Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Opplært av Jehova fra ungdommen av

Opplært av Jehova fra ungdommen av

Livshistorie

Opplært av Jehova fra ungdommen av

FORTALT AV RICHARD ABRAHAMSON

«Gud, du har lært meg opp fra min ungdom av, og ennå forteller jeg stadig om dine underfulle gjerninger.» La meg fortelle hvorfor disse ordene i Salme 71: 17 har en spesiell betydning for meg.

I 1924 fikk min mor, Fannie Abrahamson, besøk av bibelstudentene, som Jehovas vitner ble kalt den gangen. Jeg var bare ett år. Etter hvert som mor lærte Bibelens sannhet å kjenne, var hun rask med å besøke naboene og fortelle dem om det hun hadde lært. Hun underviste også meg og den eldre broren og søsteren min. Før jeg kunne lese, hadde hun hjulpet meg til å lære utenat mange skriftsteder som forteller om Guds rikes velsignelser.

Jeg er født i La Grande i staten Oregon i USA, hvor jeg også vokste opp, og i slutten av 1920-årene var det bare noen få kvinner og barn i vår gruppe av bibelstudenter. Vi bodde svært isolert, men fikk likevel besøk én eller to ganger i året av reisende tilsynsmenn, som ble kalt pilegrimer. De holdt oppmuntrende foredrag, gikk sammen med oss i forkynnelsen fra hus til hus og viste barna vennlig interesse. Blant disse avholdte brødrene var Shield Toutjian, Gene Orrell og John Booth.

Det var ingen i vår gruppe som hadde anledning til å overvære stevnet i Columbus i Ohio i 1931, hvor bibelstudentene antok navnet Jehovas vitner. Men kretser, som menighetene ble kalt den gang, og isolerte grupper som ikke hadde overvært stevnet, kom sammen lokalt i august samme år for å vedta en resolusjon og anta navnet. Det gjorde også vi i vår lille gruppe i La Grande. Da vi så hadde kampanje med brosjyren Krisen i 1933, lærte jeg en bibelsk presentasjon utenat, og for første gang forkynte jeg alene fra hus til hus.

I 1930-årene møtte vi stadig større motstand i arbeidet vårt, og kretsene ble derfor organisert i det som ble kalt divisjoner. Én eller to ganger i året holdt man små stevner hvor man arbeidet sammen i en spesiell form for forkynnervirksomhet som ble kalt divisjonskampanjer. På disse stevnene lærte vi også hvordan vi kunne forkynne, og hvordan vi kunne opptre respektfullt når politiet grep inn. Ettersom forkynnerne ofte ble ført fram for en politidommer eller en vanlig domstol, øvde vi oss på hvordan vi kunne følge veiledningen i en trykksak som ble kalt «Framgangsmåte under rettssaker». Det satte oss i stand til å takle den motstanden vi møtte.

Økt forståelse av sannheten fra Bibelen

Jeg fikk stadig større forståelse og verdsettelse av de bibelske sannheter og håpet om evig liv på jorden under Guds himmelske rikes styre. På den tiden ble det ikke lagt så stor vekt på dåpen overfor dem som ikke hadde håp om å regjere sammen med Kristus i himmelen. (Åpenbaringen 5: 10; 14: 1, 3) Men jeg fikk likevel vite at hvis jeg i mitt hjerte hadde besluttet meg for å gjøre Jehovas vilje, ville det være riktig at jeg lot meg døpe. Jeg ble derfor døpt i august 1933.

Da jeg var tolv år, syntes læreren min at jeg hadde spesielle evner når det gjaldt å redegjøre for ting muntlig, så hun oppfordret mor til å sørge for at jeg fikk undervisning i talekunst. Mor mente at det ville hjelpe meg til å tjene Jehova på en bedre måte. Hun betalte derfor for undervisningen ved at hun i et helt år vasket tøyet til den læreren som underviste meg i talekunst. Det jeg lærte, viste seg å bli til hjelp for meg i tjenesten. Da jeg var 14, fikk jeg giktfeber, og i over et år kunne jeg ikke gå på skolen.

I 1939 kom en heltidsforkynner som het Warren Henschel, til det området hvor vi bodde. * Han var som en storebror for meg i åndelig forstand, og vi tilbrakte lange dager i forkynnelsen sammen. Han hjalp meg til å komme i gang i feriepionertjenesten, en form for midlertidig heltidstjeneste. Den sommeren ble gruppen vår til en krets. Warren ble utnevnt til kretstjener, og jeg ble utnevnt til Vakttårn-studieleder. Da Warren drog for å tjene ved Betel, Jehovas vitners internasjonale hovedkontor i Brooklyn i New York, ble jeg kretstjener.

