Vær gavmild

INGEN er født gavmild. Et spedbarn har en naturlig tilbøyelighet til å tilfredsstille sine egne ønsker og behov, uten tanke for andres behov. Men med tiden lærer barnet at verden ikke dreier seg utelukkende om det. Man må tenke på andre, og barnet må lære ikke bare å ta imot, men også å gi og å dele. Gavmildhet må framelskes.

Ikke alle de som gir — kanskje sjenerøst — er egentlig gavmilde. Noen gir kanskje til et spesielt formål for å fremme sine egne interesser. Andre gir for å få ros og anerkjennelse. Det er imidlertid annerledes når de sanne kristne gir. Hva er det så som kjennetegner den gavmildhet som Guds Ord oppmuntrer til? Vi vil få svar på det spørsmålet ved å se nærmere på den gavmildhet som de kristne i det første århundre la for dagen.

Eksempler på kristen gavmildhet

Kristen gavmildhet, slik den blir beskrevet i Bibelen, bestod i «å dele med andre» som hadde et reelt behov. (Hebreerne 13: 16; Romerne 15: 26) Det var  ikke noe man skulle gjøre under tvang. Apostelen Paulus skrev: «La enhver gjøre slik som han har besluttet i sitt hjerte, ikke motvillig eller under tvang, for Gud elsker en glad giver.» (2. Korinter 9: 7) Man skulle heller ikke gi for å bli lagt merke til av andre. Ananias og Saffira gjorde det, og det fikk alvorlige følger. — Apostlenes gjerninger 5: 1—10.

Da mange jøder og proselytter fra fjerne steder var samlet i Jerusalem for å feire pinsehøytiden i år 33 evt., var det et stort behov for at det ble vist gavmildhet. Det var der Jesu etterfølgere ble «fylt med hellig ånd og begynte å tale med andre tunger». En stor folkemengde samlet seg rundt dem og hørte Peters ansporende tale om Jesus Kristus. Senere fikk folket se Peter og Johannes helbrede en lam mann ved tempeldøren, og de hørte Peter tale enda en gang om Jesus og behovet for å vise anger. Flere tusen angret og ble døpt som etterfølgere av Kristus. — Apostlenes gjerninger, kapitlene 2 og 3.

De nyomvendte ønsket å bli i Jerusalem og lære mer av Jesu apostler. Men hvordan kunne apostlene dekke alle disse besøkendes behov? Den bibelske beretningen sier: «Alle de som eide jordstykker eller hus, solgte dem og kom med verdien av de ting som ble solgt, og de la det for apostlenes føtter. Så ble det delt ut til hver enkelt, alt etter hva han trengte.» (Apostlenes gjerninger 4: 33—35) Den nyopprettede menigheten i Jerusalem var virkelig gavmild!

Senere la andre menigheter den samme gavmildhet for dagen. De kristne i Makedonia, for eksempel, var selv fattige, men gav over evne for å hjelpe sine trengende brødre i Judea. (Romerne 15: 26; 2. Korinter 8: 1—7) Menigheten i Filippi utmerket seg ved den støtten den gav Paulus i hans tjeneste. (Filipperne 4: 15, 16) Menigheten i Jerusalem delte daglig ut mat til nødstilte enker, og apostlene utnevnte sju kvalifiserte menn som skulle se til at ingen enker som var verdige til å få hjelp, ble oversett. — Apostlenes gjerninger 6: 1—6.

De første kristne menighetene reagerte raskt også når de gikk vanskelige tider i møte. Da for eksempel profeten Agabus forutsa at det skulle komme en stor hungersnød, bestemte disiplene i menigheten i Antiokia i Syria «seg for at de, alt etter som enhver av dem hadde råd til, skulle sende noe til hjelp for de brødrene som bodde i Judea». (Apostlenes gjerninger 11: 28, 29) For en fin holdning de viste ved å forutse andres behov!

Hva var det som fikk de første kristne til å være så gavmilde og kjærlige? Ja, hvordan kan vi framelske gavmildhet? Vi kan lære mye av å se nærmere på kong Davids eksempel.

David støttet gavmildt den sanne tilbedelse

I nesten 500 år hadde paktens ark — en hellig kiste som representerte Jehovas nærvær — ikke hatt noe permanent tilholdssted. Den ble oppbevart i et telt, eller tabernakel, som ble flyttet fra sted til sted under israelittenes ørkenvandring og senere tatt med inn i det lovte land. Kong David hadde et sterkt ønske om å ta arken fra det teltet den ble oppbevart i, og bygge et passende hus for Jehova som kunne romme den hellige arken. David sa til profeten Natan: «Se, jeg bor i et hus av sedertre, men Jehovas paktsark står under teltduker.» — 1. Krønikebok 17: 1.

