Boas og Rut — beretningen om et uvanlig giftermål

TRESKEPLASSEN like ved Betlehem yrer av liv under vårens arbeid. Det har vært en lang dag. Duften av nyristet korn får de sultne arbeiderne til å skjønne at det er tid for mat. Hver og én vil få nyte frukten av sitt arbeid.

Boas, en velstående jordeier, forsyner seg godt av mat og drikke og slapper av ved en stor kornhaug. Senere, da innhøstningsdagen er over, finner hver mann seg et komfortabelt sted å sove for natten. Vel til mote legger Boas et dekke over seg og faller i søvn.

Et møte i det skjulte

Ved midnatt våkner Boas, kald og skjelvende. Noen har med vilje tatt bort det dekket han hadde over bena, og lagt seg der! Fordi han i mørket ikke ser hvem det er, spør han: «Hvem er du?» En kvinnestemme svarer: «Jeg er Rut, din slavekvinne, og du skal bre din kappeflik ut over din slavekvinne, for du er gjenkjøper.» — Rut 3: 1—9.

Uten at noen hører dem, snakker de sammen i mørket. Kvinner kommer ikke til en treskeplass på denne måten. (Rut 3: 14) På Boas’ anmodning blir Rut likevel liggende ved føttene hans til like før daggry, da hun står opp og går, slik at de unngår ubegrunnet kritikk.

Var dette et romantisk stevnemøte? Ble denne rike, eldre mannen på en smart måte forført av Rut — en fattig, ung enke fra et hedensk land? Eller var det slik at Boas utnyttet Ruts situasjon og hennes ensomhet den natten? Svaret på disse spørsmålene er at det hele handlet om lojalitet mot Gud og kjærlighet til ham. Og historiens fakta er svært rørende.

Men hvem var Rut? Hva var hennes motiv? Og hvem var denne rike mannen, Boas?

«En prektig kvinne»

Flere år før denne hendelsen ble Juda hjemsøkt av hungersnød. En israelittisk familie på fire — Elimelek, hans kone, No’omi, og deres to sønner, Mahlon og Kiljon — utvandret til det fruktbare landet Moab. Sønnene giftet seg med hver sin moabittiske kvinne, Rut og Orpa. Etter at de tre mennene var døde, fikk de tre kvinnene høre at forholdene var blitt bedre i Israel. Så No’omi — nå enke, bitter, uten barn og barnebarn — bestemte seg for å vende tilbake til sitt hjemland. — Rut 1: 1—14.

På veien tilbake til Israel overtalte No’omi Orpa til å vende tilbake til sitt folk. No’omi sa så til Rut: «Se, din svigerinne som er blitt enke, har vendt tilbake til sitt folk og sine guder. Vend tilbake sammen med din  svigerinne som er blitt enke.» Men Rut sa: «Be meg ikke om å forlate deg, . . . for dit du går, skal jeg gå . . . Ditt folk skal være mitt folk, og din Gud skal være min Gud. Der du dør, skal jeg dø, og der skal jeg begraves.» (Rut 1: 15—17) De to lutfattige enkene reiste dermed til Betlehem. Der ble naboene så imponert over Ruts kjærlighet og omtanke for sin svigermor at de sa at hun var «bedre for [No’omi] enn sju sønner». Andre omtalte henne som «en prektig kvinne». — Rut 3: 11; 4: 15.

I begynnelsen av bygghøsten i Betlehem sier Rut til No’omi: «La meg få gå til åkeren og sanke blant aksene og følge etter den som jeg måtte finne velvilje hos.» — Rut 2: 2.

Tilfeldigvis kommer hun til den åkeren som tilhører Boas, en slektning av hennes svigerfar, Elimelek. Hun spør oppsynsmannen om tillatelse til å sanke der. Hennes flittige sanking er iøynefallende, og oppsynsmannen roser hennes arbeid overfor Boas. — Rut 1: 22 til 2: 7.

