La oss fortsette å komme sammen

La oss «ikke unnlate å komme sammen, slik noen har for vane,» sier Bibelen, «men oppmuntre hverandre, og det så mye mer som dere ser dagen nærme seg». (Hebreerne 10: 25) De sanne tilbedere er helt tydelig forpliktet til å komme sammen et sted «for å oppgløde [hverandre] til kjærlighet og gode gjerninger». — Hebreerne 10: 24.

DA APOSTELEN PAULUS skrev de ovenstående ordene i det første århundre evt., var det et imponerende tempel i Jerusalem hvor jødene kom sammen for å tilbe. Det fantes også synagoger. Jesus hadde «undervist i en synagoge og i templet, hvor alle jødene [kom] sammen». — Johannes 18: 20.

Hva slags møtesteder var det Paulus tenkte på da han formante de kristne til å komme sammen for å oppmuntre hverandre? Har kristenhetens religiøse bygninger sitt motstykke i tempelordningen i Jerusalem? Når begynte de som bekjente seg til kristendommen, å ta i bruk store religiøse byggverk?

’Et hus for Guds navn’

De første instruksene om et sted hvor Gud skulle tilbes, står i 2. Mosebok i Bibelen. Jehova Gud påla sitt utvalgte folk — israelittene — å bygge  «tabernaklet», eller «møteteltet». Paktens ark og forskjellige hellige redskaper skulle oppbevares der. «Jehovas herlighet fylte tabernaklet» da det ble fullført i 1512 fvt. I mer enn 400 år hadde dette flyttbare teltet en sentral plass i Guds ordning for tilbedelse. (2. Mosebok, kapitlene 25—27; 40: 33—38) Bibelen omtaler også dette teltet som «Jehovas tempel» og «Jehovas hus». — 1. Samuelsbok 1: 9, 24.

Senere, da David var konge i Jerusalem, gav han uttrykk for et sterkt ønske om å bygge et varig hus til Jehovas ære. Men David hadde vært en kriger, derfor sa Jehova til ham: «Du skal ikke bygge et hus for mitt navn.» I stedet valgte Han Davids sønn Salomo til å bygge templet. (1. Krønikebok 22: 6—10) Salomo innviet templet i 1026 fvt., etter en byggeperiode på sju og et halvt år. Jehova godkjente bygningen. Han sa: «Jeg har helliget dette huset som du har bygd, ved å sette mitt navn der til uavgrenset tid; og mine øyne og mitt hjerte skal i sannhet alltid vise seg å være der.» (1. Kongebok 9: 3) Så lenge israelittene fortsatte å være trofaste, ville Jehova holde sin oppmerksomhet rettet mot dette huset. Men hvis de vendte seg bort fra det som var rett, ville Jehova ta sin oppmerksomhet bort fra dette stedet, og ’dette huset ville bli ruinhauger’. — 1. Kongebok 9: 4—9; 2. Krønikebok 7: 16, 19, 20.

Med tiden vendte israelittene seg bort fra den sanne tilbedelse. (2. Kongebok 21: 1—5) «Da førte [Jehova] kaldeernes konge opp mot dem, og denne . . . gikk i gang med å brenne den sanne Guds hus og å rive ned Jerusalems mur; og alle byens boligtårn brente de opp med ild, og likeså alle dens attråverdige gjenstander, for å forårsake ødeleggelse. Videre førte han dem som var igjen etter sverdet, bort som fanger til Babylon, og de ble tjenere for ham og hans sønner.» Ifølge Bibelen skjedde dette i 607 fvt. — 2. Krønikebok 36: 15—21; Jeremia 52: 12—14.

Som profeten Jesaja hadde forutsagt, sendte Gud perserkongen Kyros for å utfri jødene av Babylon. (Jesaja 45: 1) Etter 70 års fangenskap vendte de tilbake til Jerusalem i 537 fvt. for å gjenoppbygge templet. (Esra 1: 1—6; 2: 1, 2; Jeremia 29: 10) Etter flere forsinkelser ble byggearbeidet endelig fullført i 515 fvt., og den sanne tilbedelse av Gud ble gjenopprettet. Selv om dette templet ikke var så praktfullt som Salomos tempel, stod det i nesten 600 år. Men også dette forfalt fordi israelittene forsømte tilbedelsen av Jehova. Da Jesus Kristus kom til jorden, var kong Herodes gradvis i ferd med å bygge om templet. Hvordan ville det gå med det?

