Livshistorie

Rikt velsignet for å ha bevart misjonærånden

FORTALT AV TOM COOKE

Lyden av en skuddsalve brøt ettermiddagsfreden. Kuler fór mellom trærne i hagen vår. Hva var det som foregikk? Vi fikk snart vite at det hadde vært et statskupp, og at Uganda nå ble styrt av general Idi Amin. Dette var i 1971.

HVORFOR hadde min kone, Ann, og jeg flyttet fra det relativt fredelige England til denne ustabile delen av Afrika? Jeg tror nok jeg er litt eventyrlysten av natur, men det var først og fremst mine foreldres eksempel når det gjaldt nidkjær forkynnelse, som vakte misjonærånden i meg.

Jeg husker godt den varme augustdagen i 1946 da foreldrene mine møtte Jehovas vitner for første gang. De stod ved ytterdøren og snakket med de to besøkende i det som for meg virket som flere timer. Disse besøkende, Fraser Bradbury og Mamie Shreve, kom tilbake mange ganger, og i månedene som fulgte, forandret familielivet vårt seg dramatisk.

Mine foreldres modige eksempel

Foreldrene mine var engasjert i mange samfunnsaktiviteter. Kort tid før de begynte å studere Bibelen, hengte de for eksempel opp plakater med bilde av Winston Churchill på huset vårt. I forbindelse med parlamentsvalgene før krigen ble huset vårt brukt som et lokalt senter for den konservative partikomiteen. Familien vår hadde også framstående  religiøse og sosiale forbindelser. Selv om jeg bare var ni år den gangen, kunne jeg merke hvilket sjokk det var for slektningene våre da de forstod at vi var i ferd med å bli Jehovas vitner.

Det helhjertete og fryktløse eksemplet til de vitnene vi var sammen med, motiverte foreldrene mine til å bli aktive i forkynnelsesarbeidet. Snart holdt far taler utendørs over høyttaler i det største forretningsdistriktet i Spondon, hjemstedet vårt, mens vi barna stod strategisk plassert og holdt opp Vakttårnet og Våkn opp! Jeg må innrømme at når barn jeg kjente fra skolen, nærmet seg, ønsket jeg bare at jeg kunne ha sunket i jorden!

Mine foreldres gode eksempel oppmuntret den eldste søsteren min, Daphne, til å begynne som pioner. I 1955 gjennomgikk hun Vakttårnets bibelskole Gilead og ble sendt som misjonær til Japan. * Min yngste søster, Zoe, sluttet imidlertid å tjene Jehova.

I mellomtiden fullførte jeg skolegangen min ved å utdanne meg til illustratør og grafiker. På den tiden var tvungen verneplikt et av de heteste temaene blant dem jeg studerte sammen med. Da jeg fortalte dem at jeg nektet å utføre militærtjeneste av samvittighetsgrunner, trodde de jeg spøkte. Dette temaet gav meg anledning til å ha mange bibelske drøftelser med noen av studentene. Etter en tid ble jeg dømt til tolv måneders fengsel for å ha nektet militærtjeneste. En av de studentene ved den grafiske høyskolen som viste interesse for Bibelens budskap, ble senere min kone. Men jeg skal la Ann fortelle hvordan hun ble kjent med sannheten.

Hvordan Ann lærte sannheten å kjenne

«Familien min var ikke religiøs, og jeg ble ikke døpt som barn. Men jeg var nysgjerrig på emnet religion og gikk i de forskjellige kirkene som vennene mine gikk i. Min interesse for Bibelen ble vakt da jeg overhørte de livlige drøftelsene Tom og et annet Jehovas vitne hadde med andre studenter på skolen. Da Tom og det andre vitnet ble kastet i fengsel for å ha nektet militærtjeneste, ble jeg sjokkert.

Jeg holdt kontakten med Tom mens han var i fengselet, og jeg ble stadig mer interessert i Bibelen. Da jeg flyttet til London for å fortsette skolegangen, tok jeg imot tilbudet om et bibelstudium med Muriel Albrecht. Muriel hadde vært misjonær i Estland, og både hun og moren hennes var til stor oppmuntring for meg. Etter noen uker begynte jeg å gå på møter og å stå utenfor Victoria Station mens jeg tilbød folk Vakttårnet og Våkn opp!

