Jesus Kristus — beviser for at han har levd her på jorden

TROR du at Albert Einstein har levd? Kanskje du svarer ja med én gang, men hvorfor tror du det? De fleste har ikke truffet ham personlig. Men pålitelige redegjørelser for det han gjorde, beviser at han har levd. Vi kan se den innflytelse han har hatt, når vitenskapen anvender hans oppdagelser. Mange drar for eksempel nytte av elektrisitet som blir produsert ved hjelp av kjernekraft, og Einsteins berømte ligning E=mc² (energi er lik masse multiplisert med kvadratet av lysets hastighet) danner grunnlaget for beregninger av energi som frigjøres i atomkjernereaksjoner.

Den samme bevisføringen gjelder Jesus Kristus, som er anerkjent som historiens mest innflytelsesrike person. Det som ble  skrevet om ham, og de synlige bevisene for den innflytelse han hadde, beviser uten tvil at han har levd. Selv om det nye arkeologiske funnet av inskripsjonen om Jakob, som ble omtalt i foregående artikkel, er interessant, er ikke vår tro på Jesus som en historisk person avhengig av denne eller noen annen kulturgjenstand. Faktum er at vi kan finne beviser for at Jesus har levd, i det som verdslige historikere skrev om ham og hans etterfølgere.

Historikeres vitnesbyrd

Tenk for eksempel over Flavius Josefus’ vitnesbyrd. Josefus var en jødisk historieskriver og fariseer i det første århundre. Han viste til Jesus Kristus i sitt verk om den jødiske oldtidshistorie. Selv om noen betviler den første henvisningens autentisitet, hvor Josefus omtaler Jesus som Messias, sier professor Louis H. Feldman ved Yeshiva universitet at det er få som har betvilt ektheten av den andre henvisningen. Der skriver Josefus at øverstepresten Ananus (Ananias) «sammenkalte Sanhedrinets dommere og framstilte for dem en mann ved navn Jakob, bror av Jesus, som ble kalt Kristus, og noen andre». (Jewish Antiquities, XX, 200) Ja, en fariseer, et medlem av den sekten hvor mange av tilhengerne var svorne fiender av Jesus, erkjente at «Jakob, bror av Jesus», eksisterte.

Den innflytelse som Jesus hadde hatt, ble gjenspeilt i det hans etterfølgere gjorde. Da apostelen Paulus ble fengslet i Roma omkring år 59 evt., sa jødenes fremste menn til ham: «Om denne sekten vet vi i sannhet at den blir motsagt overalt.» (Apostlenes gjerninger 28: 17—22) De kalte Jesu disipler «denne sekten». Hvis de ble motsagt overalt, ville det vel være naturlig at verdslige historikere også skrev om dem, ikke sant?

Tacitus, som ble født omkring år 55 evt. og blir betraktet som en av verdens fremste historikere, nevnte de kristne i sitt verk Årbøkene. I beretningen om hvordan Nero la skylden på de kristne for den store brannen i Roma i år 64 evt., skrev han: «Nero [diktet] opp noen som skulle være skyldige i brannen, og hjemsøkte dem med utsøkte straffer — det var folk som mengden kalte kristne og som var den forhatt ved sine skjenselsgjerninger. Opphavsmannen til dette navn var en viss Kristus som under Tiberius’ regjering var blitt dømt til døden av prokuratoren Pontius Pilatus.» Detaljene i denne beretningen stemmer med det Bibelen sier om Jesus.

En annen skribent som omtalte Jesu etterfølgere, var Plinius den yngre, stattholder i Bitynia. Omkring år 111 evt. skrev Plinius til keiser Trajan og spurte om hvordan han skulle takle de kristne. Folk som falskelig ble anklaget for å være kristne, skrev Plinius, ville gjenta en bønn til gudene og tilbe statuen av Trajan, bare for å bevise at de ikke var kristne. Plinius fortsatte: «Det sies at det er ugjørlig å tvinge virkelige kristne til å gå med på noe av dette.» Dette vitner om at Kristus virkelig har levd; hans etterfølgere var villige til å ofre livet for sin tro på ham.

Etter å ha sammenfattet alle henvisninger til Jesus Kristus og hans etterfølgere  skrevet av historikere i de to første århundrene konkluderer The Encyclopædia Britannica (2002-utgaven): «Disse beretningene, som er uavhengige av hverandre, viser at selv kristendommens motstandere i gammel tid aldri tvilte på at Jesus var en historisk person, noe som første gang og på et utilstrekkelig grunnlag ble dratt i tvil i slutten av det 18., gjennom det 19. og i begynnelsen av det 20. århundre.»

Jesu etterfølgeres vitnesbyrd

«Det nye testamente gir oss nesten alt det bevismateriale som trengs for en historisk rekonstruksjon av Jesu liv og skjebne og for de første kristnes fortolkninger av hans betydning,» sier The Encyclopedia Americana. De som er skeptiske, vil kanskje ikke akseptere det som står i Bibelen, som noe bevis for Jesu eksistens. Men det er to slutningsrekker basert på Bibelens beretninger som spesielt hjelper oss til å fastslå at Jesus faktisk har levd her på jorden.

Som vi merket oss, beviser Einsteins teorier at han har levd. På samme måte beviser Jesu lære at han har levd. Se for eksempel på Bergprekenen, en velkjent tale som Jesus holdt. (Matteus, kapitlene 5—7) Apostelen Matteus skrev om virkningen av denne prekenen: «Folkeskarene [var] slått av forundring over hans måte å undervise på; for han underviste dem som en som hadde myndighet.» (Matteus 7: 28, 29) Professor Hans Dieter Betz skrev om den virkningen denne prekenen har hatt på folk opp gjennom århundrene: «Bergprekenens innflytelse går stort sett langt ut over grensene for jødedommen og kristendommen og til og med for Vestens kultur.» Han la til at denne prekenen har «en spesielt universell appell».

