Livshistorie

Å søke først Riket — et trygt og lykkelig liv

FORTALT AV JETHA SUNAL

Etter at vi hadde spist frokost, hørte vi en melding over radioen: «Jehovas vitners organisasjon er ulovlig, og arbeidet deres er forbudt.»

ÅRET var 1950, og vi var fire kvinner i 20-årene som tjente som Jehovas vitners misjonærer i Den dominikanske republikk. Vi hadde kommet dit året før.

Det hadde ikke alltid vært mitt mål i livet å bli misjonær. Jeg gikk riktignok i kirken som barn, men far sluttet å gå i kirken under den første verdenskrig. Da jeg skulle konfirmeres i den episkopale kirke i 1933, leste biskopen bare ett vers fra Bibelen, og så begynte han å snakke politikk. Mor ble så opprørt at hun aldri gikk i kirken igjen.

Vår levemåte blir forandret

Foreldrene mine, William Karl og Mary Adams, fikk fem barn. Guttene het Don, Joel og Karl. Søsteren min, Joy, var den yngste, og jeg var den eldste. Jeg var vel omkring 13 år da jeg en dag etter skolen så at mor leste en brosjyre som var utgitt av Jehovas vitner. Den hadde tittelen «Riket — verdens håp». «Dette er sannheten,» sa hun til meg.

Mor fortalte oss alle om det hun lærte fra Bibelen. Ved sitt eksempel og ved det hun sa, gjorde hun det klart for oss hvor viktig det var å følge Jesu ord: ’Søk først riket og hans rettferdighet.’ — Matteus 6: 33.

Det var ikke alltid jeg var villig til å lytte. En gang sa jeg: «Mor, hvis du ikke slutter å forkynne for meg, vil jeg ikke tørke oppvasken for deg lenger.» Men hun fortsatte taktfullt å snakke med oss. Regelmessig tok hun alle oss barna med til bibelstudiemøtene som ble holdt hos Clara Ryan, som  bodde i gangavstand fra huset vårt i Elmhurst i Illinois i USA.

Clara var også pianolærer. Når elevene hennes hadde sin årlige opptreden, benyttet hun anledningen til å fortelle om Guds rike og oppstandelseshåpet. Fordi jeg var interessert i musikk og hadde begynt å lære å spille fiolin da jeg var sju år, lyttet jeg til det Clara sa.

Snart begynte vi barna, sammen med mor, å komme på menighetsmøtene som ble holdt på vestsiden av Chicago. Det var lang vei dit. Vi kjørte med buss og trikk, men det var en del av den tidlige opplæringen vi fikk i hva det vil si å «søke først riket». I 1938, tre år etter at mor var blitt døpt, ble jeg med henne på et stevne som Jehovas vitner holdt i Chicago. Dette var én av 50 byer som for anledningen var koblet sammen via radiotelefon. Det jeg fikk høre, gjorde dypt inntrykk på meg.

Men min kjærlighet til musikk var også noe som lå mitt hjerte nær. I 1938 var jeg ferdig på high school, og far hadde ordnet med at jeg skulle begynne å studere ved det amerikanske musikk-konservatoriet i Chicago. Så i de neste to årene studerte jeg musikk, spilte i to orkestre og tenkte på å gjøre karriere på dette området innen musikken.

Fiolinlæreren min, Herbert Butler, hadde reist fra Europa for å bo i USA. Jeg gav ham brosjyren Flyktninger *, for jeg tenkte at han kanskje ville lese den. Han gjorde det, og etter timen den etterfølgende uken sa han: «Jetha, du spiller bra, og hvis du fortsetter studiene dine, kan du få deg jobb i et radioorkester eller som musikklærer. Men,» sa han videre mens han holdt i brosjyren som jeg hadde gitt ham, «jeg tror at det er dette som virkelig betyr noe for deg. Hvorfor gjør du ikke det til din livsgjerning?»

