De første kristne og Moseloven

«Loven er . . . blitt vår oppdrager som leder til Kristus.» — GALATERNE 3: 24.

1, 2. Hvilke fordeler høstet de israelittene som var nøye med å adlyde Moseloven?

I 1513 fvt. gav Jehova israelittene en samling lover. Han sa til folket at hvis de adlød hans røst, ville han velsigne dem, og de ville kunne glede seg over et godt og tilfredsstillende liv. — 2. Mosebok 19: 5, 6.

² Denne lovsamlingen, kalt Moseloven, eller bare «Loven», var ’hellig og rettferdig og god’. (Romerne 7: 12) Den fremmet slike dyder som godhet, ærlighet, moralfølelse og nestekjærlighet. (2. Mosebok 23: 4, 5; 3. Mosebok 19: 14; 5. Mosebok 15: 13—15; 22: 10, 22) Loven oppmuntret jødene til å elske hverandre. (3. Mosebok 19: 18) De skulle ikke omgås andre folkeslag, som ikke var underlagt Loven, eller ta seg hustruer blant dem. (5. Mosebok 7: 3, 4) Moseloven var som en ’skillemur’ mellom jøder og ikke-jøder, og den sørget for at Guds folk ikke ble besmittet av hedenske forestillinger og skikker. — Efeserne 2: 14, 15; Johannes 18: 28.

3. Hvilken virkning hadde Loven ettersom ingen klarte å holde den til punkt og prikke?

³ Men ikke engang den mest pliktoppfyllende jøde kunne holde Guds lov til punkt og prikke. Ventet Jehova for mye av folket? Nei. En av grunnene til at Israel fikk Loven, var «å gjøre overtredelsene kjent». (Galaterne 3: 19) Loven hjalp oppriktige jøder til å forstå hvor sårt de trengte en Gjenløser. Da Gjenløseren kom, gledet trofaste jøder seg. Deres utfrielse  av syndens og dødens forbannelse var nær! — Johannes 1: 29.

4. I hvilken forstand var Loven en ’oppdrager som ledet til Kristus’?

⁴ Moseloven skulle være en midlertidig ordning. Da apostelen Paulus skrev til sine medkristne, omtalte han den som en «oppdrager som leder til Kristus». (Galaterne 3: 24) En oppdrager i gammel tid fulgte barn til og fra skolen. Han var vanligvis ikke læreren; han bare ledet barna til læreren. Moseloven skulle på lignende måte lede gudfryktige jøder til Kristus. Jesus lovte at han skulle være med sine etterfølgere «alle dager inntil avslutningen på tingenes ordning». (Matteus 28: 20) Så når den kristne menighet først var blitt opprettet, var det ikke lenger behov for ’oppdrageren’ — Loven. (Romerne 10: 4; Galaterne 3: 25) Men noen jødekristne var trege til å forstå denne viktige sannheten. De fortsatte derfor å overholde visse trekk ved Loven også etter Jesu oppstandelse. Andre derimot justerte sin tankegang. Og de som gjorde det, er gode eksempler for oss i dag. La oss se hvordan.

En interessant utvikling

5. Hva fikk Peter i et syn beskjed om å gjøre, og hvorfor ble han sjokkert?

⁵ I år 36 fikk den kristne apostelen Peter et bemerkelsesverdig syn. En røst fra himmelen kom til ham og befalte ham å slakte og spise fugler og dyr som ifølge Loven var urene. Peter ble sjokkert! Han hadde aldri «spist noe besmittet og urent». Men røsten sa til ham: «Du skal slutte med å kalle de ting som Gud har renset, for besmittet.» (Apostlenes gjerninger 10: 9—15) Peter justerte sitt syn istedenfor stivnakket å holde fast ved Loven. Det førte til at han fikk ny innsikt i Guds hensikter.

6, 7. Hva var det som satte Peter i stand til å trekke den konklusjon at han nå kunne forkynne for ikke-jøder, og hva mer forstod han sannsynligvis?

⁶ Dette skjedde: Tre menn kom til huset der Peter bodde, for å be ham om å bli med dem hjem til en gudfryktig, uomskåret ikke-jøde som het Kornelius. Peter bad mennene inn og viste dem gjestfrihet. Fordi Peter forstod betydningen av det synet han hadde fått, ble han dagen etter med mennene hjem til Kornelius. Der avla Peter et grundig vitnesbyrd om Jesus Kristus. Det var da han sa: «Jeg skjønner i sannhet at Gud ikke er partisk, men i enhver nasjon er den som frykter ham og øver rettferdighet, antagelig for ham.» Både Kornelius og hans slektninger og nære venner trodde på Jesus, og ’den hellige ånd falt på alle dem som hørte ordet’. Peter «bød . . . at de skulle bli døpt i Jesu Kristi navn», for han forstod at det var Jehova som ledet det hele. — Apostlenes gjerninger 10: 17—48.

