Livshistorie

Uforlignelige gleder

FORTALT AV REGINALD WALLWORK

«Det er ingenting i denne verden som kan sammenlignes med de gledene vi har hatt som misjonærer i tjenesten for Jehova!» Jeg fant disse ordene rablet ned på en lapp blant min kones papirer kort tid etter at hun døde i mai 1994.

NÅR jeg tenker over Irenes ord, minnes jeg de 37 lykkelige, meningsfylte årene vi var misjonærer i Peru. Vi hadde et dyrebart kristent samarbeid helt fra vi giftet oss i desember 1942 — og det er vel der jeg bør begynne når jeg nå skal fortelle min historie.

Irene vokste opp som et av Jehovas vitner i Liverpool i England. Hun var en av tre søstre og hadde mistet sin far under den første verdenskrig. Moren giftet seg senere med Winton Fraser, og de fikk en sønn, Sidney. Like før den annen verdenskrig brøt ut, flyttet familien til Bangor i den nordvestlige delen av Wales, hvor Irene ble døpt i 1939. Sidney var blitt døpt året før, så han og Irene tjente sammen som pionerer, eller heltidsforkynnere, langs nordkysten av Wales, fra Bangor til Caernarvon, Anglesey-øya innbefattet.

På den tiden var jeg i Runcorn menighet, omkring 20 kilometer sørøst for Liverpool, hvor jeg tjente som det vi nå kaller presiderende tilsynsmann. Irene kom bort til meg på et kretsstevne og spurte om hun kunne få et distrikt å forkynne i, siden hun skulle bo hos sin søster Vera, som var gift og bodde i Runcorn. Irene og jeg kom godt overens de to ukene hun var der, og jeg besøkte henne senere i Bangor ved flere anledninger. Så glad jeg ble da jeg fridde til henne, og hun svarte ja!

 Da jeg kom hjem den søndagen, begynte jeg straks å legge planer for bryllupet, men om tirsdagen lå det et telegram og ventet på meg. «Jeg er lei for at dette telegrammet kommer til å såre deg,» stod det, «men jeg må avlyse bryllupet vårt. Et brev er underveis.» Jeg var sjokkert. Hva var det som hadde hendt?

Brevet fra Irene kom neste dag. Hun fortalte at hun skulle reise til Horsforth i Yorkshire for å være pioner sammen med Hilda Padgett. * Hun forklarte at hun tolv måneder tidligere hadde sagt ja til å tjene der behovet var større, hvis hun fikk en forespørsel om det. Hun skrev: «For meg betydde det at jeg hadde gitt Jehova et løfte, og jeg føler at siden jeg hadde gjort det før jeg ble kjent med deg, må jeg oppfylle det.» Selv om jeg var lei meg, beundret jeg hennes kompromissløshet og telegraferte som svar: «Reis. Jeg skal vente på deg.»

Mens Irene var i Yorkshire, ble hun dømt til tre måneders fengsel fordi hun av samvittighetsgrunner nektet å støtte krigsinnsatsen. Men 18 måneder senere, i desember 1942, giftet vi oss.

Ungdomstiden

I 1919 kjøpte mor bokserien Studier i Skriften. * Trass i at hun på det tidspunkt, som far nokså riktig bemerket, aldri hadde lest en bok før, var hun fast bestemt på å studere disse bindene grundig sammen med sin bibel. Og det gjorde hun, og hun ble døpt i 1920.

Far var en tolerant person og hindret ikke mor i å gjøre det hun ønsket å gjøre, og det innbefattet å lære de fire barna deres — de to søstrene mine, Gwen og Ivy, broren min, Alec, og jeg — å vandre på sannhetens vei. Stanley Rogers og andre trofaste vitner i Liverpool holdt bibelske foredrag i Runcorn, hvor det snart ble opprettet en menighet. Familien vår vokste i åndelig henseende sammen med menigheten.

Gwen hadde gått til konfirmantforberedelse i den anglikanske kirke, men sluttet da hun begynte å studere Bibelen sammen med mor. Da presten besøkte oss for å finne ut hvorfor Gwen ikke lenger kom til timene hans, ble han bombardert med spørsmål som han ikke kunne svare på. Gwen spurte ham om hva ordene i Fadervår betydde, men til slutt var det hun som måtte forklare ham det. Hun avsluttet med å sitere 1. Korinter 10: 21 og gjorde det klart at hun ikke lenger kunne fortsette å ’ha del i to bord’. Da presten forlot huset vårt, sa han at han ville be for Gwen, og at han skulle komme tilbake senere og svare på spørsmålene hennes, men det gjorde han aldri. Etter at Gwen var blitt døpt, ble hun snart heltidsforkynner.