Jeg tenkte alvorlig over dette. I stedet for å fortsette på konservatoriet tok jeg imot mors innbydelse til å bli med på Jehovas vitners stevne i Detroit i Michigan i juli 1940. Vi lå i telt på campingplassen. Jeg hadde selvfølgelig med meg fiolinen min, og jeg spilte i stevneorkestret. Men på campingplassen møtte jeg  mange pionerer (heltidsevangelister). De var alle så lykkelige. Jeg bestemte meg for å bli døpt og å sende inn en søknad om å få begynne i pionertjenesten. Jeg bad til Jehova om at han måtte hjelpe meg, slik at jeg kunne fortsette i heltidstjenesten hele livet.

Jeg begynte som pioner i hjembyen min. Senere tjente jeg i Chicago. I 1943 flyttet jeg til Kentucky. Den sommeren, rett før områdestevnet, ble jeg innbudt til å gjennomgå den andre klassen ved Gilead-skolen, hvor jeg skulle få opplæring med tanke på misjonærtjeneste. Undervisningen skulle begynne i september 1943.

Under områdestevnet den sommeren bodde jeg hos et av Jehovas vitner, en søster, som gav meg alt det jeg ville ha av datterens klær. Datteren hadde gått inn i det militære og hadde bedt moren om å gi bort alle tingene hennes. For meg var disse gavene en oppfyllelse av Jesu løfte: «Fortsett da å søke først riket og hans rettferdighet, så skal alt dette andre bli gitt dere i tillegg.» (Matteus 6: 33) De fem månedene på Gilead gikk fort, og etter avslutningen den 31. januar 1944 så jeg ivrig fram til å begynne i misjonærtjenesten.

De valgte også heltidstjenesten

Mor hadde begynt som pioner i 1942. Da gikk de tre brødrene mine og søsteren min fortsatt på skolen. Mor møtte dem ofte etter skolen og tok dem med ut i felttjenesten. Hun lærte dem også å hjelpe til med husarbeidet. Selv var hun ofte oppe til sent på kvelden og strøk klær og gjorde annet nødvendig arbeid, slik at hun kunne være ute i tjenesten om dagen.

I januar 1943, mens jeg var pioner i Kentucky, begynte også broren min Don som pioner. Det skuffet far, for han hadde håpet at alle hans barn skulle ha en universitetsutdannelse slik han og mor hadde. Etter at Don hadde vært pioner i nesten to år, ble han innbudt til å fortsette i heltidstjenesten som medlem av staben ved Jehovas vitners hovedkontor i Brooklyn i New York.

Joel begynte som pioner i juni 1943 mens han bodde hjemme. På dette tidspunktet forsøkte han forgjeves å få med seg far på et stevne. Men etter at Joel hadde prøvd å starte et hjemmebibelstudium i distriktet uten å lykkes, gikk far med på at han kunne få lede et bibelstudium med ham i boken Sannheten skal frigjøre eder. Far svarte med letthet på spørsmålene, men han krevde at Joel la fram bibelske beviser for det som stod i boken. Dette hjalp Joel til å gjøre Bibelens sannheter til sine egne.

Joel håpet at myndighetene skulle frita ham for militærtjeneste som en Ordets tjener slik Don var blitt fritatt. Men da myndighetene så hvor ung Joel var, nektet de å registrere ham som en Ordets tjener og gav beskjed om at han måtte melde seg til militærtjeneste. Da han nektet å møte opp, ble det sendt ut en arrestordre. Etter at FBI hadde funnet ham, satt han tre dager i Cook County fengsel.

Far kausjonerte for ham og stilte huset som sikkerhet. Han gjorde det samme for andre unge Jehovas vitner som var i en lignende situasjon. Den urettferdige avgjørelsen i denne saken gjorde far opprørt, så han reiste sammen med Joel til Washington, D.C., for å finne ut om det var mulig å anke saken. Til slutt ble Joel registrert som en Ordets tjener, og saken ble henlagt. Far skrev til meg mens  jeg var misjonær: «Jeg tror vi må gi Jehova æren for denne seieren.» I slutten av august 1946 var også Joel blitt innbudt til å tjene som medlem av staben ved hovedkontoret i Brooklyn.

