Livshistorie

«Hva skal jeg gi Jehova til gjengjeld?»

FORTALT AV MARIA KERASINIS

I en alder av 18 år var jeg en stor skuffelse for foreldrene mine, et utskudd i familien og gjenstand for latter i landsbyen jeg bodde i. De tryglet og bad og prøvde både tvang og trusler for å få meg til å bryte min ulastelighet overfor Gud, men forgjeves. Jeg visste at lojalitet mot Bibelens sannhet ville bringe velsignelser fra Gud. Når jeg nå ser tilbake på mer enn 50 års tjeneste for Jehova, kan jeg bare si som salmisten: «Hva skal jeg gi Jehova til gjengjeld for alle hans velgjerninger mot meg?» — Salme 116: 12.

JEG ble født i 1930 i Aggelokastro, en landsby omkring to mil fra havnebyen Kenkreai på østsiden av Korinteidet, hvor det ble opprettet en menighet av sanne kristne i det første århundre. — Apostlenes gjerninger 18: 18; Romerne 16: 1.

Familien min levde et stille og rolig liv. Far var landsbyens overhode og var en respektert mann. Jeg var det tredje av fem barn. Foreldrene våre oppdrog oss til å bli fromme medlemmer av den gresk-ortodokse kirke. Jeg gikk til gudstjeneste hver søndag. Jeg gjorde botsøvelser foran ikoner, tente lys i små landsbykirker og holdt alle fastene. Jeg tenkte ofte på å bli nonne. Med tiden ble jeg den første i familien som ble en skuffelse for foreldrene mine.

Begeistret for Bibelens sannhet

Da jeg var omkring 18 år, fikk jeg vite at Katina, søsteren til en av mine svogere som bodde i en nabolandsby, leste publikasjoner  utgitt av Jehovas vitner, og at hun ikke gikk i kirken lenger. Det plaget meg, så jeg bestemte meg for å hjelpe henne tilbake til det jeg mente var den rette vei. Da hun kom på besøk, ordnet jeg det slik at vi gikk en spasertur som jeg hadde planlagt skulle ende hos presten. Presten begynte samtalen med en strøm av hånsord mot Jehovas vitner og kalte dem kjettere som hadde forledet Katina. Samtalen fortsatte tre kvelder på rad. Katina imøtegikk alle påstandene hans med vel forberedte bibelske argumenter. Til slutt sa presten til henne at hun som var en så pen og intelligent jente, burde nyte ungdomstiden mens hun kunne, og heller interessere seg for Gud når hun ble gammel.

Jeg sa ingenting til foreldrene mine om den samtalen, men den neste søndagen gikk jeg ikke i kirken. Etter kirketid kom presten rett til butikken vår. Jeg fant på en unnskyldning om at jeg hadde vært nødt til å være i butikken for å hjelpe far.

«Er det virkelig grunnen, eller har den piken påvirket deg?» spurte presten.

«Disse folkene har mer velfunderte læresetninger enn vi har,» sa jeg rett ut.

Presten vendte seg til far og sa: «Economos, kast slektningen din ut øyeblikkelig! Hun har satt ditt hus i brann.»

Familien min vender seg mot meg

Dette var i slutten av 1940-årene, da Hellas gjennomgikk de voldsomme ettervirkningene av borgerkrig. Far var redd for at geriljasoldatene skulle kidnappe meg, så han ordnet det slik at jeg skulle reise fra landsbyen og bo hos søsteren min i den landsbyen hvor Katina bodde. I de to månedene jeg var der, fikk jeg hjelp til å forstå hva Bibelen sier om mange ting. Det skuffet meg å se at mange av den ortodokse kirkes læresetninger er ubibelske. Jeg forstod at Gud ikke godkjenner bruk av ikoner i tilbedelsen, at flere religiøse tradisjoner, som det å vise ærbødighet for korset, ikke har en kristen opprinnelse, og at man må tilbe Gud «med ånd og sannhet» for å behage ham. (Johannes 4: 23; 2. Mosebok 20: 4, 5) Framfor alt lærte jeg at Bibelen holder fram et strålende håp om evig liv på jorden! Slike dyrebare bibelske sannheter var blant de første velsignelsene jeg fikk fra Jehova.

Søsteren min og mannen hennes la merke til at jeg ikke gjorde korsets tegn ved måltidene, og at jeg heller ikke bad foran religiøse ikoner. En kveld slo de meg. Neste dag bestemte jeg meg for å dra derfra, og jeg reiste til tanten min. Svogeren min varslet far. Kort tid senere kom far og prøvde gråtende å få meg til å forandre mening. Svogeren min falt på kne foran meg og bad om unnskyldning, noe jeg aksepterte. For å få saken ut av verden bad de meg om å komme tilbake til kirken, men jeg stod fast ved min beslutning.

Da jeg kom tilbake til fars landsby, fortsatte presset. Jeg hadde ingen mulighet til å ha kontakt med Katina, og jeg hadde ikke noe litteratur å lese, ikke engang en bibel. Jeg ble så glad da en av kusinene mine prøvde å hjelpe meg. Da hun reiste til Korint, traff hun et av Jehovas vitner og kom tilbake med boken «Gud er sanndru» og et eksemplar av de kristne greske skrifter, som jeg begynte å lese i all hemmelighet.

