Livshistorie

Jeg har erfart Jehovas kjærlige godhet og omsorg

FORTALT AV FAY KING

Mine foreldre var snille og gode mennesker, men som så mange andre var de overhodet ikke interessert i religion. Mor pleide å si: «Det må jo finnes en Gud; hvem skulle ellers ha skapt blomstene og trærne?» Men det stakk ikke noe dypere enn det.

FAR døde i 1939, da jeg var elleve år, og jeg bodde sammen med mor i Stockport, rett sør for Manchester i England. Jeg hadde alltid hatt lyst til å vite mer om Skaperen og hadde respekt for Bibelen, selv om jeg ikke visste noe om den. Så jeg bestemte meg for å gå til den anglikanske kirke for å se hva den kunne tilby.

Gudstjenestene gjorde ikke særlig inntrykk på meg, men når evangeliene ble lest, overbeviste likevel Jesu ord meg om at Bibelen må være sann. Når jeg ser tilbake, synes jeg i grunnen det er rart at jeg ikke leste Bibelen for meg selv. Senere gav en venn av familien meg en moderne oversettelse av Det nye testamente, men jeg tok meg aldri tid til å lese det heller.

Koreakrigens utbrudd i 1950 fikk meg virkelig til å begynne å tenke. Ville konflikten spre seg, slik den annen verdenskrig hadde gjort? Hvis den gjorde det, hvordan kunne jeg da adlyde Jesu påbud om å elske sine fiender? Skulle jeg på den annen side bare se på at folk invaderte landet mitt, og ikke gjøre noe for å stanse dem? Hvis jeg bare var en passiv tilskuer, ville jeg helt sikkert unndra  meg mitt ansvar. Selv om jeg var forvirret, var jeg overbevist om at svarene på spørsmålene mine var å finne i Bibelen, men jeg hadde ikke noen anelse om hvor eller hvordan jeg skulle finne dem.

Søken etter sannheten i Australia

I 1954 emigrerte mor og jeg til Australia, der søsteren min, Jean, bodde. Noen år senere fortalte Jean at hun hadde bedt Jehovas vitner kontakte meg, siden hun visste at jeg var interessert i Bibelen og gikk i kirken. Hun ville vite hva jeg syntes om dem. «Jeg vet ikke om forklaringene deres er riktige eller ikke,» sa hun til meg, «men de har i det minste forklaringer, noe som er mer enn det kirkene har.»

Bill og Linda Schneider, som besøkte meg, var et sjarmerende ektepar. De var i slutten av 60-årene og hadde vært vitner i mange år. De hadde arbeidet ved Jehovas vitners radiostasjon i Adelaide, og da forkynnelsesarbeidet ble forbudt i Australia under den annen verdenskrig, begynte de som heltidsforkynnere. Enda så mye hjelp Bill og Linda gav meg, fortsatte jeg likevel å undersøke forskjellige religioner.

En arbeidskollega tok meg med på et møte med predikanten Billy Graham, og etterpå hadde noen av oss et møte med en prest som oppfordret oss til å stille spørsmål. Jeg stilte ham det spørsmålet som fortsatt plaget meg: «Hvordan kan en være kristen og elske sine fiender når en går ut og dreper dem i krig?» Det ble straks et eneste lurveleven i gruppen — dette spørsmålet hadde tydeligvis alle sammen tenkt på! Etter en stund sa presten: «Jeg vet ikke svaret. Jeg grubler fortsatt på det.»

Imens gikk mitt bibelstudium sammen med Bill og Linda raskt framover, og i september 1958 ble jeg døpt. Jeg bestemte meg for å følge deres eksempel, så i august året etter begynte jeg som pioner, heltidsforkynner. Åtte måneder senere ble jeg spurt om jeg ville bli spesialpioner. Søsteren min, Jean, hadde også gått framover i sitt bibelstudium og var blitt døpt, og det var jeg naturligvis veldig glad for.

En dør til muligheter blir åpnet

Jeg var spesialpioner i en av menighetene i Sydney og ledet mange hjemmebibelstudier. En dag traff jeg en pensjonert prest fra den anglikanske kirke og spurte ham om hva kirken sier om verdens ende. Han fortalte at han hadde undervist i kirkens lære i 50 år, så jeg ble forbløffet over svaret hans: «Jeg må nok ta meg tid til å undersøke det, for jeg kjenner ikke Bibelen så godt som Jehovas vitner gjør.»

