Livshistorie

Prøvd i «en brennende ildovn»

FORTALT AV PERICLES YANNOURIS

Jeg frøs på grunn av fuktigheten i den mugne cellen. Mens jeg satt der helt alene, med bare et tynt teppe rundt meg, kunne jeg fortsatt se for meg det iskalde blikket min unge kone sendte meg idet militssoldater drog meg ut av huset to dager tidligere og lot henne bli igjen med de to små, syke barna våre. Senere sendte min kone, som ikke trodde på det samme som meg, en pakke med en lapp hvor det stod: «Jeg sender deg disse kakene, og jeg håper at du blir like syk som barna dine.» Ville jeg noen gang få se familien min igjen?

DETTE var bare én episode i en lang og vanskelig kamp for den kristne tro, en kamp som innbefattet motstand fra familien, forvisning fra lokalsamfunnet, rettssaker og voldsom forfølgelse. Men hvordan og hvorfor havnet jeg, en stille og gudfryktig mann, på det forferdelige stedet? La meg forklare.

En fattig gutt med en stor drøm

Da jeg ble født i 1909 i Stavroméno på Kreta, var landet hjemsøkt av krig, fattigdom og hungersnød. Senere var det bare så vidt mine fire yngre søsken og jeg unnslapp spanskesykens voldsomme angrep. Jeg husker at foreldrene våre stengte oss inne i huset i flere uker i en periode for at vi ikke skulle bli smittet av influensaen.

Far, en fattig bonde, var en dypt religiøs, men fordomsfri mann. Han hadde bodd i Frankrike og på Madagaskar og hadde vært borti liberale religiøse oppfatninger. Allikevel forble familien vår lojal mot den  gresk-ortodokse kirke og gikk til messe hver søndag, og biskopen bodde hos oss under sitt årlige besøk. Jeg var korgutt, og min store drøm var å bli prest.

I 1929 begynte jeg i politiet. Jeg var i tjeneste i Tessaloniki, nord i Hellas, da far døde. Fordi jeg søkte trøst og åndelig opplysning, bad jeg om å bli overført til politistyrken ved fjellet Atos, som ortodokse kristne kaller «det hellige fjell». * Atos er et selvstyrt område med en rekke klostre. Jeg tjenestegjorde der i fire år og iakttok klosterlivet på nært hold. I stedet for å bli dratt nærmere Gud ble jeg sjokkert over munkenes grove umoral og korrupsjon. Jeg følte vemmelse da en arkimandritt (en geistlig som rangerer under biskopen) som jeg hadde hatt respekt for, gjorde umoralske tilnærmelser til meg. Men til tross for at det var mye som gjorde meg desillusjonert, ønsket jeg fortsatt oppriktig å tjene Gud og bli prest. En gang tok jeg til og med på meg en prests embetsdrakt for å ta et bilde og ha som suvenir. Til slutt flyttet jeg tilbake til Kreta.

«Han er en djevel!»

I 1942 giftet jeg meg med en nydelig jente, Frosini, som kom fra en respektert familie. Ekteskapet styrket min beslutning om å bli prest, for min svigerfamilie var dypt religiøs. * Jeg var fast bestemt på å reise til Aten for å gå på et presteseminar. En dag i slutten av 1943 drog jeg ned til havnen i Iraklion for å reise til Aten, men det ble ikke noe av reisen. Det var nok fordi jeg i mellomtiden hadde funnet en annen kilde til åndelig forfriskning. Hva hadde skjedd?

Emmanuel Lionoudakis, en energisk ung forkynner blant Jehovas vitner, hadde i noen år forkynt opplysende sannheter fra Bibelen på hele Kreta. * Noen ble tiltrukket av den klare forståelsen av Guds Ord som vitnene holdt fram, og forlot falsk religion. I byen Sitía ble en gruppe entusiastiske vitner organisert. Dette irriterte stedets biskop, som hadde bodd i USA og dermed visste av egen erfaring hvor virkningsfull Jehovas vitners forkynnelse kunne være. Han var fast bestemt på å fjerne dette «kjetteriet» fra sitt område. På hans oppfordring slepte politiet regelmessig disse vitnene i fengsel og fram for domstolene under forskjellige falske anklager.

