Utholdenhet under prøvelser bringer ære til Jehova

«Hvis dere holder ut når dere gjør det gode og lider, er det noe som er velbehagelig for Gud.» — 1. PETER 2: 20.

1. Hvilket spørsmål oppstår i forbindelse med det at de sanne kristne ønsker å leve i samsvar med sin innvielse?

DE KRISTNE er innviet til Jehova og ønsker å gjøre hans vilje. For å leve i samsvar med sin innvielse gjør de sitt ytterste for å følge i fotsporene til sitt store Forbilde, Jesus Kristus, og for å vitne om sannheten. (Matteus 16: 24; Johannes 18: 37; 1. Peter 2: 21) Men Jesus og andre trofaste gav sitt liv og døde som martyrer for sin tro. Betyr det at alle kristne kan regne med å måtte dø for sin tro?

2. Hvordan ser de kristne på prøvelser og lidelser?

² Som kristne blir vi oppfordret til å være trofaste like til døden, ikke nødvendigvis til å dø for vår tro. (2. Timoteus 4: 7; Åpenbaringen 2: 10) Det betyr at selv om vi er villig til å lide — og om nødvendig dø — for vår tro, har vi ikke noe ønske om å gjøre det. Vi gleder oss ikke over å lide og synes ikke at smerte og ydmykelse er noen fornøyelse. Men ettersom prøvelser og forfølgelse er noe vi må regne med, trenger vi å tenke grundig over hva vi kan gjøre når vi blir utsatt for slike ting.

Trofaste under prøve

3.Nevn noen eksempler fra Bibelen på noen som ble forfulgt. (Se rammen «Hvordan de opptrådte under forfølgelse» på neste side.)

³ I Bibelen finner vi mange beretninger som viser hvordan Guds tjenere før i tiden reagerte når de kom opp i situasjoner hvor deres liv stod i fare. Det de gjorde, kan være en rettesnor for de kristne i vår tid hvis de møter lignende utfordringer. Les beretningene i rammen «Hvordan de opptrådte under forfølgelse», og se hva du kan lære av dem.

4. Hva kan sies om den måten Jesus og andre trofaste tjenere reagerte på når de møtte prøvelser?

⁴ Jesus og andre trofaste tjenere for Gud reagerte på forskjellige måter under forfølgelse, alt etter omstendighetene, men det er tydelig at de ikke unødig satte sitt liv i fare. Når de kom opp i farlige situasjoner, var de modige, men likevel forsiktige. (Matteus 10: 16, 23) Deres mål var å fremme forkynnelsesarbeidet og bevare sin ulastelighet overfor Jehova. Den måten de reagerte på i ulike situasjoner, utgjør et mønster for de kristne i vår tid når de blir prøvd og forfulgt.

5. Hvilken forfølgelse oppstod i Malawi i 1960-årene, og hvordan reagerte vitnene der?

⁵ I nyere tid har Jehovas vitner lidd ytterst stor urett og nød på grunn av kriger, forbud og regelrett forfølgelse. I 1960-årene ble for eksempel vitnene i Malawi utsatt for voldsom forfølgelse. Deres Rikets saler, husene deres, avlingene deres, forretningene deres — praktisk talt alt det de eide — ble ødelagt. De ble brutalt slått og banket opp og hadde mange andre uhyggelige opplevelser. Hvordan reagerte de? Tusener måtte flykte fra landsbyene sine. Mange søkte tilflukt i bushen, mens andre tok midlertidig opphold som flyktninger i nabolandet Mosambik. Det var mange trofaste som mistet livet. Det var åpenbart fornuftig å komme seg bort fra faresonen under slike forhold, slik Jesus og Paulus hadde gjort i lignende situasjoner.

6. Hva unnlot ikke vitnene i Malawi å gjøre trass i at de ble utsatt for voldsom forfølgelse?

⁶ Selv om de malawiske vitnene måtte  flykte eller holde seg skjult, søkte de teokratisk veiledning og fulgte den og utøvde sin kristne virksomhet under jorden så godt de kunne. Det førte til at det var flere forkynnere i landet enn noen gang, 18 519, like før arbeidet ble forbudt i 1967. I 1972 hadde de kommet opp i 23 398 forkynnere, trass i at arbeidet fortsatt var forbudt, og at mange hadde flyktet til Mosambik. Disse brukte i gjennomsnitt over 16 timer hver i måneden i forkynnelsesarbeidet. Disse trofaste brødrene brakte uten tvil ære til Jehova ved det de gjorde, og Jehova velsignet dem i denne svært vanskelige tiden. *

7, 8. Av hvilke grunner er det noen som velger å bli der de er, selv om motstand skaper problemer?

