Hemmeligheten med å klare seg med det en har

I et oppmuntrende brev til de kristne i Filippi skrev apostelen Paulus: «Jeg har lært å klare meg med det jeg har, uansett hvilke omstendigheter jeg befinner meg i. . . . I alle ting og under alle forhold har jeg lært hemmeligheten — både å være mett og å være sulten, både å ha overflod og å lide mangel.» — Filipperne 4: 11, 12.

Hva var hemmeligheten med Paulus’ evne til å klare seg med det han hadde? Med tanke på de høye levekostnadene og den økonomiske usikkerhet som rår i dag, er det absolutt nyttig for de sanne kristne å lære å klare seg med det de har, slik at de kan fortsette å konsentrere seg om tjenesten for Jehova.

TIDLIGERE i sitt brev til filipperne beskrev Paulus den framgangsrike karriere han hadde satset på før. Han sa: «Hvis noen annen mener at han har grunner til å sette sin lit til kjødet, har jeg det enda mer: omskåret på den åttende dag, av Israels slekt, av Benjamins stamme, en hebreer født av hebreere; med hensyn til lov: en fariseer; med hensyn til nidkjærhet: en forfølger av menigheten; med hensyn til rettferdighet, det vil si ved lov: en som viste seg uklanderlig.» (Filipperne 3: 4—6) Som en nidkjær jøde hadde Paulus i tillegg fullmakt og støtte fra overprestene i Jerusalem. Alt dette gav ham grunn til å regne med å oppnå makt og prestisje i den jødiske ordning — i politisk, i religiøs og utvilsomt i økonomisk henseende. — Apostlenes gjerninger 26: 10, 12.

Tingene endret seg imidlertid drastisk da Paulus ble en nidkjær kristen forkynner. For det gode budskaps skyld gav han villig avkall på sin framgangsrike karriere og på alt det som han før hadde ansett for å være viktig. (Filipperne 3: 7, 8) Hvordan skulle han nå forsørge seg selv? Ville han motta lønn som en Ordets tjener? Hvordan skulle han få dekket sine behov?

Paulus utførte sin tjeneste uten å få noen betaling for det. Så for ikke å være en byrde for dem han tjente, arbeidet han sammen med Akvilas og Priskilla som teltmaker mens han var i Korint, og han gjorde også andre ting for å forsørge seg selv. (Apostlenes gjerninger 18: 1—3; 1. Tessaloniker 2: 9; 2. Tessaloniker 3: 8—10) Paulus foretok tre lange reiser som misjonær, og han reiste også for å besøke menigheter som trengte det. Siden han engasjerte seg fullt ut i tjenesten for Gud, hadde han ikke mye materielt sett. Vanligvis sørget brødrene for at han fikk det han trengte. Men noen ganger førte ugunstige forhold til at  han led nød og mangel. (2. Korinter 11: 27; Filipperne 4: 15—18) Paulus klaget likevel aldri over sin lodd i livet, og han begjærte ikke det andre hadde. Villig og med glede arbeidet han hardt til gagn for sine trosfeller. Det var faktisk Paulus som gjengav de kjente ordene av Jesus: «Det er større lykke ved å gi enn ved å få.» For et enestående eksempel for oss alle! — Apostlenes gjerninger 20: 33—35.

Hva det vil si å ha viljen til å klare seg med det en har

En viktig faktor som bidrog til Paulus’ lykke og tilfredshet, var hans vilje til å klare seg med det han hadde. Men hva vil det si å ha viljen til å klare seg med det en har? Kort sagt betyr det å være tilfreds med at en har det som er det aller nødvendigste. Angående det sa Paulus til Timoteus, som var hans medarbeider i tjenesten: «Den er virkelig et middel til stor vinning, denne gudhengivenheten sammen med viljen til å klare seg med det en har. For vi har ikke brakt noe inn i verden, og vi kan heller ikke føre noe ut. Derfor, når vi har mat og klær og husly, skal vi være tilfreds med disse ting.» — 1. Timoteus 6: 6—8.

Legg merke til at Paulus knyttet viljen til å klare seg med det en har, til gudhengivenhet. Han var klar over at sann lykke kommer av gudhengivenhet, det vil si av det å sette tjenesten for Gud på førsteplassen, og ikke av materielle eiendeler eller rikdom. «Mat og klær og husly» var bare midler som gjorde det mulig for ham å fortsette å jage etter gudhengivenhet. Så for Paulus var hemmeligheten med å klare seg med det han hadde, dette: Stol på Jehova uansett hvordan forholdene er.

Mange i dag har store bekymringer og er ulykkelige fordi de er uvitende om eller ignorerer hemmeligheten med å klare seg med det en har. Istedenfor å framelske viljen til  å klare seg med det de har, foretrekker de å sette sin lit til penger og det som kan kjøpes for penger. Reklameindustrien og massemediene får folk til å tro at de ikke kan være lykkelige uten de nyeste og mest avanserte produktene og innretningene — og at de må ha dem med én gang. Mange blir derfor offer for et jag etter penger og materielle ting. De oppnår ikke lykke og tilfredshet, men «faller i fristelse og en snare og mange uforstandige og skadelige begjær, som styrter mennesker i tilintetgjørelse og ødeleggelse». — 1. Timoteus 6: 9, 10.

