Livshistorie

Lykkelig er den som har Jehova til Gud

FORTALT AV TOM DIDUR

Forsamlingshuset var allerede leid. Det var ventet rundt 300 til stevnet i Porcupine Plain i provinsen Saskatchewan i Canada. Onsdag begynte det å snø, og innen fredag var det blitt en kraftig præriesnøstorm med null sikt. Temperaturen falt til 40 kuldegrader. Det var 28 som møtte fram, innbefattet noen barn. Dette var mitt første stevne som ny kretstilsynsmann, og jeg var en bekymret 25-åring. Men før jeg forteller hvordan det gikk med stevnet, skal jeg fortelle om hvordan jeg fikk gleden av å ha dette spesielle tjenesteprivilegiet.

VI VAR åtte søsken, bare gutter, og jeg var sjuendemann. Bill var eldst, og så kom Metro, John, Fred, Mike og Alex. Jeg ble født i 1925, og så kom Wally, som er yngst. Vi bodde i nærheten av byen Ukraina i provinsen Manitoba i Canada, der foreldrene våre, Michael og Anna Didur, hadde en liten gård. Far var i et arbeidslag som vedlikeholdt en bestemt jernbanestrekning. Fordi en sovebrakke ved en avsidesliggende jernbanelinje var et dårlig sted å la en stor barneflokk vokse opp, bodde vi på gården. Far var borte mye av tiden, så det var mor som hadde jobben med å oppdra oss. Innimellom reiste hun av gårde for å være sammen med far en uke eller mer, men hun sørget for at vi lærte å bake, lage mat og gjøre husarbeid. Og ettersom vi var medlemmer av den ortodokse kirke, var det å lære  bønner utenat og delta i forskjellige ritualer også noe av det mor lærte oss fra vi var små.

Kontakt med Bibelens sannhet

Min lengsel etter å forstå Bibelen ble tent i ungdommen. En nabo som var et av Jehovas vitner, besøkte familien vår regelmessig for å lese stykker fra Bibelen om Guds rike, Harmageddon og de gode forholdene det vil bli i den nye verden. Mor var overhodet ikke interessert i det han fortalte, men budskapet appellerte til Mike og Alex. Det de lærte, fikk dem faktisk til å nekte militærtjeneste av samvittighetsgrunner under den annen verdenskrig. Som følge av det fikk Mike en kort fengselsstraff, mens Alex ble sendt til en arbeidsleir i Ontario. Med tiden tok også Fred og Wally imot sannheten, men det gjorde ikke de tre eldste brødrene mine. Mor motarbeidet sannheten i en rekke år, men senere overrasket hun oss alle ved å ta standpunkt for Jehova. Hun ble døpt i en alder av 83 år. Mor var 96 år da hun døde. Far ble også positiv til sannheten før sin død.

Da jeg var 17, reiste jeg til Winnipeg for å søke etter arbeid og for å komme sammen med dem som kunne hjelpe meg med å studere Bibelen. Jehovas vitners arbeid var forbudt på det tidspunktet, men de holdt møter regelmessig. Det første møtet jeg var på, var i et privat hjem. Ettersom jeg var lært opp i den ortodokse tro, virket det jeg hørte i begynnelsen, fremmed. Men litt etter litt forstod jeg hvordan vi kunne si at ordningen med presteskap og lekfolk var ubibelsk, og hvorfor Gud ikke godkjente at prestene velsignet krigsinnsatsen. (Jesaja 2: 4; Matteus 23: 8—10; Romerne 12: 17, 18) Og det å leve i et paradis på jorden virket mye mer hensiktsmessig og fornuftig enn å komme til et fjernt sted for å være der i all evighet.

