Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

De gjorde god bruk av sine nye muligheter

De gjorde god bruk av sine nye muligheter

De gjorde god bruk av sine nye muligheter

Pum, Jan, Dries og Otto, fire kristne eldste som bor i Nederland, har mye til felles. Alle fire er gift og har barn. For noen år siden var alle dessuten i full jobb og hadde et komfortabelt hjem. Men alle sluttet i jobben og begynte å bruke all sin tid og alle sine krefter til å fremme Rikets interesser. Hva var det som gjorde det mulig for dem å foreta denne forandringen? Alle fire gjorde god bruk av de nye muligheter som oppstod da deres livssituasjon forandret seg.

FØR eller siden opplever de fleste av oss at vår livssituasjon forandrer seg. Mange forandringer, som det å gifte seg, få barn eller dra omsorg for aldrende foreldre, innebærer ekstra forpliktelser. Men noen forandringer gir oss større frihet til å utvide vår kristne tjeneste. (Matteus 9: 37, 38) Det kan for eksempel være at våre voksne barn flytter hjemmefra, eller at vi går av med pensjon.

Det er sant at vår livssituasjon kan forandre seg enten vi ønsker det eller ikke, men noen kristne har selv klart å gjøre visse forandringer som har gitt dem mulighet til å øke sin andel i tjenesten. Det var nettopp det Pum, Jan, Dries og Otto gjorde. Hvordan?

Når barna flytter hjemmefra

Pum arbeidet som regnskapsfører i et farmasøytisk firma. Han og hans kone, Anny, var ofte hjelpepionerer sammen med de to døtrene sine. Pum og Anny ordnet også med at familien koblet av og hygget seg sammen med andre som var opptatt i pionertjenesten. «Dette beskyttet oss mot problemer som andre former for omgang kunne ha forårsaket,» forteller de. Døtrene ble stimulert av foreldrenes eksempel, og de begynte begge som alminnelige pionerer da de var ferdig med videregående skole.

Da barna flyttet hjemmefra, ble Pum og Anny klar over at disse nye omstendighetene gav dem større frihet og bedre økonomi. Det gav dem mulighet til å reise til interessante steder eller drive med forskjellige former for fritidsaktiviteter. Men de bestemte seg i stedet for å bruke sin nye livssituasjon til å utvide sin kristne tjeneste. Pum spurte derfor arbeidsgiveren sin om lov til å arbeide en dag mindre i uken. Senere fikk Pum ordnet det slik at han kunne begynne å jobbe klokken sju om morgenen og slutte klokken to om ettermiddagen. Det at han arbeidet mindre, betydde naturligvis at de måtte klare seg med mindre inntekt. Men det greide de, og i 1991 ble Pum alminnelig pioner sammen med sin kone.

Så ble Pum bedt om å begynne som assisterende vaktmester ved en av Jehovas vitners stevnehaller. Det innebar at Pum og Anny måtte forlate det huset hvor de hadde bodd i 30 år, og flytte inn i en leilighet ved stevnehallen. De flyttet til denne leiligheten. Var det vanskelig for dem? Anny sier at hver gang hun fikk hjemlengsel, spurte hun seg selv: «Er jeg som Lots hustru?» Hun nektet å ’se seg tilbake’. — 1. Mosebok 19: 26; Lukas 17: 32.

Pum og Anny føler at den beslutningen de tok, har ført til mange velsignelser. De gleder seg blant annet over å tjene ved stevnehallen, forberede kretsstevner og ha kontakt med kretstilsynsmenn (reisende tilsynsmenn) som holder taler i stevnehallen. De besøker forskjellige menigheter når Pum fra tid til annen tjener som stedfortredende kretstilsynsmann.

Hva var det som gjorde at dette ekteparet lyktes i å utvide sin tjeneste? Pum sier: «Når livet ditt forandres radikalt, må du være fast bestemt på å gjøre best mulig bruk av dine nye muligheter.»