Et av vitnene forsøkte å forklare sannheten fra Bibelen for meg, men trakk den slutning at jeg ikke var interessert. Derfor sendte han en mer erfaren forkynner for å snakke med meg. Mitt bryskt avvisende svar fikk denne andre forkynneren til å si til den lille gruppen: «Det er umulig for Pericles å bli et vitne. Han er en djevel!»

Mitt første møte med motstand

Jeg er glad for at Gud ikke så på meg på den måten. Min bror Demosthenes, som var overbevist om at Jehovas vitner forkynte sannheten, gav meg brosjyren «Trøst alle som sørger» * i februar 1945. Den gjorde inntrykk på meg. Vi sluttet med én gang å gå i den ortodokse kirke, sluttet oss til den lille gruppen i Sitía og forkynte for søsknene våre om vår nye tro. Alle sammen tok imot Bibelens sannhet. Som forventet førte min beslutning om å forlate falsk religion til utfrysning og motvilje fra min kones og hennes families side. Min svigerfar nektet til og med å snakke med meg en tid. Og hjemme var det stadig diskusjoner og en trykket stemning. Til tross for dette ble Demosthenes og jeg døpt den 21. mai 1945 av bror Minos Kokkinakis. *

Endelig kunne jeg realisere min drøm og være en ekte tjener for Gud! Jeg husker fortsatt  min første dag i tjenesten fra hus til hus. Med 35 brosjyrer i vesken reiste jeg alene med bussen til en landsby. Engstelig begynte jeg å gå fra hus til hus. Jo lenger jeg gikk, jo modigere ble jeg. Da en rasende prest kom, var jeg i stand til modig å svare ham og ikke bry meg om hans hardnakkete krav om at jeg skulle bli med ham til politistasjonen. Jeg sa til ham at jeg ikke ville dra før jeg hadde besøkt hele landsbyen, og det gjorde jeg ikke heller. Jeg var så glad at jeg ikke engang ventet på bussen, men gikk de 15 kilometerne hjem.

I hendene på grusomme bøller

I september 1945 fikk jeg mer ansvar i vår nyopprettede menighet i Sitía. Like etterpå brøt det ut borgerkrig i Hellas. Geriljagrupper øvde vold mot hverandre med et grusomt hat. Biskopen utnyttet situasjonen og bad  stedets geriljagruppe om å bli kvitt vitnene, uansett hvordan. (Johannes 16: 2) Mens geriljagruppen var på vei til landsbyen vår med bussen, overhørte en vennlig dame planene deres om å utføre sin «gudgitte» dåd, og hun varslet oss. Vi gjemte oss, og en av slektningene våre grep inn for å hjelpe oss. Det reddet livet vårt.

Dette var opptakten til enda mer forfølgelse. Vi vente oss til å bli slått og truet. Motstanderne våre forsøkte å tvinge oss til å vende tilbake til kirken igjen, å døpe barna våre og å gjøre korsets tegn. En gang slo de broren min helt til de trodde han var død. Det var forferdelig å se de to søstrene mine få klærne revet i stykker og så bli slått. I løpet av den tiden ble åtte barn av Jehovas vitner tvangsdøpt i kirken.

I 1949 døde moren min. Presten var etter oss igjen og anklaget oss for at vi ikke hadde etterkommet alle formalitetene i forbindelse med begravelsen. Jeg ble stilt for retten og frifunnet. Det førte til at det ble avlagt et flott vitnesbyrd, siden Jehovas navn ble nevnt i innledningsforedraget. Det eneste fiendene våre nå kunne gjøre for å «få oss til fornuft», var å arrestere oss og forvise oss. Det gjorde de i april 1949.

Inn i «en brennende ildovn»

Jeg var den ene av tre vitner som ble arrestert. Min kone kom ikke engang for å besøke meg på politistasjonen. Vårt første stopp var et fengsel i Iraklion. Som jeg fortalte innledningsvis, følte jeg meg ensom og nedslått. Hjemme satt min unge kone, som ikke trodde på det samme som meg, og våre to små barn. Jeg bad inderlig til Jehova om hjelp. Da husket jeg hans ord i Hebreerne 13: 5: «Jeg vil slett ikke forlate deg og slett ikke svikte deg.» Jeg forstod da visdommen i å stole ubetinget på Jehova. — Ordspråkene 3: 5.

