Det gode budskap bærer frukt i São Tomé og Príncipe

DE FLESTE har antagelig ikke hørt om São Tomé og Príncipe. Det står vanligvis ikke noe om disse øyene i reisebrosjyrene. På et verdenskart ser de ut som bittesmå prikker i Guineabukta utenfor vestkysten av Afrika. São Tomé ligger nesten på ekvator og Príncipe litt lenger nordøst. Det regnfulle, fuktige klimaet har skapt praktfulle regnskoger som dekker skråningene på fjell som er mer enn 2000 meter høye.

På disse tropiske øyene med palmekledde strender bor det vennlige, varmhjertete mennesker av blandet opprinnelse, afrikansk og europeisk, noe som har ført til en hyggelig sammensmeltning av kulturer. Landet var portugisisk koloni til 1975, da det ble en selvstendig republikk. De 170 000 innbyggerne arbeider med den viktigste eksportvaren, kakao, eller med gårdsbruk og fiske. I de senere år har selv det å skaffe seg det daglige brød vært en utfordring.

Men i 1990-årene hendte det noe som har hatt stor innvirkning på livet til stadig flere mennesker på disse øyene. I juni 1993 ble Jehovas vitner lovformelig registrert av regjeringen i São Tomé og Príncipe, noe som avsluttet et langt og ofte vanskelig kapittel i Jehovas vitners historie på disse øyene.

Såkorn blir sådd under vanskeligheter

Det ser ut til at det første Jehovas vitne kom til disse øyene i begynnelsen av 1950-årene, da fanger fra andre portugisiske kolonier i Afrika ble sendt for å arbeide i arbeidsleirer på øyene. Dette vitnet, en afrikansk pioner, eller heltidsforkynner, var utvist fra Mosambik fordi han forkynte det gode budskap om  Guds rike der. Han holdt seg travelt opptatt, og innen seks måneder var det 13 andre som også var med på å utbre det gode budskap. Senere kom det flere vitner som var utvist fra Angola av samme grunn. Under sitt fangenskap benyttet de alle anledninger til å dele det gode budskap med lokalbefolkningen.

I 1966 hadde alle de brødrene som hadde sonet straffer på São Tomé, reist tilbake til det afrikanske fastland. Den lille gruppen av Rikets forkynnere som var igjen, fortsatte tappert. De ble forfulgt, slått og kastet i fengsel fordi de kom sammen for å studere Bibelen, og det var ingen som kunne besøke eller oppmuntre dem. Da landet oppnådde uavhengighet i 1975, begynte sannhetens såkorn sakte, men sikkert å bære frukt.

Økning og bygging

I juni 1993, da den lovformelige registreringen fant sted, hadde landet et høydepunkt på 100 Rikets forkynnere. Det samme året kom det spesialpionerer fra Portugal. De anstrengelsene de gjorde seg for å lære portugisisk kreol, førte til at lokalbefolkningen ble glad i dem. Så ble det å finne en tomt til en Rikets sal prioritert. Da en søster som heter Maria, fikk høre om dette, gav hun bort halvparten av tomten sin, hvor hun bodde i et lite hus. Tomten var stor nok til en stor Rikets sal. Maria visste ikke at noen ambisiøse byggherrer allerede hadde kastet sine øyne på eiendommen hennes fordi hun ikke hadde noen gjenlevende slektninger. En dag kom en framstående forretningsmann for å snakke med henne.

«Det jeg hører om deg, er ikke bra!» advarte han henne. «Jeg hører at du har gitt bort tomten din. Vet du ikke at den er verd mye penger, siden den ligger her midt i byen?»

«Hvis jeg tilbød deg eiendommen min, hvor mye ville du betale meg?» spurte Maria. Da mannen ikke svarte, fortsatte Maria: «Selv om du gav meg alle pengene i hele verden, ville det ikke være nok, for liv kan ikke kjøpes for penger.»

 «Du har ikke barn, har du vel?» spurte mannen.

For å avslutte samtalen sa Maria: «Eiendommen tilhører Jehova. Han har lånt den ut til meg i så mange år, og nå har jeg gitt den tilbake til ham. Jeg ser fram til å leve evig.» Så spurte hun mannen: «Du kan vel ikke tilby evig liv?» Uten å si et ord snudde han og gikk sin vei.

Det førte til at det ble oppført en pen, toetasjes bygning med hjelp fra kvalifiserte brødre fra Portugal. Den har full kjeller, en romslig Rikets sal og hybler. Den har også klasseværelser som blir brukt til kurs for eldste, menighetstjenere og pionerer. To menigheter holder nå sine møter i salen, noe som gjør den til et fint undervisningssenter for den sanne tilbedelse i hovedstaden.