De planla et enklere liv

Jan og hans kone, Woth, har tre barn. Da det inntraff en forandring i deres livssituasjon, gjorde Jan i likhet med Pum og hans familie god bruk av sine nye muligheter. I mange år hadde han hatt en godt betalt stilling i en bank og sørget for at han og familien hadde god økonomi. Han fikk imidlertid et stadig større ønske om å utvide sin tjeneste. Han forteller: «Jeg fikk etter hvert større verdsettelse av sannheten, og min kjærlighet til Jehova økte.» Så i 1986 gjorde Jan en forandring. Han sier: «Jeg benyttet meg av at det ble foretatt en omorganisering på kontoret og begynte å arbeide færre timer enn før. Lønnen min ble redusert med 40 prosent. Jeg solgte huset vårt og kjøpte en husbåt, slik at vi kunne tjene der hvor behovet for Rikets forkynnere var større. Senere lot jeg meg førtidspensjonere. Inntekten min ble redusert med ytterligere 20 prosent, men i 1993 kunne jeg begynne som alminnelig pioner.»

I dag er Jan medlem av sykehuskontaktutvalget, og han har regelmessig tjent som stevnetilsynsmann. Til tross for sin dårlige helse er Woth hjelpepioner fra tid til annen. Alle de tre barna deres er nå gift, og de og deres ektefeller er ivrige forkynnere av Riket.

Hvordan har Jan og Woth klart å tilpasse seg en lavere levestandard? «Den gangen vi hadde flere penger,» sier Jan, «passet vi på at vi ikke ble altfor knyttet til materielle ting. Nå er det kanskje litt ubekvemt å måtte vente en stund før vi kan skaffe oss noe, men de åndelige velsignelsene og de tjenesteprivilegiene vi har fått, oppveier dette til overmål.»

I likhet med Jan og Woth bestemte også Dries og hans kone, Jenny, seg for å leve enkelt, slik at de kunne bruke mer tid til å fremme Rikets interesser. Dries og Jenny var pionerer helt til de ble foreldre. For å kunne forsørge familien arbeidet Dries i et stort firma, hvor han hadde en ansvarsfull stilling. Arbeidsgiverne hans satte pris på det arbeidet han utførte, og han fikk tilbud om å bli forfremmet. Men Dries avslo, for hvis han tok imot tilbudet, ville det bety at han ville få mindre tid til kristen virksomhet.

Det å forsørge familien og ta seg av Jennys syke mor tok mye av ekteparets tid og krefter. Likevel fortsatte de å framelske pionerånd. Hva var det som hjalp dem til å gjøre det? Jenny forteller: «Vi hadde pionerer boende hos oss, vi inviterte pionerer til måltider, og vi tilbød kretstilsynsmenn å bo hos oss.» Dries tilføyer: «Vi levde enkelt og unngikk å sette oss i gjeld. Vi besluttet oss for ikke å involvere oss i store forretningsforetagender eller å kjøpe hus, for at vi ikke skulle være bundet av slike ting senere.»

Dries’ og Jennys beslutning om å legge forholdene til rette slik at de kunne bruke mer tid til å fremme Rikets interesser, gav gode resultater. Begge sønnene deres tjener nå som eldste og en av dem er pioner sammen med sin kone. Dries og Jenny tjente som spesialpionerer, og senere reiste Jenny sammen med Dries i kretstjenesten. Nå utfører de frivillig arbeid på Betel, hvor Dries tjener som medlem av utvalget.

Førtidspensjonering

I likhet med Dries og Jenny var Otto og hans kone, Judy, pionerer før de fikk de to døtrene sine. Da Judy ventet deres første barn, fikk Otto seg arbeid som lærer.

Da barna vokste opp, inviterte Otto og Judy ofte pionerer hjem til seg, slik at døtrene kunne få se den glede som kristne heltidstjenere erfarer. Med tiden begynte den eldste datteren i pionertjenesten. Senere gikk hun på Gilead-skolen, og sammen med sin mann tjener hun nå som misjonær i et afrikansk land. Den yngste datteren begynte som pioner i 1987, og Judy sluttet seg til henne i pionertjenesten.