Vi fikk vite at vi skulle forvises til Makrónisos, en gold øy utenfor kysten av Attika i Hellas. Bare det å nevne navnet Makrónisos var nok til å skremme hvem som helst, for fangeleiren der var kjent for tortur og slavearbeid. På veien gikk båten innom Pireus. Selv om vi fortsatt hadde håndjern på, ble vi oppmuntret da noen av våre trosfeller kom om bord og omfavnet oss. — Apostlenes gjerninger 28: 14, 15.

Livet på Makrónisos var et mareritt. Soldatene mishandlet de innsatte fra morgen til kveld. Mange innsatte som ikke var vitner, mistet forstanden, andre døde, og et stort antall ble invalide. Om natten hørte vi skrikene og stønnene fra dem som ble torturert. Det tynne teppet mitt gav meg ikke så mye varme i de kalde nettene.

Etter hvert ble Jehovas vitner velkjent i leiren fordi navnet Jehovas vitner ble nevnt under navneoppropet hver morgen. Av den grunn fikk vi mange anledninger til å forkynne. Jeg hadde til og med det privilegium å døpe en politisk fange som hadde gjort fine framskritt og innviet sitt liv til Jehova.

Mens jeg var forvist, fortsatte jeg å skrive til min kjære kone, uten en eneste gang å få et svar fra henne. Men det fikk meg ikke til å slutte å sende henne kjærlige ord. Jeg forsøkte å trøste henne og forsikre henne om at dette bare var et midlertidig tilbakeslag, og at vi ville bli lykkelige igjen.

Imens kom det stadig flere brødre til øya. Siden jeg arbeidet på kontoret, stiftet jeg bekjentskap med kommandanten i leiren. Han respekterte vitnene, så jeg tok mot til meg og spurte ham om vi kunne få motta noe bibelsk litteratur fra Jehovas vitners kontor i Aten. «Det er umulig,» sa han, «men kan ikke folkene deres i Aten pakke det i bagasjen deres, skrive mitt navn på det og sende det til meg?» Jeg stod der helt målløs! Noen få dager senere, mens vi losset en båt som var kommet, gjorde en politimann honnør for kommandanten og sa: «Oberst, bagasjen din har kommet.» «Hvilken bagasje?» svarte han.  Jeg var tilfeldigvis i nærheten og overhørte samtalen, så jeg hvisket til ham: «Den er antageligvis vår, som ble sendt i ditt navn, slik du beordret.» Det var en av de måtene Jehova sørget for at vi fikk åndelig føde på.

En uventet velsignelse — så flere prøvelser

I slutten av 1950 ble jeg løslatt. Jeg vendte hjem — sykelig, blek, avmagret og usikker på hva slags velkomst jeg ville få. Så glad jeg var for å se min kone og barna våre igjen! Og enda bedre var det at Frosinis motvilje overraskende nok var blitt mindre. Brevene fra fengselet hadde hatt sin virkning. Frosini var blitt rørt over min utholdenhet og standhaftighet. Kort tid etter hadde jeg en lang, forsonende samtale med henne. Hun sa seg villig til å studere Bibelen og fikk etter hvert tro på Jehova og hans løfter. En av de lykkeligste dagene i livet mitt var den dagen i 1952 da jeg døpte henne som en innviet tjener for Jehova!

I 1955 startet vi en kampanje for å gi hver prest brosjyren Kristenheten eller kristendommen — hvilken av dem er «verdens lys»? Jeg ble arrestert og stilt for retten sammen med flere trosfeller. Det var så mange saker mot Jehovas vitner at retten måtte holde et spesielt rettsmøte for å høre alle sakene. Den dagen var hele provinsens juridiske miljø til stede, og rettssalen var fylt av prester. Biskopen gikk rastløst fram og tilbake i midtgangen. En av prestene hadde anmeldt meg for proselyttmakeri. Dommeren spurte ham: «Er troen din så svak at du kunne bli omvendt ved å lese en brosjyre?» Det gjorde presten taus. Jeg ble frikjent, men noen av brødrene ble dømt til seks måneders fengsel.

