Hva er det som skjer med de åndelige verdier?

«Femten par er til stede på et [katolsk] kveldsmøte for å få veiledning før de gifter seg. Av disse 30 personene er det bare 3 som hevder at de har tro.» — La Croix, fransk katolsk avis.

DET står dårlig til med de religiøse verdier. Den 12. juli 1999 stod det på forsiden av den internasjonale utgaven av bladet Newsweek: «Er Gud død?» Bladet svarte at når det gjelder Vest-Europa, ser det unektelig slik ut. I en reportasje om det katolske kirkemøtet som ble holdt i Roma i oktober samme år, sa den franske avisen Le Monde: «Kirken finner det vanskeligere enn noensinne å formidle sitt budskap i en kultur som er blitt ’allergisk’ mot det. . . . Katolikkene i Italia utgjør ikke lenger en homogen gruppe. . . . I Tyskland bidrar striden om konsultasjonssentre hvor man hjelper gravide kvinner som ønsker å ta abort, til at kløften mellom paven og et demokrati som ikke lenger er villig til å la seg diktere, stadig blir større. [Nederlands] dristige standpunkt når det gjelder moral og barmhjertighetsdrap, er av enkelte iakttakere trukket fram som en forklaring på landets plutselige avkristning.»

Situasjonen er ikke stort annerledes andre steder. I 1999 sa den daværende erkebiskopen av Canterbury, George Carey, at den anglikanske kirke ville være avskaffet «én generasjon fram i tiden». I en artikkel med tittelen «Slutten for det kristne Europa» sa den franske avisen Le Figaro: «Det samme mønsteret kan ses overalt. . . . Folk drar systematisk etiske og læremessige standpunkter i tvil.»

Svekket religiøst engasjement

I Europa går kirkebesøkene sterkt tilbake. Færre enn ti prosent av katolikkene i Frankrike går til messe hver søndag, og bare tre til fire prosent av katolikkene i Paris går regelmessig i kirken. Det er blitt konstatert at antall  kirkebesøk i USA, Tyskland og de skandinaviske landene er like lavt eller enda lavere.

Mangel på kandidater til prestegjerningen volder religiøse myndigheter stor bekymring. På mindre enn 100 år har antall prester i Frankrike falt drastisk, fra 14 prester pr. 10 000 innbyggere til mindre enn 1 prest pr. 10 000 innbyggere i dag. I mange europeiske land stiger gjennomsnittsalderen på prestene, og prestemangelen er merkbar også i slike land som Irland og Belgia, som før var kjent for å utdanne mange prester. Samtidig blir stadig færre barn undervist i katekismen, noe som skaper alvorlig tvil med hensyn til den katolske kirkes evne til å sikre sin fornyelse.

Det ser ut til at folk har mistet tilliten til religion. Bare 6 prosent av franskmennene tror at «sannheten er å finne i bare én religion», sammenlignet med 15 prosent i 1981 og 50 prosent i 1952. Stadig flere stiller seg likegyldige til religion. Andelen av dem som sier at de ikke har noen religiøs tilknytning, har steget fra 26 prosent i 1980 til 42 prosent i 2000. — Les valeurs des Français — Évolutions de 1980 à 2000 (Franske verdinormer — utviklingen fra 1980 til 2000).

En vesentlig endring i synet på moralske verdier

Krisen i forbindelse med verdinormene kommer også til uttrykk på det moralske område. Som nevnt nekter mange kirkegjengere å godta de moralreglene som de blir pålagt av det kirkesamfunnet de tilhører. De er ikke enig i at religiøse ledere har rett til å fastsette normer for oppførsel. De samme menneskene som bifaller pavens holdning til menneskerettighetene, nekter å rette seg etter ham når det han sier, berører deres privatliv. For eksempel blir pavens standpunkt med hensyn til prevensjon stort sett ignorert, også av mange katolske par.

Denne holdningen påvirker både religiøse og ikke-religiøse mennesker i alle samfunnslag. Handlinger som er helt tydelig i strid med det Bibelen sier, blir tolerert. For 20 år siden tok 45 prosent av franske borgere sterk avstand fra homoseksuelle handlinger. I dag betrakter 80 prosent slike handlinger som noe akseptabelt. Selv om de fleste er for ekteskapelig troskap, er det bare 36 prosent som mener at utenomekteskapelige forbindelser aldri kan forsvares. — Romerne 1: 26, 27; 1. Korinter 6: 9, 10; Hebreerne 13: 4.

Et religiøst sammensurium

En à la carte-religion er i ferd med å utvikle seg i den vestlige verden. Det som skjer, er at alle tiltar seg retten til å velge sine egne trosoppfatninger. Visse læresetninger blir akseptert, mens andre blir forkastet. Noen kaller seg kristne og tror samtidig på reinkarnasjon, mens andre ikke ser noe merkelig i å følge flere trosretninger samtidig. (Forkynneren 9: 5, 10; Esekiel 18: 4, 20; Matteus 7: 21; Efeserne 4: 5, 6) Ifølge boken Les valeurs des Français er mange troende i dag på vei bort fra den kurs som kirken har fastsatt, for godt.

Men denne tendensen i retning av større religiøs individualisme er ikke ufarlig. Jean Delumeau, som er religionshistoriker og medlem av Institut de France, mener at det er umulig for en person å lage sin egen religion uavhengig av et etablert system. «Troen kan ikke overleve dersom den ikke er solid forankret i en bestemt konfesjon.» Sunne åndelige verdinormer og religionsutøvelse må være en del av et sammenhengende hele. Hvor kan man finne en slik helhet i et samfunn som stadig forandrer seg?

Gjennom hele Bibelen blir vi minnet om at det er Gud som fastsetter akseptable normer for oppførsel og moral. Men han gir menneskene frihet til å velge om de vil følge dem eller ikke. Millioner av mennesker verden over er klar over at denne boken, som har vært høyt aktet i lang tid, har praktisk verdi den dag i dag, og at den er ’en lampe for deres fot og et lys for deres sti’. (Salme 119: 105) Hvordan kom de fram til den konklusjonen? Det blir drøftet i den neste artikkelen.