Brenning av røkelse — hører det hjemme i den sanne tilbedelse?

«GUDENE elsker dufter.» Dette var noe som ofte ble sagt blant egypterne i gammel tid. Det å brenne røkelse var en viktig del av deres gudsdyrkelse. Fordi egypterne trodde at gudene var nær, brente de røkelse daglig i templene og på altere i husene sine og til og med når de gjorde forretninger. Andre nasjoner hadde lignende skikker.

Hva er røkelse? Ordet refererer til stoffer som ved oppvarming sender ut god lukt. Røkelse blir framstilt av forskjellige typer aromatisk harpiks, for eksempel virak og balsam. Dette blir knust til pulver og blir så ofte blandet med stoffer som krydder, blomster og bark fra trær, slik at man får forskjellige dufter til forskjellig bruk.

Røkelse var så ettertraktet, og derfor så verdifullt, i gammel tid at ingrediensene ble viktige handelsvarer. Langs handelsrutene fraktet karavaner disse stoffene fra fjerntliggende land. Du husker kanskje at Jakobs unge sønn Josef ble solgt til ismaelittiske handelsmenn. De kom «fra Gilead, og kamelene deres bar på ladanum og balsam og harpiksholdig bark, og de var på vei for å føre det ned til Egypt». (1. Mosebok 37: 25) Etterspørselen etter røkelse ble så stor at virakhandelsruten, som uten tvil ble igangsatt av kjøpmenn som solgte røkelse, førte til reisevirksomhet mellom Asia og Europa.

I mange religioner i dag er det fortsatt vanlig å ofre røkelse i forbindelse med seremonier og ritualer. I tillegg er det flere og flere som brenner røkelse i hjemmene sine bare for å nyte den behagelige duften. Hvordan bør de kristne se på det å brenne røkelse? Godtar Gud det i tilbedelsen av ham? La oss undersøke hva Bibelen sier om dette.

’Noe hellig for Jehova’

Blant israelittene i gammel tid hadde brenning av røkelse en viktig plass i prestetjenesten i tabernaklet. Oppslagsverket McClintock og Strongs Cyclopedia sier: «Det ser faktisk ut til at hebreerne i så høy grad betraktet det å brenne røkelse som en tilbedelseshandling eller en hellig offerhandling at vi ikke leser om at de brukte røkelse på noen annen måte.»

Jehova Gud foreskrev fire ingredienser til den røkelsesblandingen som skulle brennes i tabernaklet: «Ta deg velluktende stoffer: staktedråper og røkelsesonyks og velluktende galbanum og ren virak. Det skal være like mye av hvert. Og du skal lage en røkelse av det, en krydderblanding, en salvelagers arbeid, saltet, ren, hellig. Og du skal støte noe av det til fint pulver og legge noe av det foran Vitnesbyrdet i møteteltet.» (2. Mosebok 30: 34—36) Forskere tror at jødiske rabbinere senere føyde til andre ingredienser med tanke på bruk i templet.

Den røkelsen som ble brent i tabernaklet, var hellig og ble utelukkende brukt i tilbedelsen av  Jehova. Han befalte: «Den røkelsen som du skal lage med denne sammensetningen, skal dere ikke lage til dere selv. For deg skal den fortsette å være noe som er hellig for Jehova. Den som lager noe som er maken til den, for å nyte duften av den, skal avskjæres fra sitt folk.» (2. Mosebok 30: 37, 38) Prestene brente røkelse på et eget røkelsesalter to ganger om dagen. (2. Krønikebok 13: 11) Og på soningsdagen brente øverstepresten røkelse i Det aller helligste. — 3. Mosebok 16: 12, 13.

Ikke alle røkelsesofre var antagelige for Gud. Han straffet personer som ikke var prester, men som formastelig ofret røkelse som om de var det. (4. Mosebok 16: 16—18, 35—40; 2. Krønikebok 26: 16—20) Den røkelsen som ble ofret av den jødiske nasjonen, ble en vederstyggelighet for Jehova når folket samtidig tok del i falsk tilbedelse og fylte hendene med blodsutgytelse. Deres hykleri fikk Jehova til å erklære: «Røkelse — det er en vederstyggelighet for meg.» (Jesaja 1: 13, 15) Israelittene forsømte den foreskrevne tilbedelsen av Jehova i den grad at de stengte templet og begynte å brenne røkelse på andre altere. (2. Krønikebok 28: 24, 25) Mange år senere ble den hellige røkelsen til og med brukt i den fordervede tilbedelsen av falske guder. Slike handlinger var en vederstyggelighet for Jehova. — Esekiel 16: 2, 17, 18.