Jeg gikk i Southwark menighet i den sørlige delen av London. Den bestod av åndelige brødre og søstre av forskjellige nasjonaliteter, og mange av dem hadde svært lite materielt sett. Selv om jeg var en nykommer, behandlet de meg som en av sine egne. Det var den kjærlige atmosfæren i menigheten som virkelig overbeviste meg om at dette var sannheten, og i 1960 ble jeg døpt.»

Samme mål — ulike omstendigheter

Ann og jeg giftet oss senere i 1960, og vi hadde som mål å begynne i misjonærtjenesten.  Men situasjonen forandret seg da Ann ble gravid. Etter at datteren vår, Sara, var født, hadde Ann og jeg fortsatt lyst til å tjene i et land hvor det var større behov for forkynnere av Guds rike. Jeg søkte på jobber i flere land, og til slutt, i mai 1966, fikk jeg et brev fra undervisningsdepartementet i Uganda som sa at jeg hadde fått en stilling der. På denne tiden var imidlertid Ann gravid med vårt andre barn. Noen mente at bare tanken på å flytte så langt vekk, var ufornuftig. Vi snakket med legen vår, som sa: «Hvis dere har tenkt å dra, må dere komme dere på flyet før din kone er sju måneder på vei.» Så vi reiste straks til Uganda. Foreldrene våre fikk derfor ikke se vår andre datter, Rachel, før hun var to år gammel. Nå da vi er blitt besteforeldre selv, forstår vi virkelig hvor selvoppofrende våre kjære foreldre var.

Det å komme til Uganda i 1966 var både spennende og overveldende. Da vi gikk ut av flyet, ble vi straks imponert over fargene rundt oss. De var så klare og sterke. Vårt første hjem var i nærheten av den lille byen Iganga, fem mil fra Jinja, en by ved Nilens utspring. De vitnene som bodde nærmest, var en isolert gruppe i Jinja. Misjonærene Gilbert og Joan Walters og Stephen og Barbara Hardy tok seg av gruppen. Jeg søkte om å bli overført til en stilling i Jinja, slik at vi bedre kunne hjelpe denne gruppen. Kort tid etter at Rachel var født, flyttet vi til Jinja. Der hadde vi gleden av å tjene sammen med den lille gruppen trofaste vitner og se den vokse og bli til den andre menigheten i Uganda.

Tjeneste for Gud som en familie i et fremmed distrikt

Ann og jeg er enig om at vi ikke kunne ha valgt et bedre miljø å la barna våre vokse opp i. Vi hadde gleden av å arbeide sammen med misjonærer fra forskjellige land og hjelpe den nyopprettede menigheten til å vokse. Vi trivdes godt sammen med våre ugandiske brødre og søstre, som ofte besøkte oss. Stanley og Esinala Makumba var spesielt til oppmuntring for oss.

Men brødrene var ikke de eneste vi fikk besøk av, for vi var omgitt av et imponerende mangfold av ville dyr. Noen ganger kom det flodhester opp fra Nilen om natten som gikk helt opp til huset vårt. Jeg glemmer aldri den gangen vi hadde en seks meter lang pytonslange i hagen. Noen ganger drog vi for å se på ville dyr i viltreservater, hvor løver og andre dyr streifet fritt omkring.

I forkynnelsesarbeidet var vi et underlig syn for lokalbefolkningen, som aldri hadde sett en barnevogn før. Når vi gikk fra hus til hus, hadde vi alltid en hale av små barn etter  oss. Folk stirret respektfullt på oss og tok på den hvite babyen. Forkynnelsesarbeidet var en fornøyelse, for folk var så høflige. Vi trodde at alle ville komme i sannheten, siden det var så lett å starte bibelstudier. Det var imidlertid mange som fant det vanskelig å bryte med ubibelske tradisjoner. Men det var også mange som begynte å leve etter Bibelens høye moralnormer, og menigheten vokste. Vårt første kretsstevne i Jinja i 1968 var en milepæl. Noen av dem vi hadde studert Bibelen sammen med, ble døpt i Nilen, og det er et kjært minne. Men freden skulle snart bli brutt.

