Spørsmål fra leserne

Hvorfor ble det sagt i Vakttårnet for 1. april 2002, side 11, avsnitt 7, at dåpen av nye, jødiske troende på pinsedagen i år 33 var et «symbol på at de hadde innviet seg personlig til Gud gjennom Kristus», når en tidligere har hatt den oppfatningen at en slik personlig innvielse ikke var nødvendig for jøder som ble døpt mellom år 33 og år 36?

I 1513 fvt. gav Jehova Gud israelittene en mulighet til å bli en hellig nasjon for ham, forutsatt at de ’nøye adlød hans røst og holdt hans pakt’. De svarte: «Alt det Jehova har sagt, vil vi gjøre.» — 2. Mosebok 19: 3—8; 24: 1—8.

Ved å gå med på å oppfylle kravene i Moseloven innviet israelittene seg til Gud. Etterfølgende generasjoner av jøder ble født inn i denne innviede nasjonen. Men dåpen av jøder som ble Jesu Kristi etterfølgere fra pinsedagen i år 33, innebar noe annet enn å framstille seg for Gud som medlemmer av en innviet nasjon. Den symboliserte deres innvielse til Jehova Gud i et nytt forhold til ham gjennom Jesus Kristus. Hvordan det?

Etter at den hellige ånd var blitt utøst over omkring 120 disipler, som var samlet i et rom ovenpå i et hus i Jerusalem på pinsedagen i år 33, reiste apostelen Peter seg og begynte å tale til en stor mengde jøder og proselytter som hadde samlet seg for å se hva som hadde skjedd. Etter at han hadde avlagt et grundig vitnesbyrd, sa han til de skyldbetyngede jøder: «Vis anger, og la dere døpe, hver og én av dere, i Jesu Kristi navn til tilgivelse for deres synder.» Som svar på Peters videre formaning ble «de som av hjertet tok imot hans ord, . . . døpt, og den dagen ble omkring tre tusen sjeler lagt til». — Apostlenes gjerninger 2: 1—41.

Tilhørte ikke de jødene som ble døpt etter at Peter hadde talt, allerede en innviet nasjon? Stod de ikke i et innviet forhold til Gud? Nei, det gjorde de ikke. Apostelen Paulus skrev at ’Gud hadde tatt Loven bort ved å nagle den til torturpælen’. (Kolosserne 2: 14) Ved Kristi død i år 33 opphevet Jehova Gud lovpakten — selve grunnlaget for å føre israelittene inn i et innviet forhold til Ham. Den nasjonen som forkastet  Guds Sønn, ble nå forkastet av Gud selv. ’Det som var Israel i kjødelig forstand’, kunne ikke lenger gjøre krav på å være en nasjon innviet til Gud. — 1. Korinter 10: 18; Matteus 21: 43.

Lovpakten ble avskaffet i år 33, men den tid da Gud viste jødene spesiell gunst og oppmerksomhet, utløp ikke da. * Denne tidsperioden skulle fortsette fram til år 36, da Peter forkynte for den gudfryktige italieneren Kornelius og hans husstand og andre ikke-jøder. (Apostlenes gjerninger 10: 1—48) Hva var grunnlaget for at tidsperioden for denne gunsten ble forlenget?

«[Messias] skal la pakten stå ved makt for de mange i én uke,» står det i Daniel 9: 27. Den pakten som stod ved makt i sju år, eller «én uke», fra Jesu dåp og begynnelsen på Messias’ offentlige tjeneste i år 29, var Abrahamspakten. For å stå i dette paktsforholdet måtte man ganske enkelt være en av Abrahams hebraiske etterkommere. Denne unilaterale pakten førte ikke den enkelte inn i et innviet forhold til Jehova. Så selv om de jødiske troende som ble døpt etter Peters tale på pinsedagen i år 33, var gjenstand for spesiell oppmerksomhet som kjødelige jøder, kunne de ikke gjøre krav på å stå i et innviet forhold til Gud, når først lovpakten var blitt fjernet. De måtte innvie seg personlig til Gud.

Det var også en annen grunn til at jøder og proselytter som ønsket å bli døpt på pinsedagen i år 33, måtte innvie seg personlig. Apostelen Peter oppmuntret sine tilhørere til å angre og la seg døpe i Jesu navn. Dette innebar at de måtte gi avkall på å følge verdens veier og anerkjenne Jesus som Herre og Messias og som Øversteprest og den som sitter ved Guds høyre hånd i himmelen. De måtte påkalle Jehova Guds navn for å bli frelst gjennom Kristus Jesus, noe som innebar at de måtte vise tro på Kristus og anerkjenne ham som sin Leder. Hele grunnlaget for å kunne stå i et godt forhold til Gud og få tilgivelse for synder var nå blitt forandret. De troende jøder måtte akseptere denne nye ordningen som enkeltpersoner. Hvordan? Ved å innvie seg til Gud og offentlig vise at de hadde gjort det, ved å bli døpt i vann i Jesu Kristi navn. Vanndåpen var et symbol på at de hadde innviet seg til Gud, og det førte dem inn i et nytt forhold til ham gjennom Jesus Kristus. — Apostlenes gjerninger 2: 21, 33—36; 3: 19—23.

[Fotnote]