Bør de kristne bruke et alter?

HAR et alter en sentral plass i din gudsdyrkelse? For mange mennesker i kristenheten som går i kirken, står alteret i sentrum for oppmerksomheten. Har du noen gang tenkt over det Bibelen forteller om bruken av altere i tilbedelsen?

Det første alteret som er nevnt i Bibelen, er det Noah bygde for å frambære dyreofre etter at han hadde kommet ut av arken, som hadde bevart ham og hans familie i live gjennom vannflommen. * — 1. Mosebok 8: 20.

Etter språkforvirringen i Babel ble menneskeheten spredt ut over hele jordens overflate. (1. Mosebok 11: 1—9) Siden menneskene hadde et medfødt ønske om å tilbe, prøvde de å nærme seg Gud, som de var kommet lenger og lenger bort fra, men de ’famlet’ i blinde. (Apostlenes gjerninger 17: 27; Romerne 2: 14, 15) Siden Noahs tid har mange mennesker bygd altere for sine guder. Folk fra forskjellige religioner og kulturer har brukt altere i falsk tilbedelse. Noen av dem som har vært fremmedgjort for den sanne Gud, har benyttet altere ved forferdelige ritualer som innbefattet menneskeofringer, til og med ofring av barn. Noen av Israels konger som hadde forlatt Jehova, reiste altere for slike hedenske guder som Ba’al. (1. Kongebok 16: 29—32) Men hva med bruken av altere i den sanne tilbedelse?

Altere og den sanne tilbedelse i Israel

Etter Noahs tid bygde andre trofaste menn altere for å bruke dem i tilbedelsen av den sanne Gud, Jehova. Abraham bygde et alter i Sikem, ett på et sted i nærheten av Betel, ett i Hebron og ett på Moria-fjellet, hvor han ofret en vær som Gud hadde skaffet til veie i stedet for Isak. Senere bygde Isak, Jakob og Moses altere som de skulle bruke i sin tilbedelse av Gud. — 1. Mosebok 12: 6—8; 13: 3, 18; 22: 9—13; 26: 23—25; 33: 18—20; 35: 1, 3, 7; 2. Mosebok 17: 15, 16; 24: 4—8.

Da Gud gav Israels folk sin lov, befalte han dem å reise tabernaklet, et transportabelt telt, også kalt «møteteltet», som skulle være et sentralt trekk ved den ordning som gjorde det mulig for folket å nærme seg ham. (2. Mosebok 39: 32, 40) Tabernaklet, eller teltet, hadde to altere. Brennofferalteret, som var laget av akasietre og kledd med kobber, stod foran inngangen og ble brukt til å frambære  dyreofre på. (2. Mosebok 27: 1—8; 39: 39; 40: 6, 29) Røkelsesalteret, som også var laget av akasietre, men kledd med gull, var plassert inne i tabernaklet, foran forhenget til Det aller helligste. (2. Mosebok 30: 1—6; 39: 38; 40: 5, 26, 27) På dette alteret ble det brent en spesiell røkelse to ganger om dagen, om morgenen og om kvelden. (2. Mosebok 30: 7—9) Det templet som ble bygd av kong Salomo, hadde også to altere.

«Det sanne telt» og det symbolske alter

Da Jehova gav Israel Loven, gav han dem mye mer enn bare regler for å vise hvordan de skulle leve, og hvordan de skulle nærme seg ham gjennom ofre og bønn. Mange av Lovens foranstaltninger dannet det som apostelen Paulus kalte «en forbilledlig framstilling», «et bilde» eller «en skygge av de himmelske ting». (Hebreerne 8: 3—5; 9: 9; 10: 1; Kolosserne 2: 17) De mange sidene ved Loven tjente med andre ord ikke bare til å lede israelittene fram til Kristi komme, men utgjorde også et forhåndsglimt av Guds hensikter, som skulle bli oppfylt gjennom Jesus Kristus. (Galaterne 3: 24) Ja, enkelte sider ved Loven hadde profetisk verdi. Påskelammet, for eksempel, hvis blod ble brukt som et frelsestegn for israelittene, var et bilde på Jesus Kristus. Han er «Guds Lam som tar bort verdens synd», og hvis blod ble utøst for å utfri oss av synd. — Johannes 1: 29; Efeserne 1: 7.

Mange trekk ved tjenesten ved tabernaklet og templet var et bilde på åndelige realiteter. (Hebreerne 8: 5; 9: 23) Paulus skriver faktisk om «det sanne telt, som Jehova og ikke et menneske har satt opp». Han sier videre: «Kristus kom som øversteprest for de gode ting som er blitt tilveiebrakt, gjennom det større og mer fullkomne telt, som ikke er gjort med hender, det vil si, som ikke er av denne skapning.» (Hebreerne 8: 2; 9: 11) «Det større og mer fullkomne telt» var Jehovas store åndelige tempelordning. Det språket som blir brukt i Bibelen, antyder at det store åndelige tempel er den ordning som gjør det mulig for mennesker å nærme seg Jehova på grunnlag av Jesu Kristi sonoffer. — Hebreerne 9: 2—10, 23—28.

