Tatian — apologet eller kjetter?

MOT slutten av apostelen Paulus’ tredje misjonsreise kalte han sammen de eldste i menigheten i Efesos og sa til dem: «Jeg vet at etter at jeg har gått bort, skal undertrykkende ulver komme inn blant dere, og de skal ikke behandle hjorden med skånsomhet, og blant dere selv skal menn stå fram og tale forvrengte ting for å trekke disiplene bort, etter seg selv.» — Apostlenes gjerninger 20: 29, 30.

I samsvar med Paulus’ ord var det andre århundre en tid da store forandringer og det forutsagte frafallet fant sted. Gnostisisme, en utbredt religiøs og filosofisk bevegelse som besudlet troen til noen av de troende, vokste stadig. Gnostikerne hadde den oppfatning at det som er åndelig, er godt, men at alt materielt og kjødelig er ondt. Ut fra den tanke at alt kjødelig er ondt, så de med uvilje på ekteskap og forplantning og hevdet at dette kommer fra Satan. Noen av dem mente at siden det bare var det som gjaldt det åndelige, som var godt, spilte det ingen rolle hva man gjorde med sitt fysiske legeme. Denne oppfatningen førte til at de gikk til ytterligheter i sin livsførsel og enten søkte askese eller overdrevne kjødelige nytelser. Gnostikerne hevdet at det bare var mulig å oppnå frelse gjennom gnostisk mystisisme, eller kunnskap om seg selv, og hadde derfor ikke rom for Guds Ords sannhet.

Hvordan reagerte de som gav seg ut for å være kristne, på den trusselen som gnostisismen utgjorde? Noen lærde menn tok til motmæle mot gnostisismens falske lære, mens andre gav etter for dens påvirkning. Irenaeus, for eksempel, startet en livslang kamp mot vranglære. Han var blitt opplært av Polykarpos, en mann som var et levende forbindelsesledd til apostlene. Polykarpos anbefalte sterkt at man skulle holde seg til Jesu Kristi og hans apostlers lære. Men til tross for at Irenaeus’ venn, Florinus, hadde fått den samme undervisningen av Polykarpos, godtok han senere den lære som ble forfektet av Valentinus, den mest framstående leder i den gnostiske bevegelse. Det var virkelig en urolig tid.

Noe som kaster lys over de religiøse forestillingene på den tiden, er skriftene til Tatian, en betydningsfull skribent i det andre århundre. Hva slags menneske var Tatian? Hvordan ble han en som bekjente seg til kristendommen? Og hvordan greide han seg under påvirkning fra gnostisismens falske lære? Hans interessante synspunkter og hans eksempel er noe som alle sannhetssøkende mennesker i dag kan lære noe viktig av.

Et møte med «visse barbariske skrifter»

Tatian var fra Syria. Han reiste mye og var meget belest, så han hadde god innsikt i den  gresk-romerske kultur på den tiden. Tatian kom til Roma som omreisende retoriker. Men mens han var i Roma, ble hans oppmerksomhet rettet mot kristendommen. Han begynte å omgås Justinus martyr og ble muligens hans elev.

I en opplysende beretning om sin konvertering til det som gikk for å være kristendom på hans tid, sier Tatian: «Jeg søkte å finne ut hvordan jeg kunne finne sannheten.» I en redegjørelse for hva han personlig erfarte da han fikk mulighet til å lese i Bibelen, sier han: «Jeg kom tilfeldigvis over visse barbariske [utenlandske] skrifter, skrifter som var for gamle til å bli sammenlignet med grekernes synspunkter og for storslagne til å bli sammenlignet med grekernes villfarelser, og jeg ble ledet til å tro på disse som følge av den enkle språkformen, skribentenes oppriktighet, den forhåndskunnskap om framtidige hendelser som kom til uttrykk, den høye kvaliteten på forskriftene og forkynnelsen av et universelt styre med ett Vesen som midtpunkt.»

Tatian nølte ikke med å oppfordre sine samtidige til å undersøke det som gikk for å være kristendom på hans tid, og til å legge merke til dens enkelhet og klarhet i motsetning til hedendommens mørke. Hva kan vi lære av hans skrifter?

Hva åpenbarer hans skrifter?

Tatians skrifter framstiller ham som en apologet — en skribent som modig forsvarer sine religiøse trosoppfatninger. Han hadde en streng og fiendtlig holdning til hedensk filosofi. I sitt verk «Tale til grekerne» understreker Tatian hvor meningsløs hedendommen er, og hvor fornuftig den såkalte kristendom er. Han er svært kritisk når han gir uttrykk for sin forakt for den greske kulturen. Han viser for eksempel til filosofen Heraklit og sier: «Måten denne mannen døde på, viser hans dårskap. Han fikk vatersott, og ettersom han hadde studert både medisin og filosofi, smurte han seg med kumøkk som, etter hvert som den størknet, fikk huden over hele kroppen til å trekke seg sammen, slik at han ble sønderrevet og døde.»

