Kristus taler til menighetene
Kristus taler til menighetene
«Dette sier han som holder de sju stjerner i sin høyre hånd.» — ÅPENBARINGEN 2: 1.
1, 2. Hvorfor bør vi være interessert i det Kristus sa til sju menigheter i Lilleasia?
JEHOVAS enbårne Sønn, Jesus Kristus, er Hodet for den kristne menighet. For at menigheten av hans salvede etterfølgere skal holde seg lytefri, utøver han sitt lederskap ved å rose og irettesette den. (Efeserne 5: 21—27) Vi finner eksempler på det i Åpenbaringen, kapitlene 2 og 3, som gjengir Jesu kraftfulle og kjærlige budskaper til sju menigheter i Lilleasia.
2 Før apostelen Johannes hørte Jesu budskaper til de sju menighetene, fikk han et syn av «Herrens dag». (Åpenbaringen 1: 10) Denne ’dagen’ begynte da det messianske rike ble opprettet i 1914. Det Kristus sa til menighetene, har derfor stor betydning nå i de siste dager. Hans oppmuntring og veiledning hjelper oss til å mestre de kritiske tider vi lever i. — 2. Timoteus 3: 1—5.
3. Hvilken symbolsk betydning har de «stjerner», «engler» og «lampestaker av gull» som apostelen Johannes så?
3 Johannes så den herliggjorte Jesus Kristus, som «holder de sju stjerner i sin høyre hånd», og som «går midt blant de sju lampestaker av gull», det vil si de sju menighetene. Stjernene er «de sju menigheters engler». (Åpenbaringen 1: 20; 2: 1) Stjerner blir noen ganger brukt som symbol på åndeskapninger, men Kristus ville ikke la et menneske skrive ned budskaper til åndeskapninger. Disse ’stjernene’ må derfor stå for åndssalvede tilsynsmenn, eller eldsteråd. Betegnelsen «engler» har med deres rolle som sendebud å gjøre. Fordi Guds organisasjon har vokst, har «den trofaste forvalter» også utnevnt kvalifiserte menn blant Jesu «andre sauer» til tilsynsmenn. — Lukas 12: 42—44; Johannes 10: 16.
4. Hvilken nytte har de eldste av å merke seg det Kristus sier til menighetene?
4 ’Stjernene’ er i Jesu høyre hånd, det vil si at de er underlagt hans myndighet og kontroll og nyter godt av hans gunst og beskyttelse. De står derfor ansvarlige overfor ham. Ved å merke seg hans budskap til hver av de sju menighetene kan de eldste i vår tid forstå hvordan de bør håndtere den slags situasjoner som er beskrevet der. Alle kristne må selvfølgelig høre på Guds Sønn. (Markus 9: 7) Så hva kan vi lære ved å gi akt på det Kristus sier til menighetene?
Til engelen i Efesos
5. Hva slags by var Efesos?
5 Jesus roste og irettesatte menigheten i Efesos. (Les Åpenbaringen 2: 1—7.) Denne rike byen på vestkysten av Lilleasia var et kommersielt og religiøst senter, der det store templet for gudinnen Artemis befant seg. Selv om Efesos var full av umoral, falsk religion og utøvelse av magi, velsignet Gud den tjenesten som apostelen Paulus og andre utførte der. — Apostlenes gjerninger, kapittel 19.
6. Hvilken likhet er det mellom lojale kristne i dag og menigheten i det gamle Efesos?
6 Kristus roste menigheten i Efesos ved å si: «Jeg vet om dine gjerninger og ditt strev og din utholdenhet, og jeg vet at du ikke kan tåle onde mennesker, og at du har satt dem som sier at de er apostler, men ikke er det, på prøve, og du har funnet at de er løgnere.» Menigheter av Jesu sanne etterfølgere i vår tid har også gjort gode gjerninger, arbeidet hardt og vist utholdenhet. De godtar ikke falske brødre som gjerne vil bli betraktet som apostler. (2. Korinter 11: 13, 26) I likhet med efeserne kan heller ikke lojale kristne i dag «tåle onde mennesker». For å bevare sin tilbedelse av Jehova ren og for å beskytte menigheten ønsker de derfor ikke å ha noe fellesskap med frafalne som ikke angrer. — Galaterne 2: 4, 5; 2. Johannes 8—11.
