Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

De tjener det kristne brorskap i mange land

De tjener det kristne brorskap i mange land

De tjener det kristne brorskap i mange land

HAR du hørt betegnelsene «internasjonale tjenere» og «internasjonale frivillige»? De av Jehovas vitner som utgjør disse to gruppene, gir frivillig av sin tid og bruker sine ferdigheter for å hjelpe til med å oppføre bygninger hvor bibelske publikasjoner blir framstilt og sendt ut. Slike frivillige hjelper også til med byggingen av stevnehaller og Rikets saler, hvor det blir gitt bibelsk undervisning. For øyeblikket hjelper disse frivillige til ved byggeprosjekter i 34 forskjellige land, hovedsakelig land med begrensede midler. Hvilke spesielle utfordringer og gleder opplever de når de tjener det kristne brorskap i et fremmed land? Hva synes de om den ’hellige tjenesten’ de utfører? (Åpenbaringen 7: 9, 15) For å få svar på dette kan vi be noen av dem som har tjent i Mexico, om å fortelle oss litt.

De første frivillige arbeiderne fra andre land kom til Mexico i mai 1992. Kort tid etter tok de ledelsen i arbeidet med utvidelsene av avdelingskontoret, som fører tilsyn med Jehovas vitners arbeid i Mexico. Det skulle oppføres 14 nye bygninger, innbefattet boliger for frivillige som tjener ved avdelingskontoret, et trykkeri og en kontorbygning.

Det kom mer enn 730 frivillige fra Canada, Storbritannia, USA og andre land for å hjelpe til med dette byggearbeidet, og de tjente skulder ved skulder med hundrevis av frivillige fra hele Mexico. I tillegg var det mer enn 28 000 vitner fra omkring 1600 menigheter i nærheten av avdelingskontoret som hjalp til i helgene. Alle arbeidet med en villig innstilling og uten betaling. De så det som et privilegium å få tjene Jehova på denne måten. Gjennom hele byggeprosjektet hadde de i tankene de ordene som står i Salme 127: 1: «Hvis ikke Jehova bygger huset, er det forgjeves at de som bygger det, har arbeidet hardt på det.»

Utfordringer

Hvilke utfordringer er det de internasjonale frivillige står overfor mens de tjener i et fremmed land? Her er noen av deres erfaringer. Curtis og Sally, et ektepar fra USA, har hjulpet til ved byggeprosjekter i India, Mexico, Paraguay, Romania, Russland, Senegal, Tyskland og Zambia. Curtis forteller: «Den første utfordringen var å reise fra datteren vår, som var alminnelig pioner [heltidsforkynner], og menigheten vår i Minnesota. Min kone og jeg hadde gått i den menigheten i 24 år, og vi følte oss veldig hjemme der.»

Sally sier: «Å leve under uvante forhold er en utfordring, kanskje mer for en kvinne enn for en mann, men jeg har lært at det går an å tilpasse seg. Jeg har til og med lært meg å leve med alle slags kryp, ja massevis av dem!» Hun legger til: «I ett land var vi ti frivillige som delte en leilighet uten kjøkken og med bare to toaletter. Der lærte jeg å være mer tålmodig.»

Det å lære et nytt språk er en annen utfordring som krever anstrengelser og ydmykhet. Sharon, som har arbeidet sammen med mannen sin på byggeprosjekter i forskjellige land, sier: «Det er en utfordring når du ikke kan språket i det landet du er i. I begynnelsen er det vanskelig å bli ordentlig kjent med dine åndelige brødre og søstre, siden du ikke klarer å gi uttrykk for dine følelser. Det er frustrerende. Men de brødrene vi treffer når vi arbeider i fremmede land, er svært tålmodige med oss og oppriktig interessert i hvordan vi har det. Før det har gått lang tid, klarer vi på en eller annen måte å kommunisere.»