De unge i menigheten vår ble vist stor omsorg. Jeg husker at da jeg var sju år gammel, lyttet jeg til en tale som ble holdt av en besøkende eldste. Etterpå kom han bort for å snakke med meg. Jeg fortalte ham at jeg hadde lest om Abraham og hvordan han hadde forsøkt å ofre sin sønn Isak. «Gå bort til hjørnet av plattformen og fortell meg alt om det,» sa han. Så spennende det var å stå der og holde mitt første «offentlige foredrag»!

Jeg ble døpt i 1931, 15 år gammel. Det året døde mor, og jeg sluttet på skolen for å begynne som elektrikerlærling. I 1936 ble bibelske grammofonforedrag avspilt offentlig, og en eldre søster oppmuntret broren min og meg til å delta i denne virksomheten. Så Alec og jeg drog til Liverpool for å kjøpe en sykkel og få laget en sidevogn til å frakte grammofonen i. En høyttaler ble plassert bakerst på sidevognen på toppen av et to meter høyt teleskoprør. Mekanikeren sa at han aldri hadde laget noe slikt før, men det fungerte bra. Begeistret gjennomarbeidet vi distriktet vårt, takknemlige  for den eldre søsterens oppmuntring og det privilegiet vi var blitt betrodd.

Den annen verdenskrig — en prøvelsens tid

Mens krigsskyene samlet seg, var Stanley Rogers og jeg opptatt med å innby til det offentlige foredraget «Se kjensgjerningene i øynene», som skulle holdes i Royal Albert Hall i London den 11. september 1938. Senere var jeg med på å distribuere dette foredraget i brosjyreform sammen med brosjyren Fascisme eller frihet, som ble utgitt året etter. Begge brosjyrene avslørte Hitler-Tysklands diktatoriske ambisjoner. På denne tiden var jeg blitt kjent i Runcorn på grunn av min offentlige forkynnelse og ble respektert for det. Ja, det at jeg alltid hadde tatt ledelsen i den teokratiske virksomheten, viste seg å komme til nytte senere.

Det firmaet jeg arbeidet i, hadde inngått en kontrakt om å installere det elektriske anlegget i en ny fabrikk i utkanten av byen. Da jeg fikk vite at fabrikken skulle produsere krigsvåpen, gjorde jeg det klart at jeg ikke kunne arbeide der. Selv om arbeidsgiverne mine ikke likte dette, forsvarte formannen meg, og jeg fikk en annen jobb. Senere fikk jeg vite at han hadde en tante som også var et av Jehovas vitner.

En kollega var til stor oppmuntring da han sa: «Vi hadde ikke forventet noe annet av deg, Reg, siden du har vært opptatt i det bibelske arbeidet i så mange år.» Jeg måtte imidlertid være forsiktig, for mange av kollegene mine var innstilt på å skape vanskeligheter for meg.

Jeg hadde nektet militærtjeneste av samvittighetsgrunner, og i juni 1940 godtok domstolen i Liverpool dette på betingelse av at jeg forble i mitt daværende yrke. Dette gjorde det mulig for meg å fortsette i min kristne tjeneste.

Jeg begynner i heltidstjenesten

Da krigen sluttet, bestemte jeg meg for å slutte i jobben og begynne i heltidstjenesten sammen med Irene. I 1946 bygde jeg en fem meter lang husvogn, som ble vårt hjem, og året etter ble vi bedt om å flytte til Alveston, en landsby i Gloucestershire. Senere var vi pionerer i den gamle byen Cirencester og i byen Bath. I 1951 fikk jeg i oppdrag å besøke menigheter i den sørlige delen av Wales som reisende tilsynsmann, men mindre enn to år senere var vi på vei til Vakttårnets bibelskole Gilead for å få opplæring som misjonærer.