7, 8. Hvilket alvorlig problem hadde menigheten i Efesos, og hva kan vi gjøre hvis vi skulle stå overfor en lignende situasjon?
7 De kristne i Efesos hadde likevel et alvorlig problem. Jesus sa: «Jeg har dette imot deg, at du har forlatt den kjærlighet du først hadde.» Menighetens medlemmer måtte gjenopplive sin første kjærlighet til Jehova. (Markus 12: 28—30; Efeserne 2: 4; 5: 1, 2) Vi for vår del må passe på at vi ikke mister vår første kjærlighet til Gud. (3. Johannes 3) Men hva om vi skulle bli svært opptatt av å oppnå materiell rikdom eller trakte etter fornøyelser? (1. Timoteus 4: 8; 6: 9, 10) Da må vi be inderlig til Jehova om å få hjelp til å erstatte slike tilbøyeligheter med dyp kjærlighet til ham og takknemlighet for alt han og hans Sønn har gjort for oss. — 1. Johannes 4: 10, 16.
8 Kristus formante efeserne: «Husk . . . hva du er falt fra, og vis anger og gjør de tidligere gjerninger.» Hva ville skje hvis de ikke gjorde dette? «Hvis du ikke gjør det, kommer jeg til deg, og jeg vil flytte din lampestake fra dens plass,» sa Jesus. Hvis hele hjorden skulle miste sin første kjærlighet, ville ’lampestaken’, eller menigheten, ikke lenger finnes. Måtte vi som nidkjære kristne derfor arbeide hardt for å bidra til at menighetens åndelige lys fortsetter å skinne. — Matteus 5: 14—16.
9. Hvordan bør vi se på sektvesen?
9 Det tjente efeserne til ære at de hatet «Nikolaus-sektens gjerninger». Bortsett fra det som blir sagt i Åpenbaringen, har vi ingen opplysninger om denne sektens opprinnelse, læresetninger eller skikker. Men ettersom Jesus fordømte det å følge mennesker, må vi fortsette å hate sektvesen, slik de kristne i Efesos gjorde. — Matteus 23: 10.
10. Hva vil de som gir akt på det ånden sier, få oppleve?
10 «La den som har øre, høre hva ånden sier til menighetene,» sa Kristus. Da Jesus var på jorden, talte han under innflytelse av Guds ånd. (Jesaja 61: 1; Lukas 4: 16—21) Vi bør derfor merke oss det Gud nå sier gjennom ham ved den hellige ånd. Under åndens ledelse lovte Jesus: «Den som seirer, ham vil jeg gi å spise av livets tre, som er i Guds paradis.» For salvede kristne som gir akt på det ånden sier, innebærer dette udødelighet i det himmelske «Guds paradis», i Jehovas nærhet. Den ’store skare’, som også hører det ånden sier, vil komme inn i et jordisk paradis, der de får drikke av «en elv med livets vann» og oppnår legedom ved hjelp av «bladene på trærne» langs elven. — Åpenbaringen 7: 9; 22: 1, 2; Lukas 23: 43.
11. Hvordan kan vi fremme kjærlighet til Jehova?
11 Efeserne hadde mistet sin første kjærlighet, men hva om det oppstår en lignende situasjon i en menighet i dag? La oss for vår egen del fremme kjærlighet til Jehova ved å snakke om hans kjærlige veier. Vi kan gi uttrykk for vår takknemlighet for den kjærlighet Gud viste da han gav sin kjære Sønn som en løsepenge. (Johannes 3: 16; Romerne 5: 8) Der det passer, kan vi nevne Guds kjærlighet når vi kommenterer eller deltar i programposter på møtene. Vi kan gi uttrykk for vår egen kjærlighet til Jehova ved å opphøye hans navn i den kristne tjeneste. (Salme 145: 10—13) Ja, våre ord og gjerninger kan bidra mye til å gjenopplive eller styrke en menighets første kjærlighet.
