De kristne trenger hverandre
De kristne trenger hverandre
«Vi er lemmer som tilhører hverandre.» — EFESERNE 4: 25.
1. Hva sier et oppslagsverk om menneskekroppen?
MENNESKEKROPPEN er et av skaperverkets undere. Et oppslagsverk sier: «Folk kaller av og til menneskekroppen en maskin — den mest fantastiske som noen gang er laget. Selvsagt er ikke menneskekroppen en maskin. Men den kan på mange måter sammenlignes med en. Akkurat som en maskin består kroppen av mange deler. Hver del av kroppen har i likhet med hver del av en maskin sin spesielle funksjon. Men alle delene virker sammen og får derved kroppen eller maskinen til å fungere godt.» — The World Book Encyclopedia.
2. Hvilken likhet er det mellom menneskekroppen og den kristne menighet?
2 Ja, menneskekroppen har mange deler, eller lemmer, og hver del fyller et behov. Det finnes ingen blodåre, muskel eller annen kroppsdel som ikke tjener en hensikt. Det forholder seg på samme måte med medlemmene av den kristne menighet. Hver og én av dem kan bidra til menighetens åndelige sunnhet og skjønnhet. (1. Korinter 12: 14—26) Ingen av menighetens medlemmer bør føle seg hevet over andre, men på den annen side bør heller ingen se på seg selv som ubetydelig. — Romerne 12: 3.
3. Hvordan viser Efeserne 4: 25 at de kristne trenger hverandre?
3 De forskjellige delene av menneskekroppen er avhengige av hverandre. Det forholder seg på lignende måte med de kristne; de trenger også hverandre. Apostelen Paulus sa til sine åndssalvede trosfeller: «Nå som dere har avlagt løgnen, så tal sannhet, enhver av dere med sin neste, for vi er lemmer som tilhører hverandre.» (Efeserne 4: 25) Ettersom medlemmene av det åndelige Israel — «Kristi legeme» — «tilhører hverandre», taler de sannhet med hverandre og samarbeider nært. Ja, hver av dem tilhører alle de andre. (Efeserne 4: 11—13) Sannferdige, samarbeidsvillige kristne som har et jordisk håp, er lykkelig forent med dem.
4. På hvilke måter kan vi hjelpe de nye?
4 Hvert år er det tusener som tar imot budskapet om Riket. De får et håp om å få leve evig i et jordisk paradis og blir døpt. Andre medlemmer av menigheten hjelper dem med glede til å «trenge fram til modenhet». (Hebreerne 6: 1—3) Slik hjelp kan bestå i at de besvarer bibelske spørsmål eller gir dem praktisk støtte i felttjenesten. Vi kan hjelpe de nye ved å være gode eksempler når det gjelder å delta regelmessig på kristne møter. I vanskelige tider kan vi dessuten gi dem oppmuntring eller kanskje trøst. (1. Tessaloniker 5: 14, 15) Vi bør tenke over hva vi kan gjøre for å hjelpe andre til å ’fortsette å vandre i sannheten’. (3. Johannes 4) Enten vi er unge eller gamle, og enten vi nylig har begynt å vandre i sannheten eller har vandret i sannheten i mange år, kan vi dra omsorg for våre trosfellers åndelige velferd — og de trenger oss virkelig.
De gav nødvendig hjelp
5. Hvordan var Akvilas og Priskilla til hjelp for Paulus?
5 Kristne ektepar er blant dem som finner glede i å hjelpe sine trosfeller. Akvilas og hans kone, Priskilla (Priska), hjalp for eksempel Paulus. De tok imot ham i sitt hjem, arbeidet sammen med ham som teltmakere og hjalp ham med å styrke den nye menigheten i Korint. (Apostlenes gjerninger 18: 1—4) På en eller annen måte risikerte de til og med livet for Paulus. De bodde i Roma da Paulus sa til de kristne der: «Overbring mine hilsener til Priska og Akvilas, mine medarbeidere i Kristus Jesus, som har våget sin egen hals for min sjel, og som ikke bare jeg, men også alle menighetene blant nasjonene takker.» (Romerne 16: 3, 4) Det finnes også kristne i dag som i likhet med Akvilas og Priskilla styrker menigheter og hjelper sine trosfeller på forskjellige måter. Noen ganger risikerer de til og med livet for at ikke andre av Guds tjenere skal bli utsatt for brutal behandling eller bli drept av forfølgere.
