Hvorfor vi ikke kan klare oss uten andre

«To er bedre enn én . . . hvis en av dem skulle falle, kan den andre reise sin partner opp.» — Kong Salomo

KONG SALOMO i det gamle Israel sa: «To er bedre enn én, ettersom de har god lønn for sitt harde arbeid. For hvis en av dem skulle falle, kan den andre reise sin partner opp. Men hvordan går det med den som er alene og faller, når det ikke er en annen til å reise ham opp?» (Forkynneren 4: 9, 10) Denne vise iakttakeren av menneskelig atferd framhever her at vi trenger venner, og at det er viktig at vi ikke isolerer oss. Men dette var ikke bare en menneskelig oppfatning. Salomos uttalelse var et resultat av guddommelig visdom og inspirasjon.

Det er ikke klokt å isolere seg. Folk trenger hverandre. Vi trenger alle den styrke og hjelp som vi kan få fra andre mennesker. «En som isolerer seg, kommer til å søke sin egen selviske lengsel,» sier et bibelsk ordspråk. «All praktisk visdom vil han komme med utbrudd mot.» (Ordspråkene 18: 1) Det er derfor ikke så rart at samfunnsforskere oppmuntrer folk til å slutte seg til en gruppe og vise interesse for andre.

Blant forskjellige forslag som har vært nevnt for hvordan man kan gjenopplive fellesskapet i samfunnet, nevner professor Robert Putnam det å «styrke innflytelsen av religiøs tro». Jehovas vitner skiller seg ut i den forbindelse fordi de har familielignende menigheter verden over hvor de føler seg trygge. I samsvar med apostelen Peters ord ’elsker de hele samfunnet av brødre’, som har ’frykt for Gud’. (1. Peter 2: 17) Jehovas vitner isolerer seg ikke, og de blir derved spart for de skadelige virkningene isolasjon medfører. All den positive virksomheten som er forbundet med den sanne tilbedelse, holder dem engasjert i å hjelpe sine medmennesker til å lære sannheten i Guds Ord, Bibelen. — 2. Timoteus 2: 15.

Kjærlighet og samhold forandret deres liv

Jehovas vitner utgjør et forent folk, der den enkelte spiller en viktig rolle. Tenk for eksempel på Miguel, Froylán og Alma Ruth, som tilhører samme latinamerikanske familie. De ble født med en bensykdom som førte til en form for dvergvekst. Alle tre er avhengige av rullestol. Hva har det betydd for dem å være sammen med Jehovas vitner?

 Miguel sier: «Jeg gjennomgikk kriser, men da jeg begynte å komme sammen med Jehovas folk, ble livet mitt forandret. Det er veldig farlig å isolere seg. Noe som virkelig hjalp meg til å finne tilfredshet, var det at jeg kunne komme sammen med mine trosfeller på kristne møter hver uke.»

Alma Ruth legger til: «Periodevis var jeg svært deprimert; jeg følte meg veldig trist. Men da jeg lærte om Jehova, følte jeg at jeg kunne ha et nært forhold til ham. Det ble det mest verdifulle i livet mitt. Familien har gitt oss mye støtte, og det har ført oss mer sammen.»

Miguels far lærte ham å lese og skrive. Miguel lærte det så videre til Froylán og Alma Ruth. Dette var av største betydning for deres åndelighet. «Det at vi lærte å lese, var til stor hjelp for oss, siden vi da kunne ta til oss åndelig næring ved å lese Bibelen og bibelske publikasjoner,» sier Alma Ruth.

Miguel tjener nå som kristen eldste. Froylán har lest Bibelen ni ganger. Alma Ruth har utvidet sin tjeneste for Jehova ved å tjene som pioner, eller heltidsevangelist, siden 1996. Hun sier: «Det er med Jehovas velsignelse jeg har greid å nå dette målet, siden jeg får støtte fra mine kjærlige [åndelige] søstre, som hjelper meg ikke bare til å forkynne, men også til å undervise, slik at jeg kan lede de elleve bibelstudiene jeg har greid å starte.»