Skolens 21. klasse ble holdt i South Lansing i staten New York, og vi ble uteksaminert i 1953 ved stevnet «Den nye verdens samfunn», som ble holdt i New York. Irene og jeg  visste ikke før avslutningsdagen hvilket land vi skulle bli sendt til. Så glad vi ble da vi fikk vite at vi skulle til Peru! Hvorfor? Fordi Sidney Fraser, Irenes halvbror, og hans kone, Margaret, hadde tjent ved avdelingskontoret i Lima i over et år etter at de var blitt uteksaminert fra den 19. klassen ved Gilead.

Mens vi ventet på våre visa, arbeidet vi en kort stund ved Betel i Brooklyn, men snart var vi på vei til Lima. Det første av de ti misjonærdistriktene våre var Callao, den viktigste havnebyen i Peru, rett vest for Lima. Selv om vi hadde lært noen grunnleggende spanske ord, var verken Irene eller jeg på det tidspunktet i stand til å føre en samtale på spansk. Hvordan skulle vi klare å utføre arbeidet vårt?

Problemer og privilegier i forkynnelsesarbeidet

På Gilead ble vi fortalt at en mor ikke lærer barnet sitt et språk. Barnet lærer i stedet når moren snakker til det. Så rådet vi fikk, var: «Gå ut i forkynnelsesarbeidet med én gang, og lær språket av dem dere møter. De vil hjelpe dere.» Mens jeg strevde med å få tak på det nye språket, kan du sikkert forestille deg hvordan jeg følte det da jeg, bare to uker etter at vi var kommet, ble utnevnt til presiderende tilsynsmann for Callao menighet. Jeg drog for å snakke med Sidney Fraser, men han gav meg det samme rådet som jeg hadde fått på Gilead — vær sammen med menigheten og folk i distriktet. Jeg bestemte meg for å følge dette rådet.

En lørdag morgen traff jeg en snekker på verkstedet hans. «Jeg er nødt til å fortsette med arbeidet,» sa han, «men sitt ned og snakk med meg.» Jeg sa jeg skulle gjøre det, men på én betingelse: «Når jeg sier noe feil, så vær så snill å rette på meg. Jeg blir ikke fornærmet.» Han lo og gikk med på det. Jeg besøkte ham to ganger i uken og fant ut at det var en ideell måte å lære mitt nye språk på, akkurat som jeg var blitt fortalt.

I vårt andre misjonærdistrikt, Ica, traff jeg en mann som tilfeldigvis også var snekker, og jeg fortalte ham om den ordningen jeg hadde hatt i Callao. Han gikk med på å hjelpe meg på samme måte, så det gikk fint framover med spansken min, selv om det tok tre år før jeg snakket språket flytende. Denne mannen hadde det alltid svært travelt, men jeg klarte å lede et bibelstudium med ham ved å lese skriftstedene og så forklare for ham hva de betydde. En dag da jeg kom for å besøke ham, fortalte arbeidsgiveren hans at han hadde reist for å begynne i ny jobb i Lima. En tid senere, da Irene og jeg drog til Lima på et stevne, traff jeg denne mannen igjen. Så glad jeg ble da jeg hørte at han hadde kontaktet Jehovas vitner i Lima for å fortsette studiet, og at han og familien hans var blitt innviede tjenere for Jehova!

I en av menighetene oppdaget vi at et ungt par som levde sammen uten å være gift, var blitt døpt. Da vi snakket med dem om de bibelske prinsippene som var inne i bildet, bestemte de seg for å legalisere sitt forhold, noe som ville kvalifisere dem til å være døpte vitner. Så jeg hjalp dem med å komme seg til rådhuset for å registrere ekteskapet. Men der oppstod det et problem fordi de hadde fire barn som heller ikke var blitt registrert, selv om det var et juridisk krav. Vi var selvfølgelig spent på hva borgermesteren ville gjøre med det. «Siden disse gode menneskene, vennene deres, som er Jehovas vitner, har ordnet med at dere skulle bli lovformelig gift,» sa han, «skal jeg unnlate å sende saken angående barna til retten, og jeg skal registrere dem gratis.» Så takknemlige vi var, for dette var en fattig familie, og det å måtte ha betalt en bot ville ha vært en stor byrde for dem.

På et senere tidspunkt besøkte Albert D. Schroeder fra Jehovas vitners hovedkontor i Brooklyn oss og anbefalte at det ble opprettet et nytt misjonærhjem i en annen del av Lima. Så Irene og jeg, sammen med to søstre, Frances og Elizabeth Good fra USA, og et kanadisk ektepar flyttet til San Borja-området. Da det hadde gått to—tre år, ble det opprettet enda en blomstrende menighet.

