Livshistorie

Jehova har alltid omsorg for oss

FORTALT AV ENELESI MZANGA

Det var i 1972. Ti unge menn, medlemmer av Ungdomsforbundet i Malawi, brøt seg inn i huset vårt, grep tak i meg og drog meg ut på en sukkerrøråker like ved. De slo meg og lot meg ligge igjen der fordi de trodde jeg var død.

Mange Jehovas vitner i Malawi opplevde brutale angrep som dette. Hvorfor ble de forfulgt? Hva hjalp dem til å holde ut? La meg fortelle min families historie.

JEG ble født den 31. desember 1921 i en religiøs familie. Min far var prest i den sentrale presbyterianske kirke i Afrika. Jeg vokste opp i Nkhoma, en liten by i nærheten av Lilongwe, Malawis hovedstad. Da jeg var 15 år, ble jeg gift med Emmas Mzanga.

En dag fikk vi besøk av en av fars venner, som også var prest. Han hadde lagt merke til at det bodde Jehovas vitner i nærheten av oss, og advarte oss mot å bli kjent med dem. Han sa at vitnene var demonbesatte, og at vi også kunne bli det hvis vi ikke var forsiktige. Den advarselen gjorde oss så skremt at vi flyttet til en annen landsby, hvor Emmas begynte å drive en butikk. Men vi fant fort ut at det bodde Jehovas vitner like ved det nye huset vårt også!

Det gikk ikke lang tid før Emmas’ dype kjærlighet til Bibelen fikk ham til å snakke med et av vitnene. Etter at han hadde fått overbevisende svar på mange av spørsmålene sine, tok han imot tilbudet om et bibelstudium. I begynnelsen ble bibelstudiet holdt i butikken der han arbeidet, men  senere studerte de en gang i uken hjemme hos oss. Hver gang Jehovas vitner kom, gikk jeg ut av huset fordi jeg var redd dem. Likevel fortsatte Emmas å studere Bibelen. I april 1951, omkring seks måneder etter at han hadde begynt å studere, ble han døpt. Men han fortalte ikke meg det, for han var redd for at nyheten skulle gjøre slutt på ekteskapet vårt.

Vanskelige uker

Så en dag fortalte min venninne, Ellen Kadzalero, meg at mannen min var døpt som et av Jehovas vitner. Jeg ble rasende! Fra den dagen av verken snakket jeg til ham eller laget mat til ham. Jeg sluttet også å hente og varme badevann til ham — i vår kultur blir denne oppgaven sett på som en hustrus plikt.

Etter å ha holdt ut denne behandlingen i tre uker bad Emmas meg pent om å sette meg ned sammen med ham. Han fortalte meg så hvorfor han hadde bestemt seg for å bli et av Jehovas vitner. Han leste og forklarte flere skriftsteder for meg, blant annet 1. Korinter 9: 16. Det gjorde dypt inntrykk på meg, og jeg følte at det også var nødvendig for meg å være med og forkynne det gode budskap. Så jeg bestemte meg for å begynne å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner. Den samme kvelden, til stor glede for min kjærlige mann, laget jeg et godt måltid til ham.

Vi deler sannheten med våre venner og våre barn

Da foreldrene våre fikk høre at vi kom sammen med Jehovas vitner, motarbeidet de oss kraftig. Familien min sendte oss et brev hvor de skrev at vi ikke måtte besøke dem mer. Reaksjonen deres gjorde oss triste, men vi stolte på Jesu løfte om at vi ville få mange åndelige brødre og søstre og fedre og mødre. — Matteus 19: 29.

Jeg gjorde raske framskritt i mitt bibelstudium og ble døpt i august 1951, bare tre og en halv måned etter Emmas. Jeg følte at jeg måtte dele sannheten med min venninne, Ellen, og ble veldig glad da hun tok imot mitt tilbud om et bibelstudium. I mai 1952 ble Ellen døpt og ble min åndelige søster, noe som styrket vårt vennskapsbånd. Vi er fortsatt bestevenninner.

