Oppriktighet — ønskverdig, men er det nok?

ER OPPRIKTIGHET noe vi virkelig ønsker i dagliglivet? En ordbok definerer «oppriktig» som «åpen og ærlig, uten baktanker . . . sannferdig». Dette er helt klart en egenskap som fremmer et godt forhold til andre. Apostelen Paulus sa : «Dere slaver, vær lydige i alt mot dem som er deres herrer i kjødelig forstand, ikke med øyentjeneste, som slike som vil behage mennesker, men med oppriktig hjerte, med frykt for Jehova.» (Kolosserne 3: 22) Hvem ville ikke sette pris på å ha en slik oppriktig person ansatt? Oppriktige mennesker i dag kan ha bedre sjanser for å finne og beholde en jobb.

Men det som gjør oppriktighet mest ønskverdig, er den måten det berører vårt forhold til Gud på. Israelittene i gammel tid nøt godt av Guds velsignelse når de nøye overholdt lovene og høytidene. Da Paulus skrev om menighetens renhet, formante han de kristne: «La oss derfor holde høytid, ikke med gammel surdeig, heller ikke med ondskaps og ugudelighets surdeig, men med oppriktighets og sannhets usyrede brød.» (1. Korinter 5: 8) For at vår tilbedelse skal være antagelig for Gud, er oppriktig het ikke bare ønskverdig, men også helt nødvendig. Men legg merke til at oppriktighet alene ikke er nok. Den må være forbundet med sannhet.

Både de som bygde «Titanic», og passasjerene om bord kan helt oppriktig ha trodd at dette skipet ikke kunne synke. Men på jomfruturen i 1912 støtte det mot et isfjell, og 1517 personer mistet livet. Visse jøder i det første århundre kan helt oppriktig ha trodd at deres måte å tilbe Gud på var riktig, men deres nidkjærhet var «ikke i samsvar med nøyaktig kunnskap». (Romerne 10: 2) For at vi skal være godkjent av Gud, må vår oppriktige tro være basert på nøyaktig kunnskap. Jehovas vitner der du bor, vil gjerne hjelpe deg til å undersøke hva det innebærer å tjene Gud i oppriktighet og sannhet.