Den sanne tilbedelse blir forsvart i «Ararat-landet»

En gråhåret armensk trebarnsfar står framfor landets høyeste domstol. Både hans og mange av hans trosfellers frihet står på spill. Retten lytter mens han leser fra Bibelen for å redegjøre for sin tro. For lettere å forstå hvorfor denne saken førte til en stor seier for den sanne tilbedelse i dette landet, skal vi se nærmere på det som foranlediget den.

ARMENIA ligger øst for Tyrkia, like sør for fjellkjeden Store Kaukasus, og landet har over tre millioner innbyggere. Fra hovedstaden, Jerevan, kan man se de to praktfulle fjelltoppene på fjellmassivet Ararat. Det var øverst i dette fjellmassivet Noahs ark ifølge tradisjonen ble stående etter den verdensomfattende vannflommen. — 1. Mosebok 8: 4. *

Jehovas vitner har drevet sin kristne virksomhet i Armenia siden 1975. Etter at landet hadde oppnådd uavhengighet fra det tidligere Sovjetunionen i 1991, ble Rådet for religiøse saker opprettet med tanke på  registrering av religiøse organisasjoner. Men dette rådet har gjentatte ganger nektet å registrere Jehovas vitner, hovedsakelig på grunn av deres kristne nøytralitet. Siden 1991 er derfor over 100 unge vitner i Armenia blitt dømt og i de fleste tilfeller også fengslet på grunn av sitt bibelske standpunkt til militærtjeneste.

Rådet forlangte også at påtalemyndigheten skulle etterforske den religiøse virksomheten til Ljova Margarjan, en kristen eldste som arbeider hardt som jurist ved det lokale atomkraftverket. Det ble reist tiltale mot bror Margarjan på bakgrunn av Artikkel 244, en levning av en sovjetisk lov som var blitt vedtatt i Khrusjtsjov-tiden for å hindre Jehovas vitner og andre religiøse grupper i å utøve sin religion og i siste instans å rydde dem av veien.

Denne loven gjør det til en forbrytelse å organisere eller lede en religiøs gruppe som, under dekke av å forkynne religiøse trosoppfatninger, ’lurer unge mennesker til å overvære et uregistrert religionssamfunns møter’, og som ’påvirker medlemmene til å nekte å gjøre sin borgerplikt’. For å underbygge sin påstand fokuserte aktor på at det var mindreårige barn til stede på de møtene som ble ledet av bror Margarjan i byen Metsamor. Aktor påstod også at bror Margarjan hadde presset unge medlemmer av menigheten til å nekte å utføre militærtjeneste.

Rettssaken begynner

Rettssaken startet fredag den 20. juli 2001 ved Armavir distriktsdomstol og med dommer Manvel Simonjan som rettsformann. Den pågikk til langt ut i august. Aktoratets vitner innrømmet til slutt at representanter for landets sikkerhetstjeneste (tidligere KGB) hadde sagt hva de skulle skrive i deler av sine skriftlige erklæringer mot bror Margarjan, og at de også hadde tvunget dem til å undertegne erklæringen. I ett tilfelle innrømmet en kvinne at en bestemt representant for sikkerhetstjenesten hadde gitt henne beskjed om å skrive: «Jehovas vitner er imot vår regjering og vår religion.» Kvinnen måtte innrømme at hun ikke kjente noen Jehovas vitner personlig, men at hun bare hadde hørt anklagene mot dem i programmer som var blitt vist på fjernsyn.

Da det ble bror Margarjans tur, sa han at mindreårige som overvar Jehovas vitners møter, gjorde det med foreldrenes samtykke. Han forklarte også at det er opp til den enkelte å avgjøre om han skal utføre militærtjeneste. Aktor krysseksaminerte ham i flere dager. Bror Margarjan svarte rolig på spørsmålene om sin tro ved hele tiden å henvise til Bibelen, mens aktor sjekket de skriftstedene som ble lest, i sin egen bibel.

Den 18. september 2001 erklærte dommeren bror Margarjan for «ikke skyldig», og han slo fast at det «ikke fantes spor av noe kriminelt» i hans virksomhet. Nyhetsbyrået Associated Press skrev om saken: «En av Jehovas vitners ledere i Armenia ble i dag frifunnet for anklager om proselyttverving og for anklager om å ha tvunget unge mennesker til å  nekte å utføre militærtjeneste. Etter den to måneder lange rettssaken uttalte retten at det var manglende beviser mot lederen, Levon Markarian [Ljova Margarjan]. Han hadde risikert å måtte sitte fem år i fengsel. . . . Selv om Armenias forfatning garanterer religionsfrihet, er det vanskelig for nye religiøse grupper å bli registrert, og reglene favoriserer Armenias dominerende apostoliske kirke.» I pressemeldingen fra Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) av 18. september 2001 stod det: «OSSE-kontoret ønsker avgjørelsen velkommen, men beklager at det i det hele tatt ble reist tiltale i saken.»