Forbudet — en prøve på vår tro og snarrådighet

I 1971 tok general Idi Amin makten. Det oppstod full forvirring i Jinja, og det var mens vi satt og hygget oss med en kopp te i hagen vår, at den hendelsen som ble beskrevet innledningsvis, fant sted. I de neste to årene ble de mange asiatiske fastboende utvist. De fleste utlendingene valgte å forlate landet, og det gikk hardt ut over skoler og helsevesen. Så kom den klare meldingen om at Jehovas vitner var forbudt. For vår egen sikkerhets skyld flyttet undervisningsdepartementet oss til hovedstaden, Kampala. Det var en fordel av to grunner. Det var ikke så mange i Kampala som kjente oss, og vi fikk derfor større bevegelsesfrihet. Dessuten var det mye å gjøre i menigheten og i felttjenesten.

Brian og Marion Wallace og de to barna deres var i samme situasjon som oss, og de bestemte seg også for å bli i Uganda. Vi satte stor pris på deres selskap når vi samarbeidet i Kampala menighet i denne vanskelige tiden. De beretningene vi hadde lest om brødre som hadde tjent under forbud i andre land, var nå spesielt oppmuntrende for oss. Vi møttes i små grupper, og en gang i måneden holdt vi større sammenkomster i Entebbe botaniske hage, mens vi lot som om vi hadde et stort selskap. Jentene våre syntes dette var en super idé.

Vi måtte være veldig forsiktig med hvordan vi gikk fram i forkynnelsesarbeidet. Hvite folk som besøkte ugandiske hjem, ville vekke mistenksomhet. Så vårt distrikt ble derfor butikker, leiegårder og noen skoleområder. En framgangsmåte jeg benyttet i butikker, var å spørre etter en vare som jeg visste ikke kunne  skaffes lenger, for eksempel sukker eller ris. Hvis butikkinnehaveren uttrykte sorg over det som skjedde i landet, presenterte jeg budskapet om Guds rike. Denne framgangsmåten gav gode resultater. Noen ganger når jeg forlot butikken, hadde jeg ikke bare avtalt å komme tilbake, men hadde også fått med meg en liten forsyning av en sjelden vare.

I mellomtiden tiltok volden rundt oss. Forholdet mellom Uganda og Storbritannia forverret seg stadig, så myndighetene ville ikke fornye kontrakten min. I 1974, etter åtte år i Uganda, var det derfor vår tur til å vinke farvel til brødrene der. Men misjonærånden vår var fortsatt like levende.

Til Papua Ny-Guinea

I januar 1975 fikk vi mulighet til å dra til Papua Ny-Guinea. Slik begynte åtte år med glederik tjeneste i denne delen av stillehavsområdet. Forkynnelsesarbeidet og livet sammen med brødrene var meningsfylt og givende.

Familien vår minnes tiden i Papua Ny-Guinea som den tiden vi holdt på med skuespill — det vil si bibelske skuespill. Hvert år hjalp vi til med å forberede skuespill til områdestevnet, og så mye moro vi hadde! Det var så hyggelig å være sammen med mange åndeligsinnete familier, og dette hadde en positiv innflytelse på jentene våre. Den eldste datteren vår, Sara, giftet seg med en spesialpioner, Ray Smith, og sammen tjente de som spesialpionerer nær grensen til den indonesiske provinsen Irian Jaya. De bodde i en gresshytte i den lokale landsbyen, og Sara sier at hun lærte mye den tiden de var der.

Vi tilpasser oss en ny situasjon

På denne tiden begynte foreldrene mine å få behov for ekstra omsorg. I stedet for å få oss til å flytte tilbake til England, gikk de med på å komme og bo sammen med oss, og vi flyttet alle til Australia i 1983. De bodde også en tid hos søsteren min, Daphne, som fortsatt var i Japan. Etter at foreldrene mine døde, bestemte Ann og jeg oss for å begynne som alminnelige pionerer, og det førte til at jeg fikk et spesielt privilegium som for meg var en stor utfordring.

Vi hadde akkurat begynt som pionerer da vi ble spurt om vi kunne tenke oss å reise i kretstjenesten. Helt siden jeg var barn, hadde jeg sett på kretstilsynsmannens besøk som en spesiell begivenhet. Nå var jeg selv blitt kretstilsynsmann. Kretstjenesten viste seg å være den mest utfordrende oppgaven vi hadde hatt til da i livet vårt, men igjen hjalp Jehova oss på måter vi ikke hadde erfart tidligere.