Karl var ofte hjelpepioner i skoleferiene før han var ferdig med high school tidlig i 1947 og begynte å tjene som alminnelig pioner. På det tidspunktet hadde far sviktende helse, så Karl hjalp ham med forretningen en stund før han reiste for å tjene som pioner et annet sted. I slutten av 1947 begynte Karl å tjene sammen med Don og Joel som medlem av Betel-familien ved hovedkontoret i Brooklyn.

Da Joy var ferdig med high school, begynte hun som pioner. I 1951 sluttet hun seg til brødrene våre og begynte på Betel. Hun arbeidet som hushjelp og i abonnementsavdelingen. I 1955 giftet hun seg med Roger Morgan, et annet medlem av Betel-familien. Omkring sju år senere bestemte de seg for å få barn og sluttet på Betel. De fikk etter hvert to barn, som også tjener Jehova.

Da alle barna var i heltidstjenesten, fikk mor gitt far den oppmuntringen han trengte, slik at han også innviet sitt liv til Jehova og ble døpt i 1952. I 15 år, helt til han døde, viste han seg å være svært oppfinnsom når det gjaldt å finne måter å gjøre andre kjent med sannheten om Riket på, selv om sykdommen begrenset ham.

Etter at mor hadde hatt en kort pause i pionertjenesten på grunn av fars sykdom, fortsatte hun som pioner til hun døde. Hun hadde aldri hatt bil, og hun syklet heller aldri. Hun var liten av vekst og gikk til fots overalt, ofte langt ut på landsbygda for å lede bibelstudier.

Ut i misjonærtjenesten

Etter at vi hadde gjennomgått Gilead-skolen, var det en gruppe av oss som var pionerer i den nordlige delen av New York et års tid, til de nødvendige papirene til reisen var i orden. Endelig, i 1945, reiste vi til vårt tildelte distrikt på Cuba, hvor vi gradvis tilpasset oss en ny livsstil. Vi fikk god respons i forkynnelsesarbeidet, og snart ledet vi alle sammen mange bibelstudier. Vi tjente der i flere år. Så fikk vi i oppdrag å reise til Den dominikanske republikk. En dag traff jeg en kvinne som bad meg inntrengende om å besøke en av kundene hennes, en kvinne fra Frankrike som het Suzanne Enfroy, og som ville ha hjelp til å forstå Bibelen.

Suzanne var jøde, og da Hitler invaderte Frankrike, hadde mannen hennes flyttet henne og de to barna deres til et annet land. Suzanne var rask til å fortelle andre om det hun lærte. Først snakket hun med den kvinnen som hadde bedt meg om å besøke henne, så snakket hun med Blanche, en venn fra Frankrike. Begge gjorde framskritt og ble døpt.

 «Hva kan jeg gjøre for å hjelpe barna mine?» spurte Suzanne meg. Sønnen hennes studerte medisin, og datteren studerte ballett og håpet å få danse i Radio City Music Hall i New York. Suzanne sendte abonnementer på Vakttårnet og Våkn opp! til dem. Det førte til at Suzannes sønn og hans kone og hans kones tvillingsøster ble Jehovas vitner. Suzannes mann, Louis, var engstelig fordi hans kone viste slik interesse for Jehovas vitner, for myndighetene i Den dominikanske republikk hadde nå forbudt arbeidet vårt. Men etter at hele familien hadde flyttet til USA, ble også han med tiden et Jehovas vitne.

Under forbud, men fortsatt i tjenesten

Selv om Jehovas vitners arbeid ble forbudt i Den dominikanske republikk kort tid etter at vi fikk i oppdrag å tjene der i 1949, var vi fast bestemt på å adlyde Gud som vår hersker mer enn mennesker. (Apostlenes gjerninger 5: 29) Vi fortsatte å søke først Guds rike ved å gjøre kjent det gode budskap om Riket, slik Jesus gav sine etterfølgere i oppdrag å gjøre. (Matteus 24: 14) Men vi lærte å være «forsiktige som slanger og likevel uskyldige som duer» når vi var ute i forkynnelsesarbeidet. (Matteus 10: 16) Fiolinen min, for eksempel, viste seg å bli til stor hjelp. Jeg tok den med meg når jeg skulle lede bibelstudier. De jeg studerte med, ble ikke fiolinister, men mange familier ble Jehovas vitner.

