de doble lugarene var opptatt, så vi måtte reise i hver vår lugar. Underveis fikk vi nyheten om at Storbritannia og Frankrike hadde erklært Tyskland krig. En gruppe på 30 tyske passasjerer reagerte med å synge den tyske nasjonalsangen. Dette ergret kapteinen så mye at han forandret kurs og la til i Safi i Marokko. Passasjerer med tyske reisedokumenter fikk fem minutter på seg til å gå i land. Det innbefattet oss.

Vi ble holdt igjen på politistasjonen én dag og ble så stuet inn i en skranglete gammel buss og kjørt til et fengsel i Marrakech, omkring 14 mil unna. Noen vanskelige dager fulgte. Cellene var overfylte og mørke. Det felles toalettet — et hull i gulvet — var konstant tett. Hver av oss fikk en skitten sekk å sove på, og om natten bet rottene oss i leggene. To ganger om dagen fikk vi matrasjoner som ble servert i en rusten blikkboks.

En offiser forklarte at jeg ville bli løslatt hvis jeg gikk med på å tjene i den franske fremmedlegionen i en femårsperiode. Mitt avslag førte til at jeg måtte være 24 timer i noe som bare kan beskrives som et mørkt fangehull. Jeg bad det meste av tiden.

Etter åtte dager lot fengselsmyndighetene meg få treffe Margaritha igjen. Hun var fryktelig tynn og gråt ukontrollert. Jeg gjorde mitt beste for å oppmuntre henne. Vi ble avhørt og forflyttet med tog til Casablanca, hvor Margaritha ble løslatt. Jeg ble sendt til en fangeleir ved Port Lyautey (nå Kenitra), omkring 18 mil unna. Den sveitsiske konsulen rådde Margaritha til å reise tilbake til Sveits, men hun nektet lojalt å reise uten meg. I de to månedene jeg var i Port Lyautey, kom hun hver dag fra Casablanca for å besøke meg og å gi meg mat.

Et år tidligere hadde Jehovas vitner utgitt en bok som het «Kreuzzug gegen das Christentum» (Korstog mot kristendommen), for å gjøre offentligheten oppmerksom på at Jehovas vitner ikke hadde noe med naziregimet å gjøre. Mens jeg var i fangeleiren, skrev avdelingskontoret i Bern et brev til de franske myndighetene og la ved denne boken for å forsøke å bevise at vi ikke var nazister. Margaritha gjorde også en rosverdig innsats ved å oppsøke forskjellige embetsmenn for å forsøke å overbevise dem om at vi var uskyldige. Endelig, i slutten av 1939, fikk vi tillatelse til å forlate Marokko.

Først etter at vi igjen hadde gått om bord i et skip med kurs for Brasil, fikk vi vite at tyske ubåter angrep skipsleier på Atlanterhavet,  og at skipet vårt var et av hovedmålene. Selv om fartøyet vårt, «Jamaique», var et handelsskip, var det montert våpensystemer både i baugen og i akterenden. Om dagen holdt kapteinen en kurs som gikk i sikksakk, og skjøt ut granater hele tiden. Om natten ble skipet mørklagt for å unngå å bli oppdaget av tyskerne. Så lettet vi var da vi endelig kom i havn i Santos i Brasil den 6. februar 1940, mer enn fem måneder etter at vi hadde forlatt Europa!

I fengsel igjen

Det første stedet vi skulle forkynne, var i Montenegro, en by i delstaten Rio Grande do Sul helt sør i Brasil. Kirkelederne var tydeligvis blitt informert om vår ankomst. Etter at vi hadde forkynt i bare to timer, arresterte politiet oss og beslagla alle grammofonplatene våre med bibelske foredrag, all litteraturen vår og også feltveskene våre i kamelskinn som vi hadde kjøpt i Marokko. En katolsk prest og en tysktalende protestantisk prest ventet på oss på politistasjonen. De lyttet mens politimesteren spilte en av bror Rutherfords taler på grammofonen vår, som han også hadde beslaglagt. Bror Rutherford sparte ikke på kruttet! Da Vatikanet ble nevnt i talen, ble den katolske presten mørkerød i ansiktet og stormet ut.