Til engelen i Smyrna
12. Hva forteller historien om Smyrna og religionsutøvelsen der?
12 Menigheten i Smyrna ble rost av Kristus, «’Den Første og Den Siste’, han som døde og ble levende igjen» ved en oppstandelse. (Les Åpenbaringen 2: 8—11.) Smyrna (vår tids Izmir i Tyrkia) lå på vestkysten av Lilleasia. Byen ble anlagt av grekere, men ødelagt av lydierne omkring 580 fvt. Etterfølgere av Aleksander den store gjenoppbygde den på et nytt sted. Den ble en del av den romerske provinsen Asia og var et blomstrende handelssenter som var berømt for sine vakre offentlige bygninger. Byens tempel for keiser Tiberius gjorde den til et senter for keiserdyrkelse. Tilbederne måtte brenne en klype røkelse og si «keiseren er Herre». De kristne kunne ikke gjøre dette, for de så det slik at «Jesus er Herre». På grunn av det ble de utsatt for trengsler. — Romerne 10: 9.
13. I hvilken forstand var de kristne i Smyrna rike, selv om de var materielt fattige?
13 Ved siden av trengsler måtte de kristne i Smyrna utholde fattigdom. Det er mulig at de ble offer for økonomiske sanksjoner fordi de ikke deltok i keiserdyrkelsen. Jehovas tjenere i vår tid blir heller ikke spart for slike prøvelser. (Åpenbaringen 13: 16, 17) Men de som etterligner de kristne i Smyrna, er åndelig rike selv om de skulle være materielt fattige, og det er det som virkelig betyr noe. — Ordspråkene 10: 22; 3. Johannes 2.
14, 15. Hvilken trøst kan salvede kristne finne i Åpenbaringen 2: 10?
14 De fleste jøder i Smyrna var «en Satans synagoge», for de fulgte ubibelske tradisjoner, forkastet Guds Sønn og spottet hans åndsavlede etterfølgere. (Romerne 2: 28, 29) Men de salvede kan i høy grad finne trøst i Kristi neste ord. Han sier: «Vær ikke redd for de ting du kommer til å lide. Se, Djevelen skal fortsette å kaste noen av dere i fengsel, for at dere fullt ut kan bli satt på prøve, og for at dere kan ha trengsel i ti dager. Vis deg trofast like til døden, så vil jeg gi deg livets krone.» — Åpenbaringen 2: 10.
15 Jesus var ikke redd for å måtte dø fordi han forsvarte Jehovas overherredømme. (Filipperne 2: 5—8) Selv om Satan nå fører krig mot medlemmene av den salvede rest, frykter de ikke for det de blir utsatt for som gruppe betraktet — trengsel, fengsling eller en voldsom død. (Åpenbaringen 12: 17) De kommer til å seire over verden. Og de oppstandne salvede behøver ikke å nøye seg med en slik blomsterkrans som seierherrene i de hedenske idrettslekene fikk, en krans som etter hvert visnet. Kristus lover i stedet at de skal få «livets krone» som udødelige skapninger i himmelen. For en uvurderlig gave!
16. Hvis vi tilhører en menighet som opplever det samme som menigheten i oldtidens Smyrna, hvilket stridsspørsmål bør vi da ha klart for oss?
16 Hva om vi, enten vi har et himmelsk eller et jordisk håp, tilhører en menighet som opplever det samme som menigheten i oldtidens Smyrna? La oss da hjelpe våre trosfeller til å ha klart for seg den viktigste grunnen til at Gud tillater forfølgelse — stridsspørsmålet om det universelle overherredømme. Alle Jehovas vitner som bevarer sin ulastelighet, beviser at Satan er en løgner, og at selv forfulgte mennesker kan være standhaftige forsvarere av Guds rett til å herske som universets Overherre. (Ordspråkene 27: 11) La oss oppmuntre andre kristne til å utholde forfølgelse, slik at vi alle kan få «det privilegium fryktløst å yte [Jehova] hellig tjeneste med lojalitet og rettferdighet framfor ham alle våre dager» — ja for evig. — Lukas 1: 68, 69, 74, 75.
