Gilead-misjonærer oppmuntret til å tale om «Guds storslåtte gjerninger»

DEN 13. september 2003 overvar 6635 fra 52 land avslutningshøytideligheten for den 115. klassen ved Vakttårnets bibelskole Gilead.

Alle lyttet til den bibelske oppmuntringen de 48 elevene fikk. Det handlet om det å tale om «Guds storslåtte gjerninger» for folk i mange land. (Apostlenes gjerninger 2: 11) Elevene skal nå tjene som misjonærer i 17 forskjellige land.

Stephen Lett, som er medlem av Jehovas vitners styrende råd, var ordstyrer ved avslutningshøytideligheten. I de innledende bemerkningene sa han til elevene: «Når dere nå blir sendt til et nytt land, så husk at uansett hvor dere drar, og uansett hva dere opplever, er de som er med dere, flere enn de som er mot dere.» Bror Lett drøftet 2. Kongebok, kapittel 6, og minnet elevene om at de kan regne med støtte fra Jehova Gud og fra myriader av engler når de gjør kjent «Guds storslåtte gjerninger». (2. Kongebok 6: 15, 16) De kristne i det første århundre møtte motstand og likegyldighet når de forkynte og underviste, og kristne misjonærer i dag opplever det samme. Men de kan stole på at de vil få hjelp fra himmelen og fra Jehovas jordiske organisasjon. — Salme 34: 7; Matteus 24: 45.

Tal om «Guds storslåtte gjerninger»

Etter ordstyrerens innledning talte Harold Corkern, som er medlem av utvalget ved avdelingskontoret i USA, over temaet «Realistiske forventninger — en nøkkel til glederik og vellykket tjeneste». Bror Corkern pekte på at uinnfridde forventninger kan føre til skuffelse, slik Ordspråkene 13: 12 viser. Men skuffelse kommer ofte av at urealistiske forventninger ikke blir innfridd. De nye misjonærene trenger å ha et likevektig, realistisk syn på seg selv og andre. De kan regne med å gjøre noen feil, men trenger ikke å føle seg helt knust av den grunn. De prøver jo å hjelpe andre til å forstå «Guds storslåtte gjerninger». Bror Corkern oppmuntret de nye misjonærene til å stole på Jehova, han som «skal lønne dem som oppriktig søker ham». — Hebreerne 11: 6.

Den neste taleren på programmet var Daniel Sydlik, som er medlem av det styrende råd. Han talte over temaet «Det kristne håp — hva er det?» Han sa: «Håp er en kristen dyd. Det er i samsvar med normen for det som er rett, og det bidrar til at vi kommer i et rett forhold til Gud. For ikke-kristne er det umulig å håpe på samme måte som vi gjør.» Bror Sydlik drøftet så forskjellige sider ved det kristne håp som hjelper oss til å være optimistiske trass i de vanskelighetene livet kan by på. «Når vi har håp, kan vi møte hverdagen med fornyet iherdighet og ha en tillitsfull holdning.» En kristens håp hjelper ham til å forstå at Jehova er en Gud som har en  hensikt, og til å finne glede i tjenesten for ham. — Romerne 12: 12.

Av Wallace Liverance, som er sekretær på Gilead-skolen, fikk elevene oppfordringen «Fortsett å vandre ved ånd». (Galaterne 5: 16) Han viste hvordan Baruk, Jeremias sekretær, etter hvert nesten sluttet å vandre ved ånd. På et tidspunkt ble Baruk trett, og han begynte å søke store ting for seg selv. (Jeremia 45: 3, 5) Bror Liverance trakk så fram at noen sluttet å følge Jesus og avviste den åndelige sannhet, den som det er nødvendig å kjenne for å bli frelst. De gjorde det fordi de ikke forstod det Jesus lærte, og ble skuffet over at deres jordiske forventninger ikke ble innfridd der og da. (Johannes 6: 26, 27, 51, 66) Hva kan misjonærer, som har som oppgave å fortelle andre om Skaperen og hans hensikt, lære av disse beretningene? Elevene ble oppfordret til ikke å være opptatt av status og anerkjennelse fra mennesker og heller ikke bruke et teokratisk oppdrag til å oppnå personlige fordeler.

«Kommer du til å være en som gir, eller en som tar imot?» spurte Mark Noumair, som er lærer ved Gilead. Hans drøftelse var basert på Dommerne 5: 2, der enkelte israelitter blir rost fordi de uselvisk meldte seg frivillig til å tjene i Baraks hær. Gilead-elevene ble rost for  sin holdning og sin reaksjon på oppfordringen fra den større Barak, Jesus Kristus, om å engasjere seg i større grad i den åndelige krigføring. Kristi soldater bør være opptatt av å ’oppnå godkjennelse hos den som har vervet dem’. Bror Noumair sa til elevene: «Begynner man å konsentrere seg om å gjøre det man selv har lyst til, slutter man å kjempe mot fienden. . . . Misjonærtjenesten handler ikke om oss. Den dreier seg om Jehova, om hans overherredømme og om at hans vilje skal bli gjennomført. Vi er ikke misjonærer fordi vi vil at Jehova skal gjøre oss glade og tilfredse, men vi tjener ham fordi vi elsker ham.» — 2. Timoteus 2: 4.