I 1954 ble Emmas utnevnt til å besøke menigheter som kretstilsynsmann. Da hadde vi allerede seks barn. På den tiden var det slik at en reisende tilsynsmann som hadde barn, besøkte en menighet den ene uken og var hjemme hos kone og barn den neste uken. Emmas forsikret seg alltid om at jeg holdt familiestudiet mens han var borte. Vi forsøkte å gjøre studiet med barna til noe hyggelig. Vi snakket også med oppriktig overbevisning om vår kjærlighet til Jehova og til sannheten fra hans Ord, og vi deltok i forkynnelsesarbeidet sammen som familie. Dette åndelige opplæringsprogrammet styrket våre barns tro og forberedte dem på den forfølgelsen vi snart skulle bli utsatt for.

Religionsforfølgelsen begynner

I 1964 ble Malawi en selvstendig republikk. Da funksjonærene for regjeringspartiet fikk vite om vårt nøytrale politiske standpunkt, forsøkte de å tvinge oss til å kjøpe partimedlemskort. * Fordi Emmas og jeg nektet å gjøre det, ødela medlemmer av Ungdomsforbundet  maisåkeren vår — vår viktigste matforsyning for det kommende året. Mens de hogg ned maisen, sang de: «Alle som nekter å kjøpe Kamuzus [president Bandas] kort, vil få sin grønne mais spist opp av termitter, og disse folkene vil gråte over det.» Til tross for tapet av denne maten ble vi ikke fortvilte. Vi følte Jehovas kjærlighet og omsorg. Han styrket oss. — Filipperne 4: 12, 13.

Sent en kveld i august 1964 var jeg alene hjemme med barna. Vi lå og sov da jeg ble vekket av at jeg hørte noen synge et stykke unna. Det var Gulewamkulu, en fryktet hemmelig gruppe av stammedansere som angriper folk og gir seg ut for å være døde slektningers ånder. Ungdomsforbundet hadde sendt Gulewamkulu for å angripe oss. Jeg vekket raskt barna, og før angriperne kom fram til huset vårt, hadde vi flyktet inn i bushen.

Fra gjemmestedet vårt så vi et sterkt lys. Gulewamkulu hadde tent på huset vårt, som hadde stråtak. Det brant ned til grunnen sammen med alt vi eide. Idet angriperne gikk sin vei fra de ulmende restene etter huset vårt, hørte vi dem si: «Vi laget et fint bål som det vitnet kunne varme seg på.» Vi var så takknemlige mot Jehova for at vi kom oss trygt unna! De hadde riktignok ødelagt alt vi eide, men de hadde ikke klart å ødelegge vår besluttsomhet når det gjaldt å stole på Jehova i stedet for mennesker. — Salme 118: 8.

Vi fikk vite at Gulewamkulu hadde gjort den samme grusomme handlingen mot fem andre familier av Jehovas vitner i området. Så glade og takknemlige vi ble for at brødre fra nabomenigheter kom og hjalp oss! De bygde opp husene våre igjen og gav oss mat for flere uker framover.

Forfølgelsen øker

I september 1967 var det en kampanje for å få tak i alle Jehovas vitner i hele landet. Hensynsløse og aggressive unge menn — medlemmer av Ungdomsforbundet og Unge pionerer, bevæpnet med macheter — gikk fra dør til dør for å lete etter vitnene. Da de fant dem, tilbød de seg å selge dem politiske partikort.

Da de kom til huset vårt, spurte de om vi hadde et partikort. Jeg sa: «Nei, jeg har ikke kjøpt det. Jeg kommer ikke til å kjøpe det nå, og jeg kommer heller ikke til å kjøpe et i framtiden.» Da grep de mannen min og meg og tok oss med til politistasjonen, uten at vi fikk ta noe med oss. Da de minste barna kom hjem fra skolen, fant de oss ikke, så de ble redde. Heldigvis kom den eldste sønnen vår, Daniel, hjem like etterpå og fikk vite av en nabo hva som hadde skjedd. Han tok med én gang de yngre søsknene med seg og gikk til politistasjonen. De kom akkurat da politiet satte oss på lastebiler for å ta oss med til Lilongwe. Barna ble med oss.