En beskytter og velgjører

Boas er en hengiven tilbeder av Jehova. Hver morgen hilser han høstfolkene med ordene: «Jehova være med dere!» Og de svarer: «Jehova velsigne deg!» (Rut 2: 4) Etter at Boas har iakttatt Ruts flittige arbeid og fått høre om hennes lojalitet overfor No’omi, får han i stand en spesiell ordning for Rut. Kort fortalt sier han til henne: ’Hold deg på mine åkrer; du trenger ikke å gå til andre. Hold deg sammen med mine unge kvinner; du vil være trygg sammen med dem. Jeg har befalt de unge mennene om ikke å røre deg. Når du blir tørst, vil de dra opp friskt vann til deg.’ — Rut 2: 8, 9.

Rut bøyer seg til jorden og sier: «Hvordan har det seg at jeg har funnet velvilje for dine øyne, . . . enda jeg er en fremmed?» Boas svarer: ’Jeg er blitt utførlig fortalt alt det du har gjort for din svigermor etter din manns død — hvordan du forlot din far og din mor og dine slektninger og ditt hjemland for å være blant et folk du tidligere ikke kjente. Måtte Jehova lønne din handlemåte. Måtte han gi deg full lønn.’ — Rut 2: 10—12.

Boas forsøker ikke å vinne hennes kjærlighet. Den ros han gir henne, er oppriktig ment. Rut takker ham ydmykt for hans oppmuntrende trøst. Hun betrakter den som ufortjent og arbeider enda hardere. Senere, ved spisetid, sier Boas til Rut: «Kom hit og spis noe av brødet og dypp stykket ditt i eddiken.» Hun spiser seg mett og sparer noe mat for å ta med hjem til No’omi. — Rut 2: 14.

Da dagen er over, har Rut sanket omkring 22 liter bygg. Hun tar kornet og maten hun har spart på, med hjem til No’omi. (Rut 2: 15—18) No’omi, som er glad for å få så mye korn, spør: «Hvor har du sanket i dag . . . ? Måtte den som viste deg oppmerksomhet, bli velsignet.» Da hun får vite at det var Boas, sier hun: «Velsignet være han av Jehova, som ikke  har forlatt sin kjærlige godhet overfor de levende og de døde. . . . Mannen er i slekt med oss. Han er en av våre gjenkjøpere.» — Rut 2: 19, 20.

Rut finner «et hvilested»

No’omi, som ønsker å finne «et hvilested», eller hjem, for sin svigerdatter, griper anledningen til å ordne med at det blir anmodet om gjenkjøp, i samsvar med Guds lov. (3. Mosebok 25: 25; 5. Mosebok 25: 5, 6) Nå instruerer No’omi Rut i en høyst effektiv, for ikke å si dramatisk, handlingsplan — en måte å fange Boas’ oppmerksomhet på. Forberedt og godt instruert går Rut i ly av mørket ned til den treskeplassen som tilhører Boas. Hun finner ham sovende. Hun løfter dekket bort fra føttene hans og legger seg der og venter på at han skal våkne. — Rut 3: 1—7.

Da Boas våkner, hjelper uten tvil Ruts symbolske handling ham til å forstå betydningen av hennes anmodning om at han ’skal bre sin kappeflik ut over sin slavekvinne’. Ruts handling gjør denne eldre judeeren oppmerksom på hans forpliktelse som en gjenkjøper, siden han er en slektning av Ruts avdøde mann, Mahlon. — Rut 3: 9.

Ruts nattlige besøk var uforutsett. Men Boas’ reaksjon viser at Ruts krav om gjenkjøp ikke var helt uventet. Boas var villig til å rette seg etter Ruts anmodning.

Rut må ha hørtes litt engstelig ut, siden Boas straks sier: «Og nå, min datter, vær ikke redd. Alt det du sier, skal jeg gjøre for deg, for enhver i mitt folks port vet at du er en prektig kvinne.» — Rut 3: 11.

Det at Boas så på Ruts handlinger som fullstendig ærbare, er helt tydelig ut ifra hans ord: «Velsignet være du av Jehova, min datter. Du har gitt enda bedre uttrykk for din kjærlige godhet i det siste tilfellet enn i det første tilfellet.» (Rut 3: 10) I det første tilfellet viste Rut kjærlig godhet, eller lojal kjærlighet, overfor No’omi. I det siste tilfellet gav hun seg uselvisk til kjenne for Boas, en mye eldre mann, fordi han var en gjenkjøper. Hun var villig til å oppreise avkom i Mahlons, sin avdøde manns, navn og for No’omi.