’Ikke stein tilbake på stein’

Jesus siktet til templet i Jerusalem da han sa til disiplene: «Her skal slett ikke stein bli tilbake på stein som ikke skal bli revet ned.» (Matteus 24: 1, 2) I overensstemmelse med disse ordene ble dette stedet, som i flere hundre år hadde vært anerkjent som et senter for tilbedelsen av Gud, ødelagt i år 70 av romerske hærstyrker som kom for å slå ned den jødiske oppstanden. * Det templet ble  aldri gjenoppbygd. I det sjuende århundre ble den muslimske helligdommen som er kjent som Klippemoskeen, oppført på det stedet hvor det jødiske templet tidligere hadde stått.

Hva slags ordning for tilbedelse skulle gjelde for Jesu etterfølgere? Skulle de av de første kristne som hadde en jødisk bakgrunn, fortsette å tilbe Gud i det templet som snart skulle bli ødelagt? Hvor skulle ikke-jødiske kristne tilbe Gud? Skulle de religiøse bygningene som kristenheten etter hvert kom til å oppføre, erstatte templet? Jesu samtale med en samaritansk kvinne hjelper oss til å få svar på disse spørsmålene.

I flere hundre år hadde samaritanene tilbedt Gud i et stort tempel på fjellet Garisim i Samaria. «Våre forfedre tilbad på dette fjellet,» sa den samaritanske kvinnen til Jesus, «men dere sier at i Jerusalem er det stedet hvor en bør tilbe.» Jesus svarte henne: «Tro meg, kvinne: Den time kommer da det verken er på dette fjellet eller i Jerusalem dere skal tilbe Faderen.» Det ville ikke lenger være behov for et bokstavelig tempel i tilbedelsen av Jehova. Jesus forklarte: «Gud er en Ånd, og de som tilber ham, må tilbe med ånd og sannhet.» (Johannes 4: 20, 21, 24) Apostelen Paulus sa senere til atenerne: «Den Gud som dannet verden og alt som er i den, han som er Herre over himmel og jord, han bor ikke i templer som er gjort med hender.» — Apostlenes gjerninger 17: 24.

Kristenhetens religiøse bygninger har derfor helt klart ingen forbindelse med tempelordningen i førkristen tid. Og de kristne i det første århundre hadde ingen grunn til å oppføre slike bygninger. Men etter apostlenes død oppstod det forutsagte frafallet fra den sanne lære. (Apostlenes gjerninger 20: 29, 30) Flere år før den romerske keiseren Konstantin angivelig ble omvendt til kristendommen i år 313, hadde de som bekjente seg til kristendommen, begynt å avvike fra Jesu lære.

Konstantin bidrog til at «kristendommen» og den hedenske romerske religion ble smeltet sammen. The Encyclopædia Britannica sier: «Konstantin bestilte selv oppføringen av tre enorme kristne basilikaer i Roma: Peterskirken, San Paolo fuori le Mura og San Giovanni in Laterano. Han . . . stod for den korsformede utformingen som ble normen for kirkene i Vest-Europa i middelalderen.» Den nåværende Peterskirken i Roma blir betraktet som den viktigste bygningen i den romersk-katolske kirke.

«Kirken overtok noen av de religiøse skikkene og formene som hadde vært alminnelige i det før-kristne [hedenske] Roma,» sier historikeren Will Durant. Dette innbefattet «basilikaens arkitektur». Fra 900-tallet til 1400-tallet var det et kraftig oppsving i byggingen av kirker og katedraler, med stor vekt på arkitekturen. Det var da mange av kristenhetens byggverk som nå blir betraktet som kunstneriske praktbygninger, ble til.

Er det alltid slik at folk føler at de får åndelig styrke og oppmuntring når de tilber i en kirke? «For meg stod kirken for alt det ensformige og kjedelige i religionen,» sier Francisco  i Brasil. «Messen var en meningsløs seremoni full av gjentagelser som ikke dekket noen av mine virkelige behov. Det var en lettelse når den var over.» Men de sanne tilbedere er pålagt å komme sammen. Hva slags ordning for å komme sammen skulle de følge?

