Forkynnelse for en unik språkgruppe i Sør-Korea

DET var sommeren 1997. En svært begeistret, men nokså stille gruppe hadde kommet sammen til et områdestevne som Jehovas vitner holdt. Dette stevnet for døve og hørselshemmede var det første i sitt slag i Sør-Korea. Høyeste antall til stede var 1174. Hele programmet — som innbefattet foredrag, intervjuer og et skuespill — ble holdt på koreansk tegnspråk og ble vist på en storskjerm som alle i stevnehallen kunne se. Stevnet var et høydepunkt etter mange år med hardt arbeid fra mange frivillige.

Når jorden er blitt et paradis, skal ’de døves ører lukkes opp’. (Jesaja 35: 5) For å få leve i det paradiset må alle, deriblant de døve, først komme inn i det åndelige paradis, den åndelige velstand som Guds folk gleder seg over. De må bli lært av Jehova og bli innviede, døpte vitner for ham. — Mika 4: 1—4.

En sped begynnelse

Selv om det ble forkynt litt blant de døve i Sør-Korea i 1960-årene, var det først på 70-tallet at noen få av dem begynte å komme på Jehovas vitners møter i hovedstaden, Seoul. En kristen bror som kunne skrive fort, noterte hovedpunktene og skriftstedene i talene på en tavle.

I 1971 begynte et vitne i byen Taejon som hadde en døv sønn, å lære ham og de døve vennene hans budskapet om Riket. Flere fra den gruppen utgjør nå ryggraden blant dem som forkynner på tegnspråk. — Sakarja 4: 10.

De unge stiller villig opp

Hvis døve skulle kunne tilegne seg kunnskap om Jehova og Jesus og på den måten begynne å gå på veien til livet, måtte enda flere frivillige gjøre seg betydelige anstrengelser.  (Johannes 17: 3) Ganske mange Jehovas vitner har derfor lært seg tegnspråk, og de er blitt belønnet med glederike opplevelser.

En gutt på 15 år som het Park In-sun, satte seg som mål å lære tegnspråk. Han begynte derfor som lærling i en bedrift der det var ansatt 20 døve. I åtte måneder arbeidet han nært sammen med dem for å lære språket deres og for å få kjennskap til måten de døve tenker på. Året etter ble han alminnelig pioner, en som forkynner på heltid, og forkynte for en gruppe døve som var interessert i Bibelens sannhet. Gruppen vokste veldig fort, og snart var det over 35 som kom på søndagsmøtene. — Salme 110: 3.

I Seoul ble det så for første gang arrangert kristne møter som utelukkende ble holdt på tegnspråk. Bror Park In-sun tjente som spesialpioner i denne stadig voksende gruppen. På det tidspunktet var han blitt dyktig i tegnspråk, og noen måneder ledet han 28 hjemmebibelstudier med døve. Mange av dem han studerte med, gjorde framskritt og ble vitner for Jehova.

Som følge av det flittige arbeidet som ble lagt ned av frivillige, ble den første tegnspråkmenigheten i Seoul opprettet i oktober 1976. Da hadde den 40 vanlige forkynnere og to alminnelige pionerer. Dette virket ansporende på aktiviteten i andre byer i Sør-Korea. Det var mange døve som hungret etter det gode budskap og ventet på å få besøk.

Arbeid blant de døve

Du lurer kanskje på hvordan man fikk oppsporet de døve. Man møtte mange via dem man allerede hadde kontakt med. Andre ganger henvendte man seg til innehaverne av risbutikker, og de skaffet navnet og adressen til døve personer. Noen offentlige kontorer gav også slik informasjon. Det grundige arbeidet blant de døve var så vellykket at det med tiden ble opprettet fire tegnspråkmenigheter. Mange kristne ungdommer ble oppmuntret til å lære seg tegnspråk.

Jehovas vitners avdelingskontor gav spesialpionerer som hadde lært seg tegnspråk, i oppgave å arbeide sammen med tegnspråkmenighetene. Og brødre som har gjennomgått tjenesteopplæringsskolen, er i den senere tid blitt sendt til disse menighetene og har styrket dem åndelig sett.

Det finnes problemer som må overvinnes. En må for eksempel anstrenge seg for å forstå de døves tenkemåte og sosiale omgangsform. De er veldig direkte både i måten å tenke på og i måten å handle på. Noen ganger virker dette overraskende på folk, og det kan skape misforståelser. Og når forkynnere leder hjemmebibelstudier med dem, må de hjelpe de døve med å bli enda dyktigere i tegnspråk og oppmuntre dem til å ha en mer omfattende plan for lesing og studium.

I sine daglige gjøremål møter de døve problemer som stort sett er ukjente for andre. Både det å snakke med folk på offentlige kontorer og i helsevesenet og det å gjøre enkle forretninger blir ofte svært vanskelig  for dem. Fordi vitner i nærliggende menigheter har gitt kjærlig hjelp, har døve blant Guds folk erfart ekte brorskap. — Johannes 13: 34, 35.