⁷ Hva var det som satte Peter i stand til å trekke den konklusjon at ikke-jøder som ikke hadde valgt å følge Moseloven, nå kunne bli disipler av Jesus Kristus? Åndelig skjelneevne. Fordi Gud hadde utøst sin ånd over uomskårne ikke-jøder og dermed vist at han godkjente dem, skjønte Peter at de kunne bli døpt. Peter forstod tydeligvis også at Gud ikke ventet at hedningkristne skulle følge Moseloven; det var ikke en betingelse for å bli døpt. Ville du ha vært like villig til å justere ditt syn som Peter, hvis du hadde levd på den tiden?

Noen fortsatte å følge ’oppdrageren’

8. Hvilket annet syn på omskjærelsen enn det Peter hadde, var det noen kristne i Jerusalem som fremmet, og hvorfor?

⁸ Peter drog til Jerusalem etter at han hadde vært hos Kornelius. Der hadde menigheten hørt nyheten om at uomskårne ikke-jøder «hadde tatt imot Guds ord», og noen av de jødiske disiplene likte ikke det. (Apostlenes gjerninger 11: 1—3) «De som var tilhengere av omskjærelsen», skjønte nok at også ikke-jøder kunne bli disipler av Jesus, men  holdt fast på at de som kom fra ikke-jødiske nasjoner, måtte følge Loven for å bli frelst. På den annen side er det ikke sikkert at spørsmålet om omskjærelse var et problem i de områdene der det bodde mange ikke-jøder og få jødekristne. Uansett fortsatte de to synspunktene å gjøre seg gjeldende i cirka 13 år. (1. Korinter 1: 10) Denne situasjonen må virkelig ha vært vanskelig for de første kristne — særlig for ikke-jøder som bodde i jødiske områder.

9. Hvorfor var det så viktig at spørsmålet om omskjærelse ble avgjort?

⁹ Situasjonen tilspisset seg i år 49, da noen kristne fra Jerusalem kom til Antiokia i Syria, der Paulus forkynte. De begynte å lære omvendte ikke-jøder at de måtte bli omskåret i samsvar med Loven. Og det oppstod ikke så lite uenighet og diskusjon mellom dem på den ene siden og Paulus og Barnabas på den andre. Hvis dette spørsmålet ikke ble avgjort, ville noen kristne, enten med jødisk eller med ikke-jødisk bakgrunn, helt sikkert komme til å ta anstøt. Det ble derfor ordnet slik at Paulus og noen andre skulle dra til Jerusalem og be det kristne styrende råd om å avgjøre dette spørsmålet én gang for alle. — Apostlenes gjerninger 15: 1, 2, 24.

Uenige — men så, enhet!

10. Hva var noen av de punktene som det styrende råd vurderte før det traff en avgjørelse i spørsmålet om ikke-jødenes status?

¹⁰ På et møte som ble holdt, var det etter alt å dømme noen som argumenterte for omskjærelse, mens andre argumenterte imot. Det var likevel ikke følelsene som fikk bestemme. Etter at det hadde vært stor diskusjon, beskrev apostlene Peter og Paulus de tegnene som Jehova hadde gjort blant de uomskårne. De fortalte at Gud hadde gitt uomskårne ikke-jøder den hellige ånd. De spurte egentlig: Kan den kristne menighet med rette avvise dem som Gud har tatt imot? Etter det leste disippelen Jakob et stykke fra Skriften som hjalp dem som var til stede, til å forstå hva som var Jehovas vilje i saken. — Apostlenes gjerninger 15: 4—17.

11. Hvilken faktor spilte ikke inn da avgjørelsen i spørsmålet om omskjærelse ble truffet, og hva er det som viser at Jehova velsignet avgjørelsen?

¹¹ Oppmerksomheten var nå rettet mot det styrende råd. Ville avgjørelsen bli farget av brødrenes jødiske bakgrunn, slik at den ble truffet til fordel for omskjærelse? Nei. Disse trofaste mennene var fast bestemt på å følge Skriften og la seg lede av Guds hellige ånd. Etter å ha lyttet til alle relevante vitnesbyrd vedtok det styrende råd enstemmig at hedningkristne ikke trengte å la seg omskjære og komme under Moseloven. Brødrene gledet seg da de fikk høre om avgjørelsen, og menighetene begynte å «vokse i tall fra dag til  dag». De kristne som underordnet seg under klar, teokratisk ledelse, ble velsignet med et velfundert svar som var basert på Skriften. (Apostlenes gjerninger 15: 19—23, 28, 29; 16: 1—5) Men det var et viktig spørsmål til som måtte besvares.

