Livshistorie

Jehova drar ydmyke til sannheten

FORTALT AV ASANO KOSHINO

I 1949, bare noen år etter den annen verdenskrig, besøkte en høy, vennlig utlending den familien som jeg arbeidet for i byen Kobe. Han var den aller første av Jehovas vitners misjonærer som kom til Japan. Hans besøk skulle med tiden føre til at jeg ble dratt til sannheten i Bibelen. Men la meg først fortelle litt om min bakgrunn.

JEG ble født i 1926 på et lite sted nord i prefekturet Okayama. Jeg var det femte av åtte barn. Far trodde oppriktig på den lokale shintohelligdommens gud. Så vi barna gledet oss over feiringer og familiesammenkomster ved religiøse høytider hele året igjennom.

I oppveksten hadde jeg mange spørsmål om livet, men det jeg var mest opptatt av, var døden. Tradisjonen krevde at folk skulle dø hjemme, og at barn skulle være til stede når et familiemedlem lå for døden. Jeg var helt knust da bestemor døde, og også da lillebroren min, som ikke hadde rukket å fylle ett år, døde. Jeg syntes det var grusomt å tenke på at foreldrene mine skulle dø en gang. Var dette virkelig alt? Kunne det være en dypere mening med livet? Slike spørsmål ville jeg gjerne ha svar på.

I 1937, da jeg gikk i sjette klasse på barneskolen, brøt det ut krig mellom Kina og Japan. Menn ble innkalt og sendt til slagmarken i Kina. Skolebarn tok farvel med sine fedre og brødre og ropte «banzai!» (lenge leve) til keiseren. Folket var overbevist om at Japan ville seire — den guddommelige nasjon med sin keiser, en levende gud.

 Det gikk ikke lang tid før familier begynte å motta meldinger om falne ved fronten. De familiene som hadde mistet noen av sine, var utrøstelige. Hatet vokste i hjertene, og de gledet seg når fienden led store tap. Men samtidig tenkte jeg på at de som var på fiendens side, led like mye som oss når de mistet noen av sine nærmeste. Da jeg var ferdig med barneskolen, hadde krigen spredt seg langt innover i Kina.

Jeg møter en utlending

Vi var bønder, og familien vår hadde alltid vært fattig, men det var greit for far at jeg skaffet meg en utdannelse, bare det ikke kostet noe. Så i 1941 begynte jeg på en pikeskole i byen Okayama, omtrent ti mil hjemmefra. Skolen lærte jenter å bli gode koner og mødre, og den sendte elevene ut til velstående familier i byen som de skulle bo hos for å være husmorlærlinger. Om formiddagen hadde elevene praksis i disse hjemmene, og om ettermiddagen var de på skolen.

Da velkomsthøytideligheten var over, tok læreren min, kledd i kimono, meg med til et stort hus. Men av en eller annen grunn ville ikke fruen i huset ha meg. «Skal vi dra til fru Koda, da?» spurte læreren. Hun tok meg med til et hus i vestlig stil og ringte på døren. Etter en stund kom en høy kvinne med sølvgrått hår ut. Jeg ble så overrasket! Hun var ikke japaner, og jeg hadde aldri sett noen fra Vesten før. Læreren presenterte meg for fru Maud Koda og drog fort igjen. Jeg bar med meg veskene mine og gikk nervøs inn i huset. Senere fikk jeg vite at fru Maud Koda var amerikaner, og at hun var gift med en japaner som hadde studert i USA. Hun underviste i engelsk på handelsskoler.

Jeg fikk det travelt allerede morgenen etter. Mannen til fru Koda hadde epilepsi, og jeg måtte hjelpe til med å stelle ham. Jeg skjønte overhodet ikke engelsk, så jeg var litt bekymret. Det var en lettelse da fru Koda snakket til meg på japansk. Hver dag hørte jeg dem snakke engelsk med hverandre, og etter hvert ble ørene mine vant til språket. Jeg likte den hyggelige atmosfæren i hjemmet.

