Hva er hensikten med tukt?

HVA tenker du på når du hører ordet «tukt»? Tukt er blitt definert som det å få folk til å følge regler eller normer for oppførsel og å straffe dem når de ikke gjør det. Det er selvfølgelig ikke den eneste betydningen av tukt, men for mange i dag har ordet en negativ klang.

Bibelen stiller imidlertid tukt i et annet lys. «Forkast ikke Jehovas tukt, min sønn,» skrev den vise kong Salomo. (Ordspråkene 3: 11) Disse ordene sikter ikke til tukt generelt, men til «Jehovas tukt», det vil si tukt som er basert på Jehovas opphøyde prinsipper. Det er bare den slags tukt som fører til gode resultater åndelig sett, og som er ønskverdig. Tukt som er basert på menneskelig tankegang som er i strid med Jehovas opphøyde prinsipper, er på den annen side skadelig og sårende. Det forklarer hvorfor mange har en så negativ holdning til tukt.

Hvorfor blir vi oppfordret til å ta imot Jehovas tukt? Bibelen beskriver tukt fra Gud som et uttrykk for hans kjærlighet til menneskene. Salomo sa derfor videre: «Den som Jehova elsker, irettesetter han, slik som en far gjør med en sønn som han har behag i.» — Ordspråkene 3: 12.

Tukt eller straff — hva er forskjellen?

Slik ordet «tukt» blir brukt i Bibelen, har det mange sider — veiledning, undervisning, opplæring, irettesettelse, tilrettevisning og også straff. Jehovas tukt er alltid motivert av kjærlighet, og målet med den er å hjelpe mottakeren. Jehova tilretteviser aldri ene og alene for å straffe.

På den annen side: Når Gud straffer, er ikke hensikten alltid å irettesette mottakeren eller å lære vedkommende noe. Et eksempel på det er Adam og Eva. Helt fra den dagen de syndet, fikk de merke konsekvensene av sin ulydighet. Jehova utviste dem fra den paradisiske Edens hage, og de fikk føle virkningene av ufullkommenhet, sykdom og alderdom. Etter å ha levd i smerte i flere hundre år døde de uten håp om å få en oppstandelse. Dette var så avgjort straff fra Gud, men ikke korrigerende tukt. Fordi Adam og Eva hadde vært ulydige med overlegg og ikke angret, kunne de ikke vises til rette.

Det finnes flere beretninger om straff fra Jehova, for eksempel vannflommen på Noahs tid, ødeleggelsen av Sodoma og Gomorra og tilintetgjørelsen av den egyptiske hæren i Rødehavet. Da Jehova utførte disse handlingene, var ikke hensikten å gi veiledning, undervisning eller opplæring. Apostelen Peter skrev om slik straff fra Gud: «Han . . . avholdt seg [ikke] fra å straffe en gammel verden, men bevarte Noah, en rettferdighetens forkynner, i trygghet sammen med sju andre da han førte en vannflom over en verden av ugudelige, og han fordømte byene Sodoma og Gomorra ved å legge dem i aske og derved dannet et mønster for ugudelige når det gjelder ting som skal komme.» — 2. Peter 2: 5, 6.

 Hvordan dannet disse straffene «et mønster for ugudelige når det gjelder ting som skal komme»? I brevet til Tessalonikerne peker Paulus på vår tid som den tiden da Gud, gjennom sin Sønn, Jesus Kristus, vil bringe «hevn over dem som ikke kjenner Gud, og dem som ikke adlyder det gode budskap». Paulus sier videre: «Nettopp disse skal lide rettslig straff i form av evig tilintetgjørelse.» (2. Tessaloniker 1: 8, 9) Det er tydelig at slik straff ikke har til hensikt å lære eller forbedre dem som blir straffet. Så når Jehova ber sine tjenere om å ta imot hans tukt, sikter han ikke til den straffen som kommer over syndere som ikke angrer.

Det er viktig å merke seg at Bibelen ikke først og fremst beskriver Jehova som en som straffer. Tvert imot, som oftest blir han beskrevet som en kjærlig lærer og tålmodig veileder. (Job 36: 22; Salme 71: 17; Jesaja 54: 13) Ja, tukt fra Gud som blir gitt for å vise til rette, er alltid forbundet med kjærlighet og tålmodighet. Kristne som forstår hensikten med tukt, har lettere for å ha en riktig holdning både til å ta imot tukt og til å gi tukt.

Tukt fra kjærlige foreldre

I familien og i den kristne menighet er det viktig at alle forstår hensikten med tukt. Det gjelder særlig de som har en stilling som innebærer myndighet, for eksempel foreldre. Ordspråkene 13: 1 sier: «En sønn er vis der hvor det er en fars tukt, men spotteren er en som ikke har hørt refselse.»

Hvordan skal foreldre gi tukt? Bibelen forklarer: «Dere fedre, irriter ikke deres barn, men fortsett å oppdra dem i Jehovas tukt og formaning.» (Efeserne 6: 4) Dette rådet blir gjentatt på denne måten: «Dere fedre, gjør ikke deres barn forbitret, for at de ikke skal bli motløse.» — Kolosserne 3: 21.