Når vi lærer ut fra Guds Ord at noen av Lovens foranstaltninger utgjør forbilder på større, mer meningsfulle åndelige realiteter, bygger det opp vår tro på at Bibelen er inspirert. Det øker også vår verdsettelse av den guddommelige visdom som så tydelig kommer til uttrykk i Bibelen. — Romerne 11: 33; 2. Timoteus 3: 16.

Brennofferalteret har også profetisk verdi. Det ser ut til å representere Guds «vilje», hans villighet til å godta Jesu fullkomne menneskeliv som et offer. — Hebreerne 10: 1—10.

Senere i Hebreerbrevet kommer Paulus med denne interessante kommentaren: «Vi har et alter som de som utfører hellig tjeneste ved teltet, ikke har rett til å spise fra.» (Hebreerne 13: 10) Hvilket alter er det han snakker om?

Mange katolske fortolkere hevder at det alteret som er omtalt i Hebreerne 13: 10, er det som blir brukt ved eukaristien (nattverden), det «sakramentet» hvor Kristi offer sies å bli gjentatt under messen. Men sammenhengen viser at  det alteret som Paulus snakket om, er symbolsk. Det er mange lærde som tillegger begrepet «alter» i denne teksten en billedlig betydning. Jesuitten Giuseppe Bonsirven sier at «det harmonerer fullstendig med symbolikken i brevet [til hebreerne]». Han sier: «I det kristne språk blir ordet ’alter’ opprinnelig brukt i åndelig forstand, og først etter Irenaeus’ tid, og spesielt etter Tertullians og Sankt Cyprians tid, blir det anvendt på nattverden og spesielt på nattverdsbordet.»

Ifølge et katolsk blad spredte bruken av alteret seg i «den konstantinske æra» i og med «oppføringen av basilikaer». Et annet blad sier: «Når det gjelder de to første århundrene, er det ikke snakk om noe bestemt sted for tilbedelse, men om liturgiske sammenkomster holdt i rom i private hjem . . . , rom som etter seremonien igjen ble brukt til sitt opprinnelige formål.» — Rivista di Archeologia Cristiana.

Kristenhetens bruk av alteret

«Alteret er det sentrale sted, ikke bare i kirkebygningene, men også i den levende kirke,» sier det katolske tidsskriftet La Civiltà Cattolica. Men Jesus Kristus innstiftet ikke en eneste religiøs seremoni som skulle utføres ved et alter, og han gav heller ikke sine disipler befaling om å utføre seremonier ved et alter. Når Jesus nevner alteret i Matteus 5: 23, 24 og andre steder, snakker han om religiøse handlinger som var alminnelige blant jødene, men han antyder ikke at hans etterfølgere skulle tilbe Gud ved å bruke et alter.

Den amerikanske historikeren George Foot Moore (1851—1931) skrev: «Hovedtrekkene ved den kristne tilbedelse har alltid vært de samme, men de enkle seremoniene, beskrevet av Justinus på midten av 100-tallet, utviklet seg med tiden til en storslagen og imponerende kultus.» De katolske ritualene og offentlige religiøse seremoniene er så mange og kompliserte at de utgjør et omfattende studium — liturgikk — ved katolske læreanstalter. Moore sier videre: «Denne tendensen, som går igjen i alle seremoniene, ble i høy grad fremmet av innflytelsen fra Det gamle testamente da det kristne presteskap kom til å bli ansett for å være etterfølgere av presteskapet under den tidligere ordningen. Øversteprestens praktfulle drakt, de andre prestenes seremonielle kledning, de høytidelige prosesjonene, korene av levittiske sangere som istemte salmer, skyene av røkelse fra røkelseskar som ble svingt fram og tilbake — alt så ut til å utgjøre et gudgitt mønster for religiøs tilbedelse, noe som rettferdiggjorde kirkens forsøk på å overgå de gamle kultusers pomp og prakt.»

Du blir kanskje overrasket over å få vite at mange ritualer, seremonier, drakter og religiøse gjenstander som mange kirkesamfunn bruker i tilbedelsen, ikke stammer fra evangeliets kristne lære, men fra jødiske og hedenske skikker og ritualer. Enciclopedia Cattolica bekrefter at katolisismen «har arvet bruken av alteret fra jødedommen og delvis fra hedensk religion». Minucius Felix, en apologet som levde på 200-tallet evt., skrev at de kristne hadde ’verken templer eller altere’. Oppslagsverket Religioni e Miti sier i tråd med dette: «De første kristne tok avstand fra bruken av alteret for å skille seg ut fra jødisk og hedensk gudsdyrkelse.»

Siden kristendommen først og fremst hvilte på prinsipper som skulle godtas og følges i dagliglivet og i ethvert land, var det ikke lenger behov for en hellig by på jorden eller et bokstavelig tempel med altere og heller ikke for menneskelige prester med spesiell rang kledd i karakteristiske drakter. Jesus sa: «Den time kommer da det verken er på dette fjellet eller i Jerusalem dere skal tilbe Faderen. . . . de sanne tilbedere skal tilbe Faderen med ånd og sannhet.» (Johannes 4: 21, 23) De kompliserte ritualene og bruken av altere i mange kirkesamfunn viser at det Jesus sa om den måten den sanne Gud skal tilbes på, blir ignorert.

[Fotnote]