Det gjorde inntrykk på meg å se Mauds hengivenhet for sin syke mann. Han elsket å lese Bibelen. Senere fikk jeg vite at ekteparet hadde fått tak i en japansk utgave av boken Tidsaldrenes Plan i et antikvariat, og at de hadde abonnert på Vakttårnet på engelsk i flere år.

En dag fikk jeg en bibel i gave. Jeg ble glad, for jeg hadde aldri før hatt en egen bibel. Jeg leste i den på vei til og fra skolen, men det var ikke mye jeg forstod. Jeg var oppdratt som japansk shintoist, så Jesus Kristus var veldig fremmed for meg. Jeg ante ikke da at dette var begynnelsen på det som til slutt skulle lede meg til sannheten i Bibelen. Slik skulle jeg få svar på de spørsmålene jeg hadde om livet og om døden.

Tre sørgelige hendelser

De to årene som lærling gikk fort, og jeg måtte ta farvel med familien. Da jeg var ferdig  med skolen, sluttet jeg meg til et frivillig jentekorps og var med på å produsere marineuniformer på en fabrikk. Luftangrepene mot Japan med amerikanske bombefly av typen B-29 begynte, og 6. august 1945 ble en atombombe sluppet over Hiroshima. Noen dager senere fikk jeg et telegram som fortalte at mor var alvorlig syk. Jeg satte meg på første tog hjem. Da jeg gikk av toget, møtte en slektning meg og fortalte at mor hadde sovnet inn. Hun døde 11. august. Nå hadde det skjedd, det jeg hadde fryktet i så mange år. Aldri mer skulle mor snakke med meg eller smile til meg.

Den 15. august var Japans nederlag et faktum. Så jeg måtte takle tre sørgelige hendelser — alt hadde skjedd i løpet av bare ti dager. Først var det atombomben, så mors død og til slutt Japans historiske nederlag. Det var i hvert fall en trøst å vite at folk ikke lenger skulle dø i krigen. Jeg følte meg tom og trist da jeg sluttet på fabrikken og flyttet tilbake til gården.

Dratt til sannheten

En dag fikk jeg helt uventet brev fra Maud Koda i Okayama. Hun spurte om jeg kunne komme og hjelpe henne med husarbeidet, for hun skulle starte en engelsk skole. Jeg lurte på hva jeg skulle gjøre, men jeg sa ja til å komme. Noen år senere flyttet jeg til Kobe sammen med familien Koda.

På forsommeren 1949 besøkte en høy, vennlig mann familien Koda. Han het Donald Haslett, og han hadde kommet fra Tokyo til Kobe for å finne et hus for misjonærer der. Han var den aller første av Jehovas vitners misjonærer som kom til Japan. Han fant et hus, og i november 1949 kom det flere misjonærer til Kobe. En dag kom fem misjonærer på besøk til ekteparet Koda. To av dem, Lloyd Barry og Percy Iszlaub, talte på engelsk i cirka ti minutter hver til dem som hadde kommet sammen i huset. Misjonærene kjente Maud som en kristen søster, og hun ble tydelig oppmuntret av å være sammen med dem. Det var på dette tidspunktet jeg bestemte meg for å lære engelsk.

De ivrige misjonærene hjalp meg til gradvis å forstå grunnleggende sannheter i Bibelen. Jeg fikk svar på spørsmål som jeg hadde lurt på helt siden jeg var barn. Ja, Bibelen gir håp om evig liv på en paradisisk jord og lover at det skal finne sted en oppstandelse av «alle de som er i minnegravene». (Johannes 5: 28, 29; Åpenbaringen 21: 1, 4) Jeg var takknemlig mot Jehova for at han hadde gjort et slikt håp mulig ved hjelp av sin Sønns, Jesu Kristi, gjenløsningsoffer.

