Én sann kristen tro — en realitet

JESUS KRISTUS grunnla bare én kirke, eller menighet. Den menigheten var en åndelig familie. Den var en forsamling av mennesker som var utvalgt ved Guds hellige ånd — alle var anerkjent av Gud som hans «barn». — Romerne 8: 16, 17; Galaterne 3: 26.

Jesus sa at Gud bare brukte én vei for å lede folk til sannheten og evig liv. Han illustrerte denne viktige sannheten på denne måten: «Gå inn gjennom den trange port; for bred og vid er den vei som fører til tilintetgjørelsen, og mange er de som går inn på den; men trang er den port og smal er den vei som fører til livet, og få er de som finner den.» — Matteus 7: 13, 14; Johannes 14: 6; Apostlenes gjerninger 4: 11, 12.

En forent menighet

Vi bør ikke tenke på menigheten i det første århundre som «et verdensomspennende, universelt, organisert samfunn slik vi i dag mener når vi snakker om den katolske kirke,» står det i The New Dictionary of Theology. Hvorfor ikke? «Av den enkle grunn at et slikt organisert, universelt samfunn knapt eksisterte,» står det videre.

Ingen kan med rette være uenig i at det er stor forskjell mellom den første kristne menighet og de etablerte kirkesystemene vi ser i dag. Men den første kristne menighet var organisert. De enkelte menighetene fungerte ikke uavhengig av hverandre. Alle sammen anerkjente den myndighet et styrende råd i Jerusalem hadde. Dette rådet — som bestod av apostlene og de eldste i menigheten i Jerusalem — hjalp til med å bevare menighetens enhet som Kristi ene «legeme». — Efeserne 4: 4, 11—16; Apostlenes gjerninger 15: 22—31; 16: 4, 5.

 Hva skjedde med denne ene sanne menighet? Ble den til den mektige katolske kirke? Utviklet den seg til det oppstykkede protestantiske kirkesystemet som vi ser i dag? Eller var det noe annet som skjedde?

«Hveten» og «ugresset»

For å finne svaret på dette bør vi grundig undersøke hva Jesus Kristus selv sa ville skje. Du blir kanskje overrasket over å få vite at Jesus ventet at hans menighet ville forsvinne ut av syne, og at han ville tillate at denne triste situasjonen fortsatte i flere hundre år.

Jesus hadde sin menighet i tankene da han sa dette om «himlenes rike»: «Himlenes rike er blitt lik en mann som sådde god sæd i åkeren sin. Mens folk sov, kom hans fiende og sådde ugress blant hveten og gikk sin vei. Da strået skjøt opp og frambrakte frukt, da kom også ugresset til syne. Husbondens slaver kom da bort og sa til ham: ’Herre, sådde du ikke god sæd i åkeren din? Hvordan har det da kommet ugress i den?’ Han sa til dem: ’En fiende, et menneske, har gjort dette.’ De sa til ham: ’Vil du da at vi skal gå ut og sanke det sammen?’ Han sa: ’Nei; for at dere ikke, mens dere sanker ugresset sammen, skal komme til å rykke opp hveten sammen med det. La begge deler vokse sammen inntil høsten; og i høsttiden vil jeg si til høstfolkene: Sank først ugresset sammen og bind det i bunter for å brenne det opp; gå så og samle hveten i mitt forrådshus.’» — Matteus 13: 24—30.

Jesus forklarte at han var ’den som sådde’. «Den gode sæd» var et bilde på hans sanne disipler. Hans «fiende» var Satan Djevelen. «Ugresset» var falske kristne som gradvis kom inn i den første kristne menighet. Han sa at han ville la «hveten» og «ugresset» vokse sammen inntil «høsten», som var «en avslutning på en tingenes ordning». (Matteus 13: 37—43) Hva betydde alt dette?

Den kristne menighet blir fordervet

Kort tid etter at apostlene var døde, begynte falske lærere i menigheten å ta kontroll over den. De talte «forvrengte ting for å trekke disiplene bort, etter seg selv». (Apostlenes gjerninger 20: 29, 30) Det førte til at mange kristne ’falt fra troen’. De ble «vendt til usanne historier». — 1. Timoteus 4: 1—3; 2. Timoteus 4: 3, 4.

 Innen det fjerde århundre evt. «var den katolske kristendom blitt den offisielle . . . religion i det romerske rike,» står det i The New Dictionary of Theology. Det fant sted en «sammensmelting av det ekklesiastiske og det borgerlige samfunn» — en forening av kirke og stat, noe som stod i skarp kontrast til det de første kristne trodde på. (Johannes 17: 16; Jakob 4: 4) Det står i den samme kilden at hele kirkens oppbygning og natur og også mange av dens grunnleggende trossetninger over tid ble radikalt forandret «under innflytelse av en underlig og svært usunn kombinasjon av det G[amle] T[estamente] og nyplatonske modeller». Som Jesus Kristus forutsa, forsvant hans sanne disipler ut av syne mens det fantes en mengde falske kristne.