I årene som fulgte, ble vi arrestert gjentatte ganger, og tallet på rettssaker ble mangedoblet. Disse rettssakene holdt advokatene våre opptatt hele tiden. Jeg ble stilt for retten til sammen 17 ganger. Til tross for motstanden var vi regelmessig ute i forkynnelsesarbeidet. Vi godtok denne utfordringen med glede; rettssakene foredlet troen vår. — Jakob 1: 2, 3.

Nye oppgaver og nye utfordringer

I 1957 flyttet vi til Aten. Jeg ble snart utnevnt til å tjene i en nyopprettet menighet. Den helhjertete støtte fra min kone gjorde at vi kunne leve et enkelt liv og prioritere åndelige aktiviteter. Derfor kunne vi bruke det meste av tiden vår i forkynnelsesarbeidet. Gjennom årene er vi blitt spurt om å flytte til forskjellige menigheter hvor det var behov.

I 1963 fylte sønnen vår 21 år og ble innkalt til militærtjeneste. Alle vitner som ble  innkalt til militæret, ble slått, hånt og ydmyket på grunn av sitt nøytrale standpunkt. Dette opplevde sønnen vår også. Jeg gav ham derfor teppet mitt fra Makrónisos for på en symbolsk måte å oppmuntre ham til å følge eksemplet til dem som tidligere hadde bevart sin ulastelighet. De brødrene som ble innkalt, ble stilt for krigsrett og fikk vanligvis en dom på mellom to og fire år. Når de ble løslatt, ble de innkalt og dømt på nytt. Som kristen tilsynsmann fikk jeg besøkt forskjellige fengsler og fangeleirer og hadde begrenset kontakt med sønnen vår og andre trofaste vitner. Sønnen vår satt inne i mer enn seks år.

Jehova holdt oss oppe

Etter at religionsfriheten ble gjenopprettet i Hellas, fikk jeg det privilegium å tjene som midlertidig spesialpioner på Rodos. Men i 1986 oppstod det et behov i Sitía, på Kreta, der jeg hadde startet min kristne løpebane. Jeg var glad for å kunne reise dit igjen og tjene sammen med kjære trosfeller som jeg har kjent helt siden ungdommen.

Som familiens patriark er jeg glad for at nesten 70 av slektningene våre lojalt tjener Jehova. Og antallet fortsetter å øke. Noen har tjent som eldste, menighetstjenere, pionerer, betelitter og reisende tilsynsmenn. I mer enn 58 år er min tro blitt prøvd som i «en brennende ildovn». Nå er jeg 93 år, og når jeg ser tilbake, angrer jeg på ingen måte på at jeg har tjent Gud. Han har gitt meg styrke til å følge hans kjærlige oppfordring: «Min sønn, gi meg ditt hjerte; og dine øyne, måtte de finne behag i mine veier.» — Ordspråkene 23: 26.

[Fotnoter]

[Ramme på side 27]

Makrónisos — en skrekkens øy

I ti år, fra 1947 til 1957, var det mer enn 100 000 fanger på den ufruktbare og golde øya Makrónisos. Blant disse var det mange trofaste vitner for Jehova som ble sendt dit på grunn av sin kristne nøytralitet. De som stod bak deres forvisning, var vanligvis gresk-ortodokse prester som falskelig anklaget vitnene for å være kommunister.

Angående de «forbedringsmetodene» som ble brukt på Makrónisos, skriver det greske oppslagsverket Papyros Larousse Britannica: «De grusomme torturmetodene, . . . livsvilkårene, som er uakseptable for et sivilisert land, og vokternes nedverdigende oppførsel overfor de innsatte . . . er en skamplett på Hellas’ historie.»

Noen av vitnene ble fortalt at de aldri ville bli løslatt hvis de ikke gav avkall på sin tro. Likevel bevarte vitnene sin ulastelighet. Dessuten var det noen av de politiske fangene som tok imot Bibelens sannhet på grunn av sin kontakt med vitnene.

[Bilde på side 27]

Minos Kokkinakis (den tredje fra høyre) og meg (den fjerde fra venstre) på straffeøya Makrónisos

[Bilde på side 29]

I tjenesten sammen med en trosfelle i Sitía på Kreta, hvor jeg tjente da jeg var ung