6. Hvilken hjelp fikk Apollos?
6 Akvilas og Priskilla hjalp også Apollos, en veltalende kristen som lærte innbyggerne i Efesos om Jesus Kristus. Apollos var bare kjent med Johannes’ dåp, som var et symbol på at man angret synder mot lovpakten. Ettersom Akvilas og Priskilla la merke til at Apollos trengte hjelp, «forklarte [de] Guds vei mer nøyaktig for ham». De forklarte trolig at de som ble døpt med den kristne dåp, ble fullstendig neddukket i vann, og at den hellige ånd ble utøst over dem. Apollos forstod det han lærte. Da han senere kom til Akaia, «var han til stor hjelp for dem som på grunn av Guds ufortjente godhet var kommet til troen; for med styrke og grundighet beviste han offentlig at jødene hadde urett, mens han ved hjelp av Skriftene viste at Jesus var Kristus». (Apostlenes gjerninger 18: 24—28) Kommentarer fra våre trosfeller kan ofte hjelpe oss til å få dypere forståelse av Guds Ord. Også i denne sammenhengen trenger vi hverandre.
Materiell hjelp
7. Hvordan reagerte filipperne da andre kristne trengte materiell hjelp?
7 Medlemmene av den kristne menigheten i Filippi hadde stor kjærlighet til Paulus og sendte ham materiell hjelp da han oppholdt seg i Tessalonika. (Filipperne 4: 15, 16) Da brødrene i Jerusalem trengte materiell hjelp, viste filipperne at de var villige til å gi bidrag, til og med mer enn de hadde råd til. Fordi Paulus satte så stor pris på den fine innstillingen som brødrene og søstrene i Filippi hadde, viste han til dem som et eksempel for andre troende. — 2. Korinter 8: 1—6.
8. Hvilken innstilling hadde Epafroditus?
8 Da Paulus var i fangenskap, sendte filipperne ham ikke bare materielle gaver, med de sendte også Epafroditus som sin personlige utsending. Paulus sa: «På grunn av Herrens gjerning kom [Epafroditus] døden ganske nær, idet han utsatte sin sjel for fare, for at han fullt ut skulle kunne oppveie det at dere ikke var her for å yte meg personlig tjeneste.» (Filipperne 2: 25—30; 4: 18) Vi får ikke vite om Epafroditus var en eldste eller en menighetstjener. Men han var uansett en selvoppofrende og hjelpsom kristen, og Paulus trengte ham virkelig. Finnes det noen med samme innstilling som Epafroditus i din menighet?
De var «en styrkende hjelp»
9. Hvilket eksempel har vi i Aristarkus?
9 Brødre og søstre som er like kjærlige som Akvilas og Priskilla, blir høyt verdsatt i enhver menighet. Noen av våre trosfeller kan ha mye til felles med den kristne mannen Aristarkus i det første århundre. Han og andre var «en styrkende hjelp», kanskje ved å gi trøst eller grunnleggende, praktisk bistand. (Kolosserne 4: 10, 11) Ved å hjelpe Paulus viste Aristarkus seg å være en sann venn i vanskelige tider. Han var en slik person som blir omtalt i Ordspråkene 17: 17: «En sann venn viser alltid kjærlighet og er en bror som er født med tanke på tider med trengsel.» Bør vi ikke alle bestrebe oss på å være «en styrkende hjelp» for våre trosfeller? Vi bør særlig hjelpe dem som møter motgang.
10. Hvordan er Peter et godt eksempel for kristne eldste?
10 Det er spesielt viktig at kristne eldste er en styrkende hjelp for sine åndelige brødre og søstre. Kristus sa til apostelen Peter: «Styrk dine brødre.» (Lukas 22: 32) Peter kunne gjøre det fordi han la klippelignende egenskaper for dagen, særlig etter Jesu oppstandelse. Dere eldste, gå iherdig inn for å gjøre det samme villig og hensynsfullt, for deres trosfeller trenger dere. — Apostlenes gjerninger 20: 28—30; 1. Peter 5: 2, 3.
11. Hvilken nytte kan vi ha av å tenke over Timoteus’ innstilling?
11 Paulus’ reisefelle Timoteus var en eldste som hadde stor omsorg for andre kristne. Selv om han hadde visse problemer med helsen, ble han tilskyndt av sin sterke tro til å ’tjene som en slave sammen med Paulus for å fremme det gode budskap’. Paulus kunne derfor si til filipperne: «Jeg har ingen som har et slikt sinnelag som han, ingen som så oppriktig vil ha omsorg for det som angår dere.» (Filipperne 2: 20, 22; 1. Timoteus 5: 23; 2. Timoteus 1: 5) Vi kan være en velsignelse for andre tilbedere av Jehova ved å ha samme innstilling som Timoteus. Vi må riktignok kjempe med våre egne menneskelige svakheter og utholde forskjellige prøvelser, men også vi kan og bør ha en sterk tro og vise kjærlig omsorg for våre åndelige brødre og søstre. Vi må alltid huske på at de trenger oss.
