Hva Josva husket

«MIN tjener Moses er død,» sa Jehova, «og nå, bryt opp, gå over denne Jordan, du og hele dette folket, inn i det landet som jeg gir dem.» (Josva 1: 2) For en oppgave som lå foran Josva! Han hadde vært Moses’ medhjelper i nesten 40 år. Nå fikk han beskjed om å overta sin herres plass og lede israelittene, som ofte var umedgjørlige, inn i det lovte land.

Da Josva grunnet på det som lå foran ham, kan det være at tanken på de prøvelsene han allerede hadde vært utsatt for og hadde overvunnet, fór gjennom hodet hans. Det Josva husket, var uten tvil til uvurderlig hjelp for ham den gangen, og det kan det være for de kristne i vår tid også.

Fra slave til hærfører

Noe av det Josva husket, var de mange årene med slavearbeid. (2. Mosebok 1: 13, 14; 2: 23) Nøyaktig hva han opplevde i denne tiden, kan vi bare gjette oss til, for Bibelen sier ikke noe særlig om det. Han kan ha lært å bli flink til å organisere mens han var i Egypt, og han kan ha hjulpet til med organiseringen da hebreerne og «en stor blandet flokk» flyktet fra landet. — 2. Mosebok 12: 38.

Josva tilhørte en familie av Efraims stamme. Hans farfar, Elisjama, var høvding for stammen og ledet etter alt å dømme en avdeling på tre av Israels stammer, en avdeling som bestod av 108 100 væpnede menn. (4. Mosebok 1: 4, 10, 16; 2: 18—24; 1. Krønikebok 7: 20, 26, 27) Men da amalekittene angrep israelittene kort tid etter at de hadde dratt ut av Egypt, påla Moses Josva å organisere forsvaret. (2. Mosebok 17: 8, 9a) Hvorfor  akkurat Josva og ikke hans farfar eller far? Én mulig forklaring er: «Moses vendte seg til [Josva] som den lederen som var best kvalifisert til å velge ut og organisere soldatene. Han var fører for den betydningsfulle stammen Efraim, han var allerede kjent for sin dyktighet med hensyn til å organisere, og han hadde folkets fulle tillit.»

Uansett gjorde han akkurat som Moses befalte, da han ble utvalgt. Selv om israelittene ikke hadde noen som helst erfaring når det gjaldt krigføring, var Josva overbevist om at Gud ville hjelpe dem. Så da Moses sa til ham: «I morgen stiller jeg meg på toppen av høyden med den sanne Guds stav i hånden», var det nok til å overbevise ham. Josva må ha husket at Jehova nettopp hadde tilintetgjort den største militærmakten som fantes på den tiden. Dagen etter, da Moses løftet sine hender og holdt dem oppe helt til solen gikk ned, kunne ingen fiende holde stand mot Israel, og amalekittene ble beseiret. Deretter gav Jehova Moses befaling om å skrive ned i en bok og ’legge fram for Josvas ører’ denne erklæringen: «Jeg skal fullstendig utslette minnet om Amalek under himlene.» (2. Mosebok 17: 9b—14) Ja, Jehova ville med sikkerhet fullbyrde denne dommen.

Som Moses’ medhjelper

Det som skjedde i forbindelse med Amalek, må ha ført til at forholdet mellom Josva og Moses ble enda nærere. Josva hadde æren av å være Moses’ personlige medarbeider, eller «tjener», helt fra «han var en ung mann», og fram til Moses’ død, en periode på cirka 40 år. — 4. Mosebok 11: 28.

Den oppgaven innebar privilegier og ansvar. Da Moses, Aron, Arons sønner og 70 av Israels eldste gikk opp på Sinai-fjellet og fikk et syn av Jehovas herlighet, var Josva sannsynligvis blant dem. I sin rolle som medhjelper fulgte han Moses høyere opp i fjellet. Han ble sannsynligvis stående på avstand da Moses gikk inn i den skyen som symboliserte Jehovas nærvær. Interessant nok ser det ut til at Josva ble værende på fjellet i 40 dager og 40 netter. Han ventet trofast på at hans herre skulle vende tilbake, for da Moses begynte å gå ned fra fjellet med Vitnesbyrdets tavler, var Josva der for å møte ham. — 2. Mosebok 24: 1, 2, 9—18; 32: 15—17.

Etter det som skjedde da israelittene tilbad gullkalven, fortsatte Josva å stå til tjeneste for Moses i møteteltet utenfor leiren. Der talte Jehova til Moses ansikt til ansikt. Men da Moses vendte tilbake til leiren, gikk Josva «ikke bort fra teltets  midte». Kanskje han måtte være der for å forhindre at israelittene gikk inn i teltet i den urene tilstand de befant seg i. Josva tok virkelig dette ansvaret alvorlig! — 2. Mosebok 33: 7, 11.