Kort tid etter kom det spørsmål om det var noen frivillige som kunne tenke seg å forkynne i Pakistan. Jeg søkte, for jeg visste ikke at det bare var ektepar og enslige menn som ble sendt dit. Min søknad ble tydeligvis sendt videre til hovedkontoret i Brooklyn, for jeg fikk snart et brev hvor det stod at jeg kunne få reise til Bombay (Mumbai) i India, hvis jeg hadde lyst. Det var i 1962. Jeg reiste til Bombay og ble der i 18 måneder før jeg flyttet til Allahabad.

Jeg gikk straks i gang med å lære hindi. Dette indiske språket er generelt sett konsekvent både i stavemåte og uttale; det  er derfor ikke altfor vanskelig å lære. Men det var ofte frustrerende når de jeg traff, bad meg snakke engelsk i stedet for å forsøke å snakke språket deres! Dette nye landet gav meg interessante og stimulerende utfordringer, og jeg gledet meg over vennskapet med trosfeller fra Australia.

Da jeg var yngre, tenkte jeg på å gifte meg, men etter at jeg ble døpt, var jeg for opptatt av å tjene Jehova til å tenke noe mer på det. Nå begynte jeg igjen å føle behovet for en livsledsager. Jeg ville selvfølgelig ikke forlate det distriktet jeg hadde fått tildelt, derfor la jeg saken fram for Jehova i bønn og skjøv den så ut av tankene.

En uventet velsignelse

Edwin Skinner førte tilsyn med arbeidet ved det indiske avdelingskontoret på den tiden. Han hadde gått i den åttende klassen ved Vakttårnets bibelskole Gilead i 1946 sammen med mange andre trofaste brødre. To av disse brødrene var Harold King og Stanley Jones, som begge ble sendt til Kina. * I 1958 ble Harold og Stanley fengslet og satt i eneceller på grunn av sitt forkynnelsesarbeid i Shanghai. Da Harold ble løslatt i 1963, skrev Edwin til ham. Harold svarte da han var kommet tilbake til Hongkong etter sine reiser til USA og Storbritannia, og nevnte at han ønsket å gifte seg. Han fortalte Edwin at han hadde lagt saken fram for Jehova i bønn mens han satt i fengsel, og spurte Edwin om han visste om et vitne som kunne bli en passende kone.

I India blir de fleste ekteskap arrangert, og Edwin ble hele tiden bedt om å arrangere ekteskap, men han valgte konsekvent ikke å gjøre det. Han gav derfor Harolds brev til Ruth McKay. Mannen hennes, Homer, var reisende tilsynsmann. Etter en tid skrev Ruth til meg og fortalte at en misjonær som hadde vært i sannheten i mange år, ønsket å finne seg en kone, og spurte om jeg ville være interessert i å skrive til ham. Hun fortalte ikke hvem denne broren var, eller noe annet om ham.

Ingen visste om min bønn om en ektefelle, bortsett fra Jehova, og min første reaksjon var å avvise forslaget. Men jo mer jeg tenkte på det, jo mer ble jeg dratt mot den slutning at Jehova sjelden besvarer bønnene våre på den måten vi tror han vil. Dermed skrev jeg tilbake til Ruth og sa at hun kunne be ham skrive igjen, men at jeg ikke ville forplikte  meg til å gifte meg med ham. Det andre brevet som kom fra Harold King, var til meg.

Fotografier av Harold og historien hans hadde stått i forskjellige aviser og blad etter at han ble løslatt fra fengselet i Kina. På denne tiden var han kjent i hele verden, men det var hans trofaste teokratiske tjeneste som imponerte meg. Vi skrev til hverandre i fem måneder, og så drog jeg til Hongkong.

Vi ønsket begge to å gifte oss og å fortsette i heltidstjenesten, og nå da vi begynte å bli eldre, følte vi et sterkt behov for fellesskap. Vi giftet oss den 5. oktober 1965. Etter hvert ble jeg virkelig glad i Harold, og når jeg så den vennlige og omtenksomme måten han behandlet andre på, og hvordan han tok seg av problemer i forbindelse med tjenesten vår, vant han min dype respekt. Vi hadde et lykkelig ekteskap i 27 år og fikk mange velsignelser fra Jehovas hånd.