Men David hadde vært en kriger. Jehova bestemte derfor at Davids sønn Salomo under sitt fredelige styre skulle bygge det templet hvor paktens ark skulle stå. (1. Krønikebok 22: 7—10) Dette la imidlertid ikke noen demper på Davids gavmildhet. Han organiserte en stor arbeidsgruppe og gikk i gang med å skaffe til veie de materialene som  skulle brukes under byggingen av templet. Han sa senere til Salomo:«Jeg [har] skaffet til veie hundre tusen talenter gull og en million talenter sølv til Jehovas hus, og kobberet og jernet er det ikke mulig å veie, fordi det er blitt en slik mengde av det; og tømmer og stein har jeg skaffet til veie.» (1. Krønikebok 22: 14) David var ikke tilfreds med det, men gav av sine egne midler gull og sølv som var verdt over 8,5 milliarder kroner etter dagens verdi. Og fyrstene bidrog også sjenerøst. (1. Krønikebok 29: 3—9) Ja, David var virkelig gavmild!

Hva var det som fikk David til å gi så gavmildt? Han innså at alt det han hadde skaffet seg, og alt det han hadde utrettet, var et resultat av Jehovas velsignelse. Han sa i en bønn: «Jehova, vår Gud, all denne overfloden som vi har skaffet til veie for å bygge deg et hus for ditt hellige navn — fra din hånd kommer det, og ditt er det alt sammen. Og jeg vet jo, min Gud, at du er en som gransker hjertet, og at det er rettsindighet du finner behag i. Jeg for min del har i mitt hjertes rettskaffenhet frivillig gitt alle disse ting,  og nå har jeg med glede sett ditt folk som er til stede her, gi deg frivillige offergaver.» (1. Krønikebok 29: 16, 17) David verdsatte sitt forhold til Jehova. Han forstod at det var viktig å tjene ham «med et helt hjerte og med en gledefylt sjel», og han fant glede i å gjøre det. (1. Krønikebok 28: 9) Det var de samme egenskapene som fikk de første kristne til å være gavmilde.

Jehova — den største Giveren

Det er Jehova som har foregått med det aller beste eksemplet når det gjelder gavmildhet. Han er så kjærlig og omsorgsfull at «han lar sin sol gå opp over onde og gode og lar det regne over rettferdige og urettferdige». (Matteus 5: 45) Han gir alle mennesker «liv og ånde og alle ting». (Apostlenes gjerninger 17: 25) Ja, som disippelen Jakob påpeker, kommer «enhver god gave og enhver fullkommen gave . . . ovenfra, for den kommer ned fra himmellysenes Far». — Jakob 1: 17.

Jehovas største gave til oss er det at han sendte sin «enbårne Sønn, for at enhver som viser tro på ham, ikke skal bli tilintetgjort,  men ha evig liv». (Johannes 3: 16) Ingen kan hevde at de fortjener en slik gave, «for alle har syndet, og de når ikke opp til Guds herlighet». (Romerne 3: 23, 24; 1. Johannes 4: 9, 10) Kristi løsepenge er grunnlaget og kanalen for Guds «ubeskrivelige frie gave», eller «Guds overveldende ufortjente godhet». (2. Korinter 9: 14, 15) Paulus verdsatte Guds gave høyt og gjorde det til sin livsgjerning «å avlegge et grundig vitnesbyrd om det gode budskap om Guds ufortjente godhet». (Apostlenes gjerninger 20: 24) Han forstod at det er Guds vilje at «alle slags mennesker skal bli frelst og komme til nøyaktig kunnskap om sannheten». — 1. Timoteus 2: 4.

I vår tid blir dette utrettet ved at det foregår et stort forkynnelses- og undervisningsarbeid som nå omfatter 234 land verden over. Jesus forutsa denne veksten da han sa: «Dette gode budskap om riket skal bli forkynt på hele den bebodde jord til et vitnesbyrd for alle nasjonene; og så skal enden komme.» (Matteus 24: 14) Ja, «det gode budskap må først bli forkynt blant alle nasjonene». (Markus 13: 10) I fjor var det over seks millioner forkynnere av det gode budskap som brukte 1 202 381 302 timer i dette arbeidet og ledet over 5 300 000 bibelstudier. Siden liv står på spill, er det svært viktig at dette undervisningsarbeidet blir utført. — Romerne 10: 13—15; 1. Korinter 1: 21.

Hvert år blir det trykt millioner av publikasjoner, deriblant bibler, bøker og brosjyrer, som en hjelp til dem som hungrer etter Bibelens sannhet. I tillegg blir det trykt godt over en milliard eksemplarer av bladene Vakttårnet og Våkn opp! Etter hvert som folk reagerer positivt på det gode budskap, bygger Jehovas vitner flere og flere Rikets saler og stevnehaller, som tjener som sentre for bibelsk undervisning. Hvert år blir det arrangert kretsstevner, spesielle stevnedager og områdestevner. Opplæringen av misjonærer, reisende tilsynsmenn, eldste og menighetstjenere pågår også hele tiden. Vi er takknemlig for at Jehova gjør alle disse foranstaltningene tilgjengelige gjennom «den tro og kloke slave». (Matteus 24: 45—47) Hvor glad er vi ikke for å kunne uttrykke vår takknemlighet overfor Ham!