Fellesskapet med Moses, som ifølge historieskriveren Josefus var 35 år eldre enn Josva, må i høy grad ha styrket Josvas tro. Forholdet dem imellom er blitt omtalt som «forbindelsen mellom modenhet og ungdom, mellom læremesteren og hans elev», og dette forholdet gjorde at Josva ble en «besluttsom og pålitelig mann». Vi har ingen profeter som Moses blant oss i dag, men i Jehovas folks menigheter finnes det eldre som på grunn av sin erfaring og åndelighet er til stor styrke og oppmuntring. Setter du pris på dem? Benytter du deg av muligheten til å være sammen med dem og lære av dem?

En speider i Kanaan

En avgjørende hendelse i Josvas liv fant sted kort tid etter at Israel hadde fått Loven. Han ble valgt til å representere sin stamme i forbindelse med utspeidingen av det lovte land. Den beretningen er godt kjent. Alle de tolv speiderne var enige om at landet virkelig ’fløt med melk og honning’, akkurat som Jehova hadde lovt. Men ti av speiderne viste mangel på tro og fryktet at israelittene ikke ville klare å drive bort innbyggerne i landet. Det var bare Josva og Kaleb som formante folket til ikke å gjøre opprør på grunn av frykt, og som sa at Jehova med sikkerhet ville være med dem. Da kom hele forsamlingen av israelitter med innvendinger og snakket om å steine dem. De ville kanskje ha gjort det hvis ikke Jehova hadde grepet inn og tilkjennegitt sin herlighet. På grunn av deres mangel på tro bestemte Jehova at ingen av de registrerte i Israel fra tjueårsalderen og oppover skulle få leve lenge nok til å komme inn i Kanaan. Av disse var det bare Josva, Kaleb og levittene som overlevde. — 4. Mosebok 13: 1—16, 25—29; 14: 6—10, 26—30.

Hadde ikke hele folket sett Jehovas mektige gjerninger i Egypt? Hva var det så som gjorde at Josva hadde tillit til at han ville hjelpe dem, mens flertallet tvilte? Josva må ha hatt alt det Jehova hadde lovt og gjort, klart for seg. Han mediterte over disse tingene. Flere år senere kunne han si at ’ikke ett av alle de gode ord Jehova hadde talt til Israel, hadde slått feil. De hadde alle gått i oppfyllelse’. (Josva 23: 14) Josva hadde derfor tro på at alle de løftene som Jehova hadde gitt når det gjaldt framtiden, helt sikkert også ville gå i oppfyllelse. (Hebreerne 11: 6) Dette bør få en til å spørre seg selv: «Hva med meg? Har de anstrengelsene jeg har gjort meg for å studere Jehovas løfter og meditere over dem, overbevist meg om at de er pålitelige? Tror jeg at Jehova kan beskytte meg sammen med sitt folk under den kommende store trengsel?»

Josva viste ikke bare tro, men han la også moralsk mot for dagen. Han og Kaleb stod alene, og hele forsamlingen snakket om å steine dem. Hvordan ville du ha følt det? Ville du ha blitt skremt? Det ble ikke Josva. Han og Kaleb sa frimodig hva de mente. Vår lojalitet overfor Jehova kan kreve at vi må gjøre det samme en dag.

Beretningen om speiderne forteller også at Josvas navn ble forandret. Han het opprinnelig Hosjea, som betyr «frelse». Moses føyde til den stavelsen som betegner Guds navn, og kalte ham Jehosjua, eller Josva — «Jehova er frelse». Septuaginta gjengir navnet hans med «Jesus». (4. Mosebok 13: 8, 16, NW, fotnoten) Josva levde i samsvar med dette store navnet og kunngjorde modig at Jehova er frelse. Det at Josvas navn ble forandret, kan ikke ha skjedd tilfeldig. Det gjenspeilte Moses’ aktelse for Josvas karakter og var i samsvar med den privilegerte rolle som Josva ville fylle når han ledet en ny generasjon inn i det lovte land.

Israelittene vandret omkring i ødemarken i 40 slitsomme år, og i denne tiden døde fedrene deres ut. Vi vet ingenting om hva som hendte med Josva i denne perioden. Men det må ha vært en lærerik tid for ham. Han var sannsynligvis øyenvitne til Guds dom over  opprørerne Korah, Datan og Abiram og over deres etterfølgere og dem som tilbad Ba’al-Peor. Josva ble uten tvil svært bedrøvet da han fikk vite at heller ikke Moses ville få komme inn i det lovte land, ettersom han ikke hadde helliget Jehova ved Meribas vann. — 4. Mosebok 16: 1—50; 20: 9—13; 25: 1—9.