Jeg ble overbevist om at dette var sannheten, og jeg innviet meg til Jehova og ble døpt i Winnipeg i 1942. I 1943 ble forbudet mot Jehovas vitner opphevet, og forkynnelsesarbeidet skjøt fart. Bibelens sannhet gjorde også et dypere inntrykk på meg. I tillegg til at jeg fikk det privilegium å bli tjener (eldste) i menigheten, fikk jeg delta i kampanjer med offentlige møter og arbeide i ledig distrikt. Det at jeg var til stede ved store stevner i USA, bidrog i høy grad til at jeg gjorde åndelige framskritt.

Jeg utvider min tjeneste for Jehova

I 1950 begynte jeg som pioner, og i desember det året ble jeg spurt om jeg ville tjene som kretstilsynsmann. Jeg var så heldig å få opplæring av Charlie Hepworth, som var en erfaren og trofast bror. Det var i nærheten av Toronto. Jeg var også glad for at den siste uken av opplæringen foregikk sammen med min bror Alex, som allerede var i kretstjenesten i Winnipeg.

Mitt første kretsstevne som kretstilsynsmann, som jeg fortalte om i begynnelsen av artikkelen, har brent seg fast i hukommelsen. Jeg var naturligvis bekymret for hvordan det skulle gå. Vel, områdetilsynsmannen vår, bror Jack Nathan, sørget for at alle både ble travelt opptatt og fornøyde. Vi oppsummerte stevneprogrammet sammen med de deltakerne som var til stede. På omgang fortalte vi opplevelser, øvde på hus-til-hus-presentasjoner og gjenbesøk og viste hvordan man kan lede bibelstudier. Vi sang Rikets sanger. Det var overflod av mat. Vi hadde kaffe og kaker omtrent annenhver time. Noen overnattet på benker eller på plattformen, mens andre sov på gulvet. Søndag la stormen seg litt, og det gjorde at det var 96 til stede på det offentlige  foredraget. Denne erfaringen lærte meg å mestre vanskelige situasjoner.

Den neste kretsen jeg tjente i, bestod av provinsene Alberta (den nordlige delen) og Britisk Columbia og Yukonterritoriet, som kalles midnattsolens land. Jeg måtte være både utholdende og forsiktig når jeg reiste på og forkynte langs den barske Alaskaveien på strekningen fra Dawson Creek i Britisk Columbia til Whitehorse i Yukon (1477 kilometer). Snøskred, glatte og bratte fjellveier og dårlig sikt på grunn av snøføyke var en stor utfordring.

Jeg ble forundret over å se hvordan sannheten spredte seg i det høye nord. En gang besøkte Walter Lewkowicz og jeg en enkel, liten hytte i nærheten av Lower Post, en landsby i Britisk Columbia langs Alaskaveien nær grensen til Yukonterritoriet. Vi visste at det bodde noen der, for vi kunne se svakt lys i et lite vindu. Klokken var omkring ni på kvelden, og vi banket på døren. En mannsrøst ropte at vi skulle komme inn, så vi gikk inn i hytta. For en overraskelse det var å se en gammel mann som lå og hvilte i køyesengen mens han leste bladet Vakttårnet! Han hadde faktisk et nummer som var nyere enn det vi hadde med oss. Han forklarte at han fikk posten sin med luftpost. Ettersom vi hadde vært borte fra menigheten i mer enn åtte dager på det tidspunktet, hadde vi ikke fått de nyeste bladene ennå. Mannen presenterte seg som Fred Berg, og selv om han hadde abonnert på bladet i flere år, var dette første gangen han fikk besøk av Jehovas vitner. Fred bad oss om å overnatte hos ham. Vi fikk mulighet til å fortelle ham mye om sannheten fra Skriftene og ordnet med at andre vitner som reiste regelmessig gjennom området, skulle besøke ham.

I en del år tjente jeg i tre små kretser. De strakk seg fra Grande Prairie i Alberta i Canada i øst til Kodiak i Alaska i vest, en avstand på over 350 mil.

