Livshistorie

En papirlapp som forandret livet mitt

FORTALT AV IRENE HOCHSTENBACH

Det skjedde en tirsdagskveld i 1972. Jeg var 16 år og var med foreldrene mine på et religiøst møte i Eindhoven, en by i provinsen Noord-Brabant i Nederland. Jeg følte meg usikker og ønsket at jeg var et helt annet sted. Da gav to unge kvinner meg en papirlapp hvor det stod: «Kjære Irene, vi vil gjerne hjelpe deg.» Lite visste jeg da om hvor mye den lappen skulle komme til å forandre livet mitt. Men før jeg forteller hva som skjedde videre, må jeg fortelle litt om bakgrunnen min.

JEG ble født på øya Belitung i Indonesia. Jeg husker noen av lydene på denne tropiske øya — raslingen av palmetrærne i vinden, det svake suset fra en elv i nærheten, barnas latter når de lekte rundt huset vårt, og lyden av musikk som fylte hele huset. I 1960, da jeg var fire år, flyttet familien vår fra Indonesia til Nederland. Vi reiste den lange veien med skip, og den lyden jeg husker spesielt godt, er lyden fra favorittleken min som jeg hadde med på reisen — en liten klovn med et trommesett. Da jeg var sju år, mistet jeg hørselen på grunn av en sykdom, og siden da har jeg ikke kunnet høre en eneste lyd. Minnene er alt jeg har igjen.

Jeg vokser opp som døv

Til å begynne med forstod jeg ikke fullt ut konsekvensene av å være døv fordi foreldrene mine viste meg kjærlig omsorg. Som barn syntes jeg til og med at de store høreapparatene var ganske morsomme, selv om  de ikke hjalp meg noe særlig. For å kunne kommunisere med meg pleide barna i nabolaget å skrive med kritt på fortauet, og jeg svarte dem ved å snakke, enda jeg ikke kunne høre min egen stemme, og slik kunne vi ha lange samtaler.

Etter hvert som jeg ble eldre, forstod jeg at jeg var annerledes. Jeg begynte også å legge merke til at noen gjorde narr av meg fordi jeg var døv, mens andre holdt meg utenfor. Jeg begynte å føle meg isolert og ensom. Jeg begynte å forstå hva det vil si å være døv, og jo eldre jeg ble, jo mer engstelig ble jeg for de hørendes verden.

Foreldrene mine bestemte at hele familien skulle flytte fra landsbyen i Limburg til Eindhoven, slik at jeg kunne få begynne på en spesialskole for døve. Der måtte far se seg om etter en ny jobb, og broren min og søstrene mine måtte begynne på en ny skole. Jeg er takknemlig for alle de forandringene de gjorde for min skyld. På skolen lærte jeg å tilpasse lydstyrken på stemmen min og å artikulere tydeligere. Og selv om lærerne ikke brukte tegnspråk, lærte jeg det av klassekameratene mine.

Jeg levde i min egen verden

Under oppveksten forsøkte foreldrene mine virkelig å kommunisere med meg, men det var mange ting jeg ikke forstod. Jeg forstod for eksempel ikke at de studerte Bibelen sammen med Jehovas vitner. Men jeg husker en dag da hele familien besøkte et sted med mange mennesker som satt på stoler. Alle så forover, noen ganger klappet de, og innimellom reiste de seg — men hvorfor de gjorde alt dette, visste jeg ikke. Lenge etterpå fikk jeg vite at jeg hadde vært på et av Jehovas vitners stevner. Foreldrene mine tok meg også med til en liten sal i Eindhoven. Jeg syntes det var greit fordi alle var snille, og familien min virket fornøyd, men hvorfor vi alltid gikk dit, det visste jeg ikke. Nå vet jeg at den lille salen var en av Jehovas vitners Rikets saler.

Det var dessverre ingen på disse møtene som kunne tolke programmet for meg. Jeg forstår nå at de som var der, ønsket å hjelpe meg, men siden jeg var døv, visste de ikke hvordan de skulle gå fram. På disse møtene følte jeg meg utenfor og tenkte: ’Jeg skulle ønske jeg var på skolen i stedet for her.’ Men akkurat da disse tankene fløy gjennom hodet mitt, rablet to unge kvinner ned noe på en papirlapp som de gav meg. Det var den lappen jeg nevnte innledningsvis. Lite ante jeg at den skulle bli begynnelsen til et dyrebart vennskap som ville bringe meg ut av min isolerte verden.

