Livshistorie

Det landet vi ble sendt til, ble vårt hjem

FORTALT AV DICK WALDRON

Det var en søndag ettermiddag i september 1953. Vi var nylig kommet til Sørvest-Afrika (nå Namibia). Vi hadde vært i landet mindre enn en uke og var i ferd med å holde et offentlig møte i hovedstaden, Windhoek. Hva var det som hadde fått oss til å reise helt fra Australia til dette afrikanske landet? Min kone og jeg, sammen med tre unge kvinner, var kommet som misjonærer for å forkynne det gode budskap om Guds rike. — Matteus 24: 14.

JEG ble født i Australia i det skjebnesvangre året 1914. Jeg var tenåring under den store depresjonen og måtte være med på å forsørge familien. Det var ikke noen jobb å få, men jeg fant en måte å fange ville kaniner på, som det var mange av i Australia. Derfor ble en jevn forsyning av kaninkjøtt noe av det jeg hovedsakelig bidrog med til familiens spiskammer.

Da den annen verdenskrig brøt ut i 1939, hadde jeg klart å få jobb på trikkene og bussene i Melbourne. Vi var omkring 700 menn som arbeidet skift, og på hvert skift traff jeg forskjellige sjåfører eller konduktører. Ofte spurte jeg dem: «Hvilken religion tilhører du?» og fikk dem til å forklare hva de trodde på. Den eneste som kunne gi meg svar på spørsmålene mine, var et av Jehovas vitner. Han forklarte meg det bibelske budskapet om et jordisk paradis hvor gudfryktige mennesker skal få leve evig. — Salme 37: 29.

Omtrent samtidig kom også mor i kontakt med Jehovas vitner. Ofte når jeg kom hjem  fra et sent skift, stod maten og ventet på meg, og et nummer av bladet Ny Verden (nå Våkn opp!) lå ved siden av. Jeg syntes at det jeg leste, var interessant. Etter hvert kom jeg fram til at dette var den sanne religion, og begynte å komme sammen med menigheten. Jeg ble døpt i mai 1940.

I Melbourne var det et pionerhjem for Jehovas vitner hvor det bodde omkring 25 heltidstjenere. Jeg flyttet inn der. Dag etter dag lyttet jeg til de spennende opplevelsene de hadde hatt i forkynnelsesarbeidet, og jeg begynte å utvikle et ønske om å bli pioner, en heltidsforkynner. Til slutt søkte jeg om å få begynne som pioner. Søknaden min ble godtatt, og jeg ble bedt om å komme til Jehovas vitners avdelingskontor i Australia. Dermed ble jeg medlem av Betel-familien.

Fengsling og forbud

En av oppgavene mine på Betel var å kutte opp tømmerstokker for å lage trekull til drivstoff. Dette ble brukt til bilene på avdelingskontoret fordi det var vanskelig å få tak i bensin på grunn av krigen. Vi var tolv som arbeidet med dette, og alle var i vernepliktig alder. Ganske snart ble vi idømt seks måneders straffarbeid fordi vi på grunnlag av Bibelen nektet militærtjeneste. (Jesaja 2: 4) Vi ble sendt til en arbeidsleir på en gård. Hva ble vi satt til å gjøre? Av alle ting måtte vi kutte opp tømmerstokker, akkurat det som vi var blitt opplært til på Betel!

Vi gjorde et så godt arbeid at fengselsdirektøren gav oss en bibel og den bibelske litteraturen vår, til tross for de strenge ordrene om at vi skulle nektes slike ting. Det var i denne perioden jeg lærte noe viktig. Da jeg arbeidet på Betel, var det én bror der som jeg ikke klarte å komme overens med. Vi hadde rett og slett altfor forskjellige personligheter. Hvem tror du ble satt i samme celle som meg? Jo, akkurat den broren. Nå fikk vi rikelig med tid til å bli kjent, noe som resulterte i at vi ble gode venner, og det er vi fortsatt.