⁷ I andre land hvor motstand skaper problemer, kan det være at noen brødre bestemmer  seg for å bli der de er, selv om de har mulighet til å dra til et annet sted. Det kan nok være at man løser noen problemer ved å dra, men så skaper man kanskje nye. For eksempel: Hvordan skal de kunne holde kontakten med det kristne brorskapet og ikke bli isolert åndelig sett? Vil de kunne holde fast ved sin åndelige rutine mens de strever med å etablere seg på nytt, kanskje i et mer velstående land eller et land som byr på flere muligheter til å skaffe seg materielle goder? — 1. Timoteus 6: 9.

⁸ Andre velger å la være å flytte av hensyn til sine brødres åndelige ve og vel. De velger å bli og ta det som kommer, for å kunne fortsette å forkynne i sitt hjemlige distrikt og være til oppmuntring for sine trosfeller. (Filipperne 1: 14) Noen av dem som har truffet et slikt valg, har til og med bidratt til at det er blitt vunnet juridiske seirer i deres land. *

9. Hvilke faktorer må en ta i betraktning når en vurderer å dra til et annet sted på grunn av forfølgelse?

⁹ Om en skal bli, eller om en skal dra til et annet sted — det er absolutt en personlig avgjørelse. Men en slik avgjørelse bør naturligvis treffes først etter at en har søkt veiledning hos Jehova i bønn. Uansett hva vi velger å gjøre, må vi huske apostelen Paulus’ ord: «Så skal altså hver enkelt av oss avlegge regnskap for seg selv overfor Gud.» (Romerne 14: 12) Det Jehova krever av hver enkelt av sine tjenere, er, som vi var inne på tidligere, at de er trofaste under alle forhold. Noen av hans tjenere møter prøvelser og forfølgelse i dag; andre kan komme til å gjøre det senere. Alle kommer til å bli prøvd på en eller annen måte, og ingen må se på seg selv som et unntak. (Johannes 15: 19, 20) Som innviede tjenere for Jehova kan vi ikke komme utenom det universelle stridsspørsmål, som gjelder helligelsen av Jehovas navn og hevdingen og rettferdiggjøringen av hans overherredømme. — Esekiel 38: 23; Matteus 6: 9, 10.

 «Gjengjeld ikke noen ondt med ondt»

10. Hvilken viktig presedens skapte Jesus og apostlene med hensyn til vår holdning til press og motstand?

¹⁰ Et annet viktig prinsipp som vi kan lære av den måten Jesus og apostlene reagerte på under press, er at vi aldri må gå til noen slags gjengjeldelsesaksjon mot dem som forfølger oss. Det er ikke noe i Bibelen som antyder at Jesus eller hans etterfølgere organiserte seg i en form for motstandsbevegelse eller brukte makt og vold for å kjempe mot dem som forfulgte dem. «Gjengjeld ikke noen ondt med ondt,» sa apostelen Paulus til de kristne. «Hevn dere ikke selv, dere elskede, men gi plass for vreden; for det står skrevet: ’Hevnen er min; jeg vil gjengjelde, sier Jehova.’» Og videre: «La deg ikke overvinne av det onde, men fortsett å overvinne det onde med det gode.» — Romerne 12: 17—21; Salme 37: 1—4; Ordspråkene 20: 22.

11. Hva sier en historiker om de første kristnes holdning til staten?

¹¹ De første kristne la seg denne veiledningen på hjertet. Historikeren Cecil J. Cadoux skriver om de kristnes holdning til staten i perioden 30—70 evt.: «Vi har ikke noe direkte belegg for å si at de kristne i denne perioden noen gang gjorde noe forsøk på å trosse forfølgelse ved å ty til vold. Det nærmeste de kommer hva det angår, er at de retter skarp kritikk mot dem som hersker over dem, eller forvirrer dem ved å komme seg unna. Den normale kristne reaksjon på forfølgelse strakk seg imidlertid ikke lenger enn til at de behersket, men likevel bestemt nektet å følge befalinger fra myndighetene som de mente kom i konflikt med lydigheten mot Kristus.» — The Early Church and the World.