Etter forbudet ble vi fire jentene — Mary Aniol, Sophia Soviak, Edith Morgan og jeg — flyttet fra misjonærhjemmet i San Francisco de Macorís til et misjonærhjem på avdelingskontoret i hovedstaden, Santo Domingo. Men hver måned tok jeg en tur til vårt opprinnelige distrikt for å gi musikkundervisning. Da fikk jeg mulighet til å ta med meg åndelig føde i fiolinkassen til våre kristne brødre og få med meg tilbake rapporter fra deres forkynnervirksomhet.

Da brødrene i San Francisco de Macorís ble satt i fengsel i Santiago på grunn av sin kristne nøytralitet, ble jeg bedt om å ta med meg penger til dem og også bibler, hvis det var mulig, og samtidig innhente nyheter som jeg kunne overbringe familiene deres. Når fangevokterne ved fengselet i Santiago så fiolinkassen som jeg hadde med meg under armen, spurte de: «Hva skal du bruke den til?» «Jeg skal underholde dem,» svarte jeg.

Blant de sangene jeg spilte, var en som var skrevet av et av Jehovas vitner mens han satt i en av nazistenes konsentrasjonsleirer. Den sangen er nå sang nummer 29 i Jehovas vitners sangbok. Jeg spilte den slik at brødrene i fengselet kunne lære å synge den.

Jeg fikk vite at mange Jehovas vitner var blitt flyttet til en gård som tilhørte Trujillo, statsoverhodet i Den dominikanske republikk. Det var noen som fortalte meg at det gikk buss til et  sted i nærheten av der gården lå. Så ved tolvtiden gikk jeg av bussen og spurte om veien til gården. Innehaveren av en liten butikk pekte mot en fjellkjede og tilbød meg hesten sin og sa at en gutt kunne følge meg dit, hvis jeg la igjen fiolinen som pant.

På den andre siden av åsene måtte vi krysse en elv. Vi satt begge på hesten mens den svømte over. Der så vi en flokk med papegøyer med fargesprakende grønne og blå fjær som skinte i solen. De var så vakre! Jeg bad: «Takk, Jehova, for at du har skapt dem så vakre.» Klokken fire om ettermiddagen kom vi endelig fram til gården. Den soldaten som hadde ansvaret, var vennlig og lot meg få snakke med brødrene, og han gav meg også tillatelse til å gi dem alt det jeg hadde med meg, til og med en liten bibel.

Jeg bad hele veien tilbake, for nå var det mørkt. Da vi kom fram til butikken, var vi gjennomvåte på grunn av regnet. Siden den siste bussen hadde gått, spurte jeg butikkeieren om han kunne stoppe en lastebil som kom kjørende. Var det trygt å sitte på med de to mennene i lastebilen? En av dem spurte meg: «Kjenner du Sophie? Hun studerte med søsteren min.» Jeg kom til at dette var Jehovas svar på min bønn. De kjørte meg trygt til Santo Domingo.

I 1953 var jeg blant dem fra Den dominikanske republikk som var til stede ved Jehovas vitners internasjonale stevne på Yankee Stadium i New York. Hele familien min, også far, var der. Etter en rapport om hvordan forkynnelsesarbeidet gikk framover i Den dominikanske republikk, hadde misjonærpartneren min Mary Aniol og jeg en liten post på programmet hvor vi demonstrerte hvordan vi forkynte under forbudet.

Spesielle gleder i reisetjenesten

Den sommeren traff jeg Rudolph Sunal, som jeg giftet meg med et år senere. Familien hans var blitt Jehovas vitner i Allegheny i Pennsylvania kort tid etter den første verdenskrig. Etter at han hadde sittet i fengsel på grunn av sin kristne nøytralitet under den annen verdenskrig, begynte han å tjene på Betel i Brooklyn i New York. Kort tid etter at vi hadde giftet oss, ble han spurt om han kunne tenke seg å besøke menigheter som reisende tilsynsmann. I de neste 18 årene reiste jeg sammen med ham i kretstjenesten.