Jehovas vitners arbeid i Australia ble forbudt. Alle midler ble konfiskert, og brødrene på Betel hadde svært lite materielt. En gang kom en av dem til meg og sa: «Dick, jeg har lyst til å dra til byen og forkynne, men jeg har ikke sko, bare arbeidsstøvler.» Jeg var glad for å være til hjelp, og han gikk av gårde til byen i skoene mine.

Senere fikk vi beskjed om at han var blitt arrestert og fengslet fordi han forkynte. Jeg kunne ikke motstå fristelsen til å sende ham en liten beskjed: «Lei for det som har hendt deg. Glad for at jeg ikke var i mine sko.» Men snart ble jeg også arrestert og fengslet for andre gang, på grunn av mitt nøytrale standpunkt. Etter at jeg var blitt løslatt, fikk jeg i oppgave å ha tilsyn med den gården som skaffet mat til Betel-familien. Da var det blitt avsagt en rettsavgjørelse i vår favør, og forbudet mot Jehovas vitners virksomhet ble opphevet.

Jeg gifter meg med en ivrig forkynner

Mens jeg arbeidet på gården, begynte jeg å tenke alvorlig over om jeg skulle gifte meg. Det var en ung pionersøster, Coralie Clogan, som jeg likte godt. Coralies mormor hadde vært den første i familien sin som viste interesse for Bibelens budskap. Da hun lå for døden, hadde hun sagt til Coralies mor, Vera: «Oppdra barna dine til å elske og tjene Gud, så vil vi en dag treffes igjen i paradiset her på jorden.» Senere, da en pioner kom hjem til Vera med brosjyren Millioner af nulevende Mennesker skal aldrig dø, begynte hun å forstå det moren hadde sagt. Brosjyren overbeviste henne om at det var Guds hensikt med menneskene at de skulle glede seg over livet i et jordisk paradis. (Åpenbaringen 21: 4) Hun ble  døpt i begynnelsen av 1930-årene, og hun gjorde som moren hadde sagt: Hun hjalp de tre døtrene sine — Lucy, Jean og Coralie — til å framelske kjærlighet til Gud. Men Coralies far var sterkt imot familiens religiøse interesser, noe Jesus hadde sagt kunne skje i noen familier. — Matteus 10: 34—36.

Familien Clogan var musikalsk, og hvert av barna spilte et instrument. Coralie spilte fiolin, og i 1939, da hun var 15 år, ble hun tildelt et musikkdiplom. Den annen verdenskrigs utbrudd fikk Coralie til å tenke alvorlig over framtiden. Hun måtte bestemme seg for hva hun skulle bruke livet sitt til. På den ene side var det mulig å få en musikkarriere. Hun var allerede blitt innbudt til å spille i Melbourne symfoniorkester. På den annen side kunne hun bruke tiden sin i det store arbeidet med å forkynne Rikets budskap. Etter alvorlige overveielser ble Coralie og hennes to søstre døpt i 1940 og forberedte seg til å begynne i forkynnelsesarbeidet på heltid.

Like etter at Coralie hadde bestemt seg for å begynne i heltidstjenesten, ble hun kontaktet av en av de ansvarlige brødrene ved avdelingskontoret i Australia, Lloyd Barry, som senere tjente som et medlem av Jehovas vitners styrende råd. Han hadde akkurat holdt en tale i Melbourne og sa til Coralie: «Jeg skal reise tilbake til Betel. Hvorfor blir du ikke med meg på toget tilbake og blir medlem av Betel-familien?» Hun tok med glede imot innbydelsen.

Coralie og de andre søstrene i Betel-familien spilte en viktig rolle når det gjaldt å forsyne brødrene i Australia med bibelske publikasjoner under forbudet i krigsårene. De utførte faktisk det meste av trykkingen under tilsyn av bror Malcolm Vale. Bøkene The New World (Den nye verden) og Børn ble trykt og innbundet, og ikke et eneste nummer av Vakttårnet manglet i løpet av de mer enn to årene arbeidet var forbudt.