Da bror Theodore Jaracz besøkte Australia som sonetilsynsmann i 1990, spurte vi ham om han syntes vi var for gamle til å tjene på heltid i et annet land. Han sa: «Hva med Salomonøyene?» Så da Ann og jeg begge var i 50-årene, reiste vi til det som skulle bli vårt første offisielle misjonærdistrikt.

«De lykkelige øyene»

Salomonøyene er kjent som De lykkelige øyene, og tjenesten vår her det siste tiåret har  virkelig vært en lykkelig tid. Når jeg har tjent som områdetilsynsmann, har Ann og jeg fått oppleve den vennlighet og godhet som brødrene og søstrene på Salomonøyene er kjent for. Den gjestfriheten som er blitt vist oss, gjør oss varm om hjertet, og alle har vært svært forståelsesfulle når jeg har anstrengt meg for å forklare ting på det jeg har trodd har vært et brukbart Salomonøyenes pidgin — et språk som må ha et av verdens minste ordforråd.

Kort tid etter at vi kom til Salomonøyene, prøvde motstandere å hindre oss i å bruke stevnehallen vår. Den anglikanske kirke reiste tiltale mot Jehovas vitner og hevdet at den nye stevnehallen vår i Honiara delvis var bygd på deres eiendom. Myndighetene gav dem medhold, så vi anket saken. Utfallet av anken ville avgjøre om vi måtte rive den nye stevnehallen vår med 1200 sitteplasser.

Retten brukte en hel uke på å behandle saken. Motpartens advokat opptrådte nokså selvsikkert da han presenterte saken mot oss. Så, med overbevisende argumenter, plukket advokaten vår, bror Warren Cathcart fra New Zealand, motpartens sak fra hverandre punkt for punkt. Innen fredagen var rettssaken blitt viden kjent, og rettssalen var fullstappet av kirkelige dignitærer, myndighetspersoner og våre kristne brødre. Jeg husker den feilen som stod på oppslaget utenfor rettssalen: «Myndighetene på Salomonøyene og den melanesiske kirke mot Jehova.» Vi vant.

Men freden på De lykkelige øyene skulle ikke komme til å vare. Enda en gang befant Ann og jeg oss midt i de urolighetene og voldshandlingene som følger med et militærkupp. Etnisk rivalisering førte til borgerkrig. Den 5. juni 2000 ble regjeringen veltet, og bevæpnede militante grupper tok kontroll over hovedstaden. I noen uker ble stevnehallen vår brukt som senter for hjemløse. Myndighetene var forundret over at våre kristne brødre fra motstridende etniske grupper bodde sammen som en fredelig familie under samme tak i stevnehallen. For et fint vitnesbyrd det viste seg å bli!

Selv de militante respekterte Jehovas vitners nøytralitet. Det gjorde det mulig for oss å overtale en av lederne deres til å la oss kjøre en lastebil med litteratur og andre forsyninger til en liten gruppe brødre som befant seg i et område som var kontrollert av de militære motstanderne. Da vi fant de familiene som vi ikke hadde hatt kontakt med på noen måneder, tror jeg ikke det var et tørt øye blant oss.

Mye å være takknemlig for

Når vi ser tilbake på vårt liv i tjenesten for Jehova, har vi uendelig mye å være takknemlig for. Som foreldre har vi hatt den glede å se at begge døtrene våre og ektemennene deres, Ray og John, fortsetter å tjene Jehova trofast. De har virkelig vært en støtte for oss i misjonærtjenesten.

De siste tolv årene har Ann og jeg hatt det privilegium å tjene på avdelingskontoret på Salomonøyene, og i løpet av den tiden har vi sett tallet på Rikets forkynnere på Salomonøyene bli fordoblet, til over 1800. Nylig fikk jeg også det privilegium å gjennomgå et kurs for medlemmer av utvalgene ved avdelingskontorene på Patterson i New York. Vi har virkelig kunnet glede oss over et rikt liv med mange velsignelser fordi vi har bevart misjonærånden.

[Fotnote]

[Bilde på side 23]

På bryllupsdagen vår i 1960

[Bilde på side 24]

Stanley og Esinala Makumba var en kilde til oppmuntring for familien vår da vi var i Uganda

[Bilde på side 24]

Sara på vei inn i en nabohytte

[Bilde på side 25]

Jeg underviste innbyggerne på Salomonøyene ved å tegne bilder

[Bilde på side 25]

Sammen med en isolert menighet på Salomonøyene

[Bilde på side 26]

Familien vår i dag