På hovedpolitistasjonen i Lilongwe ble det holdt en rettssak som var en ren parodi. Politibetjentene spurte oss: «Vil dere fortsette å være Jehovas vitner?» Vi svarte: «Ja!», enda dette svaret automatisk betydde en dom på sju års fengsel. For dem som «ledet» organisasjonen, var dommen på 14 år.

Etter at vi hadde vært der en natt uten mat og søvn, førte politiet oss til Maula fengsel. Der var cellene så overfylte at vi ikke engang kunne finne plass til å sove på gulvet! Toalettene var bare én bøtte i hver av de overfylte cellene. Det lille vi fikk av mat, var dårlig tilberedt. Etter to uker forstod fengselsmyndighetene at vi var fredelige mennesker, og lot oss få bruke fengselets utvendige luftegård. Med så mange av oss sammen hadde vi hver dag muligheter til å oppmuntre hverandre og avlegge et fint vitnesbyrd for andre innsatte. Til vår overraskelse ble vi løslatt etter omkring tre måneder på grunn av det internasjonale presset som var lagt på Malawis regjering.

 Politibetjentene bad oss dra tilbake til hjemmene våre, men de fortalte oss også at Jehovas vitner var blitt forbudt i Malawi. Dette forbudet varte fra 20. oktober 1967 til 12. august 1993 — nesten 26 år. Det var vanskelige år, men med Jehovas hjelp klarte vi å holde oss strengt nøytrale.

Fritt vilt

I oktober 1972 vedtok regjeringen et dekret som førte til en ny bølge av voldelig forfølgelse. Dekretet gikk ut på at alle Jehovas vitner skulle avskjediges fra jobbene sine, og at alle vitner som bodde i landsbyer, skulle jages fra hjemmene sine. Vitnene var fritt vilt.

På den tiden kom en ung, kristen bror hjem til oss med en viktig beskjed til Emmas: ’Ungdomsforbundet planlegger å halshogge deg og sette hodet ditt på en stake og ta det med til høvdingene.’ Emmas forlot huset ganske raskt, men ikke før han hadde ordnet det slik at vi kunne følge etter ham så snart som mulig. Jeg skyndte meg å sende barna av gårde. Akkurat da jeg selv skulle til å dra, kom ti medlemmer av Ungdomsforbundet som så etter Emmas. De brøt seg inn i huset vårt, men oppdaget at han var borte. De ble så sinte at de drog meg ut på en sukkerrøråker like ved, hvor de sparket meg og slo meg med sukkerrør. Så forlot de meg fordi de trodde jeg var død. Etter at jeg hadde kommet til bevissthet igjen, krekte jeg meg hjem.

Den natten, i ly av mørket, satte Emmas livet på spill da han kom tilbake til huset vårt for å lete etter meg. Da han fant meg alvorlig skadet, la han og en venn meg forsiktig i vår venns bil. Så kjørte vi hjem til en bror i Lilongwe, hvor jeg sakte kom meg igjen etter overfallet, og Emmas begynte å legge planer om å rømme fra landet.

Flyktninger uten noe sted å dra til

Vår datter Dinesi og mannen hennes hadde en femtonns lastebil. De ansatte en sjåfør som tidligere hadde vært med i Unge pionerer, men som hadde fått medlidenhet med oss. Han sa seg villig til å hjelpe oss og andre Jehovas vitner. Flere kvelder plukket han opp vitner på gjemmesteder som var avtalt på forhånd. Så tok han på seg den uniformen som Unge pionerer brukte, og kjørte den fulle lastebilen gjennom flere av politiets veisperringer. Han risikerte mye for å hjelpe hundrevis av Jehovas vitner til å krysse grensen til Zambia.