Jeg begynner i heltidstjenesten

Det økte ansvar som fulgte med det å være kretstjener, forsterket mitt ønske om å begynne som alminnelig pioner. Det gjorde jeg som 17-åring, etter at jeg hadde jeg fullført mitt tredje år på high school. Far hadde ikke den samme tro som oss, men han var en god forsørger og hadde høye prinsipper. Han ville at jeg skulle gå på college. Men han sa at så lenge jeg forsørget meg selv, kunne jeg gjøre som jeg ville. Jeg begynte derfor som pioner den 1. september 1940.

Da jeg flyttet hjemmefra, fikk mor meg til å lese Ordspråkene 3: 5, 6, hvor det står: «Sett din lit til Jehova av hele ditt hjerte, og støtt deg ikke til din egen forstand. Gi akt på ham på alle dine veier, og han skal gjøre dine stier rette.» Det at jeg alltid har lagt mitt liv i Jehovas hender, har virkelig vært til stor hjelp for meg.

Snart sluttet jeg meg til Joe og Margaret Hart i forkynnelsen i den sentrale delen av staten Washington. Distriktet var variert, med kvegfarmer, sauefarmer, indianerreservater og mange små byer og tettsteder. Våren 1941 ble jeg utnevnt til kretstjener i menigheten i Wenatchee i staten Washington.

På et av stevnene våre i Walla Walla i Washington fikk jeg i oppgave å være ordensvakt og ta imot dem som kom inn i salen. Jeg la merke til at en ung bror forgjeves forsøkte å få høyttaleranlegget til å fungere, så jeg foreslo at vi skulle bytte oppgaver. Da den reisende kretstjeneren, Albert Hoffman, kom tilbake og så at jeg hadde forlatt plassen min, forklarte han meg med et vennlig smil at det er best å holde fast ved det oppdraget man har fått, inntil man får et annet. Jeg har aldri glemt dette rådet.

I august 1941 planla Jehovas vitner å holde et stort stevne i St. Louis i Missouri. Bror og søster Hart utstyrte pickupen sin med en presenning og satte benker på lasteplanet. Vi var ni pionerer som reiste til St. Louis i denne bilen, en reise på 240 mil. Det tok omtrent en uke hver vei. Politiet anslo at det på det meste var 115 000 til stede på stevnet. Selv om det sannsynligvis ikke var riktig så mange, var det utvilsomt flere enn de omkring 65 000 Jehovas vitner som fantes i USA på den tiden. Stevnet var til stor åndelig oppmuntring.

Tjeneste på Betel i Brooklyn

Etter at jeg hadde kommet tilbake til Wenatchee, fikk jeg et brev hvor jeg ble bedt om å komme og tjene på Betel i Brooklyn. Jeg kom dit den 27. oktober 1941 og ble tatt med inn på kontoret til Nathan H. Knorr, som da var trykkeritilsynsmann. Han forklarte meg på en vennlig måte hvordan livet var på Betel, og understreket at hvis det skulle gå en godt der, var det helt nødvendig å holde seg nær til Jehova. Deretter ble jeg tatt med til ekspedisjonsavdelingen og satt til å binde hyssing om kartonger med litteratur som skulle sendes ut.

Den 8. januar 1942 døde Joseph Rutherford, som hadde tatt ledelsen i Jehovas vitners verdensomfattende arbeid. Fem dager senere valgte Selskapets styre bror Knorr som hans etterfølger. Da W.E. Van Amburgh, som hadde vært Selskapets sekretær og økonomiansvarlige i lang tid, opplyste dette for Betel-familien, sa han: «Jeg kan huske da C.T. Russell døde [i 1916] og ble erstattet av J.F. Rutherford. Herren fortsatte å lede sitt arbeid og gi det framgang. Nå regner jeg absolutt med at arbeidet vil gå framover med Nathan H. Knorr som president, for dette er Herrens arbeid, ikke et menneskes.»

I februar 1942 ble det opplyst at det skulle startes et «videregående kurs i teokratisk tjeneste». Hensikten med dette kurset var å hjelpe dem som arbeidet på Betel, til å bli flinkere til å finne stoff om bibelske emner, ordne det logisk og legge det fram på en virkningsfull måte. Den opplæringen jeg tidligere hadde fått i talekunst, hjalp meg til å gjøre raske framskritt.