Tatian hadde høy aktelse for troen på én Gud, Skaperen av alle ting. (Hebreerne 3: 4) I «Tale til grekerne» omtaler han Gud som «en Ånd» og sier: «Han alene er uten begynnelse,  og Han er selv begynnelsen til alt.» (Johannes 4: 24; 1. Timoteus 1: 17) Han forkaster bruken av bilder i tilbedelsen og skriver: «Hvordan kan jeg omtale trestykker og steiner som guder?» (1. Korinter 10: 14) Han mente at Ordet, eller Logos, ble til som den førstefødte av den himmelske Fars verk, og at han deretter ble brukt i forbindelse med skapelsen av det materielle universet. (Johannes 1: 1—3; Kolosserne 1: 13—17) Når det gjaldt oppstandelsen til den fastsatte tid, sier Tatian: «Vi tror at det skal finne sted en oppstandelse av legemer etter avslutningen på alle ting.» Når det gjelder årsaken til hvorfor vi dør, skriver Tatian: «Vi ble ikke skapt for å dø, men det er vår egen skyld at vi dør. Vår frie vilje har ødelagt oss; vi som var frie, er blitt slaver; vi er blitt solgt som følge av synd.»

Den forklaringen Tatian kommer med angående sjelen, er forvirrende. Han sier: «Sjelen er i seg selv ikke udødelig, dere grekere, men dødelig. Likevel er det mulig for sjelen ikke å dø. Hvis den ikke kjenner sannheten, dør den og forsvinner sammen med legemet, men står opp igjen til slutt ved verdens ende sammen med legemet og blir straffet for evig med døden.» Nøyaktig hva Tatian mente med disse uttalelsene, er uklart. Kan det være at han holdt seg til noe av Bibelens lære, samtidig som han prøvde å tilfredsstille sine samtidige og derfor blandet bibelske sannheter med hedenske filosofier?

Et annet verk av Tatian er Diatessaron. Tatian var den første som gav menigheter i Syria evangeliene på deres eget språk. Dette var et høyt aktet verk, som var en sammenstilling av de fire evangeliene til én beretning. Det ble brukt i den syriske kirke.

En kristen eller en kjetter?

En grundig undersøkelse av Tatians skrifter viser at han var kjent med Bibelen og hadde stor respekt for den. Han skriver om den innflytelse den hadde på ham: «Jeg er ikke oppsatt på å bli rik; jeg vil ikke ha noe å gjøre med militære myndigheter; jeg hater utukt; jeg lar ikke en umettelig trang til velstand få lokke meg til sjøs; . . . jeg lider ikke av en desperat tørst etter berømmelse . . . Solen er for alle, og det er én død for alle, enten de lever i rikdom eller i fattigdom.» Tatian formaner: «Vær som døde for verden, idet dere avviser galskapen i den. Lev for Gud, og legg av deres gamle natur ved å frykte ham.» — Matteus 5: 45; 1. Korinter 6: 18; 1. Timoteus 6: 10.

Men tenk over Tatians verk med tittelen «Om fullkommenhet ifølge Frelserens lære». I dette verket klandrer han Djevelen for å ha innstiftet ekteskapet. Tatian fordømmer sterkt ekteskapet og hevder at en gjennom det gjør seg til slave av en verden som skal forgå.

Det ser ut til at Tatian i omkring år 166 evt., etter at Justinus martyr var død, enten grunnla eller sluttet seg til en asketisk sekt som ble kalt enkratitter. Tilhengerne av denne sekten la vekt på streng selvkontroll og på å ha herredømme over kroppen. De praktiserte askese, som krevde at man avholdt seg fra vin og ekteskapelig omgang og gav avkall på eiendeler. — Matteus 5: 45; 1. Korinter 6: 18; 1. Timoteus 6: 10.

Hva vi kan lære

Hvorfor avvek Tatian så langt fra Bibelen? Ble han en «glemsom hører»? (Jakob 1: 23—25) Greide ikke Tatian å avvise usanne historier, og ble han dermed et offer for menneskers filosofi? (Kolosserne 2: 8; 1. Timoteus 4: 7) Kan det være at det var en eller annen form for mental forstyrrelse som var årsak til at de villfarelser han forsvarte, var så alvorlige?

Uansett hva årsaken kan ha vært, gir Tatians skrifter og det han gjorde, oss et glimt av det religiøse klimaet på hans tid. Det viser hvilken skadelig innflytelse verdslig filosofi kan ha. Måtte vi legge oss på hjertet apostelen Paulus’ advarsel om å vende oss bort «fra det tomme snakket som krenker det som er hellig, og fra motsigelsene i den ’kunnskap’ som falskelig kalles så». — 1. Timoteus 6: 20.