Det krever mot å delta i forkynnelsen

Selv om selvoppofrende frivillige bidrar mye til framgangen i byggearbeidet, forstår de at de først og fremst er forkynnere av det gode budskap om Guds rike. Derfor støtter de fullt ut det forkynnelsesarbeidet som blir utført i de menighetene de går i. Åke og Ing-Mari, et ektepar som har deltatt i byggeprosjekter i Guadeloupe, Malawi, Mexico og Nigeria, innrømmer at det krever mot å bruke et annet språk i felttjenesten i et fremmed land.

Ing-Mari forteller: «I begynnelsen var det begrenset hvor mye vi deltok, siden vi alltid gikk sammen med vitner fra stedet. Fordi vi følte at vi kom til kort, lot vi dem stå for pratingen. Men en morgen bestemte vi oss for å gå ut i felttjenesten alene. Vi gikk av gårde med skjelvende knær og bankende hjerte. Vi traff en ung kvinne som lyttet til den presentasjonen jeg hadde forberedt. Jeg leste et skriftsted for henne og leverte noe litteratur. Da sa hun: ’Si meg en ting. Jeg har en slektning som studerer Bibelen sammen med Jehovas vitner. Hvordan kan jeg også få et studium?’ Jeg var målløs. Så tok jeg meg sammen og tilbød henne et bibelstudium.»

Ing-Mari legger til: «Forestill deg den glede og takknemlighet jeg følte for at Jehova velsignet vårt initiativ og vårt ønske om å dele sannheten med andre.» Kvinnen gjorde fine framskritt og ble døpt som et av Jehovas vitner ved et områdestevne i Mexico by. Åke og Ing-Mari oppsummerer sine inntrykk fra tjenesten slik: «Vi verdsetter høyt de oppgavene vi har hatt på forskjellige byggeprosjekter, men det er ingenting som overgår den glede og tilfredshet det gir å hjelpe noen til å ta imot sannheten.»

En selvoppofrende innstilling

Det er sant at disse frivillige som reiser fra familie og venner, bringer ofre for å tjene sine brødre i andre land, men de får også oppleve store gleder. Hvilke?

Howard, som sammen med sin kone, Pamela, har tjent i Angola, Colombia, Ecuador, El Salvador, Guyana, Mexico og Puerto Rico, sier: «Det er et privilegium å få treffe brødre og søstre i forskjellige land og selv få oppleve det kjærlighetens bånd som finnes i vårt internasjonale brorskap. Vi leser ofte om det, men når du bor og tjener sammen med andre fra forskjellige kulturer og med forskjellig bakgrunn, setter du enda større pris på det dyrebare brorskapet vårt.»

Gary, som har vært med på byggeprosjekter i Colombia, Costa Rica, Ecuador, Mexico og Zambia, synes også at dette har gitt ham mye. Han sier: «Den opplæringen jeg har fått i årenes løp ved å være sammen med modne brødre som tjener på avdelingskontorene i de landene jeg har vært sendt til, har hjulpet meg til å bli bedre rustet til å møte utfordringer i oppgavene mine. Det har vært trosstyrkende, for det har gitt meg muligheten til å erfare den enheten som kjennetegner Jehovas verdensomfattende organisasjon — en enhet som overvinner forskjeller når det gjelder språk, rase og kultur.»

Byggearbeidet i Mexico er nå fullført, og avdelingskontorets nye bygninger ble innviet i år. Motivert av sin kjærlighet til Gud har internasjonale tjenere og internasjonale frivillige i høy grad bidratt til at det er blitt mange flere sanne tilbedere i Mexico og andre land. Deres selvoppofrende innstilling og deres villighet til å tjene sine kristne brødre i mange land blir høyt verdsatt av Jehovas vitner over hele jorden.

[Bilde på side 25]

Ecuador

[Bilde på side 25]

Colombia

[Bilde på side 25]

Angola

[Bilde på side 26]

Hagen ved avdelingskontoret

[Bilde på side 26]

Arbeidet på de nye bygningene ved Mexicos avdelingskontor begynner

[Bilde på side 26]

Under: Noen fra byggeavdelingen foran de nye bygningene

[Bilde på side 27]

Frivillige byggearbeidere liker å støtte opp om forkynnelsen sammen med de lokale menighetene