Ikke lenge etter fikk jeg i oppgave å arbeide i tjenesteavdelingen, som fører tilsyn med Jehovas vitners forkynnelse i USA. Senere samme år ble det besluttet å gjeninnføre ordningen med at tilsynsmenn skulle besøke de forkjellige kretsene, eller menighetene. Med tiden kom disse reisende tjenerne, som ble omtalt som «tjenere for brødrene», til å bli kalt kretstilsynsmenn. I løpet av sommeren 1942 ble det holdt et kurs på Betel for å lære opp brødre i denne tjenesten, og jeg var så heldig å være blant dem som fikk opplæring. Jeg husker spesielt at bror Knorr, som var en av lærerne, understreket dette poenget: «Ikke prøv å behage mennesker. Det ender bare med at du ikke er til behag for noen. Behag Jehova. Da vil du behage alle dem som elsker ham.»

Denne reisetjenesten ble innført i oktober 1942. Flere av oss brødre på Betel deltok i dette arrangementet visse helger og besøkte menigheter som lå innenfor en radius av 40 mil fra byen New York. Vi gjennomgikk opptegnelsene over menighetens forkynnervirksomhet og møtedeltagelse, hadde et møte med dem som hadde ansvarsoppgaver i menigheten, holdt et eller to foredrag og arbeidet sammen med de lokale forkynnerne i tjenesten.

I 1944 ble noen brødre fra tjenesteavdelingen sendt ut i reisetjenesten i en seksmåneders periode, og jeg fikk i oppdrag å besøke noen av menighetene i statene Delaware, Maryland, Pennsylvania og Virginia. Senere besøkte jeg i noen måneder menighetene i Connecticut, Massachusetts og Rhode Island. Da jeg kom tilbake til Betel, arbeidet jeg deltid på kontoret til bror Knorr og hans sekretær, Milton Henschel, hvor jeg fikk godt innblikk i vårt verdensomfattende arbeid. Resten av dagen arbeidet jeg i økonomiavdelingen under tilsyn av W.E. Amburgh og hans assistent, Grant Suiter. I 1946 fikk jeg så i oppgave å føre tilsyn med noen av avdelingene på Betel.

Store forandringer i livet mitt

Mens jeg tjente noen menigheter i 1945, ble jeg kjent med Julia Charnauskas i Providence i Rhode Island. Sommeren 1947 planla vi å gifte oss. Jeg var svært glad i Betel-tjenesten, men på den tiden var det ikke mulig å få sin ektefelle inn på Betel når man giftet seg. Så i januar 1948 sluttet jeg på Betel, og Julia (Julie) og jeg giftet oss. Jeg fikk meg deltidsarbeid i et supermarked i Providence, og vi begynte i pionertjenesten sammen.

I september 1949 ble jeg innbudt til å reise i kretstjenesten i den nordvestre delen av Wisconsin. Det var en stor forandring for Julie og meg å forkynne i et distrikt som hovedsakelig bestod av småbyer og landdistrikter hvor man drev melkeproduksjon. Vintrene var lange og kalde. Mange uker var det omkring 20 minusgrader og mye snø. Vi hadde ingen bil, men det var alltid noen som gav oss skyss til den neste menigheten.

Kort tid etter at jeg hadde begynt i kretstjenesten, skulle vi ha et kretsstevne. Jeg husker at jeg hele tiden gikk rundt og sjekket at alle oppgavene ble tatt hånd om slik de skulle, noe som gjorde enkelte litt nervøse. Områdetilsynsmannen, Nicholas Kovalak, forklarte meg vennlig at brødrene i kretsen var vant til å ta seg av tingene på sin egen måte, og at jeg ikke trengte å kontrollere alt i den grad jeg gjorde. Det rådet har jeg hatt nytte av i mange av de oppgavene jeg har fått siden.

I 1950 fikk jeg en midlertidig oppgave — jeg skulle ha ansvaret for losjiavdelingen i forbindelse med det første av de mange store stevnene våre på Yankee Stadium i New York. Stevnet var en stor opplevelse fra begynnelse til slutt. Det kom deltakere fra 67 land, og det høyeste antall til stede var 123 707! Etter stevnet fortsatte Julie og jeg i reisetjenesten. Vi var glad for å være i kretstjenesten, men følte samtidig at vi burde fortsette å stille oss til rådighet for enhver form for heltidstjeneste. Hvert år fornyet vi derfor søknadene våre om både Betel-tjeneste og misjonærtjeneste. I 1952 hadde vi den glede å bli innbudt til den 20. klassen ved Vakttårnets bibelskole Gilead, hvor vi fikk opplæring med tanke på misjonærtjeneste.