I Mé-Zochi var det en menighet med 60 nidkjære forkynnere. Siden møtene ble holdt i en provisorisk Rikets sal på en bananplantasje, var behovet for en passende Rikets sal helt åpenbar. Dette ble gjort kjent på rådhuset, og velvillige myndighetspersoner tilbød menigheten en stor tomt i hovedgaten. En fin Rikets sal ble bygd på to måneder etter hurtigbyggemetoden med hjelp fra brødre fra Portugal. Lokalbefolkningen kunne nesten ikke tro sine egne øyne. En svensk ingeniør som var engasjert i et byggeprosjekt i byen, var imponert over å se brødrene og søstrene i arbeid. «Dette er utrolig!» sa han. «Jehovas vitner, her i Mé-Zochi, som bruker en hurtigbyggemetode! Det er slik vi burde organisere vårt prosjekt.» Salen ble innviet den 12. juni 1999 med 232 til stede. Den er blitt en hovedattraksjon i Mé-Zochi.

Et historisk stevne

En historisk begivenhet for Jehovas vitner i São Tomé og Príncipe var det tre dager lange områdestevnet «Opplært av Gud» i januar 1994 — det første stevnet på disse øyene. Det ble holdt i landets flotteste auditorium med klimaanlegg. Kan du forestille deg hvilken glede det var for de 116 forkynnerne  å se en forsamling på 405 til stede og for første gang få se et bibelsk skuespill og få nye publikasjoner på et stevne? En tropisk strand var rammen rundt dåpen av 20 innviede personer.

Noe nytt som fanget innbyggernes oppmerksomhet, var de unike stevnemerkene som stevnedeltakerne hadde på seg. Og de 25 gjestene fra Portugal og Angola gav stevnet et internasjonalt preg. Det ble knyttet varme vennskapsbånd, og mange felte tårer da de tok farvel etter den avsluttende talen. — Johannes 13: 35.

Journalister fra den nasjonale radioen kom og intervjuet stevnetilsynsmannen. De sendte også utdrag av flere av talene i radioen. Det var i sannhet en historisk begivenhet, og det hjalp disse trofaste vitnene, som i så lang tid hadde vært isolert, til å føle at de hadde kommet mye nærmere Jehovas synlige organisasjon.

Frukt til Jehovas pris

Når Rikets budskap bærer frukt, fører det til god oppførsel som bringer pris og ære til Jehova. (Titus 2: 10) En tenåringsjente likte det hun lærte på sitt ukentlige bibelstudium. Men faren hennes forbød henne å gå på menighetens møter. Da hun respektfullt forklarte ham hvor viktig kristne møter er, og at hun virkelig hadde lyst til å gå dit, jaget han henne straks på dør. Han trodde tydeligvis at hun ville gjøre det samme som mange andre unge gjør — bli samboer med en mann som kunne forsørge henne. Da faren fikk vite at hun levde et eksemplarisk, rent liv som en kristen, lot han henne flytte hjem igjen og gav henne full frihet til å tjene Jehova.

Et annet eksempel er en mann som ledet en gruppe musikere. Han levde et umoralsk liv og hadde mistet alle illusjoner. Mens han forsøkte å finne en mening med livet, ble han kontaktet av Jehovas vitner. Da han begynte å leve i samsvar med Bibelens moralnormer, ble han byens store samtaleemne. Han skjønte snart at han måtte kutte ut all usunn omgang. (1. Korinter 15: 33) Han tok så det viktige skrittet å bli døpt som symbol på sin innvielse til Jehova.

En liten gruppe ungdommer forsøkte å finne den sanne religion. I sin søken diskuterte de med prestene i flere evangeliske grupper, men det førte til at de ble enda mer forvirret og desillusjonert. Det endte med at de ble voldelige omstreifere og spottet alt som var religiøst.

En dag var et av Jehovas vitner, en misjonær, på vei til et bibelstudium som han skulle lede, og kom forbi det stedet hvor disse ungdommene var. De ville at misjonæren skulle svare på noen spørsmål, og førte ham inn i en bakgård, hvor han ble bedt om å sette seg på en liten skammel. Så ble han bombardert med spørsmål om slike emner som sjelen, et brennende helvete, himmelsk liv og verdens ende. Han besvarte alle spørsmålene deres ut fra en bibel som gjengens leder rakte ham. En time senere sa lederen, som het Law, til misjonæren: «Da vi bad deg komme og svare på noen spørsmål, hadde vi tenkt å latterliggjøre deg, slik vi har gjort med folk fra andre religioner. Vi trodde ikke at noen kunne svare på disse spørsmålene. Men du klarte det, og du gjorde det bare ved å bruke Bibelen! Hvordan kan jeg få lære mer om Bibelen?» Det ble startet et bibelstudium med Law, og han begynte snart å komme på møtene. Kort tid etter forlot han gjengen og sluttet med sin voldelige livsstil. Innen et år innviet han sitt liv til Jehova og ble døpt. Han er nå menighetstjener.