Jeg får dyrebare venner

Colette og Hermine, som gav meg denne lappen, var i begynnelsen av 20-årene. Senere fikk jeg vite at de var kommet til den menigheten av Jehovas vitner som jeg gikk i, for å være alminnelige pionerer, eller heltidsforkynnere. Selv om Colette og Hermine ikke kunne tegnspråk, klarte jeg å lese på munnen deres når de snakket med meg, og på den måten kommuniserte vi ganske bra med hverandre.

Foreldrene mine ble glade da Colette og Hermine spurte om de kunne få studere Bibelen med meg, men disse unge kvinnene gjorde mye mer enn det. De gjorde seg store anstrengelser for å tolke møtene i Rikets sal for meg og fikk meg også med på sosialt samvær med andre i menigheten. De øvde inn bibelske presentasjoner sammen med  meg som jeg kunne bruke i forkynnelsesarbeidet, og de hjalp meg med å forberede elevtaler til den teokratiske tjenesteskolen. Tenk på det, nå hadde jeg til og med fått mot til å holde en elevtale foran en gruppe hørende!

Dessuten følte jeg at jeg kunne stole på Colette og Hermine. De var tålmodige og lyttet til meg. Selv om vi ofte lo av feiltagelsene mine, gjorde de aldri narr av meg; de følte seg heller ikke brydd når jeg var sammen med dem. De forsøkte å forstå følelsene mine og behandlet meg som en likeverdig. Disse snille jentene gav meg en vidunderlig gave — sin kjærlighet og sitt vennskap.

Men det aller viktigste var at Colette og Hermine lærte meg at jeg måtte lære vår Gud, Jehova, å kjenne som en venn man kan stole på. De forklarte at Jehova hadde sett meg sitte i Rikets sal, og at han forstod hvordan jeg hadde det som døv. Jeg er så takknemlig for at vår felles kjærlighet til Jehova førte til at vi tre ble venner! Jehovas omsorg gjorde dypt inntrykk på meg, og av kjærlighet til ham ble jeg i juli 1975 døpt i vann som symbol på min innvielse til ham.

Jeg blir en spesiell venns ledsager

I årene som fulgte, ble jeg kjent med flere og flere kristne brødre og søstre. Én bror ble en helt spesiell venn, og vi giftet oss i 1980. Kort tid etter begynte jeg som pioner, og i 1994 ble mannen min, Harry, og jeg utnevnt til spesialpionerer. Vi skulle forkynne på nederlandsk tegnspråk. Året etter stod jeg overfor en utfordrende oppgave. Jeg skulle reise sammen med mannen min, som kan høre, når han besøkte forskjellige menigheter som stedfortredende kretstilsynsmann.

Jeg gjør det på denne måten. Når vi besøker en menighet for første gang, presenterer jeg meg straks for så mange brødre og søstre som mulig. Jeg forteller dem at jeg er døv, og ber dem om å se på meg når de skal si meg noe, og å snakke sakte. Jeg forsøker også å svare med én gang på menighetens møter. Og så spør jeg om noen vil være tolk for meg den uken, på møtene og i felttjenesten.

Dette fungerer så bra at brødrene og søstrene noen ganger glemmer at jeg ikke kan høre, noe som fører til morsomme situasjoner. De forteller meg for eksempel at når de ser meg i byen, så hilser de ved å tute med bilhornet, men jeg reagerer selvfølgelig  ikke. Også jeg glemmer mine begrensninger — sånn som når jeg forsøker å hviske noe hemmelig i øret til mannen min. Når jeg ser at han plutselig rødmer, forstår jeg at «hviskingen» min var altfor høy.

Barn hjelper til på helt uventede måter. I en menighet som vi besøkte for første gang, var det en gutt på ni år som la merke til at noen i Rikets sal nølte med å snakke med meg, og han bestemte seg for å gjøre noe med det. Han gikk bort til meg, tok meg i hånden og leide meg midt inn i Rikets sal. Så ropte han så høyt han kunne: «La meg få presentere Irene for dere — hun er døv!» De som var til stede, kom da bort til meg og presenterte seg.

I kretstjenesten sammen med mannen min får jeg stadig flere venner. I dag er livet mitt helt annerledes enn i de årene da jeg følte meg utenfor og isolert. Helt fra den kvelden da Colette og Hermine stakk den lille lappen i hånden min, har jeg erfart hvor viktig vennskap er, og jeg har truffet folk som er blitt helt spesielle for meg. Men det viktigste av alt er at jeg er blitt kjent med Jehova, den mest dyrebare Venn av alle. (Romerne 8: 38, 39) Den lille lappen forandret livet mitt fullstendig!

[Bilde på side 24]

Jeg husker lyden av favorittleken min

[Bilder på side 25]

I forkynnelsesarbeidet og sammen med mannen min, Harry