Anklagene fortsetter

Påtalemyndigheten anket ikke desto mindre avgjørelsen, og ankesaken tok ytterligere fire måneder. Da rettsforhandlingene startet og tiden var inne til at bror Margarjan skulle avgi sin forklaring, ble det første spørsmålet stilt av en av de tre dommerne. Da bror Margarjan begynte å svare, ble han avbrutt av rettens formann. Hun lot ikke bror Margarjan få fullføre sitt svar på noen av spørsmålene. Uten noen forklaring utelukket hun i rettsprotokollen de fleste spørsmålene som forsvaret stilte ham. Rettssalen var full av religiøse fanatikere med sterke motforestillinger mot Jehovas vitner, og de ropte gjentatte ganger skjellsord mot bror Margarjan mens rettsmøtet pågikk. Etter rettsmøtet kom det en rekke falske og fordreide reportasjer i fjernsynet som skulle vise at bror Margarjan i virkeligheten hadde innrømmet sin skyld.

Omkring halvveis i rettsforhandlingene presenterte rettens formann til tilskuernes forbauselse et brev fra Rådet for religiøse saker, hvor det ble forlangt at påtalemyndigheten skulle gripe inn mot bror Margarjan. Denne manøveren sjokkerte de internasjonale observatørene som var til stede, for i sin søknad om medlemskap i Europarådet vedkjente Armenia seg sin forpliktelse til å  «sørge for at alle trossamfunn, særlig de som regnes som ’utradisjonelle’, får utøve sin religion uten noen diskriminering».

Rettssaken fortsatte i de ukene som fulgte, og stemningen ble mer og mer spent. Motstandere fortsatte å trakassere og angripe Jehovas vitner både i og utenfor rettssalen. Kvinner som er Jehovas vitner, ble sparket på skinneleggen. Da en bror ble angrepet og nektet å ta igjen, ble han slått i ryggen bakfra og måtte innlegges på sykehus.

I mellomtiden ble det oppnevnt en ny rettsformann i saken. Trass i at noen av de tilstedeværende forsøkte å trakassere forsvarsadvokaten, beholdt den nye rettsformannen kontrollen og gav til og med politiet ordre om å føre en kvinne som kom med trusler mot forsvarsadvokaten, ut av rettssalen.

Saken bringes inn for Armenias høyeste domstol

Den 7. mars 2002 stadfestet ankedomstolen den lavere domstolens avgjørelse. Dagen før denne avgjørelsen ble gjort kjent, ble merkelig nok Rådet for religiøse saker oppløst. Påtalemyndigheten anket igjen avgjørelsen, denne gang til Armenias høyeste domstol — kassasjonsdomstolen. Påtalemyndigheten bad nå denne domstolen om å henvise saken til ny behandling med tanke på «å få truffet en fellende avgjørelse».

Klokken elleve den 19. april 2002 ble retten satt med seks dommere og med dommer Mher Khatsjatrjan som rettsformann. Aktor gav i sin innledning uttrykk for stor forargelse over at de to første domstolene ikke hadde kjent bror Margarjan skyldig. Men denne gangen ble aktor avbrutt og kryssforhørt av fire av dommerne. Én dommer refset ham for å ha prøvd å gjøre retten forutinntatt ved å bruke bror Margarjans forkynnervirksomhet og det at han tilhørte et uregistrert religionssamfunn, som anklagepunkter mot ham i sitt innlegg — enda ingen av delene var definert som noe kriminelt i Artikkel 244. Dommeren beskrev aktoratets opptreden som «forfølgelse ved hjelp av en strafferettssak». En annen dommer henviste til en rekke rettsavgjørelser ved Den europeiske menneskerettighetsdomstolen, hvor Jehovas vitner er blitt anerkjent som en «kjent religion» med rett til beskyttelse fra Den europeiske menneskerettighetskonvensjon. På dette tidspunktet ropte en prest i rettssalen at Jehovas vitner splittet nasjonen. Retten gav ham beskjed om å tie stille.

I strid med det som er vanlig praksis, bad så dommerne tiltalte, Ljova Margarjan, om å uttale seg. Bror Margarjan avla et fint vitnesbyrd angående Jehovas vitners kristne standpunkt i forskjellige spørsmål. (Markus 13: 9) Etter en kort rådslagning opprettholdt retten avgjørelsen «ikke skyldig». Bror Margarjan var synlig lettet. Retten skrev i sine domspremisser: «[Ljova Margarjans] virksomhet er ikke å anse som kriminell ifølge gjeldende lov, og denne type anklage strider mot Artikkel 23 i Armenias forfatning og Artikkel 9 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon.»

Virkninger av avgjørelsen

Hvis denne ankesaken hadde ført fram, ville det ha banet veien for rettssaker mot andre eldste i Jehovas vitners menigheter over hele Armenia. Kassasjonsdomstolens klare avgjørelse vil forhåpentligvis forhindre slik trakassering. En avgjørelse i bror Margarjans disfavør kunne dessuten ha blitt et påskudd til fortsatt å nekte å la Jehovas vitner bli et registrert religionssamfunn. Domstolen har nå heldigvis fjernet dette ubegrunnede påskuddet.

Tiden vil vise om de over 7000 Jehovas vitner i dette landet får bli et registrert trossamfunn. Den sanne tilbedelse har ikke desto mindre fortsatt framgang i «Ararat-landet».

[Fotnote]

[Bilde på side 12]

Ljova Margarjan under rettssaken

[Bilde på side 13]

Bror Margarjan og hans familie