«Menigheten i deres hus»

Mønsteret for den kristne måten å komme sammen på finner vi når vi undersøker hvordan de troende i det første århundre gjorde det. Bibelen viser at de vanligvis kom sammen i private hjem. Apostelen Paulus skrev for eksempel: «Overbring mine hilsener til Priska og Akvilas, mine medarbeidere i Kristus Jesus, og hils menigheten i deres hus.» (Romerne 16: 3, 5; Kolosserne 4: 15; Filemon 2) De sanne kristne trenger ikke rikt utsmykkede religiøse bygninger for å tilbe.

Hvordan ble møtene holdt i de første kristne menighetene? Disippelen Jakob brukte en form av det greske ordet synagogẹ da han omtalte kristne møter. (Jakob 2: 2, NW, fotnoten) Dette greske ordet betyr «sammenføring». Men over tid begynte betegnelsen «synagoge» å bety det stedet eller den bygningen hvor møtet ble holdt. De første jødekristne var godt kjent med hva som foregikk i en synagoge. *

Selv om jødene samlet seg i templet i Jerusalem ved de årlige høytidene, tjente synagogene som lokale møtesteder hvor de kunne lære om Jehova og bli undervist i loven. Det ser ut til at gudstjenesten i synagogene bestod av bønn, opplesning og utlegning av Skriftene og formaninger. Da Paulus og andre med ham gikk inn i en synagoge i Antiokia, «sendte synagogeforstanderne bud til dem og sa: ’Menn, brødre, hvis dere har noe oppmuntrende ord til folket, så si det’». (Apostlenes gjerninger 13: 15) Da de første jødekristne kom sammen i private hjem, fulgte de utvilsomt det samme mønsteret og gjorde møtene åndelig oppbyggende og lærerike ut ifra Bibelen.

 Menigheter som oppbygger

I likhet med de første kristne kommer Jehovas vitner i dag sammen i enkle bygninger for å få bibelsk opplæring og glede seg over et oppbyggende fellesskap. I mange år kom de bare sammen i private hjem, og noen steder gjør de fortsatt det. Men nå har antall menigheter økt til mer enn 90 000, og deres viktigste møtesteder kalles Rikets saler. Disse bygningene er ikke prangende på noen måte og ligner ikke kirker. De er praktiske og enkle og gjør at menigheter på 100—200 personer kan samles til ukentlige møter for å lytte til og lære fra Guds Ord.

De fleste av Jehovas vitners menigheter samles tre ganger i uken. På ett møte blir det holdt et offentlig foredrag om et aktuelt emne. Det blir etterfulgt av et studium basert på et bibelsk tema eller en profeti, og bladet Vakttårnet blir brukt som kildemateriale. Et annet møte er en skole hvor man får øvelse i å presentere Bibelens budskap. Det blir etterfulgt av et møte spesielt tilrettelagt for å gi praktiske forslag til forkynnelsesarbeidet. Én gang i uken samles Jehovas vitner i små grupper i private hjem til bibelstudium. Alle disse møtene er åpne for offentligheten. Det blir aldri opptatt kollekt.

Francisco, som er nevnt tidligere, synes at møtene i Rikets sal er utbytterike. Han sier: «Det første møtestedet jeg var på, var en velegnet bygning i et område nede i byen, og jeg forlot salen med et godt inntrykk. De som var til stede, var vennlige, og jeg kunne fornemme kjærligheten blant dem. Jeg kunne nesten ikke vente med å gå tilbake dit. Jeg har faktisk ikke gått glipp av et eneste møte siden da. Disse kristne møtene er stimulerende, og de dekker mitt åndelige behov. Selv når jeg føler meg nedtrykt av en eller annen grunn, går jeg til Rikets sal, for jeg er overbevist om at jeg vil gå oppmuntret hjem igjen.»

Bibelsk undervisning, oppbyggende samvær og mulighet til å prise Gud — det er det som venter deg på Jehovas vitners kristne møter. Du er hjertelig velkommen til Rikets sal nærmest der du bor. Du kommer til å bli glad for at du var der.

[Fotnoter]

[Bilde på sidene 4 og 5]

Tabernaklet og senere templene tjente som fine sentre for tilbedelsen av Jehova

[Bilde på side 6]

Peterskirken i Roma

[Bilde på side 7]

De første kristne kom sammen i private hjem

 [Bilder på sidene 8 og 9]

Jehovas vitner holder møter i private hjem og i Rikets saler