Trykkeriet måtte flyttes hele 15 ganger for å unngå politiet. I ett tilfelle ble bibelsk litteratur trykt i kjelleren i en bygning hvor man for å kamuflere dette også trykte noe annet. Når det var fare på ferde, trykte søsteren i resepsjonen på en knapp til et ringeapparat nede i kjelleren, slik at søstrene kunne gjemme litteraturen før noen fikk begynt på en inspeksjon.

Under en slik inspeksjon oppdaget noen av søstrene til sin skrekk at et nummer av Vakttårnet lå oppå et bord slik at alle kunne se det. Politimannen kom inn, satte vesken sin rett oppå bladet og fortsatte inspeksjonen. Da han ikke fant noe, tok han vesken sin og gikk!

Etter at forbudet var opphevet og avdelingskontorets eiendom var gitt tilbake til brødrene, fikk mange av søstrene mulighet til å begynne som spesialpionerer. Coralie meldte seg frivillig til å reise til Glen Innes. Jeg flyttet også dit da vi giftet oss den 1. januar 1948. Da vi reiste fra det distriktet, var det opprettet en blomstrende menighet der.

Vårt neste distrikt var Rockhampton, men vi kunne ikke finne noe sted å bo. Vi satte derfor opp et telt på en liten åpen plass på gården til en interessert person. Det teltet ble vårt hjem de neste ni månedene. Det kunne godt ha vært det enda lenger, men da regntiden  kom, rev en tropisk storm det i filler, og monsunregnet vasket det vekk. *

Vi flytter til et fremmed land

Mens vi bodde i Rockhampton, fikk vi innbydelse til den 19. klassen ved Vakttårnets bibelskole Gilead for å bli opplært til å bli misjonærer. Og det var slik det gikk til at vi ble sendt til det som da het Sørvest-Afrika, etter at vi var blitt uteksaminert i 1952.

Kristenhetens presteskap var snare til å vise hva de syntes om vårt arbeid som misjonærer. Hver søndag i seks uker advarte de menighetene sine mot oss fra prekestolen. De sa at folk ikke måtte åpne døren når vi kom, og at de ikke måtte la oss lese for dem fra Bibelen, fordi det ville forvirre dem. I ett område leverte vi en del litteratur, men presten fulgte etter oss fra hus til hus og samlet den inn igjen. En dag hadde vi en samtale med presten inne på arbeidsrommet hans, og vi så at han hadde en ganske stor samling av bøkene våre.

Det tok ikke lang tid før stedets myndigheter også begynte å interessere seg for virksomheten vår. De mistenkte oss for å ha forbindelse med kommunismen, og det var uten tvil presteskapet som stod bak dette. De tok fingeravtrykkene våre, og noen av dem vi hadde besøkt, ble avhørt. Til tross for all denne motstanden kom det stadig flere på møtene våre.

Helt fra da vi kom dit, hadde vi veldig lyst til å utbre Bibelens budskap blant de innfødte folkegruppene ovambo, herero og namaqua (nama). Men det var ikke så enkelt. På den tiden var Sørvest-Afrika underlagt Sør-Afrikas apartheidregime. Som hvite fikk vi ikke lov til å forkynne i svarte områder uten tillatelse fra myndighetene. Vi søkte med jevne mellomrom, men de ville ikke gi oss tillatelse.

Etter to år i dette fremmede landet fikk vi oss en overraskelse. Coralie var gravid. I oktober 1955 ble datteren vår, Charlotte, født. Vi kunne ikke fortsette som misjonærer, men jeg klarte å få en deltidsjobb og fortsatte som pioner en stund.

