«Vis dere takknemlige»
«Vis dere takknemlige»
«La Kristi fred rå i deres hjerter . . . Og vis dere takknemlige.» — KOLOSSERNE 3: 15.
1. Hvilken kontrast ser vi mellom den kristne menighet og den verden som er underlagt Satan?
DE 94 600 menighetene av Jehovas vitner verden over er preget av en takknemlig ånd. Hvert møte begynner og slutter med en bønn som innbefatter uttrykk for takknemlighet overfor Jehova. Vi hører ofte at både unge og gamle og både nye og erfarne Jehovas vitner sier «takk» og «ingen årsak» eller noe lignende når de kommer sammen for å tilbe og glede seg over fellesskapet. (Salme 133: 1) For en kontrast dette er til den selviskhet som rår blant mange ’som ikke kjenner Jehova, og som ikke adlyder det gode budskap’! (2. Tessaloniker 1: 8) Vi lever i en verden som er full av utakknemlighet. Og det er ikke så rart når vi tenker over hvem som er denne verdens gud — Satan Djevelen, den fremste talsmann for selvopptatthet, han som har sørget for at stolthet og opprørsånd gjennomsyrer det menneskelige samfunn. — Johannes 8: 44; 2. Korinter 4: 4; 1. Johannes 5: 19.
2. Hvilken advarsel må vi gi akt på, og hvilke spørsmål skal vi ta for oss?
2 Fordi vi er omgitt av Satans verden, trenger vi å være på vakt, så vi ikke lar oss forderve av dens holdninger. I det første århundre gav apostelen Paulus de kristne i Efesos denne påminnelsen: «Dere [vandret] en gang . . . i samsvar med tingenes ordning i denne verden, i samsvar med herskeren over luftens myndighet, den ånd som nå er virksom i ulydighetens sønner. Ja, blant dem oppførte vi oss alle en gang i samsvar med vårt kjøds begjær og gjorde de ting som kjødet og tankene ville, og vi var av naturen vredens barn liksom de andre.» (Efeserne 2: 2, 3) Det samme kan sies om mange i dag. Hvordan kan vi så bevare en takknemlig ånd? Hvilken hjelp gir Jehova oss? På hvilke praktiske måter kan vi vise at vi virkelig er takknemlige?
Grunner til å være takknemlig
3. Hvorfor er vi takknemlige mot Jehova?
3 Det er Jehova Gud, vår Skaper og Livgiver, vi skylder å vise takknemlighet, særlig i betraktning av de mange gavene han har overøst oss med. (Jakob 1: 17) Vi takker Jehova hver dag for at vi er i live. (Salme 36: 9) Rundt oss ser vi en mengde vitnesbyrd om det Jehova har frambrakt, for eksempel solen, månen og stjernene. Jordens skattkammer av livsoppholdende mineraler, atmosfærens fint balanserte sammensetning av livsviktige gasser og naturens innviklede kretsløp vitner alt sammen om den takknemlighetsgjeld vi står i til vår kjærlige, himmelske Far. Kong David sang: «Mange ting har du gjort, Jehova, min Gud — dine underfulle gjerninger og dine tanker overfor oss; det er ingen som kan lignes med deg. Skulle jeg fortelle og tale om dem, er de blitt flere enn jeg kan regne opp.» — Salme 40: 5.
4. Hvorfor bør vi takke Jehova for det lykkelige fellesskapet vi har i våre menigheter?
4 Jehovas tjenere i vår tid lever langt fra i et bokstavelig paradis, men de gleder seg over å leve i et åndelig paradis. I våre Rikets saler og på våre stevner opplever vi hvordan Guds ånds frukt kommer til uttrykk hos våre trosfeller. Ja, noen Jehovas vitner trekker fram det Paulus beskrev i brevet til galaterne, når de forkynner for folk som har liten eller ingen befatning med religion. De viser først til det som står om «kjødets gjerninger», og så spør de sine tilhørere om hvilke iakttagelser de har gjort. (Galaterne 5: 19—23) De fleste er uten videre enige i at kjødets gjerninger setter sitt preg på dagens samfunn. Mange som får se beskrivelsen av Guds ånds frukt og etterpå blir innbudt til den lokale Rikets sal for å se med egne øyne hvordan den kommer til uttrykk, er raske til å erkjenne: «Gud er virkelig iblant dere.» (1. Korinter 14: 25) Og dette er ikke begrenset til den lokale Rikets sal. Uansett hvor man reiser, finner man den samme lykkelige ånd hos hvem som helst man møter av de flere enn seks millioner Jehovas vitner. Dette oppbyggende fellesskapet er virkelig en grunn til å takke Jehova, han som gir sin ånd for å gjøre det mulig. — Sefanja 3: 9; Efeserne 3: 20, 21.