Uformell forkynnelse gir resultater

I Pusan, som er Sør-Koreas største havneby i sør, møtte et vitne tilfeldigvis to døve menn, som skrev på en papirlapp: «Vi liker paradiset. Vi vil vite om de skriftstedene som forteller om evig liv.» Broren skrev ned adressen deres og avtalte å besøke dem. Da han kom dit, var rommet fullt av døve som ventet på å få lære om budskapet om Riket. Denne opplevelsen fikk ham til å begynne å lære seg tegnspråk. Snart ble det opprettet en tegnspråkmenighet i Pusan.

En bror fra den menigheten la merke til to døve som kommuniserte med hverandre ved hjelp av tegnspråk, og han henvendte seg til dem. Da han fikk vite at de nettopp hadde vært på et religiøst møte, inviterte han dem til Rikets sal klokken to samme ettermiddag. De kom, og det ble startet et bibelstudium med dem. Kort tid senere overvar de områdestevnet sammen med 20 av de døve vennene sine. Av disse har flere innviet sitt liv til Jehova. To er blitt eldste og én er blitt menighetstjener i tegnspråkmenigheter.

 Besluttsomhet belønnes

Noen døve bor ganske langt unna en tegnspråkmenighet, og derfor kreves det ofte store anstrengelser og stor besluttsomhet for at de skal få regelmessig åndelig næring fra Bibelen. Et eksempel på det er en 31 år gammel døv mann som livnærte seg av fiske. Han fikk kjennskap til Bibelens budskap gjennom den yngre broren sin, som var blitt kontaktet av Jehovas vitner. For å forsøke å stille sin åndelige hunger reiste han 16 kilometer med båt til byen Tongyoung på sørkysten av Sør-Korea. Det gjorde han for å møte en spesialpioner fra Masan tegnspråkmenighet. Hver mandag reiste spesialpioneren 65 kilometer for å lede et bibelstudium med den døve fiskeren.

For å komme på søndagsmøtene i byen Masan måtte denne interesserte mannen reise 16 kilometer med båt og så enda 65 kilometer med buss. Anstrengelsene hans gav resultater. På bare noen måneder var han blitt bedre i tegnspråk, hadde lært flere koreanske bokstaver og — viktigst av alt — hadde lært om den eneste måten å bygge opp et nært forhold til Jehova på. Fordi han forstod hvor viktig det var å gå på møtene og forkynne regelmessig, flyttet han til det distriktet som tegnspråkmenigheten forkynner i. Var det lett for ham å gjøre det? Nei. Han måtte slutte med fiskingen, som han hadde håvet inn opptil 28 000 kroner på i måneden, men han ble belønnet for å være så besluttsom. Etter å ha gjort framskritt i sannheten ble han døpt, og nå tjener han Jehova med glede sammen med sin familie.

Oversettelse for døve

Det gode budskap om Riket blir ofte formidlet muntlig. Men for at budskapet fra Guds Ord skal bli formidlet mer nøyaktig, er det helt nødvendig at Bibelens lære blir presentert i en mer varig form. Av den grunn skrev erfarne eldste i det første århundre bøker og brev. (Apostlenes gjerninger 15: 22—31; Efeserne 3: 4; Kolosserne 1: 2; 4: 16) I vår tid er det blitt gitt en overflod av åndelig føde gjennom bøker og andre kristne publikasjoner. De er blitt oversatt til flere hundre språk, blant annet til forskjellige tegnspråk. For å oversette til koreansk tegnspråk har man opprettet en egen avdeling på avdelingskontoret. Og en videoavdeling produserer tegnspråkvideoer. Slik sørges det for at døve forkynnere av det gode budskap og interesserte i menigheter i hele Sør-Korea får åndelig næring.

Det er mange som er blitt dyktige i tegnspråk og har medvirket i videoproduksjon, men de beste tolkene er vanligvis barn av døve. De har lært tegnspråk fra de var helt små. I tillegg til at de former tegnene nøyaktig, har de en livlig mimikk som fint understreker og får fram meningen i budskapet, og på den måten når de fram til folks sinn og hjerte.

Som nevnt holdes det nå stevner på tegnspråk i Sør-Korea. Det holdes både krets- og områdestevner regelmessig. Disse stevnene medfører mye arbeid og store utgifter. Men de som er til stede, er takknemlig for denne ordningen. Etter at programmet er slutt, er det mange som blir igjen en stund, for de ønsker å fortsette det hyggelige samværet og snakke om den fine åndelige føden de har fått. Det er tydelig at det å tjene i denne spesielle språkgruppen har sine utfordringer, men de åndelige velsignelsene gjør det umaken verdt.

[Bilder på side 10]

Tegnspråkvideoer som er produsert i Sør-Korea: «Hva krever Gud av oss?», «Vi må verdsette vår åndelige arv», «Advarende eksempler for vår tid» og «Vis respekt for Jehovas myndighet»

[Bilder på side 10]

Med urviserne fra nederst til venstre: Produksjon av tegnspråkvideo på avdelingskontoret i Sør-Korea; utarbeiding av tegn for teokratiske uttrykk; team som oversetter til tegnspråk; sufflering under videoproduksjon