Etter noen måneder sendte de zambiske myndighetene oss tilbake til Malawi, men vi kunne ikke reise tilbake til landsbyen vår.  Alle de eiendelene vi hadde latt bli igjen, var stjålet. Selv blikkplatene på taket var tatt av huset vårt. Fordi vi ikke hadde noe trygt sted å dra til, flyktet vi til Mosambik og var i Mlangeni flyktningleir i to og et halvt år. Men i juni 1975 ble leiren stengt av en ny regjering der i landet, og vi ble tvunget til å reise tilbake til Malawi, hvor situasjonen ikke var forandret for Jehovas folk. Vi hadde ikke noe annet valg enn å flykte inn i Zambia igjen. Der kom vi til Chigumukire flyktningleir.

To måneder senere parkerte en kolonne med busser og militære lastebiler langs hovedveien, og hundrevis av tungt bevæpnede zambiske soldater invaderte leiren. De fortalte oss at det var blitt bygd fine hus til oss, og at de ville kjøre oss dit. Vi visste at dette ikke var sant. Soldatene begynte å dytte folk om bord i lastebilene og bussene, og det oppstod redsel og forvirring. Da soldatene begynte å skyte i luften med automatvåpen, spredte tusenvis av våre brødre og søstre seg i panikk.

I forvirringen som oppstod, ble Emmas tilfeldigvis slått ned og tråkket på, men en av brødrene hjalp ham opp på bena igjen. Vi trodde at dette var begynnelsen på den store trengsel. Alle flyktningene flyktet tilbake mot Malawi. Et sted, fortsatt i Zambia, kom vi til en elv, og brødrene laget flere rekker hvor vi holdt hverandre i hendene slik at alle kom trygt over. Men på den andre siden av elven ble vi omringet av zambiske soldater og med makt ført tilbake til Malawi.

Vi var tilbake i Malawi enda en gang, men vi visste ikke hvor vi skulle gå. Vi fikk vite at på politiske samlinger og i avisene hadde folk fått beskjed om å være på utkikk etter «nye ansikter», det vil si Jehovas vitner, som kom til landsbyen deres. Så vi bestemte oss for å reise til hovedstaden, hvor vi ikke ville være så synlige som i en landsby. Vi klarte å få leid et lite hus, og Emmas begynte igjen med sine hemmelige besøk til menighetene som reisende tilsynsmann.

Til stede på menighetsmøter

Hva var det som hjalp oss til å være trofaste? Menighetsmøtene! I flyktningleirene i Mosambik og Zambia kunne vi fritt gå på møter, som ble holdt i enkle Rikets saler med stråtak. Å komme sammen på møter i Malawi var farlig og vanskelig — men alltid verd anstrengelsene. For å unngå å bli oppdaget holdt vi vanligvis møtene sent om kvelden på avsidesliggende steder. For at vi ikke skulle tiltrekke oss oppmerksomhet, klappet vi ikke i hendene for å vise at vi satte pris på talen, men bare gned hendene sammen.

Dåpen ble vanligvis utført sent om kvelden. Vår sønn Abiyudi ble døpt ved en slik anledning. Etter dåpstalen ble han og de andre dåpskandidatene ført i mørket til et sumpområde hvor det var blitt gravd et grunt hull. Der ble de døpt.

Vårt lille hus var en trygg havn

De siste årene av regjeringens forbud ble huset vårt i Lilongwe brukt som et trygt sted. Post og litteratur fra avdelingskontoret i Zambia ble i all hemmelighet levert til huset vårt. Brødre som tjente som kurerer på sykkel, kom hjem til oss for å ta med seg sendingene fra Zambia og levere posten og litteraturen til alle deler av Malawi. De numrene av Vakttårnet som ble fordelt, var tynne, for de ble trykt på bibelpapir. Dette gjorde at kurerene kunne ha med seg dobbelt så mange blad som hvis bladene var blitt trykt på vanlig papir. Kurerene distribuerte også Vakttårnet i miniutgave, som bare inneholdt studieartiklene. En miniutgave var lett å gjemme i en skjortelomme, for den bestod bare av ett ark.