Etter en henvendelse fra biskopen i Santa Maria forflyttet politiet oss til delstatens hovedstad, Porto Alegre. Margaritha ble snart løslatt og søkte hjelp hos den sveitsiske konsulen. Konsulen oppfordret henne til å dra tilbake til Sveits. Igjen nektet hun å forlate meg. Margaritha har alltid vært en lojal livsledsager. Tretti dager etter ble jeg avhørt og løslatt. Politiet gav oss ett valg: Forlat delstaten innen ti dager eller «ta konsekvensene». Etter et forslag fra hovedkontoret i Brooklyn reiste vi til Rio de Janeiro.

«Vennligst les dette kortet»

Til tross for den lite lovende starten vi hadde fått i det brasilianske distriktet, var vi så glade! Vi var i live, veskene våre var igjen fulle av litteratur, og vi hadde hele Rio de Janeiro å forkynne i. Men hvordan skulle vi klare å forkynne med våre begrensede  kunnskaper i portugisisk? Ved hjelp av vitnesbyrdskort. «Por favor, leia este cartão» («Vennligst les dette kortet») var den første portugisiske setningen vi lærte oss å bruke i forkynnelsesarbeidet. Og hvilke gode resultater vi oppnådde ved hjelp av det kortet! I løpet av en enkelt måned leverte vi mer enn 1000 bøker. Mange som tok imot bibelsk litteratur av oss, kom senere i sannheten. For å være ærlig avla litteraturen et mye mer virkningsfullt vitnesbyrd enn vi noen gang kunne ha gjort. Dette innprentet i meg hvor viktig det er at interesserte får litteraturen vår.

På den tiden var Rio de Janeiro hovedstaden i Brasil, og vårt budskap ble spesielt godt mottatt i regjeringsbygningene. Jeg hadde det privilegium å forkynne for finansministeren og forsvarsministeren. Ved disse anledningene så jeg klare beviser for at Jehovas ånd er i virksomhet.

En gang mens vi forkynte på en åpen plass i sentrum av Rio, gikk jeg inn i justispalasset. På en eller annen måte befant jeg meg plutselig i et rom omgitt av menn kledd i svart, midt i noe som så ut som en begravelsesseremoni. Jeg henvendte meg til en mann med et fornemt utseende og gav ham vitnesbyrdskortet mitt. Det var ikke en begravelse. Jeg hadde faktisk avbrutt en rettssak, og det var dommeren jeg snakket med. Han lo og gav signal til vaktene om at de ikke skulle gjøre noe. Han tok vennlig imot boken Børn * og gav et bidrag. Idet jeg gikk ut, pekte en av vaktene på et lett synlig skilt på døren: «Proibida a entrada de pessoas estranhas» (Adgang forbudt for uvedkommende).

Havnen var et annet produktivt distrikt. En gang traff jeg en sjømann som tok imot litteratur før han reiste ut på havet igjen. Senere traff vi ham på et stevne. Hele familien hans hadde tatt imot sannheten, og selv gjorde han fine framskritt. Vi gledet oss veldig over det.

Men alt gikk ikke like glatt. Våre seks måneders oppholdstillatelser utløp, og vi stod overfor utsikten til å bli utvist. Etter at vi hadde skrevet til hovedkontoret om vår situasjon, fikk vi et kjærlig brev fra bror Rutherford hvor han oppmuntret oss til å fortsette og foreslo hvordan vi skulle gå fram. Vårt ønske var å bli i Brasil, og med hjelp fra en advokat fikk vi endelig permanent oppholdstillatelse i 1945.

Et langsiktig oppdrag

Men før det ble barna våre født — Jonathan i 1941, Ruth i 1943 og Esther i 1945. For å sørge for den voksende familien vår måtte jeg ta et verdslig arbeid. Margaritha fortsatte å forkynne på heltid helt til det tredje barnet ble født.

Som familie samarbeidet vi helt fra begynnelsen av i forkynnelsesarbeidet på torgene i byen, på togstasjoner, på gaten og i forretningsdistrikter. Om lørdagskveldene pleide vi å gå sammen og levere Vakttårnet og Våkn opp!, og det var spesielt hyggelige stunder.