Kvinner som brydde seg om andre
12. Hva kan vi lære av Dorkas’ eksempel?
12 Blant de gudfryktige kvinnene som brydde seg om andre, var Dorkas. Da hun døde, sendte disiplene bud på Peter og førte ham opp i et rom ovenpå. Der «trådte [alle enkene] gråtende fram for ham og viste fram mange underkledninger og ytterkledninger av dem som Dorkas pleide å lage mens hun var blant dem». Dorkas ble vekket til live igjen og fortsatte utvilsomt å ’være rik på gode gjerninger og gi mange barmhjertighetsgaver’. I den kristne menighet i vår tid finnes det kvinner som i likhet med Dorkas lager klesplagg til de nødstilte eller viser dem kjærlig omsorg på andre måter. Men deres gode gjerninger har først og fremst å gjøre med at de fremmer Rikets interesser og deltar i arbeidet med å gjøre disipler. — Apostlenes gjerninger 9: 36—42; Matteus 6: 33; 28: 19, 20.
13. Hvordan viste Lydia omtanke for andre kristne?
13 En gudfryktig kvinne som het Lydia, brydde seg om andre. Hun var fra Tyatira, men bodde i Filippi da Paulus forkynte der omkring år 50. Lydia var trolig en jødisk proselytt, men det var muligens få jøder og ingen synagoge i Filippi. Hun og andre gudfryktige kvinner hadde kommet sammen ved en elv for å tilbe da Paulus forkynte det gode budskap for dem. Beretningen sier: «Jehova åpnet [Lydias] hjerte helt, så hun gav akt på de ting som ble sagt av Paulus. Da nå hun og hennes husstand var blitt døpt, bad hun inntrengende: ’Hvis dere har ansett meg for å være trofast mot Jehova, så kom inn i mitt hus og bli der.’ Og hun nødde oss til å komme.» (Apostlenes gjerninger 16: 12—15) Fordi Lydia ønsket å gjøre godt mot andre, overtalte hun Paulus og hans venner til å bo hos henne. Vi blir varme om hjertet når vi blir vist lignende gjestfrihet av vennlige og kjærlige kristne i dag. — Romerne 12: 13; 1. Peter 4: 9.
Vi trenger dere barn og ungdommer også
14. Hvordan behandlet Jesus Kristus barn?
14 Den kristne menighet ble grunnlagt av Guds omsorgsfulle, varmhjertete Sønn, Jesus Kristus. Folk følte seg vel i hans nærhet fordi han var kjærlig og medfølende. Da folk en gang kom med de små barna sine til Jesus, prøvde hans disipler å sende dem vekk. Men Jesus sa: «La de små barna komme til meg; forsøk ikke å hindre dem, for Guds rike hører slike til. Jeg sier dere i sannhet: Den som ikke tar imot Guds rike liksom et lite barn, skal slett ikke komme inn i det.» (Markus 10: 13—15) For å få del i Rikets velsignelser må vi være like ydmyke og lærevillige som små barn. Jesus viste sin kjærlighet til små barn ved å ta dem i armene sine og velsigne dem. (Markus 10: 16) Hva med dere barn og ungdommer i dag? Dere skal vite at vi er glad i dere og trenger dere i menigheten.
15. Hva får vi vite om Jesu liv i beretningen i Lukas 2: 40—52, og hvilket eksempel er Jesus for barn og ungdommer?
15 Ennå mens Jesus var svært ung, viste han kjærlighet til Gud og Skriftene. Da han var tolv år, reiste han og foreldrene hans, Josef og Maria, fra hjembyen Nasaret til Jerusalem for å feire påsken. På hjemveien oppdaget foreldrene at han ikke var med i reisefølget. De fant ham til slutt i en av salene i templet, der han satt og lyttet til de jødiske lærerne og stilte dem spørsmål. Fordi han var overrasket over at Josef og Maria ikke visste hvor de skulle finne ham, spurte han: «Visste dere ikke at jeg måtte være i min Fars hus?» Han ble med foreldrene sine hjem, fortsatte å underordne seg under dem og gikk stadig framover i visdom og fysisk vekst. (Lukas 2: 40—52) Hvilket godt eksempel er ikke Jesus for barn og ungdommer! De bør adlyde foreldrene sine og være interessert i å lære om åndelige ting. — 5. Mosebok 5: 16; Efeserne 6: 1—3.
16. a) Hva ropte noen gutter da Jesus forkynte i templet? b) Hvilket privilegium har unge kristne i dag?
