Spørsmål fra leserne

Hvorfor sier Bibelen at en skal skrike hvis noen forsøker å voldta en?

De som ikke personlig har erfart hvor grusomt det er å bli overfalt av en voldtektsforbryter, kan aldri fullt ut forstå hvordan det kan ødelegge et menneskes liv. Opplevelsen er så forferdelig for offeret at den kan plage henne resten av livet. * En ung kristen kvinne som ble overfalt av en voldtektsforbryter for noen år siden, sier: «Ord kan ikke beskrive hvor livredd jeg var den kvelden, og heller ikke det traumet jeg har måttet overvinne etterpå.» Forståelig nok er det mange som foretrekker å la være å tenke på dette skremmende emnet. Men likevel er trusselen om voldtekt en av realitetene i denne onde verden.

Bibelen unnlater ikke å fortelle om enkelte voldtekter og voldtektsforsøk som skjedde i fortiden. (1. Mosebok 19: 4—11; 34: 1—7; 2. Samuelsbok 13: 1—14) Men den gir også råd om hva en skal gjøre når en blir utsatt for voldtektsforsøk. Det Loven sier om dette, står i 5. Mosebok 22: 23—27. Det er to situasjoner som er omtalt her. I det første tilfellet traff en mann en ung kvinne i en by og lå med henne. Men kvinnen skrek ikke om hjelp. Derfor ble det fastslått at hun var skyldig, «fordi hun ikke skrek i byen». Hvis hun hadde skreket eller ropt om hjelp, kunne folk i nærheten ha kommet henne til unnsetning. I det andre tilfellet traff en mann en ung kvinne ute på landet, hvor han «grep fatt i henne og lå med henne». Til sitt forsvar skrek hun, «men det var ingen som kunne redde henne». Til forskjell fra kvinnen i den første situasjonen viste denne kvinnen tydelig at hun ikke var enig  i overfallsmannens handlinger. Hun gjorde aktivt motstand mot ham og ropte om hjelp, men hun ble overmannet. Det at hun skrek, viste at hun var et ufrivillig offer; hun var ikke skyldig i noen overtredelse.

Selv om de kristne i dag ikke er underlagt Moseloven, gir dens prinsipper dem veiledning. Den ovenstående beretningen understreker hvor viktig det er å gjøre motstand og å rope om hjelp. Det å skrike når man blir overfalt av en voldtektsforbryter, blir fortsatt sett på som en forstandig handlemåte. En ekspert i å forebygge kriminalitet sier: «Når en kvinne blir angrepet, er det fremdeles lungene som er hennes beste våpen.» En kvinnes skriking kan få andre til å komme og hjelpe henne, eller det kan skremme overfallsmannen og få ham til å fjerne seg. En ung kristen kvinne som ble overfalt av en voldtektsforbryter, sa: «Jeg skrek så høyt jeg kunne, og han trakk seg litt unna. Da han kom mot meg igjen, hylte jeg og løp. Tidligere hadde jeg ofte tenkt: ’Hvordan kan det å skrike hjelpe meg når en sterk mann griper fatt i meg med bare én ting i tankene?’ Men jeg har lært at det virker!»

Selv i de triste tilfellene hvor en kvinne blir overmannet og voldtatt, er ikke hennes motstand og skrik om hjelp forgjeves. Nei, det fastslår tvert imot at hun gjorde alt hun kunne for å hindre overfallsmannen. (5. Mosebok 22: 26) Til tross for at hun er blitt voldtatt, kan hun fortsatt ha en ren samvittighet og selvrespekt og være sikker på at hun er ren i Guds øyne. Den skremmende opplevelsen vil nok gi henne følelsesmessige sår, men vissheten om at hun gjorde alt hun kunne for å kjempe imot voldtektsforbryteren, vil hjelpe henne til gradvis å få det bra igjen.

Når vi skal forstå hvordan vi skal anvende 5. Mosebok 22: 23—27, må vi innse at denne korte beretningen ikke innbefatter alle tenkelige situasjoner. Den sier for eksempel ikke noe om en situasjon hvor den overfalte kvinnen ikke kan skrike fordi hun er stum, bevisstløs eller helt lammet av skrekk, eller fordi noen holder en hånd over munnen hennes eller har satt tape over den. Men siden Jehova kan vurdere alle sider av saken, også motivene, handler han med forståelse og rettferdighet i slike tilfeller, for «alle hans veier er rettvishet». (5. Mosebok 32: 4) Han vet hva som faktisk skjedde, og hvilke anstrengelser offeret gjorde seg for å motstå overfallsmannen. Et offer som ikke kunne skrike, men ellers gjorde alt hun under omstendighetene kunne, kan derfor overlate saken i Jehovas hender. — Salme 55: 22; 1. Peter 5: 7.

Allikevel er noen kristne kvinner som er blitt overfalt og krenket, stadig plaget av skyldfølelse. Når de tenker tilbake på det som skjedde, føler de at de burde ha gjort mer for å hindre det. Men i stedet for å klandre seg selv bør de vende seg til Jehova i bønn, be om hans hjelp og ha tillit til hans store kjærlige godhet. — 2. Mosebok 34: 6; Salme 86: 5.

Kristne kvinner som for tiden sliter med følelsesmessige sår etter et møte med en voldtektsforbryter, kan ha tillit til at Jehova fullt ut forstår de vonde følelsene de har. Guds Ord gir dem denne forsikringen: «Jehova er nær hos dem som har et sønderbrutt hjerte; og dem som har en knust ånd, frelser han.» (Salme 34: 18) De kan få ytterligere hjelp til å komme over denne grufulle hendelsen fra sine trosfeller i den kristne menighet, som vil vise dem oppriktig forståelse og støtte dem. (Job 29: 12; 1. Tessaloniker 5: 14) I tillegg vil ofrenes egne anstrengelser for å konsentrere seg om oppbyggende tanker hjelpe dem til å erfare «Guds fred, som overgår all tanke». — Filipperne 4: 6—9.

[Fotnote]