Vis Jehova takknemlighet

Som tilfellet var da templet ble bygd, og da de første kristne menigheters behov ble ivaretatt, blir finansieringen av alle disse foranstaltningene dekket utelukkende av frivillige bidrag. Vi må imidlertid huske at ingen kan gjøre Jehova rikere. Han er alle tings Eier. (1. Krønikebok 29: 14; Haggai 2: 8) Frivillige bidrag er derfor et vitnesbyrd om vår kjærlighet til Jehova og vårt ønske om å fremme den sanne tilbedelse. Paulus sier at slike uttrykk for gavmildhet framkaller «takksigelse til Gud». (2. Korinter 9: 8—13) Jehova oppmuntrer til en slik gavmildhet, for den viser at vi har den rette ånd og et godt hjerte overfor ham. De som er gavmilde og stoler på Jehova, vil bli velsignet av ham og ha åndelig framgang. (5. Mosebok 11: 13—15; Ordspråkene 3: 9, 10; 11: 25) Jesus forsikret oss om at det vil føre til lykke, da han sa: «Det er større lykke ved å gi enn ved å få.» — Apostlenes gjerninger 20: 35.

Kristne som ønsker å være gavmilde, vil ikke bare vente til det blir vanskelige tider. De vil heller se etter muligheter til å «gjøre det som er godt, mot alle, men særlig mot dem som er beslektet med [dem] i troen». (Galaterne 6: 10) Paulus oppfordret til kristen gavmildhet da han skrev: «Glem ikke å gjøre godt og å dele med andre, for i slike ofre finner Gud velbehag.» (Hebreerne 13: 16) Når vi bruker våre midler — tid, krefter og penger — til å hjelpe andre og til å fremme den sanne tilbedelse, er det noe som gleder Jehova Gud. Ja, han elsker virkelig dem som er gavmilde.

[Ramme/bilde på sidene 28 og 29]

Hvordan noen velger å gi bidrag til det verdensomfattende arbeidet

Mange setter til side eller budsjetterer med et beløp som de legger i de bidragsbøssene som er merket «Bidrag til det verdensomfattende arbeidet — Matteus 24: 14». Hver måned sender menighetene disse bidragene til avdelingskontoret.

Pengegaver: Slike gaver kan sendes direkte til Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap, Gaupeveien 24, 1914 Ytre Enebakk, kontonummer 3630 07 13364. I den forbindelse kan det nevnes at man i år kan få inntektsfradrag for gaver på opptil 6000 kroner i løpet av året. Hvis man ønsker å gi «skattefrie» gaver, må man oppgi sitt fødselsnummer (fødselsdato og personnummer) på giroen.

Fast eiendom eller verdisaker kan også gis som gave til Selskapet. Et kort brev som gjør det klart at det dreier seg om en gave, bør sendes til avdelingskontoret.

Forsikringer: Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap kan oppnevnes som begunstiget til en forsikringspolise og bør i så fall bli informert om dette.

Aksjer og obligasjoner: Aksjer og obligasjoner kan gis til Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap som gave.

Testamenter: Eiendommer og penger kan testamenteres til Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap. Testamentet bør oppbevares trygt, og en kopi bør sendes til Selskapet. Selskapet tilbyr seg også å oppbevare testamentet.

Jehovas vitners arbeid støttes utelukkende av frivillige bidrag, noe som framgår av følgende sitat: «Det er frivillige arbeidere som utfører all . . . virksomheten . . . , og det holder omkostningene nede. Forkynnelsen fra hus til hus og distribueringen av litteratur blir utført på frivillig basis av Jehovas vitner. De dekker sine egne utgifter. De eldste, som fører tilsyn med menighetene, og menighetstjenerne, som assisterer dem, får ingen lønn for sin tjeneste. Alle dekker sine egne utgifter.

Medlemmene av det styrende råd og alle de andre som arbeider på heltid med å fremstille bibler og bibelsk litteratur, får bare kost og losji og en liten godtgjørelse til dekning av utgifter. Det samme er tilfellet med dem som er reisende tilsynsmenn på heltid. . . .

På alle Jehovas vitners møter, både på menighetsmøter og stevner, finnes det bidragsbøsser hvor de som ønsker det, kan legge sine bidrag. Det blir ikke opptatt kollekt. Jehovas vitner betaler ikke medlemskontingent eller tiende.» — Fra brosjyren Jehovas vitner gjør Guds vilje i forening verden over, side 28.

De gaver som blir gitt til Jehovas vitners verdensomfattende arbeid (Matteus 24: 14), støtter ikke bare virksomheten her i landet, men gjør det også mulig å gi økonomisk hjelp til land hvor det er stort behov for midler til å bygge Rikets saler og avdelingskontorer. På den måten finner det sted «en utjevning». — 2. Korinter 8: 14.

Ytterligere opplysninger eller veiledning kan fås ved henvendelse til Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap, Gaupeveien 24, 1914 Ytre Enebakk.

[Bilde på side 26]

Hva var det som tilskyndte de første kristne til å være gavmilde?