En uventet forandring i livet

Den harde motstanden fortsatte i tre år. Jeg hadde ingen kontakt med Jehovas vitner, og jeg kunne heller ikke få tak i litteratur. Lite visste jeg at viktige begivenheter var i emning i livet mitt.

En dag sa far til meg at jeg måtte reise til onkelen min i Tessaloniki. Før jeg reiste dit, drog jeg til en systue i Korint for å få sydd meg en kåpe. For en overraskelse det var å se at Katina arbeidet der! Vi var så glad for å treffe hverandre igjen etter så lang tid. Idet vi gikk ut av butikken, møtte vi en hyggelig ung mann på sykkel som var på vei hjem fra  arbeid. Han het Charalambos. Etter at han og jeg var blitt kjent, bestemte vi oss for å gifte oss. Det var også omtrent på denne tiden at jeg ble døpt som symbol på min innvielse til Jehova. Det skjedde den 9. januar 1952.

Charalambos var blitt døpt tidligere. Han møtte også motstand fra familien sin. Charalambos var svært ivrig i forkynnelsesarbeidet. Han tjente som visemenighetstjener og ledet mange bibelstudier. Snart tok brødrene hans imot sannheten, og i dag tjener også de fleste i deres familier Jehova.

Far likte Charalambos godt, så han gav sitt samtykke til ekteskapet, men mor var ikke så lett å overbevise. Likevel ble Charalambos og jeg gift den 29. mars 1952. Bare den eldste broren min og en av fetterne mine kom i bryllupet. Lite visste jeg da for en uforlignelig velsignelse, en virkelig gave fra Jehova, Charalambos skulle vise seg å bli. Som hans medhjelper kunne jeg bygge livet mitt rundt tjenesten for Jehova.

Vi styrker våre brødre

I 1953 bestemte Charalambos og jeg oss for å flytte til Aten. Charalambos ønsket å gjøre mer i forkynnelsesarbeidet, så han sluttet i familiebedriften og fant seg deltidsarbeid. Om ettermiddagene var vi sammen i den kristne tjeneste og ledet mange bibelstudier.

På grunn av offisielle restriksjoner som gjaldt forkynnelsesarbeidet, måtte vi være oppfinnsomme. Vi bestemte oss for eksempel for å plassere et eksemplar av bladet Vakttårnet i et kioskvindu midt i Aten, hvor Charalambos arbeidet deltid. En høytstående politimann sa til oss at bladet var forbudt. Han spurte imidlertid om han kunne ta med seg et eksemplar til sikkerhetskontoret og sjekke om det forholdt seg slik. Da folkene ved sikkerhetskontoret forsikret ham om at det var lovlig, kom han tilbake for å fortelle oss det. Så snart andre brødre som hadde kiosker, fikk høre det, begynte de også å legge Vakttårnet i kioskvinduene sine. En mann som fikk Vakttårnet i kiosken vår, ble et av Jehovas vitner og tjener nå som eldste.

Vi hadde også gleden av å oppleve at den yngste broren min lærte sannheten å kjenne. Han var kommet til Aten for å gå på sjømannsskolen, og vi tok ham med oss på et stevne. Stevnene våre ble holdt i all hemmelighet i skogen. Han likte det han hørte, men kort tid senere drog han til sjøs. På en av reisene sine kom han til en havn i Argentina. Der kom en misjonær om bord for å forkynne, og broren min bad om å få bladene våre. Vi ble henrykt da vi fikk et brev fra ham hvor det stod: «Jeg har funnet sannheten. Jeg vil gjerne ha abonnement på bladene.» I dag tjener han og familien hans trofast Jehova.

I 1958 fikk mannen min i oppdrag å tjene som reisende tilsynsmann. Siden arbeidet vårt var forbudt og forholdene var svært vanskelige, tjente vanligvis de reisende tilsynsmennene uten sin kone. I oktober 1959 spurte vi de ansvarlige brødrene ved avdelingskontoret om ikke jeg kunne få reise sammen med ham. De gikk med på det. Vi skulle besøke og styrke menighetene i den sentrale og nordlige delen av Hellas.

 Reisene var ganske krevende. Det var ikke mange veier med fast dekke. Siden vi ikke hadde bil, reiste vi vanligvis med offentlige transportmidler eller bakpå en lastebil sammen med høns og andre handelsvarer. Vi hadde gummistøvler på oss, slik at vi kunne traske langs de gjørmete veiene. Siden det fantes en sivil milits i hver landsby, måtte vi gå inn i landsbyene i ly av mørket for å unngå å bli forhørt.

Brødrene satte stor pris på besøkene. Selv om de fleste av dem arbeidet hardt på gårdene sine, gjorde de seg store anstrengelser for å være til stede på møtene, som ble holdt sent om kvelden i forskjellige hjem. Brødrene var også veldig gjestfrie og tilbød oss det beste de hadde, selv om de eide lite. Noen ganger sov vi sammen med hele familien i ett og samme rom. Brødrenes tro, utholdenhet og nidkjærhet var enda en rik velsignelse for oss.