Gledelig teokratisk virksomhet

Det aller første teokratiske stevnet i Japan ble holdt fra 30. desember 1949 til 1. januar 1950 i misjonærhjemmet i Kobe. Maud og jeg var der. Det var en nazist som hadde eid det store huset før, og fra det var det en imponerende utsikt over Innlandshavet og øya Awaji-shima. Med min begrensede kjennskap til Bibelen, skjønte jeg ikke så mye av det som ble sagt. Men jeg var imponert over den naturlige måten misjonærene omgikkes japanerne på. Det var i alt 101 til stede på det offentlige foredraget på dette stevnet.

Kort tid etter stevnet bestemte jeg meg for å bli med i felttjenesten. Jeg måtte ta mot til meg for å gå fra hus til hus, for jeg var sjenert. En formiddag kom bror Lloyd Barry hjem til oss for å ta meg med ut i tjenesten. Han begynte med det huset som lå rett ved siden av søster Kodas hus. Jeg gjemte meg praktisk talt bak ham mens jeg lyttet til hans presentasjon. Neste gang jeg ble med ut i tjenesten, gikk jeg sammen med to andre misjonærer. En eldre japansk dame inviterte oss inn, lyttet og serverte senere et glass melk til hver av oss. Hun sa ja takk til et hjemmebibelstudium og ble med tiden en døpt kristen. Det var oppmuntrende å se henne gjøre framskritt.

 I april 1951 kom bror Nathan H. Knorr fra hovedkontoret i Brooklyn til Japan for første gang. Det var omtrent 700 som kom for å høre det offentlige foredraget han holdt i Kyoritsu auditorium i Kanda i Tokyo. Alle som var til stede på dette spesielle møtet, gledet seg stort da den japanske utgaven av Vakttårnet ble presentert. Måneden etter var bror Knorr i Kobe, og på det spesielle møtet som ble holdt der, ble jeg døpt som symbol på at jeg hadde innviet meg til Jehova.

Et års tid senere ble jeg oppmuntret til å begynne i heltidstjenesten som pioner. På den tiden var det ikke mange pionerer i Japan, og jeg lurte på hvordan jeg skulle klare å forsørge meg selv. Jeg tenkte også på hvordan det ville gå med mine muligheter til å bli gift. Men så skjønte jeg at tjenesten for Jehova måtte komme først i livet, så jeg sluttet meg til pionerenes rekker i 1952. Jeg var heldig og fikk arbeide deltid for søster Koda mens jeg var pioner.

Broren min, som jeg trodde var blitt drept i krigen, flyttet omtrent på den tiden sammen med sin familie hjem igjen fra Taiwan. Familien min hadde aldri vist noen interesse for den kristne lære, men med pionerglød begynte jeg å sende våre blad og brosjyrer til dem. Senere flyttet broren min og familien til Kobe på grunn av arbeidet hans. «Har du lest bladene?» spurte jeg min svigerinne. Til min overraskelse svarte hun: «De bladene er interessante.» Hun begynte å studere Bibelen sammen med en av misjonærene, og lillesøsteren min, som bodde sammen med dem, var med på studiet. Med tiden ble de begge døpte kristne.

Det internasjonale brorskapet gjør inntrykk på meg

Kort tid etter ble jeg til min store overraskelse innbudt til å gjennomgå den 22. klassen ved Vakttårnets bibelskole Gilead i USA. Bror Tsutomu Fukase og jeg var de første fra Japan som ble innbudt til Gilead. I 1953, før skolen begynte, hadde vi anledning til å overvære stevnet «Den nye verdens samfunn» på Yankee Stadium i New York. Det gjorde virkelig inntrykk på meg å se Jehovas folks internasjonale brorskap.

Den femte stevnedagen skulle gjestene fra Japan, som stort sett var misjonærer, ha på seg kimono. Jeg hadde sendt en kimono i forveien, men den hadde ikke kommet fram i tide, så jeg fikk låne en som tilhørte søster Knorr. Under programmet begynte det å regne, og jeg var redd for at kimonoen skulle bli våt. Akkurat da var det noen bakfra som la en regnfrakk over meg. «Vet du hvem det var?» spurte en søster som stod ved siden av meg. Etterpå fikk jeg vite at det var bror Frederick W. Franz, et medlem av det styrende råd. Jeg følte virkelig varmen fra Jehovas organisasjon.