5, 6. Hvordan kan vi vise at vi er takknemlige for Guds største gave, gjenløsningen?
5 Den største gave, den mest fullkomne gave Jehova har skjenket, er det gjenløsningsofferet som han tilveiebrakte gjennom sin Sønn, Jesus. Apostelen Johannes skrev: «Når det er slik Gud har elsket oss, da er vi selv forpliktet til å elske hverandre.» (1. Johannes 4: 11) Ja, vi viser at vi er takknemlige for gjenløsningen ikke bare ved å gi uttrykk for kjærlighet og takknemlighet overfor Jehova, men også ved å leve vårt liv på en måte som viser at vi har kjærlighet til andre. — Matteus 22: 37—39.
6 Vi kan lære mer om å vise takknemlighet ved å se nærmere på hvordan Jehova handlet med fortidens Israel. Ved hjelp av Loven, som Jehova gav israelittene gjennom Moses, lærte han dem mange sannheter. Gjennom ’kunnskapens og sannhetens hovedtrekk i Loven’ kan vi lære mye som vil hjelpe oss til å følge Paulus’ råd: «Vis dere takknemlige.» — Romerne 2: 20; Kolosserne 3: 15.
Tre ting vi kan lære av Moseloven
7. Hvordan kunne israelittene vise sin takknemlighet overfor Jehova gjennom tiendeordningen?
7 Ved hjelp av Moseloven sørget Jehova for at israelittene kunne vise sin oppriktige verdsettelse av hans godhet på tre måter. For det første har vi tienden. En tiendedel av det landet frambrakte, sammen med en «tiendedel av storfeet og småfeet», skulle bli «noe som er hellig for Jehova». (3. Mosebok 27: 30—32) Når israelittene adlød, velsignet Jehova dem rikelig. «’Bring alle tiendedelene inn i forrådshuset, så det kan finnes mat i mitt hus; og jeg ber dere, prøv meg i denne henseende,’ har hærstyrkenes Jehova sagt, ’om jeg ikke skal åpne himlenes sluser for dere og tømme ut velsignelse over dere til det ikke lenger er noe behov.’» — Malaki 3: 10.
8. Hva skilte frivillige ofre fra tienden?
8 For det andre sørget Jehova for at israelittene kunne gi frivillige bidrag, i tillegg til den tienden de var pålagt å gi. Han bad Moses si til israelittene: «Når dere kommer inn i det landet jeg fører dere til, da skal dere, når dere spiser av landets brød, også gi et bidrag til Jehova.» Noe av deres «grovmalte mel som ringformede kaker» skulle gis som «et bidrag til Jehova i generasjon etter generasjon». Legg merke til at det ikke ble krevd noen bestemt mengde av denne førstegrøden. (4. Mosebok 15: 18—21) Men når israelittene gav et bidrag av takknemlighet, kunne de være sikker på at de fikk en velsignelse av Jehova. Det blir beskrevet en lignende ordning i forbindelse med templet i Esekiels syn. Vi leser: «Det første av all den første modne grøden av alle ting og hvert bidrag av alle ting, av alle deres bidrag — det skal tilhøre prestene; og førstegrøden av deres grovmalte mel skal dere gi til presten, for å få en velsignelse til å hvile over ditt hus.» — Esekiel 44: 30.
9. Hva lærte Jehova israelittene gjennom ordningen med ettersanking?
9 For det tredje innførte Jehova ordningen med ettersanking. «Når dere høster avlingen i deres land, skal du ikke høste kanten av din åker helt og holdent, og aks som ligger igjen etter din avling, skal du ikke plukke opp. Du skal heller ikke sanke det som blir igjen i din vingård, og du skal ikke samle opp druer som er spredt omkring i din vingård. Til den nødstilte og den fastboende utlending skal du la dem være igjen. Jeg er Jehova deres Gud.» (3. Mosebok 19: 9, 10) Heller ikke her ble det krevd noen bestemt mengde. Det var opp til hver enkelt israelitt å avgjøre hvor mye han ville la det stå igjen til de nødstilte. Den vise kong Salomo sa treffende: «Den som viser den ringe velvilje, låner til Jehova, og hans handlemåte skal Han gjengjelde ham.» (Ordspråkene 19: 17) På denne måten lærte Jehova israelittene å vise medfølelse og ha omtanke for dem som var uheldig stilt.