De har lært hemmeligheten

Men er det i vår tidsalder egentlig mulig å leve med gudhengivenhet og viljen til å klare seg med det en har, og samtidig oppnå lykke og tilfredshet? Ja, det er det. Det er i virkeligheten millioner av mennesker i vår tid som gjør nettopp det. De har lært hemmeligheten med å være tilfreds  med de materielle tingene de har. De er Jehovas vitner, og de har innviet sitt liv til Gud, til å gjøre hans vilje og til å lære mennesker overalt om hans hensikt.

Tenk for eksempel på alle de frivillige som har fått opplæring og er blitt sendt ut som misjonærer til fremmede land for å forkynne det gode budskap om Guds rike. (Matteus 24: 14) I mange tilfeller har levestandarden i de landene de er blitt sendt til, ikke vært så høy som i de landene de har kommet fra. Da det for eksempel kom misjonærer til et asiatisk land i begynnelsen av 1947, bar landet fortsatt spor av krigens herjinger, og det var få hjem som hadde elektrisk lys. I mange land fant misjonærene ut at klesvasken ble tatt plagg for plagg på et vaskebrett eller på steiner i en elv og ikke i en elektrisk vaskemaskin. Men de var kommet for å lære andre Bibelens sannhet, så de tilpasset seg de nye forholdene og gikk inn for tjenesten.

Andre har begynt i heltidstjenesten eller har flyttet til områder som ennå ikke var blitt nådd med det gode budskap. Adulfo har vært i heltidstjenesten i mer enn 50 år forskjellige steder i Mexico. Han sier: «Min kone og jeg har lært å tilpasse oss omstendighetene, slik som apostelen Paulus gjorde. En av de menighetene vi besøkte, lå langt borte fra nærmeste by eller markedsplass. Brødrene var fornøyd med bare å ha en tortilla med litt spekk og salt på og litt kaffe til hvert måltid. Det var alt de hadde å spise — tre tortillaer pr. dag. Så vi lærte å leve slik brødrene gjorde. Jeg har hatt mange lignende opplevelser i de 54 årene jeg har vært i heltidstjenesten.»

Florentino husker hvordan han og hans familie måtte lære å tilpasse seg vanskelige forhold. Med tanke på sine første år sier han: «Far var en velstående kjøpmann. Han hadde mange eiendommer. Jeg husker fremdeles kassaapparatet i den dagligvareforretningen vi eide. Det hadde en skuff som var 50 centimeter bred og 20 centimeter dyp, og den var inndelt i fire rom. Der la vi dagens omsetning. På slutten av dagen var den alltid helt full av mynter og sedler.

Men plutselig opplevde vi et økonomisk tilbakeslag. Vi, som hadde vært rike, var nå fattige. Vi mistet alt unntatt hjemmet vårt. I tillegg ble en av brødrene mine utsatt for en ulykke og ble lam fra livet og ned. Ingenting var som før. En tid arbeidet jeg med å selge frukt og kjøtt. Jeg høstet også bomull, druer og alfalfa, og jeg var med på å vanne åkrene. Noen kalte meg en tusenkunstner. Mor trøstet oss ofte med å si at vi hadde sannheten, en åndelig rikdom som det var få som hadde. Så jeg lærte hvordan det var å ha mye, og hvordan det var å ha lite eller ingenting. Nå som jeg har tjent Jehova på heltid i cirka 25 år, kan jeg si at jeg dag etter dag har erfart gleden av å vite at jeg har valgt den beste levemåte — det å tjene Jehova på heltid.»

Bibelen påpeker at «denne verdens scene skifter». Den kommer derfor også med denne oppfordringen: «[La] de som gleder seg, [være] som de som ikke gleder seg, og de som kjøper, som de som ikke eier noe, og de som gjør bruk av verden, som de som ikke bruker den fullt ut.» — 1. Korinter 7: 29—31.

Tiden er derfor nå inne til at vi bør tenke nøye over vår levemåte. Hvis vi lever under forhold som gjør at vi har begrensede midler, bør vi være på vakt så vi ikke blir bitre eller til og med blir fylt av misunnelse. Hvis vi på den annen side eier mye, gjør vi klokt i å ha et likevektig syn på våre eiendeler, slik at vi ikke blir slaver av dem. Som apostelen Paulus råder oss til, bør vi for all del ikke sette vårt håp «til usikker rikdom, men til Gud, som gir oss rikelig av alle ting, for at vi skal nyte dem». Hvis du følger dette rådet, kan også du si at du har lært hemmeligheten med å klare deg med det du har. — 1. Timoteus 6: 17—19.

[Bilde på side 9]

Paulus arbeidet med sine hender for ikke å være en byrde for andre

[Bilder på side 10]

Tusener lever et lykkelig liv med ’gudhengivenhet og viljen til å klare seg med det de har’