Tjeneste i utlandet

Etter uteksamineringen i 1953 ble vi sendt til Storbritannia, hvor jeg ble områdetilsynsmann i den sørlige delen av England. Julie og jeg hadde ikke engang vært opptatt et år i dette arbeidet, som vi satte umåtelig stor pris på, da vi til vår store overraskelse ble bedt om å flytte til Danmark. Det var behov for en som kunne føre tilsyn med avdelingskontoret der. Siden jeg befant meg rett i nærheten og hadde fått opplæring med tanke på slikt arbeid i Brooklyn, ble jeg sendt til Danmark for å hjelpe til. Vi tok ferge til Nederland og reiste videre med tog til København, og vi kom dit den 9. august 1954.

Et av de problemene som det måtte ordnes opp i, var at noen av de ansvarshavende brødrene lot være å følge veiledning fra hovedkontoret i Brooklyn. Tre av de fire som oversatte publikasjonene våre til dansk, forlot dessuten Betel og sluttet etter hvert å komme sammen med Jehovas vitner. Men Jehova besvarte våre bønner. To pionerer, Jørgen og Anna Larsen, som hadde hjulpet til med å oversette på deltid, stilte seg til rådighet og begynte å oversette på heltid. Arbeidet med å oversette bladene våre til dansk kunne derfor fortsette uten at man gikk glipp av et eneste nummer. Bror og søster Larsen tjener fremdeles på Betel i Danmark, hvor Jørgen er koordinator for utvalget.

Noe som var til stor oppmuntring i disse årene, var at vi fikk regelmessig besøk av bror Knorr. Han tok seg tid til å snakke med oss og hjalp oss til å se hvordan vi kunne løse forskjellige problemer. Under hans besøk i 1955 ble det bestemt at vi skulle bygge et nytt avdelingskontor med trykkeri, slik at vi selv kunne framstille bladene til Danmark. Det ble kjøpt en tomt i en forstad nord for København, og sommeren 1957 flyttet vi inn i den nyoppførte bygningen. Harry Johnson, som nettopp hadde kommet til Danmark sammen med sin kone, Karin, etter at de hadde gjennomgått den 26. klassen ved Gilead, hjalp oss med å sette i gang trykkeriet.

Vi ble etter hvert flinkere til å holde store stevner i Danmark, og den erfaringen jeg hadde fått da jeg var med på å organisere stevner i USA, viste seg å komme godt med. I 1961 kom det deltakere fra over 30 land til vårt store, internasjonale stevne i København, hvor det på det meste var 33 513 til stede. I 1969 var vi vertskap for det største stevne som noen gang er blitt holdt i Skandinavia. Det høyeste antall til stede var 42 073!

I 1963 ble jeg innbudt til et timåneders kurs ved Gilead-skolens 38. klasse. Kurset var spesielt tilrettelagt for å lære opp noen av dem som arbeidet ved de forskjellige avdelingskontorene. Det var en fornøyelse å være sammen med Betel-familien i Brooklyn igjen og dra nytte av den erfaring som de som i mange år hadde arbeidet på hovedkontoret, hadde skaffet seg.

Etter dette kurset vendte jeg tilbake til Danmark og fortsatte å ta hånd om ansvarsoppgaver der. Dessuten fikk jeg det privilegium å tjene som sonetilsynsmann og besøkte avdelingskontorer i Vest- og Nord-Europa for å oppmuntre dem som arbeidet der, og hjelpe dem til å ivareta sine oppgaver. I den senere tid har jeg reist i sonetjenesten i Vest-Afrika og Karibia.

I slutten av 1970-årene begynte brødrene i Danmark å se seg om etter et sted hvor man kunne bygge et større avdelingskontor, slik at man kunne utvide arbeidet med å oversette og trykke. Man fikk tak i en velegnet tomt omkring seks mil vest for København. Jeg var med på å planlegge hvordan den nye bygningen skulle se ut, og Julie og jeg så fram til å skulle bo på det fine, nye avdelingskontoret sammen med Betel-familien. Men slik gikk det ikke.

Tilbake til Brooklyn

I november 1980 ble Julie og jeg innbudt til å arbeide ved Betel i Brooklyn, og vi kom dit i begynnelsen av januar 1981. Vi var da i slutten av 50-årene, og etter å ha tjent nesten halve livet sammen med våre kjære brødre og søstre i Danmark var det ikke lett for oss å vende tilbake til USA. Vi dvelte imidlertid ikke ved tanken på hvor vi selv foretrakk å være, men forsøkte å fokusere på våre nye oppgaver og de utfordringene de ville by på.