10. Hvilke følger fikk det for israelittene at de unnlot å vise seg takknemlige?
10 Jehova velsignet israelittene når de lydig bar fram tienden, gav frivillige bidrag og sørget for at de fattige fikk det de trengte. Men når de unnlot å vise seg takknemlige, mistet de Jehovas gunst. Det førte til katastrofe og med tiden til landflyktighet. (2. Krønikebok 36: 17—21) Men hva kan vi lære av dette?
Våre uttrykk for takknemlighet
11. Hva er det viktigste vi kan gjøre for å vise vår takknemlighet overfor Jehova?
11 Det viktigste vi kan gjøre for å lovprise Jehova og gi uttrykk for takknemlighet, har også med et «offer» å gjøre. Som kristne er vi riktignok ikke underlagt Moseloven og behøver derfor ikke å frambære ofre av dyr og avlinger. (Kolosserne 2: 14) Men apostelen Paulus formante likevel de kristne hebreere: «La oss ved ham alltid frambære et lovprisningsoffer for Gud, det vil si frukt av lepper som offentlig kunngjør hans navn.» (Hebreerne 13: 15) Ved å bruke våre evner og ressurser for å frambære et lovprisningsoffer for Jehova, enten det er i den offentlige tjeneste eller blant «de forsamlede skarer» av trosfeller, kan vi gi uttrykk for vår dype takknemlighet overfor vår kjærlige, himmelske Far, Jehova. (Salme 26: 12) Hva kan vi i den forbindelse lære av det israelittene gjorde for å gi uttrykk for sin takknemlighet overfor Jehova?
12. Hva kan vi lære av tiendeordningen når det gjelder våre kristne forpliktelser?
12 For det første har vi sett at tiendeordningen ikke var en frivillig sak; hver enkelt israelitt hadde forpliktelser på dette området. Som kristne er vi forpliktet til å delta i tjenesten og overvære kristne møter. Denne virksomheten er ikke en frivillig sak. I sin store profeti om endens tid sa Jesus uttrykkelig: «Dette gode budskap om riket skal bli forkynt på hele den bebodde jord til et vitnesbyrd for alle nasjonene; og så skal enden komme.» (Matteus 24: 14; 28: 19, 20) Når det gjelder kristne møter, skrev apostelen Paulus under inspirasjon: «La oss tenke på hverandre for å oppgløde til kjærlighet og gode gjerninger og ikke unnlate å komme sammen, slik noen har for vane, men oppmuntre hverandre, og det så mye mer som dere ser dagen nærme seg.» (Hebreerne 10: 24, 25) Vi viser vår takknemlighet overfor Jehova når vi fylt av glede påtar oss våre forpliktelser til å forkynne og undervise og komme regelmessig sammen med våre brødre på menighetsmøter. Vi ser på dette som et privilegium og en ære.
13. Hva kan vi lære av ordningen med frivillige bidrag og ordningen med ettersanking?
13 I tillegg kan vi ha gagn av å tenke over de to andre ordningene som gav israelittene anledning til å vise sin verdsettelse — frivillige bidrag og ettersanking. I motsetning til tiendeordningen, som var et krav forbundet med klart uttrykte forpliktelser, fastsatte ikke ordningen med frivillige bidrag eller ordningen med ettersanking en bestemt mengde. På disse områdene fikk en tjener for Jehova i stedet anledning til å la seg lede av den dype verdsettelse han hadde i hjertet. Dette kan vi overføre på vår situasjon. Vi er nok klar over at det å delta i tjenesten og overvære kristne møter er et grunnleggende krav til hver enkelt tjener for Jehova, men gjør vi dette helhjertet og med en villig ånd? Betrakter vi det som en anledning til å gi uttrykk for vår dype verdsettelse av alt Jehova har gjort for oss? Deltar vi i møtevirksomheten og i forkynnelsen i den utstrekning vår livssituasjon gjør det mulig for oss? Eller ser vi på alt dette bare som en plikt som vi er nødt til å oppfylle? Disse spørsmålene må vi selvsagt besvare hver for oss. Apostelen Paulus sa det slik: «La hver enkelt prøve sin egen gjerning, og så skal han ha grunn til å juble i forhold til seg selv alene, og ikke i sammenligning med en annen.» — Galaterne 6: 4.