Til engelen i Pergamon
17, 18. Hva slags tilbedelse var Pergamon et senter for, og hva kunne skje med den som nektet å delta i slik avgudsdyrkelse?
17 Menigheten i Pergamon ble både rost og irettesatt. (Les Åpenbaringen 2: 12—17.) Pergamon, som lå omkring åtte mil nord for Smyrna, var gjennomsyret av hedensk religion. Det ser ut til at kaldeiske magere (astrologer) flyktet dit fra Babylon. Syke mennesker strømmet til Pergamons berømte tempel for Asklepios, legekunstens gud. Pergamon hadde også et tempel som var viet til dyrkelsen av keiser Augustus, og er blitt kalt «det fremste senter for keiserdyrkelse i keiserdømmets første tid». — Encyclopædia Britannica, 1959, bind 17, side 507.
18 I Pergamon var det et alter som var viet til Zevs. Byen var også et senter for guddommeliggjøring av mennesker, noe som var inspirert av Djevelen. Det er ikke så rart at det ble sagt at de kristne i byen bodde der hvor «Satans trone» var. Den som forsvarte Jehovas overherredømme ved å nekte å tilbe keiseren, kunne risikere å bli drept. Verden ligger fremdeles i Djevelens makt, og i dag er nasjonale symboler gjenstand for tilbedelse. (1. Johannes 5: 19) Fra det første århundre og fram til vår tid har mange trofaste kristne lidd martyrdøden, i likhet med ham som Kristus kalte ’Antipas, mitt vitne, den trofaste, som ble drept ved deres side’. Vi kan være forvisset om at Jehova Gud og Jesus Kristus husker slike lojale tjenere. — 1. Johannes 5: 21.
19. Hva gjorde Bileam, og hva må alle kristne være på vakt mot?
19 Kristus snakket også om «Bileams lære». Den falske profeten Bileam prøvde å forbanne Israel for materiell vinnings skyld. Da Gud vendte hans forbannelse til en velsignelse, samarbeidet han med moabittkongen Balak og lokket mange israelitter til å gjøre seg skyldig i avgudsdyrkelse og seksuell umoral. I likhet med Pinehas, som grep inn mot Bileams renkespill, må kristne eldste stå fast for rettferdige normer. (4. Mosebok 22: 1 til 25: 15; 2. Peter 2: 15, 16; Judas 11) Ja, alle kristne må være på vakt mot avgudsdyrkelse og mot å la seksuell umoral få innpass i menigheten. — Judas 3, 4.
20. Hva bør en kristen gjøre hvis han skulle få frafalne synspunkter?
20 Menigheten i Pergamon befant seg i en svært farlig stilling fordi den lot ’noen som holdt fast ved Nikolaus-sektens lære’, få være i dens midte. Kristus sa til menigheten: «Vis . . . anger. Hvis du ikke gjør det, kommer jeg hurtig til deg, og jeg vil føre krig mot dem med min munns lange sverd.» Sekterister ønsker å påføre de kristne åndelig skade, og de som er innstilt på å fremme splittelser og sekter, skal ikke arve Guds rike. (Romerne 16: 17, 18; 1. Korinter 1: 10; Galaterne 5: 19—21) Hvis en kristen skulle få frafalne synspunkter og ønske å spre dem, bør han merke seg Kristi advarsel. For å redde seg unna en katastrofe må han angre og søke åndelig hjelp hos menighetens eldste. (Jakob 5: 13—18) Det er viktig å handle raskt, for Jesus kommer snart for å fullbyrde dommen.
21, 22. Hvem spiser av «den skjulte manna», og hva er dette et symbol på?