I vår tjeneste kom vi blant annet til Pennsylvania, West Virginia, New Hampshire og Massachusetts. Vi bodde vanligvis hjemme hos våre kristne brødre. Det var en spesiell glede å bli godt kjent med dem og tjene Jehova sammen med dem. De viste oss alltid varm og oppriktig kjærlighet og gjestfrihet. Etter at Joel giftet seg med min tidligere misjonærpartner Mary Aniol, var de tre år i reisetjenesten og besøkte menigheter i Pennsylvania og Michigan. Senere, i 1958, ble Joel innbudt til å begynne på Betel igjen, denne gangen sammen med Mary.

 Karl hadde tjent på Betel i omkring sju år da han fikk i oppdrag å reise i kretstjenesten i noen måneder for å få mer erfaring. Etterpå ble han lærer på Gilead. I 1963 giftet han seg med Bobbie, som tjente trofast på Betel til sin død i oktober 2002.

I løpet av alle de årene Don har tjent på Betel, har han fra tid til annen reist til andre land for å tjene dem som arbeider ved avdelingskontorene og i misjonærtjenesten. Oppdragene hans har ført ham til Østen, Afrika, Europa og forskjellige steder i Amerika. Dons lojale kone, Dolores, reiser ofte sammen med ham.

Vår situasjon forandrer seg

Etter at far hadde vært syk i lang tid, døde han, men før han døde, sa han til meg at han var så glad for at vi hadde valgt å tjene Jehova Gud. Han sa at vi hadde fått del i mange flere velsignelser enn vi ville ha fått hvis vi hadde begynt på den universitetsutdannelsen som han hadde planlagt at vi skulle ha. Etter at jeg hadde hjulpet mor med å pakke, slik at hun kunne flytte til et sted i nærheten av min søster, Joy, tok mannen min og jeg imot et oppdrag om å tjene som pionerer i New England så vi kunne bo i nærheten av hans mor, som trengte hjelp. Etter at moren hans døde, bodde moren min sammen med oss i 13 år. Den 18. januar 1987 fullførte hun sitt jordiske livsløp, 93 år gammel.

Ofte når venner roste henne for å ha oppdratt alle barna sine til å elske og tjene Jehova, svarte mor beskjedent: «Jeg var bare så heldig at jeg hadde god ’jord’ å arbeide med.» (Matteus 13: 23) For en velsignelse det var å ha gudfryktige foreldre som var et godt eksempel for oss når det gjaldt å være nidkjære og ydmyke.

Setter fortsatt Riket på førsteplassen

Vi har fortsatt å søke først Guds rike i vårt liv og har også forsøkt å følge Jesu formaning om å dele med andre. (Lukas 6: 38; 14: 12—14) Jehova har på sin side gavmildt dekket alle våre behov. Vi har levd et trygt og lykkelig liv.

Rudy og jeg har ikke mistet vår kjærlighet til musikk. Det er koselig når andre som også er glad i musikk, kommer hjem til oss en kveld for å hygge seg, og vi kan spille på instrumentene våre sammen. Men det er ikke musikken jeg satser på. Den er en ekstra glede i livet. Nå gleder mannen min og jeg oss over å se resultatene av vår pionertjeneste, de menneskene vi har hjulpet i årenes løp.

Til tross for visse helseproblemer kan jeg si at vårt liv har vært svært lykkelig og trygt i de over 60 årene vi har vært i heltidstjenesten. Hver morgen når jeg våkner, takker jeg Jehova for at han besvarte den bønnen jeg bad da jeg begynte i heltidstjenesten for så mange år siden, og så tenker jeg: Hvordan kan jeg søke Riket først i dag?

[Fotnote]

[Bilde på side 24]

Familien vår i 1948 (fra venstre): Joy, Don, mor, Joel, Karl, jeg og far

[Bilde på side 25]

Mor var et nidkjært eksempel i tjenesten

[Bilde på side 26]

Karl, Don, Joel, Joy og jeg i dag, over 50 år senere

[Bilde på side 27]

Fra venstre: Jeg, Mary Aniol, Sophia Soviak og Edith Morgan som misjonærer i Den dominikanske republikk

[Bilde på side 28]

Sammen med Mary (til venstre) på Yankee Stadium i 1953

[Bilde på side 29]

Sammen med min mann da han var i kretstjenesten