14. Hva venter Jehova av oss i forbindelse med vår tjeneste for ham?
14 Jehova Gud kjenner godt vår livssituasjon. Han er klar over våre begrensninger. Han setter pris på de ofrene, store eller små, som hans tjenere villig bringer. Han venter ikke at vi alle skal gi like mye, og det kan vi heller ikke gjøre. Da apostelen Paulus drøftet materielle bidrag, sa han til de kristne i Korint: «Når villigheten først er til stede, er den særlig antagelig etter det en har, ikke etter det en ikke har.» (2. Korinter 8: 12) Dette prinsippet gjelder i like høy grad vår tjeneste for Gud. Om vår tjeneste er antagelig for Jehova, avhenger ikke av hvor mye vi gjør, men av hvordan vi gjør det — helhjertet og fylt av glede. — Salme 100: 1—5; Kolosserne 3: 23.
Framelsk pionerånd og bevar den
15, 16. a) Hvilken forbindelse er det mellom pionertjeneste og takknemlighet? b) Hvordan kan de som ikke har anledning til å være pioner, vise pionerånd?
15 En givende måte å vise sin takknemlighet overfor Jehova på er å begynne i heltidstjenesten. Motivert av kjærlighet til Jehova og takknemlighet for hans ufortjente godhet har mange innviede tjenere foretatt store forandringer i livet for å få mer tid til å tjene Jehova. Noen er i stand til å tjene som alminnelig pioner og bruke gjennomsnittlig 70 timer i måneden på å forkynne det gode budskap og undervise folk i sannheten. Andre, som kan ha forskjellige slags begrensninger, bruker fra tid til annen 50 timer i forkynnelsen i løpet av en måned som hjelpepioner.
16 Men hva med de mange Jehovas tjenere som verken kan tjene som alminnelig pioner eller hjelpepioner? De kan vise takknemlighet ved å framelske pionerånd og bevare den. Hvordan? Ved å oppmuntre dem som kan være pioner, ved å vekke et ønske hos barna sine om å gå inn for heltidstjenesten og ved å delta flittig i forkynnelsen i den utstrekning de kan. Hva vi gir i tjenesten, avhenger for en stor del av hvor stor verdsettelse vi har i hjertet av det Jehova har gjort, gjør og kommer til å gjøre for oss.
Hvordan vi kan vise takknemlighet med våre «verdifulle ting»
17, 18. a) Hvordan kan vi vise takknemlighet med våre «verdifulle ting»? b) Hvordan bedømte Jesus enkens bidrag, og hvorfor?
17 «Ær Jehova med dine verdifulle ting og med førstegrøden av hele din avling,» sier Ordspråkene 3: 9. Jehovas tjenere behøver ikke lenger å gi tiende. Paulus skrev på den annen side til menigheten i Korint: «La enhver gjøre slik som han har besluttet i sitt hjerte, ikke motvillig eller under tvang, for Gud elsker en glad giver.» (2. Korinter 9: 7) Å gi frivillige bidrag for å støtte den verdensomfattende forkynnelsen av Riket er også en måte å vise takknemlighet på. Dyp verdsettelse motiverer oss til å gjøre dette regelmessig, kanskje ved å legge noe til side hver uke, slik de første kristne gjorde. — 1. Korinter 16: 1, 2.
18 Det er ikke det beløpet vi gir, som gjenspeiler vår takknemlighet overfor Jehova. Det gjør derimot den ånd vi gir med. Det var dette Jesus iakttok da han så folk legge sine gaver i bidragsbøssene i templet. Da Jesus så en fattig enke legge i «to småmynter av svært liten verdi», sa han: «Jeg sier dere i sannhet: Selv om denne enken er fattig, har hun lagt i mer enn alle. For alle disse la i gaver av sin overflod, men denne kvinnen la i av sin armod alle de midler hun hadde å leve av.» — Lukas 21: 1—4.
19. Hvorfor er det bra at vi på nytt vurderer de måtene vi viser takknemlighet på?
19 Måtte denne gjennomgangen av hvordan vi kan vise takknemlighet, få oss til å vurdere vår egen situasjon på nytt. Kan vi kanskje øke vårt lovprisningsoffer til Jehova og også den materielle støtte vi gir det verdensomfattende arbeidet? Uansett hvilke muligheter vi har, kan vi være sikker på at vår gavmilde, kjærlige Far, Jehova, vil glede seg over at vi viser oss takknemlige.
Husker du?
• Av hvilke grunner bør vi være takknemlige mot Jehova?
• Hva lærer vi av ordningene med tiende, frivillige bidrag og ettersanking?
• Hvordan framelsker vi pionerånd?
• Hvordan kan vi bruke våre «verdifulle ting» for å takke Jehova?
[Studiespørsmål]
[Bilder på side 15]
«Enhver god gave og enhver fullkommen gave kommer ovenfra»
[Bilder på side 16]
Hvilke tre ting som vi kan lære av Loven, er framstilt her?
[Bilder på side 18]
Hvilke ofre kan vi bringe?