Et annet fint eksempel har vi i Emelia, som må bruke rullestol på grunn av skader i bena og ryggraden etter en ulykke. Jehovas vitner i Mexico by studerte Bibelen med henne, og hun ble døpt i 1996. Emelia sier: «Før jeg ble kjent med sannheten, ville jeg ta mitt liv; jeg ønsket ikke å leve lenger. Jeg følte en stor tomhet, og jeg gråt dag og natt. Men da jeg kom sammen med Jehovas folk, følte jeg kjærligheten blant brorskapet. Den personlige interessen de viser meg, har vært til stor oppmuntring. En av de eldste er blitt som en bror eller far for meg. Han og noen menighetstjenere tar meg med til møtene og ut i forkynnelsesarbeidet i rullestolen min.»

José, som ble døpt som et av Jehovas vitner i 1992, bor alene. Han er 70 år og sluttet å arbeide i 1990. José pleide å være deprimert, men etter at et av Jehovas vitner hadde forkynt for ham, begynte han med én gang å komme på kristne møter. Han likte det han  hørte og så. Han la for eksempel merke til brødrenes samhold og at de brydde seg om ham som person. De eldste og menighetstjenerne i menigheten tar seg nå av ham. (Filipperne 1: 1; 1. Peter 5: 2) Slike trosfeller er en «styrkende hjelp» for ham. (Kolosserne 4: 11) De tar ham med til legen og besøker ham hjemme og har gitt ham støtte gjennom de fire operasjonene han har tatt. Han sier: «De viser omtanke for meg. De er virkelig min familie. Jeg gleder meg over å være sammen med dem.»

Det gir sann lykke å gi

Da kong Salomo sa at «to er bedre enn én», hadde han akkurat snakket om hvor verdiløst det er å bruke alle sine krefter på å skaffe seg materielle rikdommer. (Forkynneren 4: 7—9) Det er akkurat det mange ivrig streber etter i dag, selv om det går på bekostning av deres forhold til andre, både i og utenfor familien.

Denne griske og selviske holdningen har ført til at mange har isolert seg. Det har verken gitt dem lykke eller tilfredshet i livet, for de som har en slik holdning, føler ofte frustrasjon og håpløshet. De eksemplene vi har sett på, viser på den annen side hvor givende det er å være sammen med dem som tjener Jehova, og som er motivert av kjærlighet til ham og til sine medmennesker. Det at disse personene regelmessig var til stede på kristne møter, at kristne trosfeller støttet dem og viste dem omtanke, og at de selv nidkjært deltok i forkynnelsesarbeidet, hjalp dem til ikke å isolere seg og til å overvinne sine negative følelser. — Ordspråkene 17: 17; Hebreerne 10: 24, 25.

Siden vi er så avhengige av hverandre, er det naturlig at det å gjøre noe for andre gir tilfredshet. Albert Einstein, som gjorde mye som andre har hatt nytte av, sa: «Hva et menneske er verd bør vi måle i det han gir, og ikke i det han er i stand til å motta.» (Tanker og meninger fra mine senere år av Albert Einstein) Dette stemmer med det som vår Herre Jesus Kristus sa: «Det er større lykke ved å gi enn ved å få.» (Apostlenes gjerninger 20: 35) Så selv om det er godt å bli vist kjærlighet, er det også svært gagnlig å vise andre kjærlighet.

En reisende tilsynsmann som i flere år har besøkt menigheter for å tilby åndelig støtte, og som har hjulpet til med å bygge møtesteder for kristne som er fattige, sier det på denne måten: «Den glede det gir å tjene mine brødre og å se deres takknemlighet, får meg til å fortsette å lete etter anledninger til å gi hjelp. Jeg har erfart at det å vise andre personlig interesse er nøkkelen til lykke. Og jeg vet at vi som eldste bør være ’som et ly mot vinden . . . , som strømmer av vann i et vannløst land, som skyggen av en veldig, steil klippe i et utpint land’.» — Jesaja 32: 2.

Hvor godt det er å bo sammen i enhet!

