«Gi så det svir»

«KALL meg tigger; det gjør meg ingen ting. Jeg tigger for Jesus.» Disse avslørende ordene fra en protestantisk prest gjenspeiler den striden som pågår om hvordan religiøs virksomhet skal finansieres. Det ser ut til at organisert religion ikke kan overleve uten betydelig økonomisk støtte. Lønninger skal betales, gudshus må bygges og vedlikeholdes, og misjonskampanjer må finansieres. Hvordan blir alle pengene skaffet til veie?

For mange trossamfunn er svaret tiende. * «Tiende er Guds måte å finansiere sitt rike på jorden på,» hevder vekkelsespredikanten Norman Robertson. «Det er det økonomiske systemet han benytter for å få evangeliet forkynt.» Uten å nøle med å minne sine tilhengere om hvilket ansvar de har med hensyn til å gi, sier Robertson ettertrykkelig: «Det å gi tiende er ikke noe du gjør fordi du har råd til det. Det er en lydighetshandling. Det er et klart brudd på Guds bud ikke å gi tiende. Det er underslag.» — Tithing—God’s Financial Plan.

Du er høyst sannsynlig enig i at det å gi bør være en del av den kristne tilbedelse. Men synes du at stadige oppfordringer om å gi penger er irriterende, ja kanskje støtende? Den brasilianske teologen Inácio Strieder beskylder trossamfunnene for å ty til tienden for å «løse de institusjonsmessige problemene sine» og karakteriserer slike handlinger som «ulovlige og uforskammete og en teologisk villfarelse». Resultatet, sier han, er at «arbeidsløse, enker, innbyggere i slummen og de som er ute av stand til å foreta kritiske vurderinger, trekker den slutning at Gud har forlatt dem, og at de er forpliktet til å gi så mye til ’predikanten’ at deres egen familie må sulte».

Du spør kanskje: Anvender de trossamfunnene som krever tiende, det Bibelen sier, på riktig måte? Eller er det noen trossamfunn som bruker frykt for Gud som et middel til å flå hjorden? Forventer virkelig Gud at vi skal «gi så det svir»?

[Fotnote]