12. Hvorfor er det bedre å tåle lidelse enn å ta igjen?

¹² Er det egentlig klokt å innta en slik tilsynelatende passiv holdning? Vil ikke mennesker som reagerer på den måten, bli et lett bytte for dem som ønsker å utrydde dem? Ville det ikke være bra å forsvare seg? Fra et menneskelig synspunkt kan det nok virke slik. Men som tjenere for Jehova er vi overbevist om at det å følge hans veiledning i alle spørsmål er det beste. Vi husker hva Peter sa: «Hvis dere holder ut når dere gjør det gode og lider, er det noe som er velbehagelig for Gud.» (1. Peter 2: 20) Vi har tillit til at Jehova er oppmerksom på situasjonen og ikke vil tillate at problemene fortsetter i det uendelige. Hvordan kan vi være så sikker på det? Da Jehovas folk var i fangenskap i Babylon, erklærte han: «Den som rører dere, rører ved min øyesten.» (Sakarja 2: 8) Hvor lenge vil noen tillate at en annen tar ham på selve øyet? Jehova vil sørge for lindring når tiden er inne. Det er det ingen som helst tvil om. — 2. Tessaloniker 1: 5—8.

13. Hvorfor gjorde ikke Jesus motstand da fienden arresterte ham?

 ¹³ Også hva dette angår, kan vi se på Jesus som vårt forbilde. Da han lot seg arrestere av sine fiender i Getsemane hage, var det ikke fordi han ikke kunne forsvare seg. Han sa faktisk til en av disiplene: «Mener du at jeg ikke kan be min Far om i dette øyeblikk å sende meg mer enn tolv legioner engler? Men hvordan skulle da Skriftene bli oppfylt, de som sier at det må skje på denne måten?» (Matteus 26: 53, 54) Gjennomføringen av Jehovas vilje var viktigere enn alt annet for Jesus, selv om det betydde at han måtte lide. Han hadde full tillit til ordene i Davids profetiske salme: «Du skal ikke forlate min sjel i Sjeol. Du skal ikke la din lojale se gravens dyp.» (Salme 16: 10) Flere år senere sa Paulus om Jesus: «På grunn av den glede som var holdt fram for ham, utholdt han en torturpæl, idet han foraktet skammen, og han har satt seg på høyre side av Guds trone.» — Hebreerne 12: 2.

Den glede det gir å hellige Jehovas navn

14. Hvilken glede var det som holdt Jesus oppe under alle prøvelsene?

¹⁴ Hvilken glede var det som holdt Jesus oppe under den verst tenkelige prøve? Av alle Jehovas tjenere var uten tvil han, Jehovas elskede Sønn, Satans fremste angrepsmål. Det at Jesus bevarte sin ulastelighet under prøve, ville derfor utgjøre det mest avgjørende svar på den hånende anklage Satan rettet mot Jehova. (Ordspråkene 27: 11) Kan du forestille deg den glede og tilfredshet Jesus  må ha følt da han ble oppreist fra de døde? Så lykkelig han må ha vært da han forstod at han hadde fullført sin oppgave som et fullkomment menneske og hadde hevdet og rettferdiggjort Jehovas overherredømme og helliget hans navn! Det å få sitte «på høyre side av Guds trone» er naturligvis også en enestående ære og den største årsak til glede for Jesus. — Salme 110: 1, 2; 1. Timoteus 6: 15, 16.

15, 16. Hvilken grusom forfølgelse utholdt vitnene i Sachsenhausen, og hva var det som gav dem styrke?

¹⁵ Også for de kristne er det en glede å få være med på å hellige Jehovas navn ved å utholde prøvelser og forfølgelse. Som et eksempel kan vi nevne de vitnene som gjennomgikk store lidelser i den beryktede konsentrasjonsleiren Sachsenhausen, og som overlevde den utmattende dødsmarsjen i slutten av den annen verdenskrig. Under denne marsjen var det tusener av fanger som døde av utmattelse, sykdom eller sult, eller som ble brutalt skutt langs veien av SS-vakter. Men alle vitnene, 230 i alt, overlevde fordi de holdt sammen og hjalp hverandre, med fare for sitt eget liv.

¹⁶ Hva var det som gav disse vitnene styrke til å holde ut en slik grusom forfølgelse? Så snart de hadde kommet i sikkerhet, gav de uttrykk for sin glede og sin takknemlighet mot Jehova i et spesielt dokument, «Resolusjon vedtatt av 230 Jehovas vitner av seks nasjonaliteter, samlet i en skog i nærheten av Schwerin i Mecklenburg». I dette dokumentet sa de: «En lang og hard prøvelsens tid ligger bak oss, og de som er blitt bevart, så å si revet ut av den brennende ildovnen, har ikke engang fått brannlukt på seg. (Se Daniel 3: 27.) De er tvert imot fulle av styrke og kraft fra Jehova og venter ivrig på nye befalinger fra Kongen om å fremme Teokratiets interesser.» *