Det gir virkelig mange fordeler og sann lykke å hjelpe andre og å søke fellesskap med dem som tjener Jehova. Salmisten utbrøt: «Se, hvor godt og hvor velbehagelig det er at  brødre bor sammen i enhet!» (Salme 133: 1) Enhet i familien er en viktig forutsetning for å hjelpe hverandre, slik det blir vist i tilfellet med Miguel, Froylán og Alma Ruth. Og tenk på hvilken velsignelse det er å være forent i den sanne tilbedelse! Etter at apostelen Peter hadde gitt veiledning til kristne ektemenn og hustruer, skrev han: «Til slutt: Vær alle likesinnete, idet dere viser samfølelse, nærer broderlig hengivenhet, har inderlig medfølelse, er ydmyke av sinn.» — 1. Peter 3: 8.

Ekte vennskap gir mange fordeler, både følelsesmessige og åndelige. Apostelen Paulus sa til sine trosfeller: «Tal trøstende til de nedtrykte sjeler, støtt de svake, vær langmodige mot alle. . . . Jag alltid etter å gjøre det som er godt, mot hverandre og mot alle andre.» — 1. Tessaloniker 5: 14, 15.

Se derfor etter på hvilke praktiske måter du kan gjøre godt mot andre. ’Gjør det som er godt, mot alle, men særlig mot dem som er beslektet med deg i troen.’ (Galaterne 6: 9, 10) Det vil gi ditt liv virkelig mening og bidra til at du føler deg tilfreds. Jakob, Jesu disippel, skrev: «Hvis en bror eller en søster er naken og ikke har mat nok for dagen og en av dere sier til dem: ’Gå bort i fred, hold dere varme og vær mette’, men dere ikke gir dem de ting kroppen trenger, hva gagner det?» (Jakob 2: 15, 16) Svaret på dette spørsmålet gir seg selv. Vi må ’med personlig interesse ikke bare ha øye for våre egne saker, men også med personlig interesse ha øye for de andres saker’. — Filipperne 2: 4.

I tillegg til at Jehovas vitner hjelper andre materielt sett når det er et spesielt behov, eller når det skjer katastrofer, gjør de noe svært viktig til gagn for sine medmennesker — nemlig å forkynne det gode budskap om Guds rike. (Matteus 24: 14) Det at over seks millioner Jehovas vitner er med på å forkynne dette budskapet om håp og trøst, viser at de har ekte og kjærlig interesse for andre. Men ved at de gir hjelp gjennom Bibelen, er de også med på å dekke et annet behov hos folk. Hvilket behov er det?

Et viktig behov blir dekket

For å kunne erfare sann lykke må vi ha et rett forhold til Gud. Det er blitt sagt: «Den kjensgjerning at mennesket — overalt og til alle tider — helt fra begynnelsen til den dag i dag har følt et sterkt behov for å påkalle noe det betraktet som høyere og mektigere enn det selv, viser at religion er noe som er nedlagt i mennesket og bør anerkjennes av vitenskapen. . . . Vi bør bli fylt av ærefrykt, forundring og ærbødighet når vi ser i hvor stor utstrekning mennesket har søkt etter og trodd på et høyere vesen.» — Man Does Not Stand Alone av A. Cressy Morrison.

Jesus Kristus sa: «Lykkelige er de som er klar over sitt åndelige behov.» (Matteus 5: 3) Folk klarer seg ikke godt i langvarig isolasjon fra andre mennesker. Men det er mye mer alvorlig å isolere seg fra vår Skaper. (Åpenbaringen 4: 11) Det å tilegne seg og anvende ’kunnskapen om Gud’ bør være et viktig trekk ved vårt liv. (Ordspråkene 2: 1—5) Ja, vi bør være fast bestemt på å tilfredsstille vårt åndelige behov, for vi kan ikke klare oss uten andre og være atskilt fra Gud. Et lykkelig og virkelig givende liv er avhengig av et godt forhold til Jehova, «Den Høyeste over hele jorden». — Salme 83: 18.

[Bilde på side 5]

Miguel: «Jeg gjennomgikk kriser, men da jeg begynte å komme sammen med Jehovas folk, ble livet mitt forandret»

[Bilde på side 5]

Alma Ruth: «Da jeg lærte om Jehova, følte jeg at jeg kunne ha et nært forhold til ham»

[Bilde på side 6]

Emelia: ’Før jeg ble kjent med sannheten, følte jeg en stor tomhet’

[Bilde på side 7]

Det at vi kommer sammen med sanne kristne, hjelper oss til å dekke vårt åndelige behov