21 De trofaste salvede kristne og deres lojale medarbeidere behøver ikke å frykte den kommende dommen. Alle som følger den veiledning Jesus gir under ledelse av Guds hellige ånd, har velsignelser i vente. Salvede kristne som seirer over verden, vil for eksempel få spise noe av «den skjulte manna», og det vil bli gitt dem «en hvit stein», der det står skrevet «et nytt navn».
22 Gud sørget for at israelittene fikk manna å spise under sin 40 år lange vandring i ødemarken. Noe av dette ’brødet’ ble oppbevart i en gullkrukke i paktens ark og ble derved skjult i Det aller helligste i tabernaklet, der et mirakuløst lys symboliserte Jehovas nærvær. (2. Mosebok 16: 14, 15, 23, 26, 33; 26: 34; Hebreerne 9: 3, 4) Ingen fikk lov til å spise av denne skjulte mannaen. Men når Jesu salvede etterfølgere blir oppreist til himmelsk liv, ikler de seg udødelighet, noe som blir symbolsk omtalt som å spise av «den skjulte manna». — 1. Korinter 15: 53—57.
23. Hva står ’den hvite steinen’ og ’det nye navnet’ for?
23 Ved romerske domstoler betydde en svart stein domfellelse, mens en hvit stein betydde frifinnelse. At Jesus gir «en hvit stein» til salvede kristne som seirer, viser at han betrakter dem som uskyldige og rene. Ettersom romerne også brukte steiner som adgangstegn i forbindelse med viktige arrangementer, kan ’den hvite steinen’ være et symbol på at de salvede får en plass i himmelen under Lammets bryllup. (Åpenbaringen 19: 7—9) ’Det nye navnet’ står etter alt å dømme for det privilegium å bli forent med Jesus som hans medarving i det himmelske rike. Så oppmuntrende alt dette er for de salvede og for deres medarbeidere i Jehovas tjeneste, som ser fram til å leve på en paradisisk jord!
24. Hvilket standpunkt må vi innta med hensyn til frafall?
24 Vi gjør klokt i å huske at menigheten i Pergamon kom i en farlig stilling på grunn av frafalne. Hvis en lignende situasjon skulle true den åndelige tilstanden i den menigheten vi tilhører, må vi ta fullstendig avstand fra frafall og fortsette å vandre i sannheten. (Johannes 8: 32, 44; 3. Johannes 4) Ettersom falske lærere eller personer med frafalne tilbøyeligheter kan forderve en hel menighet, må vi innta et fast standpunkt mot frafall og aldri la ondsinnet påvirkning få hindre oss i å adlyde sannheten. — Galaterne 5: 7—12; 2. Johannes 8—11.
25. Hvilke menigheter som fikk budskaper fra Kristus, blir omtalt i den neste artikkelen?
25 Vi har nå sett på de budskapene som de tre første av de sju menighetene i Lilleasia fikk fra den herliggjorte Jesus Kristus. Så mye tankevekkende ros og veiledning de inneholder! Men under den hellige ånds ledelse hadde Jesus også mye å si til de fire siste menighetene. Disse budskapene, som ble rettet til menighetene i Tyatira, Sardes, Filadelfia og Laodikea, blir drøftet i den neste artikkelen.
Hva svarer du
• Hvorfor bør vi merke oss det Kristus sier til menighetene?
• Hvordan kan vi bidra til å gjenopplive en menighets første kjærlighet?
• Hvorfor kan det sies at de materielt fattige kristne i Smyrna i virkeligheten var rike?
• Hvordan bør vi se på frafalne synspunkter i betraktning av situasjonen i menigheten i Pergamon?
[Studiespørsmål]
[Kart på side 10]
(Se den trykte publikasjonen)
HELLAS
LILLEASIA
Efesos
Smyrna
Pergamon
Tyatira
Sardes
Filadelfia
Laodikea
[Bilde på side 12]
Den ’store skare’ vil få leve i et jordisk paradis
[Bilder på side 13]
Forfulgte kristne seirer over verden