Hva med de jødekristne?

12. Hvilket spørsmål var fremdeles ubesvart?

¹² Det styrende råd hadde tydelig vist at hedningkristne ikke trengte å bli omskåret. Men hva med jødiske kristne? Den avgjørelsen som det styrende råd hadde truffet, sa ikke noe konkret om akkurat den siden av saken.

13. Hvorfor var det galt å hevde at man måtte overholde Moseloven for å bli frelst?

¹³ Noen jødekristne, som var «nidkjære for Loven», fortsatte å omskjære barna sine og å overholde visse trekk ved Loven. (Apostlenes gjerninger 21: 20) Andre gikk enda lenger og hevdet bestemt at de jødekristne måtte følge Loven for å bli frelst. Men de tok alvorlig feil. Hvordan kunne for eksempel en kristen ofre et dyreoffer for å få tilgivelse for synder? Kristi offer hadde gjort slike offergaver overflødige. Og hva med kravet i Loven om at jøder ikke skulle være sammen med ikke-jøder? Det ville ha vært svært vanskelig for nidkjære kristne evangelister å overholde slike restriksjoner og samtidig utføre oppdraget om å lære ikke-jøder alt det som Jesus hadde lært dem. (Matteus 28: 19, 20; Apostlenes  gjerninger 1: 8; 10: 28) * Det er ikke noe som tyder på at det styrende råd brakte klarhet i dette spørsmålet på et av sine møter. Men menigheten fikk hjelp på annen måte.

14. Hvilken veiledning angående Loven gav Paulus i de brevene han skrev under inspirasjon?

¹⁴ Det kom veiledning — ikke som et brev fra det styrende råd, men gjennom flere brev som apostlene skrev under inspirasjon. Apostelen Paulus skrev for eksempel et sterkt budskap til de jødene og ikke-jødene som bodde i Roma. Han skrev at en virkelig jøde er den «som er det i det indre, og hans omskjærelse er hjertets omskjærelse ved ånd». (Romerne 2: 28, 29) I det samme brevet brukte Paulus en illustrasjon for å vise at de kristne ikke lenger var underlagt Loven. Han brukte som argument at en kvinne ikke kan være gift med to menn samtidig. Men hvis ektemannen dør, er hun fri til å gifte seg på nytt. Paulus forklarte så illustrasjonen og viste at de salvede kristne ikke kan være underlagt Moseloven og samtidig tilhøre Kristus. De måtte bli «gjort døde for Loven», slik at de kunne bli forent med Kristus. — Romerne 7: 1—5.

Trege til å forstå

15, 16. Hvorfor var noen jødekristne trege med å få tak i det rette synet på Loven, og hva viser dette med hensyn til hvor viktig det er å holde seg åndelig våken?

¹⁵ Paulus’ resonnement i forbindelse med  Loven var uangripelig. Så hvorfor var det noen jødekristne som ikke fikk tak i poenget? Blant annet fordi de manglet åndelig skjelneevne. De slurvet for eksempel med å ta til seg fast åndelig føde. (Hebreerne 5: 11—14) Og de var ikke regelmessig til stede på kristne møter. (Hebreerne 10: 23—25) En annen grunn til at noen var trege til å forstå, kan ha hatt sammenheng med selve Lovens natur. Den dreide seg om ting som man kunne se og ta og føle på, for eksempel templet og presteskapet. For en som manglet åndelighet, var det lettere å akseptere Loven enn å gå over til kristendommens dypere prinsipper, som handlet om usynlige realiteter. — 2. Korinter 4: 18.

¹⁶ I brevet til galaterne nevnte Paulus enda en grunn til at noen av dem som kalte seg kristne, var ivrige etter å følge Loven. Han forklarte at de ønsket å bli sett på som respektable medlemmer av et tradisjonelt religionssamfunn. De var villige til å inngå nesten et hvilket som helst kompromiss for å være som alle andre og ikke skille seg ut i samfunnet. For dem var det viktigere å bli godtatt av mennesker enn å bli godkjent av Gud. — Galaterne 6: 12.