16 Som barn eller ungdom forkynner du kanskje om Jehova på skolen og fra hus til hus sammen med foreldrene dine. (Jesaja 43: 10—12; Apostlenes gjerninger 20: 20, 21) Da Jesus forkynte og helbredet blinde og uføre i templet kort tid før sin død, ropte noen gutter: «Vi ber, frels Davids Sønn!» Overprestene og de skriftlærde ble harme på grunn av dette og protesterte: «Hører du hva disse sier?» «Ja,» svarte Jesus. «Har dere aldri lest dette: ’Av spedbarns og diebarns munn har du beredt deg lovprisning’?» (Matteus 21: 15—17) I likhet med disse barna har dere barn og ungdommer i menigheten det enestående privilegium å lovprise Gud og hans Sønn. Vi ønsker og trenger dere ved vår side som Rikets forkynnere.
Når man møter motgang
17, 18. a) Hvorfor organiserte Paulus en innsamling til de kristne i Judea? b) Hvilken virkning hadde de frivillige bidragene til jødiske troende på jødiske og ikke-jødiske kristne?
17 Uansett hvordan vår livssituasjon er, får vår kjærlighet oss til å hjelpe andre kristne som er i nød. (Johannes 13: 34, 35; Jakob 2: 14—17) Det var kjærlighet til brødrene og søstrene i Judea som fikk Paulus til å organisere en innsamling til dem blant menigheter i Akaia, Galatia, Makedonia og distriktet Asia. Disiplene i Jerusalem opplevde forfølgelse, indre uroligheter og hungersnød, noe som kan ha ført til det Paulus omtalte som «lidelser», «trengsler» og «plyndringen av de ting [de] eide». (Hebreerne 10: 32—34; Apostlenes gjerninger 11: 27 til 12: 1) Han førte derfor tilsyn med et fond for fattige kristne i Judea. — 1. Korinter 16: 1—3; 2. Korinter 8: 1—4, 13—15; 9: 1, 2, 7.
18 De frivillige bidragene som ble gitt til de hellige i Judea, viste at jødiske og ikke-jødiske tilbedere av Jehova tilhørte et forent brorskap. Ved å gi bidrag fikk ikke-jødiske kristne også anledning til å vise sine jødiske trosfeller hvor takknemlige de var for de åndelige godene de hadde fått fra dem. Det ble med andre ord gitt gaver av både materiell og åndelig art. (Romerne 15: 26, 27) De bidragene som blir gitt til nødstilte trosfeller i dag, er også frivillige og er motivert av kjærlighet. (Markus 12: 28—31) Vi trenger hverandre også på denne måten, slik at det finner sted en utjevning og ’den som har lite, ikke har for lite’. — 2. Korinter 8: 15.
19, 20. Nevn et eksempel på hvordan Jehovas folk gir hjelp når det inntreffer en katastrofe.
19 Fordi vi er klar over at de kristne trenger hverandre, er vi raske til å komme våre søsken i troen til hjelp. Tenk for eksempel på det som skjedde da El Salvador ble rammet av ødeleggende jordskjelv og jordskred i begynnelsen av 2001. En rapport sa: «Brødre i alle deler av El Salvador satte i gang med hjelpearbeid. Det kom grupper av brødre fra Guatemala, USA og Canada for å gi oss en håndsrekning. . . . På kort tid ble det oppført over 500 hus og 3 vakre Rikets saler. Disse selvoppofrende brødrene har avlagt et stort vitnesbyrd ved sitt harde arbeid og sin samarbeidsvilje.»
20 En rapport fra Sør-Afrika sa: «De forferdelige flommene som herjet store deler av Mosambik, berørte også mange av våre kristne brødre. Avdelingskontoret i Mosambik sørget for å dekke de fleste av deres behov. Men de anmodet oss om å sende brukte klær av god kvalitet til nødstilte brødre. Vi samlet inn nok klær til å sende en tolv meter lang container full av klær til våre brødre i Mosambik.» Ja, også på disse måtene trenger vi hverandre.
21. Hva blir tatt opp i den neste artikkelen?
21 Som tidligere nevnt er alle deler av menneskekroppen viktige. Det forholder seg på samme måte med den kristne menighet. Alle medlemmene av menigheten trenger hverandre. De trenger også å fortsette å tjene i forening. Den neste artikkelen tar for seg noen faktorer som gjør dette mulig.
Hva svarer du?
• Hvilken likhet er det mellom menneskekroppen og den kristne menighet?
• Hvordan reagerte de første kristne da deres trosfeller trengte hjelp?
• Hvilke bibelske eksempler viser at de kristne trenger og hjelper hverandre?
[Studiespørsmål]
[Bilde på side 10]
Akvilas og Priskilla brydde seg om andre
[Bilder på side 12]
Jehovas folk hjelper hverandre og andre i vanskelige tider