Et svar på bønnene våre

I 1960 stod vi overfor en ny utfordring. Coralie fikk et brev som fortalte at moren hennes var så syk at hvis Coralie ikke kom hjem, fikk hun kanskje ikke se moren igjen. Vi begynte derfor å legge planer om å forlate Sørvest-Afrika og flytte tilbake til Australia. Det var da det skjedde — akkurat den uken som vi  skulle reise, mottok jeg en skriftlig tillatelse fra de lokale myndighetene til å gå inn i den svarte bydelen Katutura. Hva skulle vi gjøre? Levere tilbake tillatelsen etter at vi i sju år hadde kjempet for å få den? Det hadde vært lett å tenke at andre kunne fortsette der vi slapp. Men var ikke dette en velsignelse fra Jehova og et svar på bønnene våre?

Jeg bestemte meg raskt. Jeg ville bli igjen i tilfelle våre anstrengelser for å få permanent oppholdstillatelse ville bli satt på spill hvis alle tre reiste. Neste dag avbestilte jeg billetten min på båten og sendte Coralie og Charlotte av gårde på en lengre ferie til Australia.

Mens de var borte, begynte jeg å forkynne i den svarte bydelen. Det ble vist en enorm interesse. Da Coralie og Charlotte kom tilbake, var det flere fra den svarte bydelen som kom på møtene.

På den tiden hadde jeg en gammel bil som gjorde at jeg kunne hente interesserte til møtene. Jeg kjørte fire—fem turer til hvert møte, med sju, åtte eller ni passasjerer på hver tur. Når sistemann gikk ut av bilen, pleide Coralie spøkefullt å spørre: «Hvor mange flere har du under setet?»

Vi følte at vi måtte ha litteratur på de innfødtes eget språk for at vi skulle kunne forkynne for dem på en mer virkningsfull måte. Jeg fikk derfor ordnet det slik at traktaten Liv i en ny verden ble oversatt til fire lokale språk: herero, namaqua (nama), ndonga og kwanyama. Oversetterne var folk med utdannelse som vi studerte Bibelen med, men jeg måtte sitte sammen med dem for å være sikker på at hver setning ble riktig oversatt. Namaqua er et språk med begrenset ordforråd. Jeg forsøkte for eksempel å forklare punktet: «I begynnelsen var Adam et fullkomment menneske.» Oversetteren klødde seg i hodet og sa at han ikke kunne huske noe ord på namaqua som betydde «fullkommen». «Jeg har det,» sa han endelig. «I begynnelsen var Adam lik en moden fersken.»

Vi har vært tilfredse i det landet vi ble sendt til

Det har gått 49 år siden vi først kom til dette landet, som nå heter Namibia. Det er ikke lenger nødvendig å få tillatelse til å gå inn i svarte områder. Namibia blir styrt av en ny regjering som bygger på en ikke-rasistisk grunnlov. I Windhoek har vi i dag fire store menigheter som kommer sammen i velegnede Rikets saler.

Vi har ofte tenkt på noe som ble sagt til oss på Gilead: «Gjør det landet du blir sendt til, til ditt hjem.» Ut fra den måten Jehova har ledet tingene på, er vi overbevist om at det var hans vilje at dette fremmede landet skulle bli vårt hjem. Vi er blitt glad i brødrene her med deres interessante variasjon av kulturer. Vi har delt deres gleder og sorger. Noen av de nye som vi pleide å stue inn i bilen vår og ta med til møtene, er nå som sterke søyler i menighetene sine. Da vi kom til dette vidstrakte landet i 1953, var det færre enn ti forkynnere herfra som forkynte det gode budskap. Fra denne spede begynnelsen har antall forkynnere økt til mer enn 1200. Jehova har oppfylt sitt løfte om å gi vekst der hvor vi og andre har ’plantet og vannet’. — 1. Korinter 3: 6.

Når Coralie og jeg ser tilbake på mange år i tjenesten, først i Australia og så i Namibia, føler vi dyp tilfredshet. Vi håper og ber om at Jehova vil fortsette å gi oss styrke til å gjøre hans vilje nå og i all evighet.

[Fotnote]

[Bilde på sidene 26 og 27]

På vei til Rockhampton i Australia

[Bilde på side 27]

På havnen på vei til Gilead

[Bilde på side 28]

Å forkynne i Namibia gir oss stor glede