Vi utvider vår tjeneste

I februar 1961 besøkte vi avdelingskontoret i Aten, og da ble vi spurt om vi var villige til å tjene på Betel. Vi svarte med Jesajas ord: «Her er jeg! Send meg!» (Jesaja 6: 8) To måneder senere fikk vi et brev hvor vi ble bedt om å komme til Betel så snart som mulig. Den 27. mai 1961 begynte vi å tjene på Betel.

Vi likte vårt nye oppdrag svært godt, og vi følte oss straks hjemme. Mannen min arbeidet på tjenesteavdelingen og abonnementsavdelingen, og senere tjente han en tid i utvalget ved avdelingskontoret. Jeg hadde forskjellige oppgaver i Betel-hjemmet. Betel-familien hadde 18 medlemmer på den tiden, men i nesten fem år var det omtrent 40 mennesker på Betel fordi det ble holdt kurs for eldste der. Om formiddagen vasket jeg opp, hjalp kokken, redde tolv senger og dekket bordene til lunsj. Om ettermiddagen strøk jeg klær og vasket toaletter og rom. En gang i uken arbeidet jeg også i vaskeriet. Det var mye å gjøre, men jeg var glad for å kunne være til nytte.

Vi hadde mye å gjøre både på Betel og i felttjenesten. Ofte ledet vi opptil sju bibelstudier. I helgene ble jeg med Charalambos når han skulle holde foredrag i forskjellige menigheter. Vi var uatskillelige.

Vi ledet et bibelstudium med et par som hadde nære bånd til den gresk-ortodokse kirke og var personlige venner av den presten som ledet kirkens antikjetterske gruppe. I huset sitt hadde de et rom fylt av ikoner hvor det kontinuerlig brant røkelse og ble spilt bysantinske salmer. En tid besøkte vi dem på torsdagene for å studere Bibelen, og deres geistlige venn besøkte dem på fredagene. En dag bad de oss om å komme hjem til dem og sa at det måtte være helt sikkert at vi kom, for de hadde en overraskelse til oss. Det første de viste oss, var det spesielle rommet. De hadde fjernet alle ikonene og pusset opp. Dette paret gjorde fine framskritt og ble døpt. Vi hadde gleden av å oppleve at omkring 50 av dem vi ledet bibelstudier med, innviet seg til Jehova og ble døpt.

En annen spesiell velsignelse jeg gledet meg over, var å være sammen med salvede brødre. Det var veldig oppmuntrende å få besøk av medlemmer av det styrende råd, for  eksempel bror Knorr, bror Franz og bror Henschel. Etter mer enn 40 år føler jeg fortsatt at det å tjene på Betel er en stor ære og et stort privilegium.

Et stort tap

I 1982 begynte mannen min å vise symptomer på Alzheimers sykdom. I 1990 hadde helsetilstanden hans forverret seg kraftig, og til slutt trengte han konstant tilsyn. De siste åtte årene han levde, kunne vi ikke forlate Betel i det hele tatt. Mange av våre kjære brødre i Betel-familien, og også ansvarlige tilsynsmenn, traff tiltak for å hjelpe oss. Men trass i deres hjelpsomhet tilbrakte jeg lange dager og netter med å stelle ham. Det var til tider svært vanskelig, og jeg hadde mange søvnløse netter.

I juli 1998 døde min kjære ektemann. Selv om jeg savner ham veldig, lar jeg meg trøste av tanken på at han er i trygge hender, og jeg vet at Jehova vil huske ham sammen med millioner av andre i oppstandelsen. — Johannes 5: 28, 29.

Takknemlig for velsignelsene fra Jehova

Selv om jeg har mistet mannen min, er jeg ikke alene. Jeg har fortsatt det privilegium å tjene på Betel, og jeg er glad for den kjærlighet og omsorg som hele Betel-familien viser meg. Min storfamilie innbefatter også åndelige brødre og søstre fra hele Hellas. Selv om jeg nå er over 70 år, er jeg fortsatt i stand til å arbeide full tid på kjøkkenet og i spisesalen.

I 1999 gikk en av mine største drømmer i oppfyllelse, for da besøkte jeg Jehovas vitners hovedkontor i New York. Jeg kan ikke beskrive hvordan jeg følte det. Det var en oppbyggende og uforglemmelig opplevelse.

Når jeg ser tilbake, tror jeg oppriktig at jeg ikke kunne ha brukt livet mitt på en bedre måte. Den beste karriere noe menneske kan ha, er å tjene Jehova på heltid. Jeg kan med overbevisning si at jeg aldri har manglet noe. Jehova har dratt kjærlig omsorg for mannen min og meg både åndelig og fysisk. Av personlig erfaring forstår jeg hvorfor salmisten spurte: «Hva skal jeg gi Jehova til gjengjeld for alle hans velgjerninger mot meg?» — Salme 116: 12.

[Bilde på side 26]

Charalambos og jeg var uatskillelige

[Bilde på side 27]

Mannen min i arbeid på avdelingskontoret

[Bilde på side 28]

Jeg synes at det å tjene på Betel er en stor ære