Tenk over de følgende kortfattede og praktiske visdomsordene som vi finner i Bergprekenen: «Enhver som slår deg med åpen hånd på ditt høyre kinn, ham skal du også vende det andre til.» «Pass nøye på ikke å utøve deres rettferdighet i menneskers påsyn.» «Vær derfor aldri bekymret for morgendagen, for morgendagen vil ha sine egne bekymringer.» «Kast . . . ikke deres perler for svin.» «Fortsett å be, og det skal bli gitt dere.» «Alt dere vil at menneskene skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem.» «Gå inn gjennom den trange port.» «På deres frukter skal dere kjenne dem.» «Hvert godt tre [frambringer] god frukt.» — Matteus 5: 39; 6: 1, 34; 7: 6, 7, 12, 13, 16, 17.

Du har uten tvil hørt noen av disse uttrykkene eller poenget i dem. Kjente ordtak i språket vårt er basert på noen av dem. De er alle fra Bergprekenen. Den innflytelse denne prekenen har hatt på mange folk og kulturer, vitner sterkt om at «den store Lærer» har levd.

La oss tenke oss at noen diktet opp en person kalt Jesus Kristus. Sett at han var smart nok til å tenke ut den læren som blir tillagt Jesus i Bibelen. Ville ikke en slik person ha gjort Jesus og hans lære så tiltalende som mulig for folk i sin alminnelighet? Men apostelen Paulus skrev: «For jødene ber om tegn, og grekerne søker visdom; men vi forkynner Kristus pælfestet, for jødene en årsak til snubling, og for nasjonene en dårskap.» (1. Korinter 1: 22, 23) Budskapet om Kristi pælfesting appellerte verken til jødene eller til nasjonene. Men det var den Kristus de kristne i det første århundre forkynte om. Hvorfor forkynte de «Kristus pælfestet»? Den eneste tilfredsstillende forklaringen er at De kristne greske skrifters skribenter skrev det som var sannheten om Jesu liv og død.

Et annet argument som støtter Jesu historiske eksistens, er at hans etterfølgere utrettelig forkynte hans lære. Bare omkring 30 år etter at Jesus hadde begynt sin tjeneste, kunne Paulus si at det gode budskap var «blitt forkynt blant hele skapningen som er under himmelen». (Kolosserne 1: 23) Ja, Jesu lære spredte seg i hele oldtidens verden til tross for motstand. Paulus, som selv ble forfulgt som  kristen, skrev: «Hvis Kristus ikke er blitt oppreist, da er jo vår forkynnelse forgjeves, og vår tro er forgjeves.» (1. Korinter 15: 12—17) Hvis forkynnelsen av en Kristus som ikke var blitt oppreist fra de døde, ville være forgjeves, da ville i hvert fall forkynnelsen av en Kristus som aldri hadde levd, være forgjeves. Som vi leste at Plinius den yngre skrev, var de kristne i det første århundre villige til å dø for sin tro på Kristus Jesus. De risikerte sitt liv for Kristus fordi han var virkelig; han hadde levd på jorden og hadde levd slik evangelieberetningene forteller.

Du har sett bevisene

Troen på Jesu Kristi oppstandelse var en nødvendig forutsetning for den kristne forkynnelse. Du kan også se for deg den oppstandne Jesus når du ser den innvirkning han har på oss i dag.

Like før Jesus ble pælfestet, uttalte han en omfattende profeti om sitt nærvær i framtiden. Han antydet også at han ville bli oppreist og sitte ved Guds høyre hånd og vente på den rette tid til å gå til handling overfor sine fiender. (Salme 110: 1; Johannes 6: 62; Apostlenes gjerninger 2: 34, 35; Romerne 8: 34) Deretter skulle han drive Satan og demonene ut av himmelen. — Åpenbaringen 12: 7—9.

Når skulle alt dette skje? Jesus gav disiplene ’tegnet på sitt nærvær og på avslutningen på tingenes ordning’. Tegnet på hans usynlige nærvær innbefattet store kriger, matmangel, jordskjelv, falske profeter, økt lovløshet og alvorlige pester. Det at Satan Djevelen ble kastet ut av himmelen, skulle føre til et ’ve over jorden’, så man måtte regne med at slike katastrofale begivenheter ville inntreffe. Djevelen er kommet ned til jordens nærhet og «har stor vrede, idet han vet at han har en kort tidsperiode». I tillegg innbefatter dette tegnet at det gode budskap om Guds rike skulle bli forkynt «på hele den bebodde jord til et vitnesbyrd for alle nasjonene». — Matteus 24: 3—14; Åpenbaringen 12: 12; Lukas 21: 7—19.

De tingene Jesus forutsa, kan sammenlignes med brikkene i et puslespill. Alt det han forutsa, har nå funnet sted; brikkene har falt på plass. Helt siden den første verdenskrig brøt ut i 1914, har vi sett det sammensatte beviset for Jesu Kristi usynlige nærvær. Han regjerer som Konge i Guds rike og har en enorm innflytelse. Bare det at du har dette bladet i hånden, er et bevis for at budskapet om dette riket blir forkynt i dag.

For å få bedre forståelse av hvilken viktig rolle Jesus spiller, trenger du å studere Bibelen. Hvorfor ikke spørre Jehovas vitner om flere detaljer om Jesu nærvær?

[Bilde på side 5]

Josefus, Tacitus og Plinius den yngre nevnte Jesus Kristus og hans etterfølgere

[Rettigheter]

Alle tre bildene: © Bettmann/CORBIS

[Bilde på side 7]

De første kristne var overbevist om at Jesus var en virkelig person