Lawrence Bowen, en av de andre lærerne ved Gilead, ledet så posten «Hellige dem ved hjelp av sannheten». (Johannes 17: 17) Han sa at elevene i den 115. klassen er tjenere for Gud som er helliget. Mens de gikk på skolen, deltok de også i felttjenesten og prøvde å finne oppriktige, sannhetselskende mennesker. I likhet med Jesus og hans første disipler snakket heller ikke disse av «egen tilskyndelse». (Johannes 12: 49, 50) Begeistret gjorde de kjent Guds inspirerte, livgivende sannhetsord. Noe av det elevene hadde opplevd, ble rekonstruert, og noe ble gjenfortalt. Det ble lagt vekt på hvor stor innvirkning Bibelen hadde hatt på dem som elevene hadde fått kontakt med.

Oppmuntrende råd og erfaringer

Anthony Pérez og Anthony Griffin fra tjenesteavdelingen på Betel i USA intervjuet utvalgsmedlemmer ved avdelingskontorer forskjellige steder i verden. Disse mennene snakket om de utfordringene nye misjonærer møter, og kom med praktiske råd basert på egne erfaringer. Noen slike utfordringer kan være kulturelle forskjeller, tropisk klima hele året og religiøse og politiske forhold som er annerledes enn det elevene er vant til. Hva kan hjelpe nye misjonærer til å trives i sine nye omgivelser? Kjærlighet til Jehova, kjærlighet til mennesker, å la være å se seg tilbake og å ikke handle overilt. Et utvalgsmedlem sa: «Det hadde bodd folk i vårt tildelte distrikt i mange hundre år før vi kom. Det er klart at vi også kunne bo der og innrette oss. Vi så på alle vanskeligheter vi møtte, som muligheter til å forbedre vår personlighet. Sett deres lit til bønnens makt og til Jehovas ånd, og dere kommer til å erfare sannheten i Jesu ord: ’Jeg er med dere.’» — Matteus 28: 20.

Samuel Herd, som er medlem av det styrende råd, holdt talen «Fortsett å tale om Guds storslåtte gjerninger» — et høydepunkt på programmet. Det at den hellige ånd ble utøst på pinsedagen i år 33, fikk Jesu disipler til å tale om «Guds storslåtte gjerninger». Hva kan hjelpe nye misjonærer i dag til å snakke like glødende om Guds rike? Den samme hellige ånd. Bror Herd oppmuntret elevene til å være «glødende i ånden», være begeistret over sitt oppdrag og aldri glemme den helt spesielle undervisningen som de har fått. (Romerne 12: 11) «Bibelen er noe av det storslåtte Gud har frambrakt,» sa bror Herd. «Undervurder aldri dens betydning. Dens budskap er levende. Den trenger inn til sakens kjerne. Bruk den til å bringe ting i rette skikk i livet. La den forandre din tenkemåte. Vokt din tenkeevne ved at du studerer, leser og mediterer over Bibelen . . . Sett deg som mål og bestem deg for å bruke den opplæringen du har fått på Gilead, til å fortsette å tale om ’Guds storslåtte gjerninger’.»

Det ble så lest opp hilsener fra forskjellige deler av verden, og vitnemålene ble delt ut. Etter det leste en av elevene opp et brev fra klassen der elevene gav uttrykk for takknemlighet for den opplæringen de hadde fått. Bror Lett avsluttet så det glederike møtet ved passende nok å henvise til 2. Krønikebok 32: 7 og 5. Mosebok 20: 1, 4. Han tok opp tråden fra det han hadde innledet programmet med, og sa til slutt: «Så, kjære elever, når dere drar ut i den åndelige striden og kjemper i deres nye distrikter, så husk at Jehova går med dere. Glem aldri at de som er med dere, er flere enn de som er mot dere.»

[Bilde på side 25]

STATISTIKK OVER KLASSEN

Antall land elevene kom fra: 7

Antall land de ble sendt til: 17

Antall elever: 48

Gjennomsnittsalder: 33,7

Gjennomsnittlig antall år i sannheten: 17,8

Gjennomsnittlig antall år i heltidstjenesten: 13,5

[Bilde på side 26]

Den 115. klassen ved Vakttårnets bibelskole Gilead

På listen under er rekkene nummerert fra den forreste til den bakerste, og i hver rekke er navnene ført opp fra venstre.

(1) T. Brown, C. Goller, A. Hoffman, J. Bruzzese, S. Trahan. (2) N. Smart, F. Cashman, K. Garcia, M. Lojan, S. Seyfert, K. Gray. (3) M. Beckett, S. Nichols, K. Smith, A. Gugliara, A. Rappenecker. (4) S. Gray, K. Vacek, M. Fleming, L. Bethel, T. Hermansson, P. Hermansson. (5) G. Rappenecker, D. Lojan, S. Dickey, C. Kim, A. Trahan, A. Washington, S. Smart. (6) L. Goller, T. Burghoffer, D. Gugliara, R. Nichols, S. Washington, J. Kim. (7) M. Beckett, J. Dickey, R. Smith, R. Garcia, A. Hoffman, R. Seyfert, H. Brown. (8) S. Fleming, P. Bruzzese, W. Burghoffer, T. Bethel, J. Cashman, K. Vacek.