Kineserne er et hardt arbeidende folk, og jeg liker dem svært godt. I Hongkong snakkes det kantonesisk, en kinesisk dialekt som har mange flere tonelag enn mandarin og derfor er ganske vanskelig å lære. Den første tiden Harold og jeg var gift, bodde vi i misjonærhjemmet ved Jehovas vitners avdelingskontor,  og senere tjente vi forskjellige steder i Hongkong. Ja, vi var svært lykkelige, men i 1976 ble helsen min et alvorlig problem.

Helseproblemer

Jeg hadde hatt blødninger i noen måneder, og blodprosenten hadde sunket drastisk. Jeg trengte en operasjon, men legene ved sykehuset sa at de ikke ville utføre operasjonen uten blod, for hvis de gjorde det, ville jeg antageligvis dø på grunn av blodtapet. En dag da legene diskuterte mitt tilfelle, forsøkte noen sykepleiere å få meg til å forandre mening. De sa at det ikke var riktig av meg å velge å dø. Det var satt opp tolv operative inngrep den dagen. Ti av dem var aborter, men jeg la merke til at det ikke ble sagt ett ord til disse gravide kvinnene om at de tok livet av babyene sine.

Til slutt skrev Harold et brev som fritok sykehuset for ethvert ansvar hvis jeg døde, og legene gikk med på å utføre den nødvendige operasjonen. Jeg ble ført til operasjonssalen og gjort klar for narkosen. Men i siste øyeblikk nektet anestesilegen å fortsette, og sykehuset måtte sende meg hjem.

Vi kontaktet da en privat gynekolog. Da han forstod hvor alvorlig min tilstand var, tilbød han seg å utføre operasjonen svært billig — så lenge vi ikke fortalte noen hva vi hadde betalt. Operasjonen var vellykket — og det ble ikke brukt blod. Jehovas kjærlige godhet og omsorg var helt tydelig for Harold og meg i denne tiden.

I 1992 ble Harold uhelbredelig syk. Vi flyttet til avdelingskontoret og ble begge to tatt godt vare på. Min kjære mann fullførte sitt jordiske livsløp i 1993, 81 år gammel.

Tilbake til Storbritannia

Jeg var glad for å tilhøre Betel-familien i Hongkong, men jeg syntes det ble stadig vanskeligere å takle varmen og fuktigheten. Helt overraskende fikk jeg et brev fra hovedkontoret i Brooklyn hvor jeg ble spurt om jeg, i betraktning av helsen min, hadde lyst til å flytte til et avdelingskontor der helsetilbudet var bedre. I 2000 flyttet jeg derfor tilbake til Storbritannia og ble medlem av Betel-familien i London. Det har virkelig vært en kjærlig ordning! Jeg ble tatt varmt imot, og jeg liker mine forskjellige arbeidsoppgaver, som innbefatter å ta vare på Betel-familiens bibliotek og de over 2000 bøkene der.

Jeg går i en kinesisk menighet i London, men her har tingene forandret seg. Nå for tiden er det svært få som kommer fra Hongkong. De fleste kommer fra det kinesiske fastland og snakker mandarin. Det utgjør en ny utfordring i forkynnelsesarbeidet. Det kommer rapporter fra hele landet om mange interessante bibelstudier som blir ledet med studenter fra Kina. De er flittige og gleder seg over å lære Bibelens sannhet. Det er en sann fornøyelse å hjelpe dem.

Jeg tenker ofte på det lykkelige livet jeg har levd, og jeg fortsetter å undre meg over Jehovas kjærlige godhet. Den gjennomtrenger alt som vedrører hans hensikt, og hans omsorg for sine tjenere som enkeltpersoner er helt åpenbar. Jeg har all grunn til å være takknemlig for den kjærlige omsorg han har vist meg. — 1. Peter 5: 6, 7.

[Fotnote]

[Bilde på side 24]

I India

[Bilder på side 25]

Harold King i 1963, og da han tjente i Kina i 1950-årene

[Bilder på side 26]

Vår bryllupsdag i Hongkong den 5. oktober 1965

[Bilde på side 26]

Sammen med medlemmer av Betel-familien i Hongkong: bror og søster Liang i midten og bror og søster Gannaway til høyre