Den 22. Gilead-klassen var i høy grad internasjonal; den bestod av 120 elever fra 37 land. Til tross for noen språkbarrierer gledet vi oss over det internasjonale brorskapet. Det snødde den februardagen i 1954 da jeg ble uteksaminert. Oppdraget jeg fikk, var å reise tilbake til Japan. En svensk søster i klassen,  Inger Brandt, skulle være min samarbeidspartner i byen Nagoya. Der sluttet vi oss til en gruppe misjonærer som var blitt evakuert fra Korea på grunn av krigen der. Jeg har svært gode minner fra årene i misjonærtjenesten.

Gledefylt tjeneste som gift

I september 1957 ble jeg innbudt til å tjene ved Betel i Tokyo. Et toetasjes trehus utgjorde det japanske avdelingskontoret. Det var bare fire medlemmer på kontoret, innbefattet bror Barry, som var avdelingstilsynsmann. Resten av familien var misjonærer. Min oppgave var å oversette og lese korrektur og dessuten å gjøre rent, vaske klær, lage mat og så videre.

Det var stor økning i Japan, og flere brødre ble innbudt til Betel. En av dem ble en tilsynsmann i den menigheten som jeg gikk i. I 1966 giftet denne broren, Junji Koshino, og jeg oss. Etter at vi hadde giftet oss, ble Junji bedt om å reise i kretstjenesten. Det var en glede å bli kjent med så mange brødre og søstre som vi gjorde da vi besøkte forskjellige menigheter hver uke. Min oppgave bestod til dels i å oversette, så jeg gjorde det hjemme hos dem vi bodde hos. Mens vi reiste, måtte vi bære med oss de tunge ordbøkene i tillegg til kofferten og de andre veskene våre.

I over fire år hadde vi gleden av å reise i kretstjenesten og se organisasjonen fortsette å vokse. Avdelingskontoret flyttet til Numazu og flere år senere til Ebina, der det nåværende avdelingskontoret ligger. Junji og jeg har gledet oss over å tjene på Betel i mange år, og nå arbeider vi sammen med en familie som har rundt 600 medlemmer. I mai 2002 feiret venner på Betel at jeg hadde vært 50 år i heltidstjenesten, noe jeg satte pris på.

Glad for å se økningen

Da jeg begynte å tjene Jehova i 1950, fantes det bare en håndfull forkynnere i Japan. Nå er det over 210 000 Rikets forkynnere. Ja, tusener av sauelignende mennesker er blitt dratt til Jehova, akkurat som jeg ble.

De fem misjonærene, fire brødre og en søster, som kom til søster Koda i 1949, og søster Koda har alle dødd i trofasthet. Det har også min bror, som var menighetstjener, og min svigerinne, som var pioner i omtrent 15 år. Hvordan kommer framtiden til å bli for foreldrene mine? Som barn var jeg jo så redd for at de skulle dø. Bibelens løfte om oppstandelsen gir meg håp og trøst. — Apostlenes gjerninger 24: 15.

Når jeg ser tilbake, føler jeg at mitt møte med Maud i 1941 var et vendepunkt i livet. Hadde jeg ikke truffet henne på det tidspunktet, og hadde jeg ikke takket ja til å begynne å arbeide for henne igjen etter krigen, ville jeg sannsynligvis ha slått meg ned på gården i den avsidesliggende landsbyen vår og ikke kommet i kontakt med misjonærene så tidlig. Så takknemlig jeg er mot Jehova for at han drog meg til sannheten ved hjelp av Maud og de første misjonærene!

[Bilde på side 25]

Sammen med Maud Koda og hennes mann. Jeg står foran til venstre

[Bilde på side 27]

Sammen med misjonærer fra Japan på Yankee Stadium i 1953. Jeg står helt til venstre

[Bilder på side 28]

Mannen min, Junji, og jeg på Betel