Jeg har sett på en spesielt fin måte at Jehovas ufortjente godhet er for alle mennesker, enten de bor på avsidesliggende steder eller hvor som helst ellers, og at Guds  ånd virker motiverende på sinnet og hjertet til dem som er rett innstilt for evig liv. En slik person var Henry Lepine, som bodde i et isolert område, i Dawson City (nå Dawson) i Yukon. Han hadde faktisk ikke vært utenfor gullgraverområdet på over 60 år. Men Jehovas ånd fikk denne 84-årige mannen til å reise over 160 mil én vei for å komme til et kretsstevne i Anchorage, enda han aldri hadde vært på et menighetsmøte. Han ble begeistret over programmet og frydet seg over å være sammen med de andre. Han reiste tilbake til Dawson City og forble trofast fram til sin død. Mange av dem som kjente Henry, lurte på hva som drev denne gamle mannen til å foreta en så lang reise. Denne nysgjerrigheten førte til at noen flere eldre tok imot sannheten. Så Henry fikk avlagt et fint vitnesbyrd på en indirekte måte.

Jeg erfarer Jehovas ufortjente godhet

Jeg ble veldig glad for å bli innbudt til å gjennomgå den 26. klassen ved Vakttårnets bibelskole Gilead i 1955. Den opplæringen jeg fikk der, styrket min tro og hjalp meg til å nærme meg Jehova enda mer. Etter uteksamineringen fikk jeg i oppdrag å fortsette i kretstjenesten i Canada.

I omkring et år tjente jeg i provinsen Ontario. Så ble jeg igjen sendt nordover til det majestetiske Alaska. Jeg kan fremdeles se for meg det maleriske landskapet med klare, glitrende innsjøer, fjellkjeder med snødekte topper og veier som snor seg gjennom terrenget. Om sommeren tar synet av daler og enger som er dekket av et teppe av fargerike markblomster, pusten fra en. Luften er frisk og vannet rent. Bjørn, ulv, elg, rein og andre ville dyr streifer uforstyrret omkring i sine naturlige omgivelser.

Alaska byr imidlertid virkelig på utfordringer — ikke bare på grunn av det ustadige været, men også på grunn av de enorme avstandene. Min krets dekket 320 mil fra øst til vest. Den gangen var det ingen ordning med bil til kretstilsynsmannen. Brødrene i menighetene tilbød seg å kjøre meg fra sin menighet til den neste. Men av og til måtte jeg haike med lastebilsjåfører eller turister.

Én gang jeg gjorde det, var på Alaskaveien i Scotty Creek-området, på strekningen mellom Tok Junction i Alaska og Mile 1202 i Canada. Det var tollstasjoner på disse to stedene, som lå omkring 16 mil fra hverandre. Ved Tok passerte jeg USAs tollstasjon og fikk sitte på med noen omkring fem mil. Etter det kom det ingen flere biler, så jeg gikk til fots i omtrent ti timer og tilbakela mer enn fire mil. Først senere fikk jeg vite at kort tid etter at jeg hadde passert tollen, ble all trafikk på denne veistrekningen stanset på grunn av et snøskred et lite stykke fra tollstedet. Ved midnatt falt temperaturen til under 20 kuldegrader, og jeg var fremdeles rundt åtte mil fra nærmeste sted hvor jeg kunne få tak over hodet. Jeg var nødt til å finne et sted der jeg kunne søke ly og få hvilt litt.

Mens jeg strevde meg av gårde, fikk jeg øye på en forlatt bil, som stod utenfor veien og var delvis dekket av snø. Jeg tenkte at hvis jeg  kunne komme meg inn i den og sove på setene, kunne jeg overleve den kalde natten. Jeg klarte å få unna nok snø til å åpne døren, bare for å oppdage at den var ribbet helt inn til metallet. Heldigvis kom jeg over en tom hytte et stykke nede i veien. Etter å ha strevd litt med å komme meg inn og få fyrt opp kunne jeg hvile noen timer. Om morgenen lyktes jeg med å få haik til nærmeste overnattingssted, der jeg endelig fikk spist og stelt de såre fingrene mine.