Disse kurerene risikerte sin frihet og sitt liv når de syklet gjennom bushen, noen ganger  i nattens mørke, med kartonger med forbudt litteratur i en høy stabel på syklene sine. Til tross for politiets veisperringer og andre farer reiste de hundrevis av kilometer i all slags vær for å levere åndelig føde til sine brødre. Så modige disse kjære kurerene var!

Jehova har omsorg for enker

I desember 1992, mens Emmas holdt en tale i en menighet han besøkte som kretstilsynsmann, fikk han slag. Etterpå kunne han ikke lenger snakke. En tid senere fikk han et nytt slag, som førte til at han ble lam i den ene siden. Selv om det var vanskelig for ham å takle det å miste helsen, hjalp den kjærlige støtten vi fikk fra menigheten, meg til ikke å fortvile. Jeg klarte å ta meg av mannen min i vårt hjem helt til han døde i november 1994, da var han 76 år. Vi var gift i 57 år, og Emmas fikk oppleve at forbudet ble opphevet før han døde. Jeg sørger fortsatt over tapet av min trofaste ledsager.

Etter at jeg ble enke, tok min svigersønn på seg det ansvaret å forsørge meg i tillegg til sin kone og deres fem barn. Men han døde etter en kort sykdomsperiode, i august 2000. Hvordan skulle datteren min klare å få tak i mat til oss og et sted vi kunne bo? Igjen opplevde jeg at Jehova har omsorg for oss og virkelig er «en far for farløse gutter og en dommer for enker». (Salme 68: 5) Jehova gav oss, gjennom sine tjenere på jorden, et pent, nytt hus. Hvordan gikk det til? Da brødrene og søstrene i menigheten så vår vanskelige situasjon, bygde de et nytt hus til oss på bare fem uker! Brødre fra andre menigheter som var murere, kom og hjalp til. Den kjærlighet og godhet som ble vist av alle disse vitnene, overveldet oss, for det huset de bygde til oss, er bedre enn mange av de husene som de selv bor i. Dette beviset på menighetens kjærlighet ble et fint vitnesbyrd i nabolaget vårt. Når jeg går og legger meg om kvelden, føler jeg det som om jeg er i paradiset! Ja, vårt pene, nye hus er laget av murstein og mørtel, men som så mange har bemerket, er det et hus som i sannhet er bygd med kjærlighet. — Galaterne 6: 10.

Jehova fortsetter å vise omsorg

Selv om jeg til tider har vært helt på randen av fullstendig fortvilelse, har Jehova vært god mot meg. Sju av mine ni barn lever fortsatt, og familien min består nå av 123 personer. Så takknemlig jeg er for at de aller fleste av dem tjener Jehova trofast!

I dag, i en alder av 82 år, blir jeg fylt av glede når jeg ser hva Guds ånd har utrettet i Malawi. Bare i de siste fire årene har jeg sett at antall Rikets saler har økt fra én til mer enn 600. Vi har også et nytt avdelingskontor i Lilongwe, og vi gleder oss over en ubegrenset flom av styrkende, åndelig føde. Jeg føler virkelig at jeg har erfart oppfyllelsen av Guds løfte i Jesaja 54: 17, hvor vi får denne forsikringen: «Ikke noe som helst våpen som blir formet mot deg, skal ha framgang.» Etter å ha tjent Jehova i mer enn 50 år er jeg overbevist om at uansett hvilke prøvelser vi blir utsatt for, har Jehova alltid omsorg for oss.

[Fotnote]

[Bilde på side 24]

Min mann, Emmas, ble døpt i april 1951

[Bilde på side 26]

En gruppe modige kurerer

[Bilde på side 28]

Et hus bygd med kjærlighet