Da endrede omstendigheter gjorde det mulig for Otto å arbeide færre timer på skolen, brukte han den ekstra tiden han fikk til rådighet, til å være pioner. Med tiden sluttet han helt i jobben. I dag er Otto i reisetjenesten, og han bruker sine evner som lærer til å styrke menigheter i åndelig henseende.

Hvilket råd gir Otto dem som slutter i jobben og lar seg førtidspensjonere? «Når du går av med pensjon, bør du ikke bestemme deg for å ta det med ro et år eller så. Det er ikke vanskelig å bli vant til å ’ta det med ro’. Før du vet ordet av det, har du glemt planene om å begynne som pioner. Det du bør gjøre, er å øke din virksomhet i tjenesten med én gang.»

De gjør forstandig bruk av sin livserfaring

Slike brødre som Pum, Jan, Dries og Otto har riktignok ikke den styrke og utholdenhet som de hadde da de var yngre. Men de har større modenhet, erfaring og visdom. (Ordspråkene 20: 29) De vet hva det vil si å være far, og ved å samarbeide med sine koner har de fått et begrep om hva det innebærer å være mor. Sammen med sine koner har de tatt seg av familieproblemer og hjulpet barna sine til å sette seg teokratiske mål. Otto sier: «Når jeg som kretstilsynsmann gir veiledning i saker som gjelder familien, er det en stor hjelp at jeg selv har hatt barn.» På samme måte gjør Dries’ erfaring som far ham nå til et verdifullt medlem av Betel-familien, hvor det arbeider mange unge mennesker.

Ja, førstehånds kjennskap til slike ting hjelper disse brødrene til å dekke de mange forskjellige behovene i menighetene. Deres erfaring har så å si slipt de redskapene de benytter, slik at de bruker sine krefter på best mulig måte. (Forkynneren 10: 10) I en viss periode kan de ofte utrette mer enn de som er fysisk sterkere, men har mindre erfaring.

Disse brødrene og deres koner er gode eksempler for de unge blant Jehovas folk. Unge mennesker legger merke til at slike ektepar personlig har erfart mange av de utfordringene og velsignelsene som det står om i våre kristne publikasjoner. Det er oppmuntrende å se menn og kvinner som har samme innstilling som Kaleb, som til tross for at han var høyt oppe i årene, bad om å få et utfordrende oppdrag. — Josva 14: 10—12.

Etterlign deres tro

Kan du etterligne disse ekteparenes tro og handlemåte? Husk at de gjorde sannheten til sin levemåte. De hjalp barna sine til å framelske et ønske om å bli pionerer. Det gjorde de, som Jan sier, «ved å være eksempler når det gjelder å ha kjærlighet til Jehova og hans organisasjon, ved å sørge for god omgang og ved å lære barna å forsørge seg selv». Dessuten arbeidet de og koblet av sammen som familie. «I feriene pleide hele familien å gå ut i forkynnelsesarbeidet om formiddagen og så slappe av sammen om kvelden,» forteller Pum.

Disse kristne planla dessuten med tanke på framtiden, slik at da omstendighetene forandret seg, var de klar til å benytte seg av den nye situasjonen. De satte seg mål og traff avgjørelser som hjalp dem til raskere å nå disse målene. De var på utkikk etter muligheter til å arbeide mindre og var villige til å klare seg med en lavere inntekt. (Filipperne 1: 10) Konene støttet sine ektemenn fullt ut. De hadde alle et sterkt ønske om å gå inn gjennom den ’store dør som fører til virksomhet’, og som følge av det bli rikt velsignet av Jehova. — 1. Korinter 16: 9; Ordspråkene 10: 22.

Har du også et ønske om å utvide din tjeneste? Hvis du har det, kan du kanskje realisere ditt ønske hvis din livssituasjon forandrer seg og du gjør god bruk av dine nye muligheter.

[Bilde på side 20]

Pum og Anny i virksomhet i stevnehallen

[Bilde på side 20]

Jan og Woth deltar i forkynnelsesarbeidet

[Bilde på side 21]

Dries og Jenny i sin tjeneste på Betel

[Bilde på side 21]

Otto og Judy forbereder seg til å besøke neste menighet