Jehova får det til å vokse i nord

Mitt første besøk i Fairbanks var veldig oppmuntrende. Vi oppnådde gode resultater i forkynnelsen, og rundt 50 kom på det offentlige foredraget om søndagen. Møtet ble holdt i det lille misjonærhjemmet der Vernor og Lorraine Davis bodde. Fra kjøkkenet, soverommet og gangen stakk folk hodet fram for å høre talen. På grunn av den gode responsen visste vi at en Rikets sal ville virke positivt på forkynnelsesarbeidet i Fairbanks. Med Jehovas hjelp fikk vi kjøpt en romslig bygning, som tidligere hadde vært et danselokale, og flyttet den til en passende tomt. Det ble boret en brønn og installert toaletter og et varmeaggregat. Innen et år var det en velegnet Rikets sal i Fairbanks. Etter at det også var laget et kjøkken, ble salen brukt til områdestevnet i 1958 med 330 til stede.

Sommeren 1960 foretok jeg en lang reise med bil til Jehovas vitners hovedkontor i New York for å gå på et kurs for reisende tilsynsmenn i USA og Canada. Mens jeg var der, snakket bror Nathan Knorr og andre ansvarlige brødre med meg om muligheten for å åpne et avdelingskontor i Alaska. Noen måneder senere var vi glad for å høre at fra og med 1. september 1961 kom Alaska til å ha sitt eget avdelingskontor. Bror Andrew K. Wagner fikk i oppdrag å føre tilsyn med avdelingskontorets oppgaver. Han og hans kone, Vera, hadde tjent ved hovedkontoret i Brooklyn i 20 år, og de hadde også erfaring i reisetjenesten. Det at det ble opprettet et avdelingskontor i Alaska, var en kjærkommen ordning, for det reduserte reisingen til kretstilsynsmannen og gjorde at han kunne konsentrere seg mer om de spesifikke behovene i menighetene og i de isolerte områdene.

Sommeren 1962 var en lykkelig tid i nord. Da ble avdelingskontoret i Alaska innviet, og det var et områdestevne i Juneau i Alaska. Det ble bygd Rikets saler i Juneau og i Whitehorse i Yukon, og det ble startet flere nye grupper i isolerte områder.

Tilbake til Canada

I en rekke år hadde jeg brevvekslet med Margareta Petras fra Canada. Reta, som hun alltid er blitt kalt, startet i pionertjenesten i 1947, ble uteksaminert fra Gilead i 1955 og var pioner øst i Canada. Jeg fridde til henne, og hun sa ja. Vi giftet oss i Whitehorse i februar 1963. Om høsten samme år ble jeg utnevnt til å være kretstilsynsmann vest i Canada, og det var en glede å tjene der de neste 25 årene.

Av helsemessige grunner fikk vi i 1988 i oppdrag å tjene som spesialpionerer i Winnipeg i Manitoba. Det innbefattet at vi hadde tilsyn med en stevnehall i omkring fem år. I den grad det er mulig, tar vi fremdeles del i det glederike arbeidet med å gjøre disipler. Da vi var i kretstjenesten, startet vi mange bibelstudier, som andre overtok. Men nå, ved Jehovas ufortjente godhet, starter vi studier og har i tillegg gleden av selv å se de interesserte gjøre framskritt mot innvielse og dåp.

Jeg er overbevist om at det å tjene Jehova er den beste måten å leve på. Det er meningsfylt og tilfredsstillende, og det gjør vår kjærlighet til Jehova dypere for hver dag som går. Det er dette som fører til ekte lykke. Uansett hvilken teokratisk oppgave vi har, og uansett hvor i verden vi befinner oss, er vi enige med salmisten, som sa: «Lykkelig er det folk hvis Gud er Jehova!» — Salme 144: 15.

[Bilde på sidene 24 og 25]

I kretstjenesten

[Bilde på side 25]

På besøk hos Henry Lepine i Dawson City. Jeg står til venstre

[Bilde på side 26]

Den første Rikets sal i Anchorage

[Bilde på side 26]

Reta og jeg i 1998