Røkelse og de første kristne

Lovpakten, som innbefattet de prestelige forordningene om ofring av hellig røkelse, opphørte da Kristus innstiftet den nye pakt i år 33. (Kolosserne 2: 14) Det er ingenting som tyder på at de første kristne brente røkelse i religiøs sammenheng. McClintock og Strongs Cyclopedia sier angående dette: «Man vet med sikkerhet at røkelse ikke ble brukt [av de første kristne]. Bruken av røkelse var i høyeste grad noe som ble forbundet med hedendom . . . Det at noen strødde litt røkelse på et hedensk alter, var det samme som en tilbedelseshandling.»

De første kristne nektet dessuten å brenne røkelse som et tegn på at de anerkjente den romerske keiseren som «guddommelig», selv om dette standpunktet kunne koste dem livet. (Lukas 4: 8; 1. Korinter 10: 14, 20) Ettersom bruken av røkelse den gang var knyttet til avgudsdyrkelse, er det ikke rart at de første kristne ikke engang ville involvere seg i handel med røkelse.

Brenning av røkelse i dag

Hvordan blir røkelse brukt i dag? I mange kirkesamfunn i kristenheten blir det brukt røkelse i forbindelse med forskjellige seremonier og under gudstjenesten. Blant asiater er det mange familier som brenner røkelse i templer eller foran altere i hjemmene sine for å ære gudene sine og for å beskytte de døde. I forbindelse med gudstjenester er røkelse på ulike måter blitt brukt for å fylle rommet med dufter, helbrede, rense og beskytte.

Røkelse er i den senere tid blitt populært igjen, selv blant mange som ikke bekjenner seg  til en religion. Noen brenner røkelse i forbindelse med meditasjon. En bok anbefaler at en bruker røkelse for å nå «uutgrunnelige nivåer» og komme i kontakt med «energier» utenfor den fysiske verden. Den anbefaler også at man for å finne løsninger på livets problemer gjør bruk av ritualer som omfatter bruk av røkelse, og som medfører kontakt med «overnaturlige vesener». Er dette noe for de kristne?

Jehova fordømmer sterkt det å prøve å blande falske religiøse skikker med den rene tilbedelse. Apostelen Paulus siterte fra Jesajas profeti og anvendte det på de kristne, og han oppfordret dem inntrengende til å holde seg borte fra den urene innflytelsen fra falsk religion. Han skrev: «’Gå derfor ut fra dem og skill dere ut,’ sier Jehova, ’og hold opp med å røre det urene’; ’og jeg vil ta imot dere’.» (2. Korinter 6: 17; Jesaja 52: 11) De sanne kristne er nøye med å unngå alt som har forbindelse med falsk tilbedelse eller med det okkulte. — Johannes 4: 24.

Men betyr det at røkelse blir brukt i religiøse seremonier og i forbindelse med spiritisme, at det er galt å brenne røkelse i alle sammenhenger? Ikke nødvendigvis. Kanskje noen gjerne vil brenne røkelse hjemme bare for å nyte den behagelige duften. (Ordspråkene 27: 9) Men når en kristen skal avgjøre om han skal brenne røkelse, bør han uansett overveie visse faktorer. Vil andre i området der han bor, forbinde bruken av røkelse med skikker innen falsk religion? Blir røkelse ofte forbundet med spiritistiske ritualer i nærmiljøet? Eller blir det vanligvis brukt i ikke-religiøse sammenhenger?

Hvis en person velger å brenne røkelse, bør han ta hensyn til sin egen samvittighet og også til andres følelser. (1. Korinter 10: 29) Noe som apostelen Paulus skrev til romerne, kan anvendes i denne sammenhengen. Han skrev: «La oss da jage etter de ting som tjener til fred, og de ting som er til innbyrdes oppbyggelse. Slutt med å rive ned Guds verk bare på grunn av mat. Alt er riktignok rent, men det er skadelig for den som spiser når det gir anledning til snubling. Det er godt ikke å spise kjøtt eller drikke vin eller gjøre noe som får din bror til å snuble.» — Romerne 14: 19—21.

Bønner som «beredes som røkelse»

Israelittenes røkelsesofre var et passende symbol på bønner som blir hørt av Gud. Derfor sang salmisten David til Jehova: «Måtte min bønn beredes som røkelse framfor deg.» — Salme 141: 2.

Trofaste israelitter så ikke på det å ofre røkelse som et meningsløst ritual. De var nøye med å lage og brenne røkelse på den måten Jehova hadde foreskrevet. I stedet for å bruke bokstavelig røkelse ber de kristne i dag bønner som uttrykker dyp takknemlighet mot deres himmelske Far og stor respekt for ham. Guds Ord forsikrer oss om at «de rettskafnes bønn er til behag for [Gud]», i likhet med den velluktende røkelsen som ble ofret av prestene i templet. — Ordspråkene 15: 8.

[Bilde på side 29]

Den røkelsen som ble brent i tabernaklet og i templet, var hellig

[Bilde på side 30]

Er det å brenne røkelse i forbindelse med meditasjon noe for de kristne?