Samboerskap er alminnelig akseptert på disse øyene. Mange har levd sammen i flere år og har barn sammen. De synes det er  vanskelig å akseptere Guds syn på saken. Det er hjertevarmende å se hvordan Guds Ord har hjulpet noen til å overvinne denne hindringen. — 2. Korinter 10: 4—6; Hebreerne 4: 12.

Antonio forstod at han måtte legalisere forholdet til den kvinnen han levde sammen med, og la planer om å gjøre det etter maishøsten, for da ville han ha litt penger til en bryllupsfest. En kveld like før innhøstningen kom det tyver og stjal avlingen hans. Han bestemte seg da for å vente på neste års avling, men den ble også stjålet. Da enda et forsøk på å skaffe penger til bryllupet slo feil, forstod Antonio hvem hans virkelige motstander var. «Satan skal ikke få lurt meg mer,» sa han. «Om halvannen måned skal vi gifte oss, med eller uten et selskap!» De giftet seg, og til deres overraskelse kom vennene deres med kyllinger, ender og en geit til bryllupsfesten. Etter at deres ekteskap var blitt registrert, ble Antonio og hans kone — sammen med deres seks barn — døpt som symbol på at de hadde innviet seg til Jehova.

Til øya Príncipe

De 6000 innbyggerne på Príncipe ble tidligere sporadisk besøkt av kretstilsynsmannen og pionerer fra São Tomé. Øyboerne er svært gjestfrie og har vært ivrige etter å høre på det vitnene har å si. Etter at en mann hadde lest en traktat som han hadde fått, lette han etter pionerene dagen etter og tilbød seg å hjelpe dem med å dele ut flere traktater. Pionerene forklarte at det var de som burde utføre dette arbeidet, men mannen insisterte på å gå sammen med dem fra dør til dør, slik at han kunne presentere dem og anbefale beboerne å lytte til dem. Til slutt gav mannen seg og gikk, men ikke før han hadde rost dem for det viktige arbeidet de utførte.

I 1998 flyttet to pionerer fra São Tomé til Príncipe, og innen kort tid ledet de 17 hjemmebibelstudier. Økningen fortsatte, og snart var det gjennomsnittlig 16 til stede på menighetsbokstudiet og flere enn 30 til stede på det offentlige foredraget. Behovet for et møtelokale ble lagt fram på rådhuset, og man fikk en tomt til å bygge en Rikets sal på. Frivillige brødre fra São Tomé kom for å bygge en liten Rikets sal som også har hybler til to spesialpionerer.

Det gode budskap bærer uten tvil mye frukt og vokser på disse avsidesliggende øyene. (Kolosserne 1: 5, 6) I januar 1990 var det 46 Rikets forkynnere i São Tomé og Príncipe. I tjenesteåret 2002 hadde tallet kommet opp i 388! Over 20 prosent av forkynnerne er i heltidstjenesten, og det blir ledet omkring 1400 bibelstudier. På minnehøytiden i 2001 var det flere enn noen gang til stede — 1907. Ja, på disse tropiske øyene har Jehovas ord rask framgang og blir herliggjort. — 2. Tessaloniker 3: 1.

[Ramme/bilde på side 12]

Populære radiosendinger

En bok som blir høyt verdsatt på disse øyene, er De unge spør — tilfredsstillende svar. * Annenhver uke er det et 15-minutters program med samme tittel i den nasjonale radioen. Det er en glede å høre programlederen spørre: «Dere unge, hvordan vet dere om det er ekte kjærlighet eller bare forelskelse?» og så lese opp et stykke fra boken. (Se kapittel 31.) Et lignende program presenterer utvalgte stykker fra boken Hemmeligheten ved et lykkelig familieliv. *

[Fotnoter]

[Bilde på side 9]

Den første Rikets sal på São Tomé i 1994

[Bilder på side 10]

1. Hurtigbygd Rikets sal i Mé-Zochi

2. Et historisk områdestevne ble holdt i dette auditoriet

3. Glade dåpskandidater på stevnet

[Bilderettigheter på side 8]

Jordklode: Mountain High Maps® Copyright © 1997 Digital Wisdom, Inc.