 Hjemme hadde hvert av barna sine daglige oppgaver. Jonathan hadde ansvaret for å vaske komfyren og kjøkkenet. Jentene vasket kjøleskapet, feide gårdsplassen og pusset skoene våre. Dette hjalp dem til å lære orden og til å utvikle initiativ. I dag er barna våre arbeidsomme og tar godt vare på hjemmene og eiendelene sine, og det er Margaritha og jeg glad for.

Vi forventet også at barna våre skulle oppføre seg pent på møtene. Før møtet begynte, fikk de drikke et glass vann og gå på toalettet. På møtet satt Jonathan ved min venstre side og Ruth ved min høyre, og bortenfor henne satt så Margaritha med Esther ved sin høyre side. Dette hjalp dem til å konsentrere seg og til å ta imot åndelig føde fra de var ganske små.

Jehova har velsignet våre anstrengelser. Alle de tre barna våre har trofast fortsatt å tjene Jehova og deltar med glede i forkynnelsesarbeidet. Jonathan tjener for tiden som eldste i Novo Méier menighet i Rio de Janeiro.

I 1970 hadde barna giftet seg og flyttet hjemmefra, så Margaritha og jeg bestemte oss for å flytte til et sted hvor det var større behov. Vårt første stopp var Poços de Caldas i delstaten Minas Gerais, hvor det var en liten gruppe på 19 forkynnere av Riket. Jeg ble forferdet da jeg så møtelokalet for første gang — et kjellerrom uten vinduer og med stort behov for reparasjoner. Vi begynte med én gang å se etter en mer passende Rikets sal, og snart fant vi en pen bygning med en flott beliggenhet. For en forskjell det utgjorde! Fire og et halvt år senere hadde antall forkynnere økt til 155. I 1989 flyttet vi til Araruama i delstaten Rio de Janeiro, hvor vi tjente i ni år. I løpet av disse årene var vi vitne til at det ble dannet to nye menigheter.

Belønnet for at vi ble i vårt tildelte distrikt

I 1998 flyttet vi til São Gonçalo i delstaten Rio de Janeiro på grunn av helseproblemer og fordi vi ønsket å bo i nærheten av barna våre. Jeg tjener fortsatt som eldste i menigheten. Vi gjør vårt beste for å delta regelmessig i forkynnelsesarbeidet. Margaritha liker å forkynne for folk ved supermarkedet i nærheten, og menigheten har vært så snill å reservere noe distrikt for oss rundt her vi bor, noe som gjør det enklere for oss å forkynne etter som helsen tillater det.

Margaritha og jeg har vært innviede tjenere for Jehova i mer enn 60 år nå. Vi har personlig erfart at ’verken regjeringer eller ting som nå er, eller ting som skal komme, eller makter eller høyde eller dybde eller noe annet som er skapt, kan skille oss fra Guds kjærlighet, som er i Kristus Jesus, vår Herre’. (Romerne 8: 38, 39) Og for en glede det har vært å se innsamlingen av de «andre sauer», som har det praktfulle håpet om å få leve evig på en fullkommen jord, omgitt av alt det vakre som Gud har skapt! (Johannes 10: 16) Da vi kom hit i 1940, var det bare én menighet med 28 forkynnere i Rio de Janeiro. I dag er det 250 menigheter og godt over 20 000 forkynnere av Riket her.

Vi kunne ha reist tilbake til familiene våre i Europa. Men Jehova har tildelt oss et distrikt her i Brasil. Vi er så glad for at vi har blitt her!

[Fotnoter]

[Bilde på side 21]

På Selskapets gård i Steffisburg i Sveits på slutten av 1930-tallet (jeg står helt til venstre)

[Bilde på side 23]

Like før vi giftet oss i 1939

[Bilde på side 23]

Casablanca på 1940-tallet

[Bilde på side 23]

Ute i forkynnelsen som familie

[Bilde på side 24]

Vi deltar fortsatt regelmessig i tjenesten