Jesu tilhørere visste hvor vanskelig det var å skille hvete fra ugress, for eksempel fra giftig svimling, som i vekstsesongen er svært lik hvete. Så Jesu illustrasjon viste at det en tid ville være vanskelig å skille de sanne kristne fra de falske. Dette betyr ikke at den kristne menighet opphørte å eksistere, for Jesus lovte å fortsette å veilede sine åndelige brødre «alle dager inntil avslutningen på tingenes ordning». (Matteus 28: 20) Jesus sa at hveten ville fortsette å vokse. Og opp gjennom århundrene har sanne kristne — som enkeltpersoner eller i grupper — uten tvil gjort sitt beste for å holde fast ved Kristi lære. Men de var ikke lenger en lett gjenkjennelig, synlig gruppe eller organisasjon. De var absolutt ikke identisk med det synlige, frafalne religiøse system som opp gjennom historien ikke har brakt annet enn vanære og skam over Jesus Kristi navn. — 2. Peter 2: 1, 2.

«Lovløshetens menneske . . . blir åpenbart»

Apostelen Paulus forutsa noe som skulle kjennetegne dette falske religiøse systemet. Han skrev: «La ingen forlede dere på noen måte, for [Jehovas dag] vil ikke komme uten at frafallet først kommer og lovløshetens menneske, tilintetgjørelsens sønn, blir åpenbart.» (2. Tessaloniker 2: 2—4) «Lovløshetens menneske» er kristenhetens presteskap, som har opphøyd seg selv til en herskende stilling over den «kristne» menighet. *

Frafallet begynte på apostelen Paulus’ tid. Det tiltok da apostlene døde og deres tilbakeholdende innflytelse ble borte. Det skulle kjennetegnes, sa Paulus, ved «Satans virksomhet, med enhver kraftig gjerning og løgnaktige tegn og varsler og med ethvert urettferdig bedrag». (2. Tessaloniker 2: 6—12) Dette er virkelig en god beskrivelse av den måten mange religiøse ledere har handlet på opp gjennom historien!

For å støtte sin påstand om at den katolske kirke er den ene sanne kirke, sier de katolske lederne at deres biskoper «står i direkte forbindelse med apostlene som deres arvtakere ved en ubrutt rekke som går tilbake til begynnelsen». Denne påstanden om apostolisk suksesjon, som dette kalles, har i virkeligheten ikke noe historisk eller bibelsk grunnlag. Det finnes ingen pålitelige beviser for at det kirkesystemet som oppstod etter Jesu apostlers død, noen gang er blitt ledet av Guds hellige ånd. — Romerne 8: 9; Galaterne 5: 19—21.

Og hva med de andre kirkene som dukket opp etter reformasjonen? Fulgte disse mønsteret til den første kristne menighet? Var de preget av den renhet som kjennetegnet den opprinnelige kristne menighet? Det er sant at Bibelen ble tilgjengelig for mange alminnelige mennesker på deres eget språk etter reformasjonen. Men historien viser at disse kirkene fortsatte å forkynne vranglære. * — Matteus 15: 7—9.

 Merk deg imidlertid dette: Jesus Kristus forutsa tydelig at hans ene sanne menighet ville bli gjenopprettet i den tiden han kalte en avslutning på en tingenes ordning. (Matteus 13: 30, 39) Oppfyllelsen av bibelske profetier viser at vi nå lever i den tiden. (Matteus 24: 3—35) Siden det er slik, bør vi spørre: Hva er det som er den ene sanne kirke? Den burde bli mer og mer klart gjenkjennelig.

Kanskje du mener at du allerede har funnet den kirken, eller menigheten. Det er viktig at du er helt sikker. Hvorfor? Fordi det bare kan være én sann kirke, akkurat som i det første århundre. Har du tatt deg tid til å forvisse deg om at din kirke nøye svarer til det forbilde som den kristne menighet i det første århundre var, og at den lojalt holder seg til Jesu Kristi lære? Hvorfor ikke undersøke dette nå? Jehovas vitner vil gjerne hjelpe deg med det. — Apostlenes gjerninger 17: 11.

[Fotnoter]

[Bilder på side 5]

Hva lærer Jesu illustrasjon om hveten og ugresset oss om den sanne menighet?

[Bilder på side 7]

Følger din kirke de første kristnes eksempel når det gjelder å forkynne og studere?