Vi kom til Brooklyn og fikk installert oss. Julie skulle være på regnskapskontoret, hvor hun fikk et arbeid som lignet på det hun hadde hatt i Danmark. Jeg skulle arbeide i redaksjonen og hjelpe til med å planlegge framstillingen av publikasjonene våre. I begynnelsen av 1980-årene skjedde det store forandringer med hensyn til den måten arbeidet ble utført på i Brooklyn. I stedet for å bruke skrivemaskiner og lage blysats gikk vi nå over til å bruke datamaskiner og offsetmaskiner. Jeg visste ingenting om datamaskiner, men jeg visste en del om hvordan vår organisasjon fungerer, og om det å arbeide sammen med mennesker.

Da vi kort tid senere gikk over til firefargetrykk og begynte å bruke fotografier og illustrasjoner i farger, ble det behov for bedre organisering av illustrasjonsavdelingen. Jeg hadde ingen erfaring med illustrasjonsarbeid, men jeg kunne hjelpe til med organiseringen. Jeg hadde gleden av å føre tilsyn med denne avdelingen i ni år.

I 1992 fikk jeg i oppdrag å assistere det styrende råds utgiverutvalg og ble overført til økonomiavdelingen, hvor jeg fortsatt er.

Jeg har tjent Jehova fra min ungdom av

Helt fra jeg var ganske ung, og i de 70 årene jeg har vært en innviet tjener for Jehova, har han tålmodig undervist meg gjennom sitt Ord, Bibelen, og gjennom hjelpsomme brødre i sin enestående organisasjon. Jeg har kunnet glede meg over mer enn 63 år i heltidstjenesten og over 55 av disse sammen med min lojale kone, Julie. Jeg føler virkelig at Jehova har velsignet meg rikt.

Da jeg i 1940 drog hjemmefra for å begynne i pionertjenesten, sa far litt hånlig til meg: «Min sønn, når du reiser hjemmefra for å gjøre dette, må du ikke regne med at du kan komme løpende tilbake til meg for å få hjelp.» Det har jeg aldri behøvd å gjøre. Jehova har gavmildt gitt meg det jeg har trengt, ofte gjennom hjelpsomme trosfeller. Far fikk senere respekt for arbeidet vårt og begynte til og med å lære om Bibelens sannhet før han døde i 1972. Mor, som hadde det himmelske håp, fortsatte å tjene Jehova trofast helt til sin død i 1985, i en alder av 102 år.

Selv om heltidstjenesten ikke er uten problemer, har Julie og jeg aldri overveid å forlate de oppgavene vi har fått. Jehova har alltid støttet oss i denne beslutningen. Da foreldrene mine kom opp i årene og trengte hjelp, stilte søsteren min, Victoria Marlin, opp og tok seg godt av dem. Vi er dypt takknemlige for den kjærlige hjelp hun har gitt oss, noe som har bidratt til at vi har kunnet fortsette i heltidstjenesten.

Julie har lojalt støttet meg i alle våre oppgaver og har betraktet det som en del av sin egen innvielse til Jehova. Og selv om jeg nå er 80 år og har visse problemer med helsen, føler jeg at jeg er blitt rikt velsignet av Jehova. Jeg finner stor oppmuntring i det salmisten sa etter å ha nevnt at han var blitt undervist av Gud fra sin ungdom av. Han sa: ’Forlat meg ikke, Gud, selv ikke når jeg blir gammel, før jeg kan fortelle om din velde til alle dem som skal komme.’ — Salme 71: 17, 18.

[Fotnote]

^ avsn. 12 Warren var en eldre bror av Milton Henschel, som i mange år tjente som medlem av Jehovas vitners styrende råd.

[Bilde på side 20]

Sammen med mor i 1940, da jeg begynte i pionertjenesten

[Bilde på side 21]

Sammen med mine pionerpartnere Joe og Margaret Hart

[Bilde på side 23]

På bryllupsdagen vår i januar 1948

[Bilde på side 23]

Sammen med klassekamerater på Gilead i 1953. Fra venstre: Don og Virginia Ward, Geertruida Stegenga, Julie og jeg

[Bilde på side 23]

Sammen med Frederick W. Franz og Nathan H. Knorr i København i 1961

[Bilde på side 25]

Julie og jeg i dag