Kristne foreldre som forstår hensikten med tukt, er ikke krasse og harde. Prinsippet i 2. Timoteus 2: 24 kan anvendes på den måten foreldre gir tukt på. Paulus skrev: «En Herrens slave trenger ikke å stride, men må være mild mot alle, kvalifisert til å undervise.» Hysteriske raserianfall, skriking og fornærmende eller nedsettende kommentarer er selvsagt ikke kjærlig tukt og hører ikke hjemme i en kristens liv. — Efeserne 4: 31; Kolosserne 3: 8.

 Barneoppdragelse innebærer mye mer enn å straffe raskt og bestemt. De fleste barn trenger gjentatte påminnelser før de justerer sin tenkemåte. Foreldre må altså bruke tid, være tålmodige og tenke nøye over hvordan de gir tukt. De må hele tiden ha i tankene at de skal oppdra barna i «Jehovas tukt og formaning». Det betyr mange år med opplæring.

Kristne hyrder tukter med mildhet

Det samme prinsippet gjelder kristne eldste. Som kjærlige hyrder går de inn for å bygge opp hjorden ved å gi opplæring og veiledning og tukt når det trengs. Når de gir tukt, har de i tankene hva som er hensikten med den. (Efeserne 4: 11, 12) Hvis de utelukkende var opptatt av å gi straff, ville de bare straffe en som har feilet, og la det bli med det. Men tukt basert på Guds prinsipper omfatter mye mer. Motivert av kjærlighet gir de veiledning, og de fortsetter å prøve å hjelpe en som har feilet. Fordi de er oppriktig interessert, tar de seg ofte tid til å gi oppmuntring og undervisning flere ganger.

Ifølge formaningen i 2. Timoteus 2: 25, 26 skal de eldste veilede «med mildhet», selv om de har å gjøre med en som ikke uten videre godtar tukten. Skriftstedet forteller så hva som er hensikten med tukten: ’Gud vil kanskje gi dem anger som fører til nøyaktig kunnskap om sannheten, og de kan komme til fornuft igjen, ut av Djevelens snare.’

Av og til er det nødvendig å ekskludere overtredere som ikke angrer, fra menigheten. (1. Timoteus 1: 18—20) Også et slikt alvorlig skritt bør betraktes som tukt, ikke bare straff. Fra tid til annen prøver de eldste å besøke personer som er utelukket fra menigheten, men som ikke praktiserer synd. På slike besøk gjør de eldste oppmerksom på hvilke skritt vedkommende må ta for å vende tilbake til den kristne menighet. På den måten handler de i samsvar med tuktens egentlige hensikt.

Jehova er den fullkomne Dommer

Foreldre, kristne hyrder og andre som Bibelen har gitt myndighet til å gi tukt, bør ta det ansvaret alvorlig. De må ikke tillate seg å dømme andre som totalt uforbederlige. Deres tukt må aldri gi seg utslag i hevngjerrig eller fiendtlig straff.

 Det er riktig at Bibelen forteller at Jehova skal straffe strengt og endelig. Bibelen sier faktisk at «det er fryktelig å falle i den levende Guds hender». (Hebreerne 10: 31) Men ikke noe menneske må prøve å sammenligne seg selv med Jehova i denne eller noen annen henseende. Og ingen bør ha grunn til å føle at det er fryktelig å falle i hendene til en forelder eller en bestemt eldste i menigheten.

Jehova har evnen til å oppnå fullkommen likevekt når han gir tukt. Den evnen har ikke mennesker. Jehova kan lese hjertet og finne ut om en ikke vil la seg vise til rette og dermed kan vente seg avgjørende og endelig straff. Mennesker, derimot, er ikke i stand til å felle en slik dom. Når det er behov for å gi tukt, bør de som har myndighet, derfor alltid gi tukt i den hensikt å vise til rette.

Ta imot Jehovas tukt

Vi trenger alle Jehovas tukt. (Ordspråkene 8: 33) Ja, vi bør lengte etter tukt som er basert på Guds Ord. Når vi studerer Guds Ord, kan vi ta imot den tukten som kommer direkte fra Jehova gjennom Skriften. (2. Timoteus 3: 16, 17) Men av og til er det våre trosfeller som gir oss tukt. Når vi skjønner hensikten med slik tukt, vil det være lettere for oss å godta den.

Apostelen Paulus sa: «Riktignok synes ingen tukt i øyeblikket å være til glede, men til sorg.» Så fortsatte han: «Men etterpå gir den dem som er blitt oppøvd ved den, fredelig frukt, nemlig rettferdighet.» (Hebreerne 12: 11) Jehovas tukt er et uttrykk for hans dype kjærlighet til oss. Enten vi får eller gir tukt, bør vi huske på hva som er hensikten med tukt fra Gud, og vi bør følge Bibelens kloke veiledning: «Grip fatt i tukten; slipp den ikke. Vern om den, for den er ditt liv.» — Ordspråkene 4: 13.

[Bilder på side 21]

Syndere som ikke angrer, får erfare Guds rettslige straff, ikke hans tilrettevisning

[Bilder på side 22]

Motivert av kjærlighet bruker eldste tid på å foreta undersøkelser og å hjelpe dem som har feilet

[Bilder på side 23]

Foreldre sørger tålmodig og kjærlig for å gi «Jehovas tukt og formaning»