Utnevnt til Moses’ etterfølger

Da tidspunktet for Moses’ død nærmet seg, bad Moses Jehova om å utpeke hans etterfølger, slik at Israel ikke skulle bli som «sauer som ikke har noen hyrde». Hvordan reagerte Jehova? Josva, «en mann som det er ånd i», skulle gis myndighet framfor hele menigheten. De skulle høre på ham. Det var litt av en anbefaling! Jehova hadde sett hvilken tro og kapasitet Josva hadde. Oppgaven med å lede israelittene kunne ikke ha blitt betrodd en mer kvalifisert person. (4. Mosebok 27: 15—20) Likevel visste Moses at Josva stod overfor enorme utfordringer. Han formante derfor sin etterfølger til å være «modig og sterk» og sa at Jehova ville fortsette å være med ham. — 5. Mosebok 31: 7, 8.

Jehova selv gjentok den samme oppfordringen til Josva og tilføyde: «[Følg] hele den loven som min tjener Moses gav deg befaling om. Vik ikke av fra den, verken til høyre eller til venstre, for at du kan handle med visdom overalt hvor du går. Denne lovboken skal ikke vike fra din munn, og du skal dag og natt lese i den med dempet stemme, for at du kan være nøye med å følge alt som står skrevet i den; for da vil du gjøre din vei framgangsrik, og da vil du handle med visdom. Har jeg ikke befalt deg? Vær modig og sterk. Bli ikke oppskaket og vær ikke skrekkslagen, for Jehova din Gud er med deg overalt hvor du går.» — Josva 1: 7—9.

Hvordan kunne Josva tvile, når han hadde Jehovas ord friskt i minne og allerede hadde gjort seg de erfaringene han hadde? Erobringen av landet var garantert. Det ville selvsagt dukke opp problemer, og den aller første utfordringen var å krysse elven Jordan på et tidspunkt da den gikk over sine bredder. Men Jehova selv hadde befalt: «Bryt opp, gå over denne Jordan.» Fantes det da noe problem som ikke kunne overvinnes? — Josva 1: 2.

Senere hendelser i Josvas liv — erobringen av Jeriko, den gradvise undertvingelsen av israelittenes fiender og fordelingen av landet — viser at han aldri glemte Guds løfter. Mot slutten av sitt liv, da Jehova hadde gitt Israel hvile fra sine fiender, samlet Josva folket for å ta et tilbakeblikk over hvordan Jehova hadde handlet med dem, og for å oppfordre dem til å tjene Ham helhjertet. Som følge av det fornyet israelittene på en høytidelig måte sin pakt med Jehova, og uten tvil inspirert av sin leders eksempel «fortsatte [Israel] å tjene Jehova alle Josvas dager». — Josva 24: 16, 31.

Josva utgjør et godt eksempel for oss. De kristne i dag møter mange trosprøver. Det er helt nødvendig å bestå dem for å bevare Jehovas godkjennelse og til slutt få del i hans løfter. Josvas framgang var avhengig av at han hadde en sterk tro. Det er nok så at vi ikke har sett Guds mektige gjerninger, slik Josva gjorde, men hvis noen skulle tvile, inneholder den bibelske boken som bærer Josvas navn, øyenvitneberetninger som viser at Jehovas ord er pålitelige. I likhet med Josva er vi garantert visdom og gode resultater dersom vi leser i Guds Ord hver dag og sørger for å anvende det.

Hender det at du blir støtt over den måten andre kristne oppfører seg på? Tenk på den utholdenhet Josva måtte legge for dagen i de 40 årene han var tvunget til å vandre omkring i ødemarken sammen med troløse israelitter, enda han ikke hadde gjort noe galt. Synes du at det er vanskelig å forsvare det du tror på? Husk hva Josva og Kaleb gjorde. De fikk en storslått belønning for sin tro og lydighet. Ja, Josva hadde virkelig tro på at Jehova ville oppfylle alle sine løfter. Måtte det samme kunne sies om oss. — Josva 23: 14.

[Bilde på side 10]

Fellesskapet med Moses styrket Josvas tro

[Bilde på side 10]

Josva og Kaleb hadde tillit til Jehovas makt

[Bilde på side 10]

Under Josvas lederskap ble folket oppmuntret til å holde seg til Jehova