17. Når ble det rette synet på det å overholde Loven helt klart?

¹⁷ Kristne som hadde skjelneevne, og som nøye studerte de skriftene som Paulus og andre var blitt inspirert av Gud til å skrive, trakk de rette konklusjonene angående Loven. Men det var ikke før i år 70 at det riktige synet på Moseloven ble helt klart for alle de jødekristne. Da tillot Gud at Jerusalem, templet og de opptegnelsene som tilhørte presteskapet, ble ødelagt. Dermed kunne ingen lenger overholde alle trekkene ved Loven.

Hvordan vi kan anvende det vi har lært

18, 19. a) Hva slags innstilling må vi ha, og hvilke holdninger må vi unngå for å holde oss åndelig friske? b) Hva lærer vi av Paulus’ eksempel angående det å følge veiledning fra ansvarlige brødre? (Se rammen på side 24.)

¹⁸ Nå når vi har drøftet disse hendelsene som fant sted for lenge siden, tenker du kanskje: Hvis jeg hadde levd på den tiden, hvordan ville jeg da ha reagert etter hvert som Guds vilje gradvis ble gjort klarere? Ville jeg stivnakket ha holdt fast ved det tradisjonelle synet? Eller ville jeg ha vært tålmodig til det ble klart hva som var den rette forståelsen? Og ville jeg helhjertet ha støttet den nye forståelsen?

¹⁹ Vi kan selvfølgelig ikke vite helt sikkert hvordan vi hadde reagert hvis vi hadde levd da. Men vi kan spørre oss selv: Hvordan reagerer jeg når den bibelske forståelse blir gjort klarere for oss i dag? (Matteus 24: 45) Når det blir gitt bibelsk veiledning, prøver jeg da å følge den ved ikke bare å handle etter lovens bokstav, men også etter ånden i loven? (1. Korinter 14: 20) Venter jeg tålmodig på Jehova når det virker som det tar tid før jeg får svar på noen av mine spørsmål? Det er viktig at vi gjør god bruk av den åndelige føden som finnes i dag, for at «vi aldri skal drive bort». (Hebreerne 2: 1) La oss lytte oppmerksomt når Jehova gir veiledning gjennom sitt Ord, sin ånd og sin jordiske organisasjon. Gjør vi det, vil Jehova velsigne oss med evig liv i lykke og tilfredshet.

[Fotnote]

Hva svarer du?

• I hvilken forstand var Moseloven som en ’oppdrager som ledet til Kristus’?

• Hvordan vil du forklare det at Peter og «de som var tilhengere av omskjærelsen», reagerte forskjellig da forståelsen av sannheten ble justert?

• Hva har du lært om den måten Jehova gjør sannheten kjent på i dag?

[Studiespørsmål]

[Ramme på side 24]

Paulus reagerer ydmykt under en lojalitetsprøve

I år 56 kom Paulus til Jerusalem etter en vellykket misjonsreise. Der hadde han en prøve i vente. Menigheten hadde fått høre at han lærte folk at Loven var blitt satt til side. De eldste var redd for at de nyomvendte jødekristne ville ta anstøt av Paulus’ direkte uttalelser i spørsmålet om Loven, og for at de kunne komme til å tro at de kristne manglet respekt for Jehovas ordning. I menigheten var det fire jødekristne som hadde avlagt et løfte, kanskje et nasireerløfte. De måtte dra til templet for å innfri sitt løfte.

De eldste bad Paulus om å følge disse fire til templet og dekke deres utgifter. Paulus hadde under inspirasjon skrevet minst to brev der han forklarte at det ikke lenger var nødvendig å holde Loven for å bli frelst. Men han tok hensyn til andres samvittighet. Tidligere hadde han skrevet: «For dem som er under lov, er jeg blitt som en som er under lov, . . . for å kunne vinne dem som er under lov.» (1. Korinter 9: 20—23) Paulus gikk aldri på akkord med viktige prinsipper fra Skriften, men i dette tilfellet følte han at han kunne gjøre som de eldste hadde foreslått. (Apostlenes gjerninger 21: 15—26) Det var ikke galt av ham å gjøre det. Ordningen med slike løfter var ikke i strid med Skriften, og templet var blitt anvendt i forbindelse med den rene tilbedelse, ikke avgudsdyrkelse. Så Paulus gjorde som han ble bedt om, for at ikke noen skulle snuble. (1. Korinter 8: 13) Dette krevde uten tvil stor ydmykhet av Paulus, noe som gjør at vi får enda større respekt for ham.

[Bilde på sidene 22 og 23]

I noen år fortsatte de kristne å ha forskjellig syn på Moseloven