17. Hva slags prøver blir Guds folk stilt på?

¹⁷ I likhet med disse 230 trofaste brødrene kan vi også få vår tro prøvd, selv om vi ennå ikke har «stått imot så langt som til blodet». (Hebreerne 12: 4) Men en prøve kan ta mange former. Den kan bestå i at klassekameratene gjør narr av en, eller i at de forsøker å presse en til å begå en umoralsk handling eller gjøre noe annet galt. En beslutning om å avholde seg fra blod, om å gifte seg bare i Herren eller om å oppdra barna i troen når ektefellen ikke er troende, kan noen ganger føre til alvorlig press og prøvelser. — Apostlenes gjerninger 15: 29; 1. Korinter 7: 39; Efeserne 6: 4; 1. Peter 3: 1, 2.

18. Hvilken forsikring har vi fått om at vi kan klare å stå fast under de vanskeligste prøver?

¹⁸ Uansett hvordan vi blir prøvd, vet vi at grunnen til at vi lider, er at vi setter Jehova og hans rike på førsteplassen, og vi regner det som et stort privilegium og en glede å kunne gjøre det. Vi finner stor oppmuntring i Peters forsikring: «Hvis dere blir hånt for Kristi navns skyld, er dere lykkelige, for herlighetens ånd, ja Guds ånd, hviler over dere.» (1. Peter 4: 14) Jehovas ånd gir oss kraft og styrke til å stå fast under de vanskeligste prøvelser, alt til pris og ære for ham. — 2. Korinter 4: 7; Efeserne 3: 16; Filipperne 4: 13.

[Fotnoter]

Kan du forklare dette?

• Hvordan ser de kristne på lidelser og forfølgelse?

• Hva kan vi lære av den måten Jesus og andre trofaste reagerte på under prøvelser?

• Hvorfor er det ikke klokt å ta igjen når vi blir forfulgt?

• Hvilken glede holdt Jesus oppe under hans prøvelser, og hva kan vi lære av det?

[Studiespørsmål]

[Ramme/bilder på side 15]

Hvordan de opptrådte under forfølgelse

• Før Herodes’ soldater kom til Betlehem for å drepe alle guttebarn fra toårsalderen og under, ledet en engel Josef og Maria til å ta barnet Jesus med seg og flykte til Egypt. — Matteus 2: 13—16.

• En rekke ganger i den tiden Jesus forkynte, prøvde hans fiender å drepe ham på grunn av det mektige vitnesbyrdet han avla. Hver gang klarte Jesus å komme seg unna. — Matteus 21: 45, 46; Lukas 4: 28—30; Johannes 8: 57—59.

• Da soldater og betjenter kom til Getsemane hage for å arrestere Jesus, gjorde han ikke noe forsøk på å skjule seg, men sa to ganger til dem: «Det er meg.» Han til og med hindret sine etterfølgere i å gjøre motstand og lot soldatene og betjentene føre seg bort. — Johannes 18: 3—12.

• I Jerusalem ble Peter og andre arrestert og prylt og fikk beskjed om at de skulle slutte å snakke om Jesus. Men beretningen sier følgende om hva de gjorde da de ble satt fri: «I templet og fra hus til hus fortsatte de hver dag uten opphold å undervise og forkynne det gode budskap om Kristus, Jesus.» — Apostlenes gjerninger 5: 40—42.

• Da Saulus, som senere ble apostelen Paulus, fikk vite at jødene i Damaskus hadde fått i stand en sammensvergelse for å rydde ham av veien, plasserte brødrene ham i en kurv og firte ham ned gjennom en åpning i bymuren om natten, og på den måten kom han seg unna. — Apostlenes gjerninger 9: 22—25.

• Flere år senere valgte Paulus å anke til keiseren, selv om stattholderen Festus og kong Agrippa var enige om at han ’ikke praktiserte noe som fortjente død eller lenker’. — Apostlenes gjerninger 25: 10—12, 24—27; 26: 30—32.

[Bilder på sidene 16 og 17]

Tusener av trofaste malawiske vitner fant glede i å fortsette å forkynne om Guds rike, trass i at hard forfølgelse tvang dem til å flykte

[Bilder på side 17]

Den glede det gav å kunne hellige Jehovas navn, holdt disse trofaste vitnene oppe i konsentrasjonsleirene og under dødsmarsjen

[Rettigheter]

Dødsmarsjen: KZ-Gedenkstätte Dachau, med tillatelse av USHMM Photo Archives

[Bilder på side 18]

Prøvelser og press kan ta mange former