En gjenkjøper trekker seg

Neste morgen kaller Boas en slektning til seg, en som er nærere beslektet med No’omi enn Boas er. Han omtaler ham som «min gode mann». Foran innbyggerne og byens eldste sier Boas: ’Jeg tenkte at jeg skulle gjøre kjent for deg din rett til å kjøpe tilbake fra No’omi det åkerstykket som tilhørte hennes mann, Elimelek, for hun må selge det.’ Boas fortsetter: ’Vil du kjøpe det tilbake? Hvis ikke, vil jeg kjøpe det tilbake.’ Slektningen svarer at han vil kjøpe det tilbake. — Rut 4: 1—4.

Men han får seg en overraskelse! Boas sier nå i alle vitnenes påhør: «Den dagen du  kjøper åkeren av No’omis hånd, må du også kjøpe den av moabittinnen Rut, den dødes hustru, for å la den dødes navn bli oppreist på hans arvelodd.» Fordi slektningen er redd for at han skal ødelegge sin egen arv, gir han avkall på sin rett til å være gjenkjøper og sier: «Jeg kan ikke kjøpe den tilbake.» — Rut 4: 5, 6.

Ifølge skikken må den mannen som ikke vil benytte sin gjenkjøpsrett, dra av seg sandalen og gi den til sin neste. Så da gjenkjøperen sier til Boas: «Kjøp den, så den blir din», drar han av seg sandalen. Deretter sier Boas til de eldste og folket: «Dere er i dag vitner på at jeg kjøper alt som tilhørte Elimelek, og alt som tilhørte Kiljon og Mahlon, av No’omis hånd. Også moabittinnen Rut, Mahlons hustru, kjøper jeg meg til hustru, for å la den dødes navn bli oppreist på hans arvelodd . . . Dere er vitner i dag.» — Rut 4: 7—10.

Hele folket som er i porten, sier til Boas: «Måtte Jehova la den hustruen som nå kommer inn i ditt hus, bli som Rakel og som Lea, de to som bygde Israels hus; og måtte du vise ditt verd i Efrata og vinne deg et ansett navn i Betlehem.» — Rut 4: 11, 12.

Med folkets velsignelse tar Boas Rut til hustru. Hun gir ham en sønn, som får navnet Obed. Derved ble Rut og Boas forfedre til kong David og følgelig også til Jesus Kristus. — Rut 4: 13—17; Matteus 1: 5, 6, 16.

«Full lønn»

Gjennom hele beretningen, fra den første vennlige hilsenen han kommer med til høstfolkene, og inntil han påtar seg ansvaret for å bevare Elimeleks navn i slekten, viser Boas seg å være en usedvanlig mann. Han er myndig og handlekraftig. Samtidig viser han selvkontroll, tro og ulastelighet. Han er også gavmild og vennlig, moralsk uangripelig og i enhver henseende lydig mot Jehovas bud.

Rut skiller seg ut på grunn av sin kjærlighet til Jehova, sin lojale kjærlighet til No’omi og sin arbeidsomhet og ydmykhet. Det er ikke til å undres over at folk betraktet henne som «en prektig kvinne». Hun spiste ikke «latskaps brød», og på grunn av sitt harde arbeid hadde hun noe å gi sin nødstilte svigermor. (Ordspråkene 31: 27, 31) Siden Rut påtok seg ansvaret for No’omi, må hun ha følt lykken ved å gi. — Apostlenes gjerninger 20: 35; 1. Timoteus 5: 4, 8.

For noen fine eksempler vi finner i Ruts bok! No’omi ble husket av Jehova. Rut fikk «full lønn» som en av Jesu Kristi aner. Boas ble velsignet med «en prektig kvinne». Og for oss er slike enkeltpersoner gode eksempler på tro.

[Ramme på side 26]

Et glimt av håp

Hvis du noen gang føler at du har det vanskelig, kan Ruts historie gi et glimt av håp. Den skiller seg ut som et viktig supplement til Dommernes bok. Ruts bok forteller hvordan Jehova brukte en ydmyk enke fra den fremmede nasjonen Moab til å frambringe en konge for sitt folk. Ruts enestående tro skinner som et lys i dommertiden. Ruts bok styrker vår tro på at uansett hvor forferdelig den tiden vi lever i, er, vil Gud alltid ha omsorg for sitt folk og gjennomføre sine hensikter.