 Da vi tjente i Huancayo, som ligger over 3000 meter oppe i det sentrale høylandet, kom vi sammen med en menighet som bestod av 80 forkynnere. Der var jeg med på å bygge den andre Rikets sal i landet. Jeg ble utnevnt til å være Jehovas vitners juridiske representant, siden vi tre ganger måtte bringe vår sak inn for domstolen for å forsvare vår juridiske rett til de tomtene vi hadde kjøpt. Slike saker og det omfattende arbeidet med å forkynne og gjøre disipler som mange trofaste misjonærer utførte den gangen, la en solid grunnvoll for den fine økningen som har funnet sted i Peru — fra 283 vitner i 1953 til over 83 000 i dag.

Et trist farvel

Vi hadde et enestående fellesskap med andre misjonærer i alle våre misjonærhjem, hvor jeg ofte hadde det privilegium å tjene som tilsynsmann. Hver mandag morgen kom vi sammen for å snakke om den kommende ukens virksomhet og fordele arbeidsoppgavene i hjemmet. Det viktigste for oss alle var forkynnelsen, og med det målet for øye arbeidet vi alle harmonisk sammen. Jeg er glad for å kunne si at vi aldri hadde en eneste alvorlig konflikt i noen av misjonærhjemmene.

Vårt siste misjonærdistrikt var Breña, en forstad til Lima. Den kjærlige menigheten der, som bestod av 70 vitner, vokste raskt til godt over 100, og det ble derfor opprettet en menighet i Palominia. Det var på denne tiden at Irene ble syk. Jeg la først merke til at hun fra tid til annen ikke kunne huske hva hun hadde sagt, og noen ganger hadde hun problemer med å finne veien hjem. Hun fikk god legehjelp, men tilstanden hennes forverret seg gradvis.

I 1990 måtte jeg dessverre ordne det slik at vi kunne reise tilbake til England, hvor min søster Ivy var så snill å la oss få bo hos henne. Fire år senere, da Irene var 81 år, døde hun. Jeg er fortsatt i heltidstjenesten og tjener som eldste i en av de tre menighetene i hjembyen min. Fra tid til annen reiser jeg også til Manchester for å oppmuntre den spanske gruppen der.

Nylig hadde jeg en hjertevarmende opplevelse som egentlig begynte for flere tiår siden, da jeg spilte femminutters grammofonforedrag for folk. Jeg husker godt en ung skolejente som stod bak moren sin ved døren og lyttet til budskapet.

Denne jenta flyttet senere til Canada, og en venn av henne, som fortsatt bor i Runcorn, og som nå er et av Jehovas vitner, holdt kontakten med henne. Hun skrev nylig at to Jehovas vitner hadde besøkt henne, og de hadde brukt uttrykk som plutselig hadde fått henne til å huske det hun hadde hørt i det fem minutter lange grammofonforedraget. Hun oppfattet sannhetens klang i det hun hørte, og er nå en innviet tjener for Jehova. Hun bad om at det måtte bli overbrakt en takk til den unge mannen som besøkte morens hjem for over 60 år siden. Vi vet aldri hvor sannhetens sæd vil slå rot og vokse. — Forkynneren 11: 6.

Det er med dyp takknemlighet jeg ser tilbake på livet mitt, som jeg har kunnet bruke i den dyrebare tjenesten for Jehova. Siden jeg innviet meg i 1931, har jeg aldri gått glipp av et eneste av Jehovas folks stevner. Irene og jeg fikk aldri barn selv, men jeg gleder meg over å ha over 150 åndelige sønner og døtre, som alle tjener vår himmelske Far, Jehova. Som min kjære kone uttrykte det, har våre spesielle tjenesteprivilegier virkelig vært uforlignelige.

[Fotnote]

[Bilde på side 24]

Mor tidlig på 1900-tallet

[Bilder på sidene 24 og 25]

Over: Irene og jeg foran husvognen vår

[Bilde på side 25]

Til venstre: Hilda Padgett, jeg, Irene og Joyce Rowley i Leeds i England i 1940

[Bilde på side 27]

Jeg bekjentgjør et foredrag i Cardiff i Wales i 1952